Et lite avvik fra mine sedvanlige lesevaner (jeg regner med at det ikke kommer som en overraskelse for noen), men et ganske fornøyelig som sådan. Valget var inspirert av en film jeg så sammen med kjæresten, The Jane Austen Book Club. En fin film, type romantisk komedie, som handler om en variert gjenge med kvinner som starter opp en privat bokklubb med Jane Austen som tema. Ulik mange filmer av samme sjanger, blir ikke dette oppsettet imiddelbart satt til siden for andre ting, men filmen er full av Austen-referanser (men de holder seg hledigvis for god for altfor dype referanser, selv om det dog er noen spoilere underveis). Jeg og kjøresten plukket derfor opp hver vår Austem-roman i Trondheim for litt side, og jeg er nettopp ferdig med den første - Persuasion.
Jeg har alltid sett på Austen som jentebøker, chick lit, en fordom som har blitt så kraftig forsterket av begredelig Bridget Jones-filmer at selv folk jeg respekterer den literære smaken til, har klart å fjerne dette inntrykket. Jeg nevnte en film nettopp, men kombinert med en veldig god versjon av Pride and Prejudice (med Keira Knightly) som jeg koste meg masse med, var jeg plutselig åpen for å prøve et par av de tynneste Austen-bøkene.
Persuasion må kunne beskrives som feministisk i ordets mest positive forstand, og selv om boken handler om en kvinne og er fortalt fra hennes perspektiv, så tror jeg at hisrotien hadde vært særdeles nytesløs hvis den hadde vært fortalt fra en manns perspektiv. Dette synet kan være farget av måten menn portretteres på i boken, men jeg syns ikke nødvendigvis at det virker feilaktig. (Jeg må skyte inn en unnskyldning for språket jeg affekterer her, men man blir uungåelig påvirket av det man leser.) Det er vanskelig å si hvor nøyaktig beskrivelsen av datidens samfunn er i Persuasion siden boken bare handler om det øverste laget i samfunnet (muligens lower upper class, men likevel), men det er uansett fascinerende.
Jeg vil kalle boken en slags satire, det er iallefall slik jeg tolker den. Flere av personene er karikerte, men dette er mest som et grep for å gi en ramme rundt hovedpersonen. Likeledes kan samfunnet og forholdene virke karikerte, men dette virker på meg som en troverdig fremstilling av faktiske forhold. Og det er disse karikaturene som gir opphav til mye av gleden og den engasjerende frustrasjonen jeg følte mens jeg leste boken. Jeg kan ikke si at jeg elsket å hate dem, men etter hvert var det underholdende å lese om deres forutsigbare reaksjoner på ting og hvordan dette gjorde hverdagen til hovedpersonen vanskeligere.
Språket i utgaven jeg leste (Wordsworth Classics) var ikke modernisert. Jeg tror heller ikke at det er mulig å få tak i en slik utgave på engelsk siden det er mye billigere bare å trykke opp tekster som er falt i det fri. Derfor er det mulig at det er bedre å få tak i en oversettelse, men jeg leste en kronikk for litt siden som virket å mene at tilgjengelige utgaver trolig har et litt foreldet språk på norsk også (dette var en generell bemerkning på tilgjengeligheten og opptrykk av oversatte klassikere (jeg kan ikke huske at Austen var nevnt spesifikt, og jeg har ikke overskuddet til å søke opp noen fakta fra eller til). Men det var overkommelig for meg. Det var kanskje vanskeligere å komme inn i skrivestilen til Austen. Nåtidens forfattere bryter ikke den fjerde veggen på samme måte, men blir ikke konstant påminnet om at man leser en roman - dagens romansjanger er mer en form for illusjon enn dens tidligere inkarnasjoner. (Nok et eksempel på at ting jeg leser, sniker seg inn i måten jeg tenker på. Denne gangen gjelder det Neil Gaimans novellesamling Smoke and Mirrors, som jeg kanskje begir meg utpå en beskrivelse av, senere.)
Uansett, etter nok et litt intetsigende referat fra meg (intetsigende: her; et forsøk på å si noe, uten å si for mye, dvs. fri for avsløringer, såkalte spoilers) kan jeg avkrefte at Jane Austen bør primært betraktes som jentebøker. Ja, det stemmer at temaet er romantikk, men det har for det første aldri skadet noen, og for det andre kan ingen påstå at en oppegående kvinne vil lengte etter romantikk av den arten som fremgår her. Persuasion er en bok med masse humor, hvis du vet å lete etter det, og troverdige betraktninger av datidens samfunn.
