Et lite avvik fra mine sedvanlige lesevaner (jeg regner med at det ikke kommer som en overraskelse for noen), men et ganske fornøyelig som sådan. Valget var inspirert av en film jeg så sammen med kjæresten, The Jane Austen Book Club. En fin film, type romantisk komedie, som handler om en variert gjenge med kvinner som starter opp en privat bokklubb med Jane Austen som tema. Ulik mange filmer av samme sjanger, blir ikke dette oppsettet imiddelbart satt til siden for andre ting, men filmen er full av Austen-referanser (men de holder seg hledigvis for god for altfor dype referanser, selv om det dog er noen spoilere underveis). Jeg og kjøresten plukket derfor opp hver vår Austem-roman i Trondheim for litt side, og jeg er nettopp ferdig med den første - Persuasion.
Jeg har alltid sett på Austen som jentebøker, chick lit, en fordom som har blitt så kraftig forsterket av begredelig Bridget Jones-filmer at selv folk jeg respekterer den literære smaken til, har klart å fjerne dette inntrykket. Jeg nevnte en film nettopp, men kombinert med en veldig god versjon av Pride and Prejudice (med Keira Knightly) som jeg koste meg masse med, var jeg plutselig åpen for å prøve et par av de tynneste Austen-bøkene.
Persuasion må kunne beskrives som feministisk i ordets mest positive forstand, og selv om boken handler om en kvinne og er fortalt fra hennes perspektiv, så tror jeg at hisrotien hadde vært særdeles nytesløs hvis den hadde vært fortalt fra en manns perspektiv. Dette synet kan være farget av måten menn portretteres på i boken, men jeg syns ikke nødvendigvis at det virker feilaktig. (Jeg må skyte inn en unnskyldning for språket jeg affekterer her, men man blir uungåelig påvirket av det man leser.) Det er vanskelig å si hvor nøyaktig beskrivelsen av datidens samfunn er i Persuasion siden boken bare handler om det øverste laget i samfunnet (muligens lower upper class, men likevel), men det er uansett fascinerende.
Jeg vil kalle boken en slags satire, det er iallefall slik jeg tolker den. Flere av personene er karikerte, men dette er mest som et grep for å gi en ramme rundt hovedpersonen. Likeledes kan samfunnet og forholdene virke karikerte, men dette virker på meg som en troverdig fremstilling av faktiske forhold. Og det er disse karikaturene som gir opphav til mye av gleden og den engasjerende frustrasjonen jeg følte mens jeg leste boken. Jeg kan ikke si at jeg elsket å hate dem, men etter hvert var det underholdende å lese om deres forutsigbare reaksjoner på ting og hvordan dette gjorde hverdagen til hovedpersonen vanskeligere.
Språket i utgaven jeg leste (Wordsworth Classics) var ikke modernisert. Jeg tror heller ikke at det er mulig å få tak i en slik utgave på engelsk siden det er mye billigere bare å trykke opp tekster som er falt i det fri. Derfor er det mulig at det er bedre å få tak i en oversettelse, men jeg leste en kronikk for litt siden som virket å mene at tilgjengelige utgaver trolig har et litt foreldet språk på norsk også (dette var en generell bemerkning på tilgjengeligheten og opptrykk av oversatte klassikere (jeg kan ikke huske at Austen var nevnt spesifikt, og jeg har ikke overskuddet til å søke opp noen fakta fra eller til). Men det var overkommelig for meg. Det var kanskje vanskeligere å komme inn i skrivestilen til Austen. Nåtidens forfattere bryter ikke den fjerde veggen på samme måte, men blir ikke konstant påminnet om at man leser en roman - dagens romansjanger er mer en form for illusjon enn dens tidligere inkarnasjoner. (Nok et eksempel på at ting jeg leser, sniker seg inn i måten jeg tenker på. Denne gangen gjelder det Neil Gaimans novellesamling Smoke and Mirrors, som jeg kanskje begir meg utpå en beskrivelse av, senere.)
Uansett, etter nok et litt intetsigende referat fra meg (intetsigende: her; et forsøk på å si noe, uten å si for mye, dvs. fri for avsløringer, såkalte spoilers) kan jeg avkrefte at Jane Austen bør primært betraktes som jentebøker. Ja, det stemmer at temaet er romantikk, men det har for det første aldri skadet noen, og for det andre kan ingen påstå at en oppegående kvinne vil lengte etter romantikk av den arten som fremgår her. Persuasion er en bok med masse humor, hvis du vet å lete etter det, og troverdige betraktninger av datidens samfunn.
14. mai 2012
15. feb. 2012
Film: The Descendants
Jeg se filmen The Descendants på kino i går. Lørenskog kino på ved Metro er faktisk ganske ålreit. I et par av salene sine har de kjæresteseter på bakerste rad, sofaer med plass til to slik at man kan ha kjæresten i armkroken. Tommel opp!
The Descendants er regissert av Alexander Payne, mest kjent for Sideways, filmen som gjorde Paul Giamatti til verdensstjerne, selv om han også er mannen bak TV-serien Hung (En velutstyrt mann). Hovedrollen spilles av George Clooney og Shailene Woodley har den viktigste birollen (ville nok kalt rollens hennes for kvinnelig hovedrolle i prissammenheng).
Jeg likte Sideways i sin tid, men The Descendants går den en høy gang hva gjelder historiefortelling og tilgjengelighet. Filmen handler om en mann som har vært litt fraværende fra et litt ulykkelig ekteskap frem til kona hans havner i koma. Han blir da nødt til å takle situasjonen og sine to døtre, som han ikke har noe særlig forhold til. Samtidig skal han selge et stort landområde på vegne av slekten sin og takle ukjente sider ved seg selv og familien.
Settingen er Hawaii på en hverdagslig måte, og helt fra begynnelsen av blir alle våre romantiske formeninger om delstaten lagt i grus, slik at vi ikke skal ha noen illusjoner. Filmen virker å gi et balansert og nøkternt syn på ting, selv om det presiseres at karakterne er blant de priviligerte. Det er mye flott landskap å se (damen ved siden av meg knipset i vei med speilreflekskamaeret sitt!) og utelukkende hawaiiansk musikk.
George Clooney seiler opp som en av mine favorittskuespillere etter sine roller i Up in the Air og The American (O' brother where art thou er også en selvfølge å nevne), og han gjør en god rolle her. Jeg følte et stikk til O' brother i scenen der han løper nedover gata. Jeg syns Clooney tolker alle aspekter av rollen på en engasjerende og realistisk måte, dette er ikke i utgangspunktet en sentimental film. Shailene Woodley kommer forhåpentligvis til å være et ansikt det er verdt å merke seg. Hun har tidligere spilt i The Secret Life of the American Teenager, og jeg har sett noen klipp fra den - der imponerte ingen, men jeg synd hun bærer denne filmen sammen med Clooney.
