I går så jeg Atle Antonsens film Kong Curling på kino, i en trang, men ellers helt grei sal på Saga Kino. Jeg har ventet lenge filmen, og hatt sånn passe forhåpninger helt siden jeg først leste om den. For de av oss som har brukt noen timer foran TV-skjermen og sett på curling i OL, var kombinasjonen Atle Antonsen med ensemble og hovedpersonen Truls Paulsen (må jeg påpeke ordspillet?), uimotståelig.
Alt i alt er dette en fornøyelig film, godt over par hva gjelder norsk film. Jeg lo godt mange steder, og den har en sedvanlig norsk blanding av underfundige personer/situasjoner og melankolsk eksistensialisme. Likevel virker filmen til dels lite helhetlig. Det er mange scener som ikke passer inn i helheten, selv om de er morsomme.
Skuespillerprestasjonene var bra. Atle Antonsen fungerte godt som en nedtonet, komisk versjon av Dag. Bare Egil dukker opp som en tafatt curling-dommer. Jon Øigarden og Kåre Conradi er hysterisk morsomme. Jan Sælid var ukjent for meg før nå, men var kanskje den morsomste bifiguren (selv om story-arcen hans er poengløs). Steinar Sagen fungerte helt greit, men det er Øigarden som gjør Sagen-scenene morsomme.
Som en sporstfilm er nok Kong Curling svak. Nå er kanskje ikke curling den mest spennende sporten, og det er vanskelig å formidle spenningen på film. Derfor har nok manusforfatterne skrevet inn en haug med absurde personer og situasjoner. De prøver å holde seg på et overfladisk nivå der de vet at de vil mislykkes, og det er lurt, men det blir ikke nødvendigvis bra av den grunn.
Er det verdt å se Kong Curling? Ja, hvis du vil se en helt ålreit norsk komedie. Jeg har ikke sett en god norsk film siden De usynlige og Trolljegeren, og har jevnt over mistet troen på norsk film, men i en filmbransje der Judd Apatow har begynt å lide av suksess-syndromet, så fungerer Kong Curling godt til å fylle komediebehovet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar