Nok en bok fra Gollancz-serien Fantasy Masterworks. Jeg skrøt litt av en annen bok av samme forfatter i samme serie for litt siden, og jeg må innrømme at jeg likte denne boken også. Det er faktisk en trilogi samlet i ett bind i forbindelse med denne utgivelsen, og det er på mange måter en klassisk fantasy-fortelling. Den handler om en ung mann som oppdager at han har en skjebne han aldri kunne tenkt seg, men det viser seg å være vanskelig å finne ut hva denne skjebnen er. Til syvende og sist, går det som det alltid går, men reisen frem til slutten er som alltid det viktigste.
McKillip skriver i forordet hvor mye inspirasjon hun har hentet fra Ringenes Herre, og for det kritisk og årvåkne øyet er nok ikke dette vanskelig å se. Heldigvis er jeg ikke alltid velsignet med noen av disse. McKillip tar et bredt syn på gåter i denne trilogien - de er kun spørsmål uten svar, der vår formening om gåter stammer fra den mer formulaiske versjonen beslektet med vitser. Det er i hvertfall en hel del spørsmål som må besvares her og svarene er ikke alltid de som rollefigurene forventer eller ønsker.
Jeg likte oppbygningen av serien godt. Den andre boken fortelles fra en annen synsvinkel enn den første, noe som godt kan ha vært problematisk da den skulle markedsføres som et enkeltstående bind. Det er godt mulig enkelte vil hoppe av der bare fordi rytmen forstyrres, men du er i alle fall advart, og må skylde på helt andre ting hvis du slutter å lese. Den moderne leser, og da særlig tilhengere av fantasy fra det siste tiåret, vil nok synes at The Riddle-Master's Game er noe naivistisk. Det er noen klart definerte fiender, og alle andre er for det meste snille og hjelpsomme. For kynikeren i meg er dette litt vanskelig å svelge, men romantikeren i meg syntes det var forfriskende (de debatterer dette fortsatt bakerst i skallen min, dessverre).
Og her har kanskje verdensbyggingen et problem - selv om det virker som de fleste konflikter ligger i fortiden, så forklarer ikke det hvorfor de nåværende menneskene er så vennlige. Det virker som karrig jord for spirer av konflikt. Og når trusselen i boken viser seg å være ekstern, så hjelper ikke dette meg til å forstå akkurat dett problemet. Som i Ringenes Herre er det en del fordums prakt som trekkes inn, men ikke med den samme distansen, forglemmelsen og melankolien, og dermed ikke det samme patoset.
Alt i alt likte jeg denne boken godt nok til å lese den ferdig, og har tenkt på den litt i ettertid, men jeg klarer ikke å anbefale den til fordel for andre bøker. Det er så mange bøker du heller burde lese. Plukk opp Janny Wurts for noe av den samme følelsen, bare bedre på alle punkter. Plukk opp Mistborn-trilogien for å forelske deg i en begrenset verdensbygging. Les Ringenes Herre (på nytt) for å kjenne på hvordan fortid og fremtid møtes i en tordensky av hendelser.