Alt i alt er dette en god film for de som liker smått melankolske og saktmodige filmer. Til syvende og sist er den positiv, men jeg kan godt se at mange kan kjede seg og synes filmen er uengasjerende og uinteressant, men du bør like den hvis du har sansen for god film. Filmpolitiet ga den lunken kritikk og mente den ikke gjorde seg fortjent til prisnominasjoner. Jeg vet at mange har etterlyst nominasjoner til Drive, og selv om det er en god film, er The Descendants et bedre stykke film på mange måter. Jeg ville gitt begge filmene samme karakter, men jeg syns likevel at de tilhører forskjellige verdener.
The Descendants er regissert av Alexander Payne, mest kjent for Sideways, filmen som gjorde Paul Giamatti til verdensstjerne, selv om han også er mannen bak TV-serien Hung (En velutstyrt mann). Hovedrollen spilles av George Clooney og Shailene Woodley har den viktigste birollen (ville nok kalt rollens hennes for kvinnelig hovedrolle i prissammenheng).
Jeg likte Sideways i sin tid, men The Descendants går den en høy gang hva gjelder historiefortelling og tilgjengelighet. Filmen handler om en mann som har vært litt fraværende fra et litt ulykkelig ekteskap frem til kona hans havner i koma. Han blir da nødt til å takle situasjonen og sine to døtre, som han ikke har noe særlig forhold til. Samtidig skal han selge et stort landområde på vegne av slekten sin og takle ukjente sider ved seg selv og familien.
Settingen er Hawaii på en hverdagslig måte, og helt fra begynnelsen av blir alle våre romantiske formeninger om delstaten lagt i grus, slik at vi ikke skal ha noen illusjoner. Filmen virker å gi et balansert og nøkternt syn på ting, selv om det presiseres at karakterne er blant de priviligerte. Det er mye flott landskap å se (damen ved siden av meg knipset i vei med speilreflekskamaeret sitt!) og utelukkende hawaiiansk musikk.
George Clooney seiler opp som en av mine favorittskuespillere etter sine roller i Up in the Air og The American (O' brother where art thou er også en selvfølge å nevne), og han gjør en god rolle her. Jeg følte et stikk til O' brother i scenen der han løper nedover gata. Jeg syns Clooney tolker alle aspekter av rollen på en engasjerende og realistisk måte, dette er ikke i utgangspunktet en sentimental film. Shailene Woodley kommer forhåpentligvis til å være et ansikt det er verdt å merke seg. Hun har tidligere spilt i The Secret Life of the American Teenager, og jeg har sett noen klipp fra den - der imponerte ingen, men jeg synd hun bærer denne filmen sammen med Clooney.
Alt i alt er dette en god film for de som liker smått melankolske og saktmodige filmer. Til syvende og sist er den positiv, men jeg kan godt se at mange kan kjede seg og synes filmen er uengasjerende og uinteressant, men du bør like den hvis du har sansen for god film. Filmpolitiet ga den lunken kritikk og mente den ikke gjorde seg fortjent til prisnominasjoner. Jeg vet at mange har etterlyst nominasjoner til Drive, og selv om det er en god film, er The Descendants et bedre stykke film på mange måter. Jeg ville gitt begge filmene samme karakter, men jeg syns likevel at de tilhører forskjellige verdener.
1. feb. 2012
En ikke-røykers guide til Amsterdam
Jeg dro nylig til Amsterdam med kjæresten min. Det var sent i januar, men klimaet der er noe mildere så kulden var ikke noe problem (bortsett fra den siste dagen). Vi ruslet egentlig bare rundt og så på byen i tre dager, og lite var planlagt, men det passet oss fint. Amsterdam sentrum er et ganske lite område, så vi klarte oss stort sett fint ved å gå bruke føttene til transport. Her er en liten oversikt over opplevelser og erfaringer.
Reisemåte:
Vi tok fly nedover. Det er tydligvis bare én flyplass i Amsterdam (i motsetning til Londons tre), og toget tar ikke så lang tid inn til sentrum, 15-20 minutter kanskje. Vi tok ikke akkurat tiden. Vi satt sammen med en gjeng ungdommer fra Glasgow, og han ene klarte ikke å slutte å mase på en av jentene om å ha sex. Det var litt forvirring da vi skulle kjøpe billetter på flyplassen - først skjønte vi ikke hvilket tog vi skulle ta, så valgte vi å stå i kø for en automat som ikke tok mynt, så måtte vi velge mellom høyhastighetstog eller vanlig tog og første eller annen klasse, før vi til slutt måtte spørre i en skranke om hvilket tog billetten vår gjalt for og hvor det gikk fra. Det går heldigvis tog omtrent hvert kvarter. På veien tilbake kjøpte vi billetter fra skranken på sentralbanestasjonen, og det kostet 50 eurocent ekstra per billett (fra 3,80 til 4,30). Alt i alt veldig greit, men vi dro med bare håndbagasje og erfarte at de aller fleste andre også gjorde dette, så det kan lønne seg å komme ombord på flyet litt tidlig.
Hotell:
Vi bodde på Die Port van Cleve Hotel som ligger kanskje ti minutters gange fra sentralbanestasjonen. Hotellet lå veldig sentralt i forhold til handlegatene. Det var en ganske flott bygning, og rommet vi fikk var flott. Det gikk en liten trapp opp med en gang vi åpnet døren, rommet var smalt med høyt skråtak fra begge sider. Det var litt som å bo i sin egen lille katedral. Badet var dessverre iskaldt, men det gjorde ingenting hvis man krøp ned i badekaret. Det eneste jeg kan klage på er at rommet vårt lå i et slags anneks, med en gang utenfor som teknisk sett var utendørs. Der var det hengt opp et askebeger der folk stod og røkte til alle døgnets tider, og røyklukten og lydene slapp fint inn på rommet. Og ja, de røkte ikke bare tobakk. Meld også fra om ting du ikke liker så fort som mulig - innen vi innså at vi kunne vært foruten lukten, kunne/ville de ikke hjelpe oss.
Transport:
Det meste i sentrum er i gangavstand, men det går mange trikker man sikkert kan ta (vi tok ingen trikk). Vi tok derimot en kanalbuss for å komme oss til House of Bols, og det kan nok lønne seg å kjøpe en hopp av/på-billett som varer en en dag eller to (det kostet to euro ekstra å få en billett som varte 24 timer i stedet for at den utløp samme dag) hvis man vil til områder lenger vekk (House of Bols ligger rett ved Heineken Experience, Rijksmuseum og van Gogh-museet). Turen var bedagelig og komfortabel, selv om standarden på båtene varierte en del mellom de tre forskjellige vi rakk å oppleve på to dager. Turen var guidet av et stemmeopptak som vi bare hørte halveis etter - vi var mest opptatt av å se på bygningene, kanalene og husbåtene. Jeg syns kanalbuss var en flott måte å se mye av byen på, og hvis man drar til Amsterdam så må man jo oppleve kanalene.
