Why do I read?

I'm a reader, it's one of the few things I'm known for. I used to have a pair of pants with pockets I could fit a Discworld paperback into. Needless to say, I wore them a lot. Hideous things. I still can't go anywhere without a book, just on the off-chance I'll have five minutes of downtime to kill. I think I feel more naked without a book with me than my phone.

I was a late reader. Not sure it that's a term, but if it isn't then I coined it now. We used to have this library bus come to my elementary school once a month. I grew up in the country and we didn't have our own library. All the other kids borrowed books from the bus and took turns borrowing the same books. I didn't. I remember it was just before summer, just before we were done with elementary school and were going on to junior high, when I suddenly got the urge to go and ask the librarian for a book. I was hooked on the TV show Babylon 5 at the time, and I asked her for a science fiction book. She turned my attention to the first volume of Robert Jordan's series The Wheel of Time. Not exactly sci-fi, as a geek like me would know, but I didn't care then and I don't care know. The Norwegian translation of the first volume was split in two parts, and I got them both.

I took the books home with me and started reading. Before I was halfway through the first part, I'd returned the borrowed books to the library. I hadn't given up, I just took some money I'd gotten for my birthday and I bought them instead. And that was the start. I hoarded most of the translated fantasy books I could find, the ones that seemed interesting anyway. I eventually had to go to the proper library one town over and ask them to borrow books for me from other libraries, but now I had to switch to books in English to get my fix. That move turned out to dictate what I would do for the next fifteen years, and probably for the next fifty years.

But I digress, a fault I plan to cultivate further. Why do I read? Why does anyone read? I've called myself an escapist, and that may be apt, but the term seems to come with a certain stigma. I don't read to escape reality, but the books I read are so far from reality that it seems that must be the only reason for reading them. I'm a fantasy buff, I've even made living being a fantasy buff. I read books with elves and dwarves, worlds with several suns or moons, dragons and monsters, magic and alternate histories. This isn't because I wish I lived in such a world rather than the real one. Nor is it, as I thought for the longest time, that I'm so disconnected from and know so little of the real world. It turns out I'm very much connected with it, and I know a lot about it and have seen a bit of it. It's just that it takes a lot to convince me that something is real or plausible when I can reach out and touch it if I look up from the page.

Good literature, kind of the modern holy grail, happens when books can tell us something about human nature, about the human condition. It happens when you can describe something universal, some piece of universal truth that you carry along with you for the rest of your life. And while most fantasy books aren't great literature, most of them come a lot closer to achieving this goal than other genres do. Because when you write about worlds and things that aren't real, you're left with one thing that can convince the reader that it is plausible (not in the sense that it could exist, but rather in the sense that it could happen). You're left with the characters. The need to seem like real people, and they need to respond to situations like an actual person would. And in this way, fantasy books say more about human nature than crime novels do.

That's one of the things I like about the books I read. That's one of the reasons I keep reading them. I've read a few of the classics, I'm familiar with the canon, and while I'm not a fanboy, I have to say that the characters who live on in may head when I finish a book can't be found in any of these books. They number among them Matt Cauthon, John Ross, Zaphod, Zeddicus Z'ul Zorandor, Jant Shira, Toc the Younger, Thomas Covenant, Locke Lamora, Arithon, Lyra, Felthrup, Achamian, Otah Machi, Shadow, to name but a precious few. It sounds like a crowded place, but it doesn't feel that way. And I'm not in anyway like these people, some I don't even, but in their own way they've taught me something about being human. This may be why I read.

Film: Kong Curling

I går så jeg Atle Antonsens film Kong Curling på kino, i en trang, men ellers helt grei sal på Saga Kino. Jeg har ventet lenge filmen, og hatt sånn passe forhåpninger helt siden jeg først leste om den. For de av oss som har brukt noen timer foran TV-skjermen og sett på curling i OL, var kombinasjonen Atle Antonsen med ensemble og hovedpersonen Truls Paulsen (må jeg påpeke ordspillet?), uimotståelig.

Alt i alt er dette en fornøyelig film, godt over par hva gjelder norsk film. Jeg lo godt mange steder, og den har en sedvanlig norsk blanding av underfundige personer/situasjoner og melankolsk eksistensialisme. Likevel virker filmen til dels lite helhetlig. Det er mange scener som ikke passer inn i helheten, selv om de er morsomme.

Skuespillerprestasjonene var bra. Atle Antonsen fungerte godt som en nedtonet, komisk versjon av Dag. Bare Egil dukker opp som en tafatt curling-dommer. Jon Øigarden og Kåre Conradi er hysterisk morsomme. Jan Sælid var ukjent for meg før nå, men var kanskje den morsomste bifiguren (selv om story-arcen hans er poengløs). Steinar Sagen fungerte helt greit, men det er Øigarden som gjør Sagen-scenene morsomme.