14. mai 2012
15. feb. 2012
Film: The Descendants
Jeg se filmen The Descendants på kino i går. Lørenskog kino på ved Metro er faktisk ganske ålreit. I et par av salene sine har de kjæresteseter på bakerste rad, sofaer med plass til to slik at man kan ha kjæresten i armkroken. Tommel opp!
The Descendants er regissert av Alexander Payne, mest kjent for Sideways, filmen som gjorde Paul Giamatti til verdensstjerne, selv om han også er mannen bak TV-serien Hung (En velutstyrt mann). Hovedrollen spilles av George Clooney og Shailene Woodley har den viktigste birollen (ville nok kalt rollens hennes for kvinnelig hovedrolle i prissammenheng).
Jeg likte Sideways i sin tid, men The Descendants går den en høy gang hva gjelder historiefortelling og tilgjengelighet. Filmen handler om en mann som har vært litt fraværende fra et litt ulykkelig ekteskap frem til kona hans havner i koma. Han blir da nødt til å takle situasjonen og sine to døtre, som han ikke har noe særlig forhold til. Samtidig skal han selge et stort landområde på vegne av slekten sin og takle ukjente sider ved seg selv og familien.
Settingen er Hawaii på en hverdagslig måte, og helt fra begynnelsen av blir alle våre romantiske formeninger om delstaten lagt i grus, slik at vi ikke skal ha noen illusjoner. Filmen virker å gi et balansert og nøkternt syn på ting, selv om det presiseres at karakterne er blant de priviligerte. Det er mye flott landskap å se (damen ved siden av meg knipset i vei med speilreflekskamaeret sitt!) og utelukkende hawaiiansk musikk.
George Clooney seiler opp som en av mine favorittskuespillere etter sine roller i Up in the Air og The American (O' brother where art thou er også en selvfølge å nevne), og han gjør en god rolle her. Jeg følte et stikk til O' brother i scenen der han løper nedover gata. Jeg syns Clooney tolker alle aspekter av rollen på en engasjerende og realistisk måte, dette er ikke i utgangspunktet en sentimental film. Shailene Woodley kommer forhåpentligvis til å være et ansikt det er verdt å merke seg. Hun har tidligere spilt i The Secret Life of the American Teenager, og jeg har sett noen klipp fra den - der imponerte ingen, men jeg synd hun bærer denne filmen sammen med Clooney.
Alt i alt er dette en god film for de som liker smått melankolske og saktmodige filmer. Til syvende og sist er den positiv, men jeg kan godt se at mange kan kjede seg og synes filmen er uengasjerende og uinteressant, men du bør like den hvis du har sansen for god film. Filmpolitiet ga den lunken kritikk og mente den ikke gjorde seg fortjent til prisnominasjoner. Jeg vet at mange har etterlyst nominasjoner til Drive, og selv om det er en god film, er The Descendants et bedre stykke film på mange måter. Jeg ville gitt begge filmene samme karakter, men jeg syns likevel at de tilhører forskjellige verdener.
The Descendants er regissert av Alexander Payne, mest kjent for Sideways, filmen som gjorde Paul Giamatti til verdensstjerne, selv om han også er mannen bak TV-serien Hung (En velutstyrt mann). Hovedrollen spilles av George Clooney og Shailene Woodley har den viktigste birollen (ville nok kalt rollens hennes for kvinnelig hovedrolle i prissammenheng).
Jeg likte Sideways i sin tid, men The Descendants går den en høy gang hva gjelder historiefortelling og tilgjengelighet. Filmen handler om en mann som har vært litt fraværende fra et litt ulykkelig ekteskap frem til kona hans havner i koma. Han blir da nødt til å takle situasjonen og sine to døtre, som han ikke har noe særlig forhold til. Samtidig skal han selge et stort landområde på vegne av slekten sin og takle ukjente sider ved seg selv og familien.
Settingen er Hawaii på en hverdagslig måte, og helt fra begynnelsen av blir alle våre romantiske formeninger om delstaten lagt i grus, slik at vi ikke skal ha noen illusjoner. Filmen virker å gi et balansert og nøkternt syn på ting, selv om det presiseres at karakterne er blant de priviligerte. Det er mye flott landskap å se (damen ved siden av meg knipset i vei med speilreflekskamaeret sitt!) og utelukkende hawaiiansk musikk.