Shopping:
Vi hadde ingen klare shoppingmål så jeg kan ikke akkurat evaluere hvordan markedet er hvis du skal noe spesielt eller dyrt. Men for vanlige folk er det nok av forskjellige butikker å se i. Det ligger mange rare småbutikker i området 9 Streets som kan være verdt en titt. Vi fant blant annet en bruktbutikk som hadde tjsekkiske miltærfrakker. Angrer kanskje litt på at jeg ikke kjøpte en, pluss en gassmaske, men hva skal jeg egentlig med det? Det for holde med at jeg punget ut altfor mye for en Ajax-skjorte. En ting må nevnes, og det gjelder et kjøpesenter som lå ved siden av hotellet vårt, Magna Plaza. Vi så mye skryt av det på Internett, men ikke en eneste av de som har skrevet de artiklene har vært der. For det var utrolig dårlig! En fin bygning som fremstår som en døende dinosaur. Det var en del merkebutikker der, men like mange tomme lokaler, og underetasjen var leid ut til en outlet store (hvor jeg faktisk kjøpte to plagg til en slikk og ingenting, men utvalget var ikke all verden) - styr unna!
Opplevelser:
Vi styrte nok unne de fleste turistfellene, og dumpet ikke innom noen museer. Det eneste organiserte vi foretok oss var House of Bols. Der får man litt historikk om likørprodusenten Bols, med smaks- og luktetester underveis (litt mye å lukte på 36 forskjellige likører, men gøy var det). Til slutt kom man til en snodig bar med masse speil hvor man kunne veksle inn gratiskuponger fra billetten til en drink og to shotter. Drinkene valgte man ved å finne ut hva slags smak man hadde lyst på, så spyttet datamaskinen ut en lapp med oppskriften man kunne gi bartenderen, og så ta med hjem. Vi kunne ønsket oss et bredere utvalg, det var bare 20 å velge mellom. De to shottene kunne man velge blant hele utvalget til Bols, likører i sterke farger eller genever (vi tok likører). Morsom opplevelse.
Heineken Experience virket veldig kjedelig i forhold, og hvis det ligner på Guiness-bryggeriet i Dublin, så er det nok en kjedelig affære. Anne Frank-huset så også helt forferdelig ut. Vi tenkte det kunne være morsomt å se hvor det var hun bodde, men enten er huset revet, eller så har de bygget et veldig moderne bygg rundt det. Køen var lang, og det så ut til å være veldig billlige leiligheter i etasjene over. Og vokskabinettet styrte vi unna. Det burde man vel spare til det ordentlige i London?
Ellers:
Vi så ikke så mye skikkelig uteliv, men så lette vi ikke etter det heller. Det var ikke så mange narkomane rundt omkring, og vi ble bare tilbudt dop to ganger. Men det er helt greit å røyke dop overalt bortsett fra inne i butikker. Litt sært for meg, men bortsett fra lukten var det ingen ubehagelige opplevelser med det. Folk virket rolige og greie, med unntak av syklistene - pass deg for dem! De er raske og har stort sett ikke sykkelbjeller, så det lønner seg å se seg for. Restaurantmaten vi spiste var vel litt i underkant av norske priser. Den eneste nederlandske retten vi smakte var stamppot, som er potetmos iblandet noe annet og servert med bacon, pølser og en svær kjøttbolle. Jeg prøvde med sauerkraut og madammen prøvde gulrøtter og løk. Hennes var klart å foretrekke!
Alt i alt:
En annerledes, men ikke altfor annerledes by, som man fint kan bruke tre dager på å rusle rundt i og se på hvor forskjellig den er fra det vi er vant til. Nederlendere virker stort sett litt som oss, ikke så mye vennligere at det gjør noe, og ganske avslappede (kanskje fordi de røyker dop?). Amsterdam er et fint reisemål om vinteren, da går det fint an å rusle rundt og se uten at man trenger å slåss med de største folkemengdene. Det hjelper selvfølgelig utrolig mye å ha det perfekte reisefølget!
Reisemåte:
Vi tok fly nedover. Det er tydligvis bare én flyplass i Amsterdam (i motsetning til Londons tre), og toget tar ikke så lang tid inn til sentrum, 15-20 minutter kanskje. Vi tok ikke akkurat tiden. Vi satt sammen med en gjeng ungdommer fra Glasgow, og han ene klarte ikke å slutte å mase på en av jentene om å ha sex. Det var litt forvirring da vi skulle kjøpe billetter på flyplassen - først skjønte vi ikke hvilket tog vi skulle ta, så valgte vi å stå i kø for en automat som ikke tok mynt, så måtte vi velge mellom høyhastighetstog eller vanlig tog og første eller annen klasse, før vi til slutt måtte spørre i en skranke om hvilket tog billetten vår gjalt for og hvor det gikk fra. Det går heldigvis tog omtrent hvert kvarter. På veien tilbake kjøpte vi billetter fra skranken på sentralbanestasjonen, og det kostet 50 eurocent ekstra per billett (fra 3,80 til 4,30). Alt i alt veldig greit, men vi dro med bare håndbagasje og erfarte at de aller fleste andre også gjorde dette, så det kan lønne seg å komme ombord på flyet litt tidlig.
Hotell:
Vi bodde på Die Port van Cleve Hotel som ligger kanskje ti minutters gange fra sentralbanestasjonen. Hotellet lå veldig sentralt i forhold til handlegatene. Det var en ganske flott bygning, og rommet vi fikk var flott. Det gikk en liten trapp opp med en gang vi åpnet døren, rommet var smalt med høyt skråtak fra begge sider. Det var litt som å bo i sin egen lille katedral. Badet var dessverre iskaldt, men det gjorde ingenting hvis man krøp ned i badekaret. Det eneste jeg kan klage på er at rommet vårt lå i et slags anneks, med en gang utenfor som teknisk sett var utendørs. Der var det hengt opp et askebeger der folk stod og røkte til alle døgnets tider, og røyklukten og lydene slapp fint inn på rommet. Og ja, de røkte ikke bare tobakk. Meld også fra om ting du ikke liker så fort som mulig - innen vi innså at vi kunne vært foruten lukten, kunne/ville de ikke hjelpe oss.
Transport:
Det meste i sentrum er i gangavstand, men det går mange trikker man sikkert kan ta (vi tok ingen trikk). Vi tok derimot en kanalbuss for å komme oss til House of Bols, og det kan nok lønne seg å kjøpe en hopp av/på-billett som varer en en dag eller to (det kostet to euro ekstra å få en billett som varte 24 timer i stedet for at den utløp samme dag) hvis man vil til områder lenger vekk (House of Bols ligger rett ved Heineken Experience, Rijksmuseum og van Gogh-museet). Turen var bedagelig og komfortabel, selv om standarden på båtene varierte en del mellom de tre forskjellige vi rakk å oppleve på to dager. Turen var guidet av et stemmeopptak som vi bare hørte halveis etter - vi var mest opptatt av å se på bygningene, kanalene og husbåtene. Jeg syns kanalbuss var en flott måte å se mye av byen på, og hvis man drar til Amsterdam så må man jo oppleve kanalene.