Som en sporstfilm er nok Kong Curling svak. Nå er kanskje ikke curling den mest spennende sporten, og det er vanskelig å formidle spenningen på film. Derfor har nok manusforfatterne skrevet inn en haug med absurde personer og situasjoner. De prøver å holde seg på et overfladisk nivå der de vet at de vil mislykkes, og det er lurt, men det blir ikke nødvendigvis bra av den grunn.

Er det verdt å se Kong Curling? Ja, hvis du vil se en helt ålreit norsk komedie. Jeg har ikke sett en god norsk film siden De usynlige og Trolljegeren, og har jevnt over mistet troen på norsk film, men i en filmbransje der Judd Apatow har begynt å lide av suksess-syndromet, så fungerer Kong Curling godt til å fylle komediebehovet.

06.10.2011

For K

We all search for girls
who shine like the stars
Well I've found the girl
who eclipses them all

With her in my arms
I cradle the world
In her lovely eyes
deeper truths shine

She's the totem beast
racing through my dreams
She's the wind neath my wings
and the gravity that grounds me

Her touch is a drug
her lips are the cure
The addiction I feel
at last set me free

She broke the hour glass of time
on infinity's shore
and I built a castle for us there
to live forever more

Sykejournal eller nye TV-serier

Jeg lå nylig syk på sofaen hjemme og orket ikke annet enn å se på TV, og da benyttet jeg sjansen til å få med meg noen av høstens nye TV-serier. Her er noen korte tanker om noen av dem:

Person of Interest - en TV-serie skapt av Jonathan Nolan, broren og samarbeidspartneren til geniet Christopher Nolan. Hovedpersonen spilles av Jim "Jesus" Caviezel. Serien handler om en tidligere special forces-soldat som har havnet på skråplanet etter å ha mistet noen. Han rekrutteres av en mann som har bygget en Orwellsk maskin for amerikanske myndigheter, en maskin som analyserer alt av video, telefonsamtaler og e-poster for å finne terrorister. Men den kan også finne personer som kommer til å være involverte i mord, noe som maskinene er lært opp til å ignorere. Sammen finner de slike mennesker og prøver å hjelpe dem. På papiret er dette veldig Minority Report, men etter to episoder vil jeg si at serien har mye mer potensial. Caviezel har ristet av seg karrierestigmaet (sorry!) han har lidd av siden Passion of the Christ og spiller en stillferdig voldsmaskin i en TV-serie som ikke benytter seg av vanlige konspirasjonsteorier, men som ser ut til å skape sin helt egne.

Ringer - en ny dramathriller med Sarah Michelle Gellar, Ioan Gruffudd og Nestor Carbonell handler om en kvinne (Bridget) som rømmer fra politiet dagen før hun skal vitne i en mordsak. Hun rømmer til tvillingsøsteren sin (Siobhan), som tar sitt eget liv og Bridget tar over livet til Siobhan i et desperat forsøk på å holde seg skjult. Dette ville vært komplisert nok, men noen er ute etter å drepe Siobhan også. Jeg syns denne serien fungerer godt på det mellommenneskelige planet, og den prøver ikke å være for mystisk, men ser ut til å ta seg tid til å bygge opp til noe. Vi får se hvordan det utvikler seg, men serien er lovende. Og det er så lenge siden Buffy at de av oss med eventuelle elsk- eller hatforhold til SMG burde klare å komme over dette.

Terra Nova - en del av høstens sci-fi-bølge, som gjør et godt førsteinntrykk i dobbeltepisoden som åpner sesongen, men som i episode 3 begynner å lide litt av standardplotsyndromet. Året er 2149 og jorden er snart ubeboelig, men menneskeheten har klart å lage et hull i tid og rom til en alternativ tidslinje. Men den kan bare åpnes til 85 millioner år tilbake i tid, og hovedpersonene våre blir med på den tiende bølgen med kolonister. Vi snakker dinosaurer og en slags sci-fi-nybyggerserie ala Earth 2 og Outcasts. Men blir fort litt for mye sensasjon og litt for lite relasjon for min del, men denne fordelingen kan jo jevnes ut etter noen episoder.

Jeg har også sett begynnelsen på sesong 7 av Supernatural og sesong 8 av House. Supernatural tok en annen vri enn jeg hadde trodd, og kickstarter sesongen med en cliffhanger i andre episode. Det blir sikkert mye av det samme, men det føles ikke gammelt. House begynner med at den gode doktoren sitter i fengsel. Episoden er spennende, i begynnelsen får man innstrykk av at House har full kontroll, men det begynner å rakne. Kanskje den mest spennende episoden jeg har sett.