George Clooney seiler opp som en av mine favorittskuespillere etter sine roller i Up in the Air og The American (O' brother where art thou er også en selvfølge å nevne), og han gjør en god rolle her. Jeg følte et stikk til O' brother i scenen der han løper nedover gata. Jeg syns Clooney tolker alle aspekter av rollen på en engasjerende og realistisk måte, dette er ikke i utgangspunktet en sentimental film. Shailene Woodley kommer forhåpentligvis til å være et ansikt det er verdt å merke seg. Hun har tidligere spilt i The Secret Life of the American Teenager, og jeg har sett noen klipp fra den - der imponerte ingen, men jeg synd hun bærer denne filmen sammen med Clooney.
Alt i alt er dette en god film for de som liker smått melankolske og saktmodige filmer. Til syvende og sist er den positiv, men jeg kan godt se at mange kan kjede seg og synes filmen er uengasjerende og uinteressant, men du bør like den hvis du har sansen for god film. Filmpolitiet ga den lunken kritikk og mente den ikke gjorde seg fortjent til prisnominasjoner. Jeg vet at mange har etterlyst nominasjoner til Drive, og selv om det er en god film, er The Descendants et bedre stykke film på mange måter. Jeg ville gitt begge filmene samme karakter, men jeg syns likevel at de tilhører forskjellige verdener.
1. feb. 2012
En ikke-røykers guide til Amsterdam
Jeg dro nylig til Amsterdam med kjæresten min. Det var sent i januar, men klimaet der er noe mildere så kulden var ikke noe problem (bortsett fra den siste dagen). Vi ruslet egentlig bare rundt og så på byen i tre dager, og lite var planlagt, men det passet oss fint. Amsterdam sentrum er et ganske lite område, så vi klarte oss stort sett fint ved å gå bruke føttene til transport. Her er en liten oversikt over opplevelser og erfaringer.
Reisemåte:
Vi tok fly nedover. Det er tydligvis bare én flyplass i Amsterdam (i motsetning til Londons tre), og toget tar ikke så lang tid inn til sentrum, 15-20 minutter kanskje. Vi tok ikke akkurat tiden. Vi satt sammen med en gjeng ungdommer fra Glasgow, og han ene klarte ikke å slutte å mase på en av jentene om å ha sex. Det var litt forvirring da vi skulle kjøpe billetter på flyplassen - først skjønte vi ikke hvilket tog vi skulle ta, så valgte vi å stå i kø for en automat som ikke tok mynt, så måtte vi velge mellom høyhastighetstog eller vanlig tog og første eller annen klasse, før vi til slutt måtte spørre i en skranke om hvilket tog billetten vår gjalt for og hvor det gikk fra. Det går heldigvis tog omtrent hvert kvarter. På veien tilbake kjøpte vi billetter fra skranken på sentralbanestasjonen, og det kostet 50 eurocent ekstra per billett (fra 3,80 til 4,30). Alt i alt veldig greit, men vi dro med bare håndbagasje og erfarte at de aller fleste andre også gjorde dette, så det kan lønne seg å komme ombord på flyet litt tidlig.
Hotell:
Vi bodde på Die Port van Cleve Hotel som ligger kanskje ti minutters gange fra sentralbanestasjonen. Hotellet lå veldig sentralt i forhold til handlegatene. Det var en ganske flott bygning, og rommet vi fikk var flott. Det gikk en liten trapp opp med en gang vi åpnet døren, rommet var smalt med høyt skråtak fra begge sider. Det var litt som å bo i sin egen lille katedral. Badet var dessverre iskaldt, men det gjorde ingenting hvis man krøp ned i badekaret. Det eneste jeg kan klage på er at rommet vårt lå i et slags anneks, med en gang utenfor som teknisk sett var utendørs. Der var det hengt opp et askebeger der folk stod og røkte til alle døgnets tider, og røyklukten og lydene slapp fint inn på rommet. Og ja, de røkte ikke bare tobakk. Meld også fra om ting du ikke liker så fort som mulig - innen vi innså at vi kunne vært foruten lukten, kunne/ville de ikke hjelpe oss.