Shopping:
Vi hadde ingen klare shoppingmål så jeg kan ikke akkurat evaluere hvordan markedet er hvis du skal noe spesielt eller dyrt. Men for vanlige folk er det nok av forskjellige butikker å se i. Det ligger mange rare småbutikker i området 9 Streets som kan være verdt en titt. Vi fant blant annet en bruktbutikk som hadde tjsekkiske miltærfrakker. Angrer kanskje litt på at jeg ikke kjøpte en, pluss en gassmaske, men hva skal jeg egentlig med det? Det for holde med at jeg punget ut altfor mye for en Ajax-skjorte. En ting må nevnes, og det gjelder et kjøpesenter som lå ved siden av hotellet vårt, Magna Plaza. Vi så mye skryt av det på Internett, men ikke en eneste av de som har skrevet de artiklene har vært der. For det var utrolig dårlig! En fin bygning som fremstår som en døende dinosaur. Det var en del merkebutikker der, men like mange tomme lokaler, og underetasjen var leid ut til en outlet store (hvor jeg faktisk kjøpte to plagg til en slikk og ingenting, men utvalget var ikke all verden) - styr unna!
Opplevelser:
Vi styrte nok unne de fleste turistfellene, og dumpet ikke innom noen museer. Det eneste organiserte vi foretok oss var House of Bols. Der får man litt historikk om likørprodusenten Bols, med smaks- og luktetester underveis (litt mye å lukte på 36 forskjellige likører, men gøy var det). Til slutt kom man til en snodig bar med masse speil hvor man kunne veksle inn gratiskuponger fra billetten til en drink og to shotter. Drinkene valgte man ved å finne ut hva slags smak man hadde lyst på, så spyttet datamaskinen ut en lapp med oppskriften man kunne gi bartenderen, og så ta med hjem. Vi kunne ønsket oss et bredere utvalg, det var bare 20 å velge mellom. De to shottene kunne man velge blant hele utvalget til Bols, likører i sterke farger eller genever (vi tok likører). Morsom opplevelse.
Heineken Experience virket veldig kjedelig i forhold, og hvis det ligner på Guiness-bryggeriet i Dublin, så er det nok en kjedelig affære. Anne Frank-huset så også helt forferdelig ut. Vi tenkte det kunne være morsomt å se hvor det var hun bodde, men enten er huset revet, eller så har de bygget et veldig moderne bygg rundt det. Køen var lang, og det så ut til å være veldig billlige leiligheter i etasjene over. Og vokskabinettet styrte vi unna. Det burde man vel spare til det ordentlige i London?
Ellers:
Vi så ikke så mye skikkelig uteliv, men så lette vi ikke etter det heller. Det var ikke så mange narkomane rundt omkring, og vi ble bare tilbudt dop to ganger. Men det er helt greit å røyke dop overalt bortsett fra inne i butikker. Litt sært for meg, men bortsett fra lukten var det ingen ubehagelige opplevelser med det. Folk virket rolige og greie, med unntak av syklistene - pass deg for dem! De er raske og har stort sett ikke sykkelbjeller, så det lønner seg å se seg for. Restaurantmaten vi spiste var vel litt i underkant av norske priser. Den eneste nederlandske retten vi smakte var stamppot, som er potetmos iblandet noe annet og servert med bacon, pølser og en svær kjøttbolle. Jeg prøvde med sauerkraut og madammen prøvde gulrøtter og løk. Hennes var klart å foretrekke!
Alt i alt:
En annerledes, men ikke altfor annerledes by, som man fint kan bruke tre dager på å rusle rundt i og se på hvor forskjellig den er fra det vi er vant til. Nederlendere virker stort sett litt som oss, ikke så mye vennligere at det gjør noe, og ganske avslappede (kanskje fordi de røyker dop?). Amsterdam er et fint reisemål om vinteren, da går det fint an å rusle rundt og se uten at man trenger å slåss med de største folkemengdene. Det hjelper selvfølgelig utrolig mye å ha det perfekte reisefølget!
3. jan. 2012
Bok: The Riddle-Master's Game avPatricia A. McKillip
Nok en bok fra Gollancz-serien Fantasy Masterworks. Jeg skrøt litt av en annen bok av samme forfatter i samme serie for litt siden, og jeg må innrømme at jeg likte denne boken også. Det er faktisk en trilogi samlet i ett bind i forbindelse med denne utgivelsen, og det er på mange måter en klassisk fantasy-fortelling. Den handler om en ung mann som oppdager at han har en skjebne han aldri kunne tenkt seg, men det viser seg å være vanskelig å finne ut hva denne skjebnen er. Til syvende og sist, går det som det alltid går, men reisen frem til slutten er som alltid det viktigste.
McKillip skriver i forordet hvor mye inspirasjon hun har hentet fra Ringenes Herre, og for det kritisk og årvåkne øyet er nok ikke dette vanskelig å se. Heldigvis er jeg ikke alltid velsignet med noen av disse. McKillip tar et bredt syn på gåter i denne trilogien - de er kun spørsmål uten svar, der vår formening om gåter stammer fra den mer formulaiske versjonen beslektet med vitser. Det er i hvertfall en hel del spørsmål som må besvares her og svarene er ikke alltid de som rollefigurene forventer eller ønsker.
Jeg likte oppbygningen av serien godt. Den andre boken fortelles fra en annen synsvinkel enn den første, noe som godt kan ha vært problematisk da den skulle markedsføres som et enkeltstående bind. Det er godt mulig enkelte vil hoppe av der bare fordi rytmen forstyrres, men du er i alle fall advart, og må skylde på helt andre ting hvis du slutter å lese. Den moderne leser, og da særlig tilhengere av fantasy fra det siste tiåret, vil nok synes at The Riddle-Master's Game er noe naivistisk. Det er noen klart definerte fiender, og alle andre er for det meste snille og hjelpsomme. For kynikeren i meg er dette litt vanskelig å svelge, men romantikeren i meg syntes det var forfriskende (de debatterer dette fortsatt bakerst i skallen min, dessverre).
Og her har kanskje verdensbyggingen et problem - selv om det virker som de fleste konflikter ligger i fortiden, så forklarer ikke det hvorfor de nåværende menneskene er så vennlige. Det virker som karrig jord for spirer av konflikt. Og når trusselen i boken viser seg å være ekstern, så hjelper ikke dette meg til å forstå akkurat dett problemet. Som i Ringenes Herre er det en del fordums prakt som trekkes inn, men ikke med den samme distansen, forglemmelsen og melankolien, og dermed ikke det samme patoset.
Alt i alt likte jeg denne boken godt nok til å lese den ferdig, og har tenkt på den litt i ettertid, men jeg klarer ikke å anbefale den til fordel for andre bøker. Det er så mange bøker du heller burde lese. Plukk opp Janny Wurts for noe av den samme følelsen, bare bedre på alle punkter. Plukk opp Mistborn-trilogien for å forelske deg i en begrenset verdensbygging. Les Ringenes Herre (på nytt) for å kjenne på hvordan fortid og fremtid møtes i en tordensky av hendelser.
McKillip skriver i forordet hvor mye inspirasjon hun har hentet fra Ringenes Herre, og for det kritisk og årvåkne øyet er nok ikke dette vanskelig å se. Heldigvis er jeg ikke alltid velsignet med noen av disse. McKillip tar et bredt syn på gåter i denne trilogien - de er kun spørsmål uten svar, der vår formening om gåter stammer fra den mer formulaiske versjonen beslektet med vitser. Det er i hvertfall en hel del spørsmål som må besvares her og svarene er ikke alltid de som rollefigurene forventer eller ønsker.