Transport:
Det meste i sentrum er i gangavstand, men det går mange trikker man sikkert kan ta (vi tok ingen trikk). Vi tok derimot en kanalbuss for å komme oss til House of Bols, og det kan nok lønne seg å kjøpe en hopp av/på-billett som varer en en dag eller to (det kostet to euro ekstra å få en billett som varte 24 timer i stedet for at den utløp samme dag) hvis man vil til områder lenger vekk (House of Bols ligger rett ved Heineken Experience, Rijksmuseum og van Gogh-museet). Turen var bedagelig og komfortabel, selv om standarden på båtene varierte en del mellom de tre forskjellige vi rakk å oppleve på to dager. Turen var guidet av et stemmeopptak som vi bare hørte halveis etter - vi var mest opptatt av å se på bygningene, kanalene og husbåtene. Jeg syns kanalbuss var en flott måte å se mye av byen på, og hvis man drar til Amsterdam så må man jo oppleve kanalene.
Shopping:
Vi hadde ingen klare shoppingmål så jeg kan ikke akkurat evaluere hvordan markedet er hvis du skal noe spesielt eller dyrt. Men for vanlige folk er det nok av forskjellige butikker å se i. Det ligger mange rare småbutikker i området 9 Streets som kan være verdt en titt. Vi fant blant annet en bruktbutikk som hadde tjsekkiske miltærfrakker. Angrer kanskje litt på at jeg ikke kjøpte en, pluss en gassmaske, men hva skal jeg egentlig med det? Det for holde med at jeg punget ut altfor mye for en Ajax-skjorte. En ting må nevnes, og det gjelder et kjøpesenter som lå ved siden av hotellet vårt, Magna Plaza. Vi så mye skryt av det på Internett, men ikke en eneste av de som har skrevet de artiklene har vært der. For det var utrolig dårlig! En fin bygning som fremstår som en døende dinosaur. Det var en del merkebutikker der, men like mange tomme lokaler, og underetasjen var leid ut til en outlet store (hvor jeg faktisk kjøpte to plagg til en slikk og ingenting, men utvalget var ikke all verden) - styr unna!
Opplevelser:
Vi styrte nok unne de fleste turistfellene, og dumpet ikke innom noen museer. Det eneste organiserte vi foretok oss var House of Bols. Der får man litt historikk om likørprodusenten Bols, med smaks- og luktetester underveis (litt mye å lukte på 36 forskjellige likører, men gøy var det). Til slutt kom man til en snodig bar med masse speil hvor man kunne veksle inn gratiskuponger fra billetten til en drink og to shotter. Drinkene valgte man ved å finne ut hva slags smak man hadde lyst på, så spyttet datamaskinen ut en lapp med oppskriften man kunne gi bartenderen, og så ta med hjem. Vi kunne ønsket oss et bredere utvalg, det var bare 20 å velge mellom. De to shottene kunne man velge blant hele utvalget til Bols, likører i sterke farger eller genever (vi tok likører). Morsom opplevelse.
Heineken Experience virket veldig kjedelig i forhold, og hvis det ligner på Guiness-bryggeriet i Dublin, så er det nok en kjedelig affære. Anne Frank-huset så også helt forferdelig ut. Vi tenkte det kunne være morsomt å se hvor det var hun bodde, men enten er huset revet, eller så har de bygget et veldig moderne bygg rundt det. Køen var lang, og det så ut til å være veldig billlige leiligheter i etasjene over. Og vokskabinettet styrte vi unna. Det burde man vel spare til det ordentlige i London?
Ellers:
Vi så ikke så mye skikkelig uteliv, men så lette vi ikke etter det heller. Det var ikke så mange narkomane rundt omkring, og vi ble bare tilbudt dop to ganger. Men det er helt greit å røyke dop overalt bortsett fra inne i butikker. Litt sært for meg, men bortsett fra lukten var det ingen ubehagelige opplevelser med det. Folk virket rolige og greie, med unntak av syklistene - pass deg for dem! De er raske og har stort sett ikke sykkelbjeller, så det lønner seg å se seg for. Restaurantmaten vi spiste var vel litt i underkant av norske priser. Den eneste nederlandske retten vi smakte var stamppot, som er potetmos iblandet noe annet og servert med bacon, pølser og en svær kjøttbolle. Jeg prøvde med sauerkraut og madammen prøvde gulrøtter og løk. Hennes var klart å foretrekke!