Jeg likte oppbygningen av serien godt. Den andre boken fortelles fra en annen synsvinkel enn den første, noe som godt kan ha vært problematisk da den skulle markedsføres som et enkeltstående bind. Det er godt mulig enkelte vil hoppe av der bare fordi rytmen forstyrres, men du er i alle fall advart, og må skylde på helt andre ting hvis du slutter å lese. Den moderne leser, og da særlig tilhengere av fantasy fra det siste tiåret, vil nok synes at The Riddle-Master's Game er noe naivistisk. Det er noen klart definerte fiender, og alle andre er for det meste snille og hjelpsomme. For kynikeren i meg er dette litt vanskelig å svelge, men romantikeren i meg syntes det var forfriskende (de debatterer dette fortsatt bakerst i skallen min, dessverre).
Og her har kanskje verdensbyggingen et problem - selv om det virker som de fleste konflikter ligger i fortiden, så forklarer ikke det hvorfor de nåværende menneskene er så vennlige. Det virker som karrig jord for spirer av konflikt. Og når trusselen i boken viser seg å være ekstern, så hjelper ikke dette meg til å forstå akkurat dett problemet. Som i Ringenes Herre er det en del fordums prakt som trekkes inn, men ikke med den samme distansen, forglemmelsen og melankolien, og dermed ikke det samme patoset.
Alt i alt likte jeg denne boken godt nok til å lese den ferdig, og har tenkt på den litt i ettertid, men jeg klarer ikke å anbefale den til fordel for andre bøker. Det er så mange bøker du heller burde lese. Plukk opp Janny Wurts for noe av den samme følelsen, bare bedre på alle punkter. Plukk opp Mistborn-trilogien for å forelske deg i en begrenset verdensbygging. Les Ringenes Herre (på nytt) for å kjenne på hvordan fortid og fremtid møtes i en tordensky av hendelser.
21. des. 2011
Hvorfor Hobbiten kan mislykkes som filmatisering
Et kontroversielt utsagn, ikke sant? Hobbiten kommer nok til å bli en ålreit kassasuksess, men det er vanskelig å vite om populariteten til Ringenes Herre-filmene kommer til å smitte over eller ikke. Det kan faktisk vise seg å være negativt, i hvert fall hvis Jackson legger seg på den samme linjen i oppfølgerprologen (ja, litt som med Star Wars episode 1-3, kommer Hobbiten en stund etter de originale filmene som har handling etterpå).
Hobbiten er en enklere bok enn Ringenes Herre, og mye av det som gjorde RH til et "mesterverk" er ikke til stede i denne boken. Den er skrevet for barn, og markedsføres nå mot voksne personer som liker å kle seg ut eller fylle den bitte-lille veggplassen mellom en altfor stor TV og gigantiske høytalere med DVD/BD-samlebokser. Jackson bør ikke fokusere på å lage en kopi av RH her, dette er en enklere fortelling som bør bli en action-/eventyrfilm av det gode, gamle slaget. Nå tar jeg dog utgangspunkt i en trailer jeg nettopp så, og som med alle trailere kan det godt være at den gir et annet inntrykk enn selve filmen. Men derfor var jeg også så begeistret da jeg først hørte at Del Toro skulle regissere disse filmene (nok en tabbe - det burde bare være én film) fordi han har et godt grep om horror (men et slapt grep om action, se Hellboy). Jackson kan forsåvidt lage actionfilmer, og jeg håper at Hobbiten blir en slik film.
Alt jeg har sagt ovenfor vil ikke bidra til hvorvidt Hobbiten lykkes i forhold til antall solgte billette/eksemplarer, men det kan godt være at det blir en mye dårligere filmatisering enn Ringenes Herre. Hvem vet, det kan godt hende at den beste dramatiseringen av Hobbiten jeg noen gang kommer til å ha sett var for 8 år siden i Belfast. Men så var den faktisk ganske bra også da!
Hobbiten er en enklere bok enn Ringenes Herre, og mye av det som gjorde RH til et "mesterverk" er ikke til stede i denne boken. Den er skrevet for barn, og markedsføres nå mot voksne personer som liker å kle seg ut eller fylle den bitte-lille veggplassen mellom en altfor stor TV og gigantiske høytalere med DVD/BD-samlebokser. Jackson bør ikke fokusere på å lage en kopi av RH her, dette er en enklere fortelling som bør bli en action-/eventyrfilm av det gode, gamle slaget. Nå tar jeg dog utgangspunkt i en trailer jeg nettopp så, og som med alle trailere kan det godt være at den gir et annet inntrykk enn selve filmen. Men derfor var jeg også så begeistret da jeg først hørte at Del Toro skulle regissere disse filmene (nok en tabbe - det burde bare være én film) fordi han har et godt grep om horror (men et slapt grep om action, se Hellboy). Jackson kan forsåvidt lage actionfilmer, og jeg håper at Hobbiten blir en slik film.
Alt jeg har sagt ovenfor vil ikke bidra til hvorvidt Hobbiten lykkes i forhold til antall solgte billette/eksemplarer, men det kan godt være at det blir en mye dårligere filmatisering enn Ringenes Herre. Hvem vet, det kan godt hende at den beste dramatiseringen av Hobbiten jeg noen gang kommer til å ha sett var for 8 år siden i Belfast. Men så var den faktisk ganske bra også da!
20. des. 2011
Film: Drive
Jeg hadde utelukkende hørt gode ting om Drive, og filmen
innfridde forventningene. Jeg har bare sett en film av regissør Nicolas Winding
Refn før, den noe surrealistiske vikingfilmen Valhalla Rising, en film man kan
se paralleller til i Drive (dog forbedret på alle punkter). Ryan Gosling spiller
hovedrollen i Drive, og jeg har tidligere bare sett ham i The Notebook, en film
som ligger helt på den andre enden av filmsjangerskalaen (altså en øm og fin
kjærlighetsfortelling, en av de ultimate jentefilmene). Cary Mulligan kjenner
jeg fra Never Let Me Og, som til tross for sine milde, men sentrale science
fiction-elementer ligger i samme sjiktet som The Notebook. Jeg liker godt at
Refn henter gode dramaskuespillere til Drive og det passer godt fordi filmen er
mer karakterdrevet enn de fleste action-thrillere. Mer om det senere. Eller dukker Bryan Cranston fra
Malcolm in the Middle og Breaking Bad og Ron Perlman fra Sons of Anarchy,
Hellboy, City of Lost Children m.m.m. opp i sentrale roller. Heller ikke
de er åpenbare valg for en action-thriller.
Filmen handler om en mann (Gosling) som jobber som
fluktbilsjåfør på si, via sin sjef og mentors (Cranston) tilknytninger til
underverdenen. Han er en stille figur som tydeligvis venter på en eller annen
mening med livet. Han virker til å finne dette hos nabojenta som bor sammen med
sønnen sin mens hun venter på at mannen skal slippe ut av fengsel. Filmen
bygges forholdsvis sakte opp og det er hele tiden hendelser utenfor
hovedpersonens kontroll som driver handlingen fremover, han bare reagerer på
den. Og det virker logisk, for han er på ingen måte en agent i sin egen skjebne
og er sånn sett en uvanlig actionhelt. Men er dette en actionfilm? Ja og nei.
Det viktigste virkemiddelet til Refn, et som Gosling behersker til de grader,
er stillhet. Dette var også et virkemiddel i Valhalla Rising og hovedpersonen
der var mye den samme, men oppbyggingen i Drive er nesten motsatt (og dermed
mer konvensjonell) ved at man bygger opp mot action med stillhet.
Når ting begynner å skje, så skjer dette på en overbevisende
måte. Hovedpersonen er på ingen måte et overmenneske, men er smart nok til å
utnytte de mulighetene som situasjonen byr på. Det er ikke all handlingen som
overbeviser like mye, og motivasjonen virker noe vag, men det er nok en del her
som kan sammenlignes med No Country for Old Men. Jeg kunne godt trukket inn
Donnie Darko her også, men jeg skal ikke gå for langt inn på det selv om jeg
kanskje allerede har røpet alt for mye bare med disse to referansene.
Alt i alt en engasjerende og troverdig film, som til tross
for at det ikke er en rendyrket actionfilm, vil appellere hovedsakelig til
menn. Men filmen er noen hakk smartere enn ellers i sjangeren. Jeg er glad for
at Ryan Gosling fikk sjansen til å spille her fordi det ser ut som han har
blitt et stjerneskudd. Han har klart å bryte ut av castinghelvete og er på vei
mot A-listestatus. Carey Mulligan har nok også fått mye oppmerksomhet, og det
er vel fortjent. Hun gjør et godt motstykke til Gosling, og de er begge gode
nok skuespillere til å fylle stillheten i Drive med tungt innhold.
9. des. 2011
Klassikere - oppsamlingsheat
Long time, no write
Jeg har nettopp pløyd gjennom tre av forlaget Gollancz sine Science Fiction og Fantasy Masterworks-bøker. Jeg har hatt litt blandede opplevelser med serien før, og denne gangen var intet unntak, men jeg syns likevel det er et flott tiltak. Fantasy-serien har 50 titler og SF-serien har i overkant av 70 titler. Ikke alle er i trykk til enhver tid, og noen er vel ute av trykk for godt. De er et fint sted å starte hvis du vil ha med deg noen klassikere innen sjangrene, men det er likevel ingen garanti for at du liker dem. Tidligere har jeg vært mer fornøyd med SF-bøkene i serien enn Fantasy-bøkene. Det har fått meg til å innse at nivået på ideer og skriving er høyere i SF enn Fantasy. De tre bøkene jeg har lest nå er Jonathan Carrolls Voice of our Shadow, Ursula LeGuins The Dispossessed og Patrcia A. McKillips The Forgotten Beasts of Eld.
Jonathan Carroll - Voice of our Shadow (Fantasy Masterworks)
Dette er en velskrevet bok, lettlest og engasjerende, men den er nok litt for perifer for de fleste Fantasy-lesere. Jeg har sikkert ikke skjønt den helt, men bøkene til Carroll kommer høyt anbefalt, så det er mulig det er mer å hente i de andre bøkene hans. Jeg likte å lese boken, men kommer ikke på noe jeg kan anbefale den for, kanskje med unntak av som en leksjon i hvordan man skriver en bok med en flott flyt og oppbygning.
Ursula LeGuin - The Dispossessed (SF Masterworks)
LeGuin er nok mest kjent for de fleste som forfatter av Earthsea-bøkene, udødeliggjort i dårlige TV-filmer og en Studio Ghibli-film, men hun har også et godt rykte som SF-forfatter. Med The Dispossessed skjønner jeg hvorfor. Boken er en overbevisende debatt mellom sosialisme og kapitalisme, uten at den egentlig tar sider i debatten. Hovedpersonen kommer fra en bebodd måne rundt en planet, og de som bor på månen flyttet dit fordi de var tilhengere av en ultimat sosialisme. Kapitlene tar oss med til månen i hans fortid og planteten i hans nåtid. Det er altså en fortelling som handler om hva hovedpersonen gjør på planeten og hans møte med denne kapitalistkulturen, og om hvordan livet er på månen og hva som førte ham til å forlate den. Boken er velskrevet, engasjerende og full av ting å tenke på. Jeg hater å røpe ting, så jeg vil bare si at jeg kan anbefale denne boken. Oppbyggingen er utmerket, med en perfekt balanse der forfatteren røper enkelte ting i nåtid som leseren å vente til at blir forklart i fortidskapitlene.
Patricia A. McKillip - The Forgotten Beasts of Eld (Fantasy Masterworks)
Endelig en velskrevet og tilgjengelig Fantasy Masterworks-bok. Boken er skrevet i en tone som minner om eventyr, og dette bidrar sterkt til lettleseligheten. Det er også en fascinerende historie i en verden som først virker noe uskyldig (pga hovedpersonens naivitet), men som raskt begynner å forespeile noe dystrere. Jeg leste denne raskt, og hev meg straks over en trilogi satt i samme verden, The Riddla-master's Game, som jeg foreløpig er godt fornøyd med. The Forgotten Beasts of Eld ligner lite på moderne fantasy-bøker, så det kan være at det ikke passer for deg, men i motsetning til de andre bøkene jeg har lest i Fantasy Masterworks-serien, er den både tilgjengelig og har nok fantasy-elementer til et det tilfredsstiller.
Jeg har nettopp pløyd gjennom tre av forlaget Gollancz sine Science Fiction og Fantasy Masterworks-bøker. Jeg har hatt litt blandede opplevelser med serien før, og denne gangen var intet unntak, men jeg syns likevel det er et flott tiltak. Fantasy-serien har 50 titler og SF-serien har i overkant av 70 titler. Ikke alle er i trykk til enhver tid, og noen er vel ute av trykk for godt. De er et fint sted å starte hvis du vil ha med deg noen klassikere innen sjangrene, men det er likevel ingen garanti for at du liker dem. Tidligere har jeg vært mer fornøyd med SF-bøkene i serien enn Fantasy-bøkene. Det har fått meg til å innse at nivået på ideer og skriving er høyere i SF enn Fantasy. De tre bøkene jeg har lest nå er Jonathan Carrolls Voice of our Shadow, Ursula LeGuins The Dispossessed og Patrcia A. McKillips The Forgotten Beasts of Eld.
Jonathan Carroll - Voice of our Shadow (Fantasy Masterworks)
Dette er en velskrevet bok, lettlest og engasjerende, men den er nok litt for perifer for de fleste Fantasy-lesere. Jeg har sikkert ikke skjønt den helt, men bøkene til Carroll kommer høyt anbefalt, så det er mulig det er mer å hente i de andre bøkene hans. Jeg likte å lese boken, men kommer ikke på noe jeg kan anbefale den for, kanskje med unntak av som en leksjon i hvordan man skriver en bok med en flott flyt og oppbygning.