Alt i alt:
En annerledes, men ikke altfor annerledes by, som man fint kan bruke tre dager på å rusle rundt i og se på hvor forskjellig den er fra det vi er vant til. Nederlendere virker stort sett litt som oss, ikke så mye vennligere at det gjør noe, og ganske avslappede (kanskje fordi de røyker dop?). Amsterdam er et fint reisemål om vinteren, da går det fint an å rusle rundt og se uten at man trenger å slåss med de største folkemengdene. Det hjelper selvfølgelig utrolig mye å ha det perfekte reisefølget!
Reisemåte:
Vi tok fly nedover. Det er tydligvis bare én flyplass i Amsterdam (i motsetning til Londons tre), og toget tar ikke så lang tid inn til sentrum, 15-20 minutter kanskje. Vi tok ikke akkurat tiden. Vi satt sammen med en gjeng ungdommer fra Glasgow, og han ene klarte ikke å slutte å mase på en av jentene om å ha sex. Det var litt forvirring da vi skulle kjøpe billetter på flyplassen - først skjønte vi ikke hvilket tog vi skulle ta, så valgte vi å stå i kø for en automat som ikke tok mynt, så måtte vi velge mellom høyhastighetstog eller vanlig tog og første eller annen klasse, før vi til slutt måtte spørre i en skranke om hvilket tog billetten vår gjalt for og hvor det gikk fra. Det går heldigvis tog omtrent hvert kvarter. På veien tilbake kjøpte vi billetter fra skranken på sentralbanestasjonen, og det kostet 50 eurocent ekstra per billett (fra 3,80 til 4,30). Alt i alt veldig greit, men vi dro med bare håndbagasje og erfarte at de aller fleste andre også gjorde dette, så det kan lønne seg å komme ombord på flyet litt tidlig.
Hotell:
Vi bodde på Die Port van Cleve Hotel som ligger kanskje ti minutters gange fra sentralbanestasjonen. Hotellet lå veldig sentralt i forhold til handlegatene. Det var en ganske flott bygning, og rommet vi fikk var flott. Det gikk en liten trapp opp med en gang vi åpnet døren, rommet var smalt med høyt skråtak fra begge sider. Det var litt som å bo i sin egen lille katedral. Badet var dessverre iskaldt, men det gjorde ingenting hvis man krøp ned i badekaret. Det eneste jeg kan klage på er at rommet vårt lå i et slags anneks, med en gang utenfor som teknisk sett var utendørs. Der var det hengt opp et askebeger der folk stod og røkte til alle døgnets tider, og røyklukten og lydene slapp fint inn på rommet. Og ja, de røkte ikke bare tobakk. Meld også fra om ting du ikke liker så fort som mulig - innen vi innså at vi kunne vært foruten lukten, kunne/ville de ikke hjelpe oss.
Transport:
Det meste i sentrum er i gangavstand, men det går mange trikker man sikkert kan ta (vi tok ingen trikk). Vi tok derimot en kanalbuss for å komme oss til House of Bols, og det kan nok lønne seg å kjøpe en hopp av/på-billett som varer en en dag eller to (det kostet to euro ekstra å få en billett som varte 24 timer i stedet for at den utløp samme dag) hvis man vil til områder lenger vekk (House of Bols ligger rett ved Heineken Experience, Rijksmuseum og van Gogh-museet). Turen var bedagelig og komfortabel, selv om standarden på båtene varierte en del mellom de tre forskjellige vi rakk å oppleve på to dager. Turen var guidet av et stemmeopptak som vi bare hørte halveis etter - vi var mest opptatt av å se på bygningene, kanalene og husbåtene. Jeg syns kanalbuss var en flott måte å se mye av byen på, og hvis man drar til Amsterdam så må man jo oppleve kanalene.
Shopping:
Vi hadde ingen klare shoppingmål så jeg kan ikke akkurat evaluere hvordan markedet er hvis du skal noe spesielt eller dyrt. Men for vanlige folk er det nok av forskjellige butikker å se i. Det ligger mange rare småbutikker i området 9 Streets som kan være verdt en titt. Vi fant blant annet en bruktbutikk som hadde tjsekkiske miltærfrakker. Angrer kanskje litt på at jeg ikke kjøpte en, pluss en gassmaske, men hva skal jeg egentlig med det? Det for holde med at jeg punget ut altfor mye for en Ajax-skjorte. En ting må nevnes, og det gjelder et kjøpesenter som lå ved siden av hotellet vårt, Magna Plaza. Vi så mye skryt av det på Internett, men ikke en eneste av de som har skrevet de artiklene har vært der. For det var utrolig dårlig! En fin bygning som fremstår som en døende dinosaur. Det var en del merkebutikker der, men like mange tomme lokaler, og underetasjen var leid ut til en outlet store (hvor jeg faktisk kjøpte to plagg til en slikk og ingenting, men utvalget var ikke all verden) - styr unna!
Opplevelser:
Vi styrte nok unne de fleste turistfellene, og dumpet ikke innom noen museer. Det eneste organiserte vi foretok oss var House of Bols. Der får man litt historikk om likørprodusenten Bols, med smaks- og luktetester underveis (litt mye å lukte på 36 forskjellige likører, men gøy var det). Til slutt kom man til en snodig bar med masse speil hvor man kunne veksle inn gratiskuponger fra billetten til en drink og to shotter. Drinkene valgte man ved å finne ut hva slags smak man hadde lyst på, så spyttet datamaskinen ut en lapp med oppskriften man kunne gi bartenderen, og så ta med hjem. Vi kunne ønsket oss et bredere utvalg, det var bare 20 å velge mellom. De to shottene kunne man velge blant hele utvalget til Bols, likører i sterke farger eller genever (vi tok likører). Morsom opplevelse.
Heineken Experience virket veldig kjedelig i forhold, og hvis det ligner på Guiness-bryggeriet i Dublin, så er det nok en kjedelig affære. Anne Frank-huset så også helt forferdelig ut. Vi tenkte det kunne være morsomt å se hvor det var hun bodde, men enten er huset revet, eller så har de bygget et veldig moderne bygg rundt det. Køen var lang, og det så ut til å være veldig billlige leiligheter i etasjene over. Og vokskabinettet styrte vi unna. Det burde man vel spare til det ordentlige i London?
Ellers:
Vi så ikke så mye skikkelig uteliv, men så lette vi ikke etter det heller. Det var ikke så mange narkomane rundt omkring, og vi ble bare tilbudt dop to ganger. Men det er helt greit å røyke dop overalt bortsett fra inne i butikker. Litt sært for meg, men bortsett fra lukten var det ingen ubehagelige opplevelser med det. Folk virket rolige og greie, med unntak av syklistene - pass deg for dem! De er raske og har stort sett ikke sykkelbjeller, så det lønner seg å se seg for. Restaurantmaten vi spiste var vel litt i underkant av norske priser. Den eneste nederlandske retten vi smakte var stamppot, som er potetmos iblandet noe annet og servert med bacon, pølser og en svær kjøttbolle. Jeg prøvde med sauerkraut og madammen prøvde gulrøtter og løk. Hennes var klart å foretrekke!
Alt i alt:
En annerledes, men ikke altfor annerledes by, som man fint kan bruke tre dager på å rusle rundt i og se på hvor forskjellig den er fra det vi er vant til. Nederlendere virker stort sett litt som oss, ikke så mye vennligere at det gjør noe, og ganske avslappede (kanskje fordi de røyker dop?). Amsterdam er et fint reisemål om vinteren, da går det fint an å rusle rundt og se uten at man trenger å slåss med de største folkemengdene. Det hjelper selvfølgelig utrolig mye å ha det perfekte reisefølget!
3. jan. 2012
Bok: The Riddle-Master's Game avPatricia A. McKillip
Nok en bok fra Gollancz-serien Fantasy Masterworks. Jeg skrøt litt av en annen bok av samme forfatter i samme serie for litt siden, og jeg må innrømme at jeg likte denne boken også. Det er faktisk en trilogi samlet i ett bind i forbindelse med denne utgivelsen, og det er på mange måter en klassisk fantasy-fortelling. Den handler om en ung mann som oppdager at han har en skjebne han aldri kunne tenkt seg, men det viser seg å være vanskelig å finne ut hva denne skjebnen er. Til syvende og sist, går det som det alltid går, men reisen frem til slutten er som alltid det viktigste.
McKillip skriver i forordet hvor mye inspirasjon hun har hentet fra Ringenes Herre, og for det kritisk og årvåkne øyet er nok ikke dette vanskelig å se. Heldigvis er jeg ikke alltid velsignet med noen av disse. McKillip tar et bredt syn på gåter i denne trilogien - de er kun spørsmål uten svar, der vår formening om gåter stammer fra den mer formulaiske versjonen beslektet med vitser. Det er i hvertfall en hel del spørsmål som må besvares her og svarene er ikke alltid de som rollefigurene forventer eller ønsker.