Ursula LeGuin - The Dispossessed (SF Masterworks)
LeGuin er nok mest kjent for de fleste som forfatter av Earthsea-bøkene, udødeliggjort i dårlige TV-filmer og en Studio Ghibli-film, men hun har også et godt rykte som SF-forfatter. Med The Dispossessed skjønner jeg hvorfor. Boken er en overbevisende debatt mellom sosialisme og kapitalisme, uten at den egentlig tar sider i debatten. Hovedpersonen kommer fra en bebodd måne rundt en planet, og de som bor på månen flyttet dit fordi de var tilhengere av en ultimat sosialisme. Kapitlene tar oss med til månen i hans fortid og planteten i hans nåtid. Det er altså en fortelling som handler om hva hovedpersonen gjør på planeten og hans møte med denne kapitalistkulturen, og om hvordan livet er på månen og hva som førte ham til å forlate den. Boken er velskrevet, engasjerende og full av ting å tenke på. Jeg hater å røpe ting, så jeg vil bare si at jeg kan anbefale denne boken. Oppbyggingen er utmerket, med en perfekt balanse der forfatteren røper enkelte ting i nåtid som leseren å vente til at blir forklart i fortidskapitlene.
Patricia A. McKillip - The Forgotten Beasts of Eld (Fantasy Masterworks)
Endelig en velskrevet og tilgjengelig Fantasy Masterworks-bok. Boken er skrevet i en tone som minner om eventyr, og dette bidrar sterkt til lettleseligheten. Det er også en fascinerende historie i en verden som først virker noe uskyldig (pga hovedpersonens naivitet), men som raskt begynner å forespeile noe dystrere. Jeg leste denne raskt, og hev meg straks over en trilogi satt i samme verden, The Riddla-master's Game, som jeg foreløpig er godt fornøyd med. The Forgotten Beasts of Eld ligner lite på moderne fantasy-bøker, så det kan være at det ikke passer for deg, men i motsetning til de andre bøkene jeg har lest i Fantasy Masterworks-serien, er den både tilgjengelig og har nok fantasy-elementer til et det tilfredsstiller.
15. nov. 2011
Bok: Blood Meridian av Cormac McCarthy
Jeg kan ikke hevde å ha forstått denne boken i det hele tatt. Den hevder ikke å være jordnær og den forsøker ikke å være det, men når man plukker opp en mainstreambok av en av USAs største nålevende forfattere, så har man noen forventninger. Jeg har tidligere lest to bøker av McCarthy, The Road og No Country for Old Men - den første var en ganske platt postapokalyptisk fortelling, mens den andre er en god bok som overgår filmatiseringen på mange måter.
Blood Meridian handler om en gutt (the kid) som reiser vestover og finner en verden av vold. Han ender opp sammen med en bitteliten wannaby-hær som vil ta tilbake Mexico og gjøre territoriet amerikansk. De kommer ikke langt, og the kid blir med en gruppe skalpejegere videre inn i Mexico. Det er mange voldsscener gjennom boka, og skalpejegerne er brutale og nådeløse.
Boken er ikke lett å forstå, men det jeg slet mest med var troverdigheten. Jeg hadde ingen problemer med å godta motivasjoner og handlinger her, men jeg slet med settingen. Hadde dette vært en fantasybok, så ville jeg tatt alt for god fisk, men jeg har sett for mange filmer til å kunne godta terrenget og været. Det er godt mulig det er slik i virkeligheten, men beskrivelsene virker ikke forankret i virkeligheten av den grunn.
Jeg finner en del referanser til gode kritikker på Internett, men uten å fordype meg i dem ad nauseam, klarer jeg ikke å forstå denne boken. Den er en voldelig og alternativ western, men langt fra tilgjengelig nok etter min smak. No Country for Old Men var ikke akkurat mer forklarlig, men den ga likevel ikke inntrykk av å gå over hodet på meg. Jeg satt igjen med flere meningsfulle inntrykk etter den - alt jeg har fra Blood Meridian er scener der amerikanerne usannsynlig nok kapper av lemmer med stor bowiekniver.
Jeg innrømmer villig at jeg ikke skjønte denne boken, men i motsetning til med Hal Duncans Vellum, så blir jeg ikke imponert av dette. Det er godt mulig du skjønner mer enn meg, så les gjerne Blood Meridian og forklar den til meg. Men du er advart!
26. okt. 2011
Why do I read?
I'm a reader, it's one of the few things I'm known for. I used to have a pair of pants with pockets I could fit a Discworld paperback into. Needless to say, I wore them a lot. Hideous things. I still can't go anywhere without a book, just on the off-chance I'll have five minutes of downtime to kill. I think I feel more naked without a book with me than my phone.
I was a late reader. Not sure it that's a term, but if it isn't then I coined it now. We used to have this library bus come to my elementary school once a month. I grew up in the country and we didn't have our own library. All the other kids borrowed books from the bus and took turns borrowing the same books. I didn't. I remember it was just before summer, just before we were done with elementary school and were going on to junior high, when I suddenly got the urge to go and ask the librarian for a book. I was hooked on the TV show Babylon 5 at the time, and I asked her for a science fiction book. She turned my attention to the first volume of Robert Jordan's series The Wheel of Time. Not exactly sci-fi, as a geek like me would know, but I didn't care then and I don't care know. The Norwegian translation of the first volume was split in two parts, and I got them both.
I took the books home with me and started reading. Before I was halfway through the first part, I'd returned the borrowed books to the library. I hadn't given up, I just took some money I'd gotten for my birthday and I bought them instead. And that was the start. I hoarded most of the translated fantasy books I could find, the ones that seemed interesting anyway. I eventually had to go to the proper library one town over and ask them to borrow books for me from other libraries, but now I had to switch to books in English to get my fix. That move turned out to dictate what I would do for the next fifteen years, and probably for the next fifty years.
But I digress, a fault I plan to cultivate further. Why do I read? Why does anyone read? I've called myself an escapist, and that may be apt, but the term seems to come with a certain stigma. I don't read to escape reality, but the books I read are so far from reality that it seems that must be the only reason for reading them. I'm a fantasy buff, I've even made living being a fantasy buff. I read books with elves and dwarves, worlds with several suns or moons, dragons and monsters, magic and alternate histories. This isn't because I wish I lived in such a world rather than the real one. Nor is it, as I thought for the longest time, that I'm so disconnected from and know so little of the real world. It turns out I'm very much connected with it, and I know a lot about it and have seen a bit of it. It's just that it takes a lot to convince me that something is real or plausible when I can reach out and touch it if I look up from the page.
Good literature, kind of the modern holy grail, happens when books can tell us something about human nature, about the human condition. It happens when you can describe something universal, some piece of universal truth that you carry along with you for the rest of your life. And while most fantasy books aren't great literature, most of them come a lot closer to achieving this goal than other genres do. Because when you write about worlds and things that aren't real, you're left with one thing that can convince the reader that it is plausible (not in the sense that it could exist, but rather in the sense that it could happen). You're left with the characters. The need to seem like real people, and they need to respond to situations like an actual person would. And in this way, fantasy books say more about human nature than crime novels do.
That's one of the things I like about the books I read. That's one of the reasons I keep reading them. I've read a few of the classics, I'm familiar with the canon, and while I'm not a fanboy, I have to say that the characters who live on in may head when I finish a book can't be found in any of these books. They number among them Matt Cauthon, John Ross, Zaphod, Zeddicus Z'ul Zorandor, Jant Shira, Toc the Younger, Thomas Covenant, Locke Lamora, Arithon, Lyra, Felthrup, Achamian, Otah Machi, Shadow, to name but a precious few. It sounds like a crowded place, but it doesn't feel that way. And I'm not in anyway like these people, some I don't even, but in their own way they've taught me something about being human. This may be why I read.
I was a late reader. Not sure it that's a term, but if it isn't then I coined it now. We used to have this library bus come to my elementary school once a month. I grew up in the country and we didn't have our own library. All the other kids borrowed books from the bus and took turns borrowing the same books. I didn't. I remember it was just before summer, just before we were done with elementary school and were going on to junior high, when I suddenly got the urge to go and ask the librarian for a book. I was hooked on the TV show Babylon 5 at the time, and I asked her for a science fiction book. She turned my attention to the first volume of Robert Jordan's series The Wheel of Time. Not exactly sci-fi, as a geek like me would know, but I didn't care then and I don't care know. The Norwegian translation of the first volume was split in two parts, and I got them both.
I took the books home with me and started reading. Before I was halfway through the first part, I'd returned the borrowed books to the library. I hadn't given up, I just took some money I'd gotten for my birthday and I bought them instead. And that was the start. I hoarded most of the translated fantasy books I could find, the ones that seemed interesting anyway. I eventually had to go to the proper library one town over and ask them to borrow books for me from other libraries, but now I had to switch to books in English to get my fix. That move turned out to dictate what I would do for the next fifteen years, and probably for the next fifty years.
But I digress, a fault I plan to cultivate further. Why do I read? Why does anyone read? I've called myself an escapist, and that may be apt, but the term seems to come with a certain stigma. I don't read to escape reality, but the books I read are so far from reality that it seems that must be the only reason for reading them. I'm a fantasy buff, I've even made living being a fantasy buff. I read books with elves and dwarves, worlds with several suns or moons, dragons and monsters, magic and alternate histories. This isn't because I wish I lived in such a world rather than the real one. Nor is it, as I thought for the longest time, that I'm so disconnected from and know so little of the real world. It turns out I'm very much connected with it, and I know a lot about it and have seen a bit of it. It's just that it takes a lot to convince me that something is real or plausible when I can reach out and touch it if I look up from the page.
Good literature, kind of the modern holy grail, happens when books can tell us something about human nature, about the human condition. It happens when you can describe something universal, some piece of universal truth that you carry along with you for the rest of your life. And while most fantasy books aren't great literature, most of them come a lot closer to achieving this goal than other genres do. Because when you write about worlds and things that aren't real, you're left with one thing that can convince the reader that it is plausible (not in the sense that it could exist, but rather in the sense that it could happen). You're left with the characters. The need to seem like real people, and they need to respond to situations like an actual person would. And in this way, fantasy books say more about human nature than crime novels do.
That's one of the things I like about the books I read. That's one of the reasons I keep reading them. I've read a few of the classics, I'm familiar with the canon, and while I'm not a fanboy, I have to say that the characters who live on in may head when I finish a book can't be found in any of these books. They number among them Matt Cauthon, John Ross, Zaphod, Zeddicus Z'ul Zorandor, Jant Shira, Toc the Younger, Thomas Covenant, Locke Lamora, Arithon, Lyra, Felthrup, Achamian, Otah Machi, Shadow, to name but a precious few. It sounds like a crowded place, but it doesn't feel that way. And I'm not in anyway like these people, some I don't even, but in their own way they've taught me something about being human. This may be why I read.
13. okt. 2011
Film: Kong Curling
I går så jeg Atle Antonsens film Kong Curling på kino, i en trang, men ellers helt grei sal på Saga Kino. Jeg har ventet lenge filmen, og hatt sånn passe forhåpninger helt siden jeg først leste om den. For de av oss som har brukt noen timer foran TV-skjermen og sett på curling i OL, var kombinasjonen Atle Antonsen med ensemble og hovedpersonen Truls Paulsen (må jeg påpeke ordspillet?), uimotståelig.
Alt i alt er dette en fornøyelig film, godt over par hva gjelder norsk film. Jeg lo godt mange steder, og den har en sedvanlig norsk blanding av underfundige personer/situasjoner og melankolsk eksistensialisme. Likevel virker filmen til dels lite helhetlig. Det er mange scener som ikke passer inn i helheten, selv om de er morsomme.
Skuespillerprestasjonene var bra. Atle Antonsen fungerte godt som en nedtonet, komisk versjon av Dag. Bare Egil dukker opp som en tafatt curling-dommer. Jon Øigarden og Kåre Conradi er hysterisk morsomme. Jan Sælid var ukjent for meg før nå, men var kanskje den morsomste bifiguren (selv om story-arcen hans er poengløs). Steinar Sagen fungerte helt greit, men det er Øigarden som gjør Sagen-scenene morsomme.
Som en sporstfilm er nok Kong Curling svak. Nå er kanskje ikke curling den mest spennende sporten, og det er vanskelig å formidle spenningen på film. Derfor har nok manusforfatterne skrevet inn en haug med absurde personer og situasjoner. De prøver å holde seg på et overfladisk nivå der de vet at de vil mislykkes, og det er lurt, men det blir ikke nødvendigvis bra av den grunn.
Er det verdt å se Kong Curling? Ja, hvis du vil se en helt ålreit norsk komedie. Jeg har ikke sett en god norsk film siden De usynlige og Trolljegeren, og har jevnt over mistet troen på norsk film, men i en filmbransje der Judd Apatow har begynt å lide av suksess-syndromet, så fungerer Kong Curling godt til å fylle komediebehovet.
Alt i alt er dette en fornøyelig film, godt over par hva gjelder norsk film. Jeg lo godt mange steder, og den har en sedvanlig norsk blanding av underfundige personer/situasjoner og melankolsk eksistensialisme. Likevel virker filmen til dels lite helhetlig. Det er mange scener som ikke passer inn i helheten, selv om de er morsomme.
Skuespillerprestasjonene var bra. Atle Antonsen fungerte godt som en nedtonet, komisk versjon av Dag. Bare Egil dukker opp som en tafatt curling-dommer. Jon Øigarden og Kåre Conradi er hysterisk morsomme. Jan Sælid var ukjent for meg før nå, men var kanskje den morsomste bifiguren (selv om story-arcen hans er poengløs). Steinar Sagen fungerte helt greit, men det er Øigarden som gjør Sagen-scenene morsomme.
Som en sporstfilm er nok Kong Curling svak. Nå er kanskje ikke curling den mest spennende sporten, og det er vanskelig å formidle spenningen på film. Derfor har nok manusforfatterne skrevet inn en haug med absurde personer og situasjoner. De prøver å holde seg på et overfladisk nivå der de vet at de vil mislykkes, og det er lurt, men det blir ikke nødvendigvis bra av den grunn.
Er det verdt å se Kong Curling? Ja, hvis du vil se en helt ålreit norsk komedie. Jeg har ikke sett en god norsk film siden De usynlige og Trolljegeren, og har jevnt over mistet troen på norsk film, men i en filmbransje der Judd Apatow har begynt å lide av suksess-syndromet, så fungerer Kong Curling godt til å fylle komediebehovet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)