Jeg likte oppbygningen av serien godt. Den andre boken fortelles fra en annen synsvinkel enn den første, noe som godt kan ha vært problematisk da den skulle markedsføres som et enkeltstående bind. Det er godt mulig enkelte vil hoppe av der bare fordi rytmen forstyrres, men du er i alle fall advart, og må skylde på helt andre ting hvis du slutter å lese. Den moderne leser, og da særlig tilhengere av fantasy fra det siste tiåret, vil nok synes at The Riddle-Master's Game er noe naivistisk. Det er noen klart definerte fiender, og alle andre er for det meste snille og hjelpsomme. For kynikeren i meg er dette litt vanskelig å svelge, men romantikeren i meg syntes det var forfriskende (de debatterer dette fortsatt bakerst i skallen min, dessverre).
Og her har kanskje verdensbyggingen et problem - selv om det virker som de fleste konflikter ligger i fortiden, så forklarer ikke det hvorfor de nåværende menneskene er så vennlige. Det virker som karrig jord for spirer av konflikt. Og når trusselen i boken viser seg å være ekstern, så hjelper ikke dette meg til å forstå akkurat dett problemet. Som i Ringenes Herre er det en del fordums prakt som trekkes inn, men ikke med den samme distansen, forglemmelsen og melankolien, og dermed ikke det samme patoset.
Alt i alt likte jeg denne boken godt nok til å lese den ferdig, og har tenkt på den litt i ettertid, men jeg klarer ikke å anbefale den til fordel for andre bøker. Det er så mange bøker du heller burde lese. Plukk opp Janny Wurts for noe av den samme følelsen, bare bedre på alle punkter. Plukk opp Mistborn-trilogien for å forelske deg i en begrenset verdensbygging. Les Ringenes Herre (på nytt) for å kjenne på hvordan fortid og fremtid møtes i en tordensky av hendelser.
McKillip skriver i forordet hvor mye inspirasjon hun har hentet fra Ringenes Herre, og for det kritisk og årvåkne øyet er nok ikke dette vanskelig å se. Heldigvis er jeg ikke alltid velsignet med noen av disse. McKillip tar et bredt syn på gåter i denne trilogien - de er kun spørsmål uten svar, der vår formening om gåter stammer fra den mer formulaiske versjonen beslektet med vitser. Det er i hvertfall en hel del spørsmål som må besvares her og svarene er ikke alltid de som rollefigurene forventer eller ønsker.
Jeg likte oppbygningen av serien godt. Den andre boken fortelles fra en annen synsvinkel enn den første, noe som godt kan ha vært problematisk da den skulle markedsføres som et enkeltstående bind. Det er godt mulig enkelte vil hoppe av der bare fordi rytmen forstyrres, men du er i alle fall advart, og må skylde på helt andre ting hvis du slutter å lese. Den moderne leser, og da særlig tilhengere av fantasy fra det siste tiåret, vil nok synes at The Riddle-Master's Game er noe naivistisk. Det er noen klart definerte fiender, og alle andre er for det meste snille og hjelpsomme. For kynikeren i meg er dette litt vanskelig å svelge, men romantikeren i meg syntes det var forfriskende (de debatterer dette fortsatt bakerst i skallen min, dessverre).
Og her har kanskje verdensbyggingen et problem - selv om det virker som de fleste konflikter ligger i fortiden, så forklarer ikke det hvorfor de nåværende menneskene er så vennlige. Det virker som karrig jord for spirer av konflikt. Og når trusselen i boken viser seg å være ekstern, så hjelper ikke dette meg til å forstå akkurat dett problemet. Som i Ringenes Herre er det en del fordums prakt som trekkes inn, men ikke med den samme distansen, forglemmelsen og melankolien, og dermed ikke det samme patoset.
Alt i alt likte jeg denne boken godt nok til å lese den ferdig, og har tenkt på den litt i ettertid, men jeg klarer ikke å anbefale den til fordel for andre bøker. Det er så mange bøker du heller burde lese. Plukk opp Janny Wurts for noe av den samme følelsen, bare bedre på alle punkter. Plukk opp Mistborn-trilogien for å forelske deg i en begrenset verdensbygging. Les Ringenes Herre (på nytt) for å kjenne på hvordan fortid og fremtid møtes i en tordensky av hendelser.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)