Han Tron er en grepa kar, ja.

Anmeldelse: Tron Legacy

Jeg så Tron Legacy i går. Det ble 3D i Lillestrøm, litt fordi vi gjerne ender opp der pga geografien, men også fordi Disney og Oslo Kino krangler slik at filmen ikke vises i Oslo. Som del av forberedelsene til filmen, fikk jeg for et par uker siden tak i originalfilmen fra 1982, men etter 5 minutter hadde jeg hodepine av alle lysene. Jeg får nok aldri sett hele filmen, men jeg syns allikevel at jeg kan erklære Tron Legacy for en verdig oppfølger.

Filmen er halvveis oppfølger, halvveis remake. Historien fortsetter etter den første filmen, med akkurat nok referanser til eneren til at du blir oppdatert på hva som skjedde, uten at du føler at du må ha sett den. Både Jeff Bridges og Bruce Boxleitner gjør reprise i Tron Legacy, noe som ankrer den til 1982-filmen og gir en følelse av kontinuitet. Den originale Tron ble hyllet for sine visuelle effekter, og det er her årets film skinner. Mulig jeg allerede er litt blasert i forhold til 3D-opplevelsen, men selv om jeg likte å se denne i 3D kan jeg ikke sette fingeren på hvor 3D-effektene hevet filmopplevelsen. Jeg tror filmen er like visuelt imponerende uten 3D.

Filmen er som sagt flott å se på, og historien er fin. Jeg kommer ikke på noe å trekke den for plot-messig. Det er en del morsomme Microsoft-paralleller ganske tidlig, med en minirolle til Cillian Murphy (som han visstnok ikke er kreditert for?). Bridges spiller bra, selv om det er forstyrrende å se hvordan de har laget en yngre versjon av ham et par steder (som Patrick Stewart i Wolverine). Garrett Hedlund funker bra som Sam, han har en bra tilstedeværelse som understrekes av den dype stemmen hans. Olivia Wildes rollefigur er veldig annerledes hennes vanlige alter ego, Thirteen, og de spiller aldri noe overdrevet på hennes rollefigur vis-a-vis Hedlunds Sam.

Jeg er stort sett døv når det gjelder filmmusikk (bortsett fra, som jeg har nevnt, i The Ghost Writer), men her kommer den til sin rett. Filmen når et nytt staduim på et punkt, og vi ser to karer i en DJ-boks, som med hjelmene sine ikke ser uvanlige ut i Matrisen, men for musikkfans og folk som har fulgt med litt, så kjenner man lett igjen Daft Punk. Og musikken de har laget, løfter filmen for meg. Og som sagt, det er sjelden jeg legger merke til deg (men så er det sjelden jeg lager egen dans til musikk, noe jeg har gjort til Daft Punk, så litt inhabil er jeg nok)

Hvis du liker litt sci-fi, litt action, litt spesialeffekter, eller tilogmed en blanding av disse, så kan jeg ikke skjønne annet enn at du vil like Tron Legacy. Filmen tar mål av seg til å gjøre alt det man ikke kunne gjøre i den første filmen, og den klinker til. Hvis det finnes en remake som fortjener livets rett, så må det være Tron Legacy.

(Slenger på et kort hatbrev til Sony og deres reboot av Spiderman. Jeg gidder ikke se dem. For den saks skyld er jeg også skeptisk til mer X-Men stuff, hvis de ikke kan lage en Deadpool-film, men så var han aldri med i X-Men heller. Skal vi glede oss til noen superheltfilm nå, så er det Kenny Bs Thor som gjelder!)

The truth is I never left you...

Jepp, litt Evita der altså, men det er omtrent det dere av musical-stoff fra meg. Ville bare si at jeg ikke har glemt dere selv om dette har vært en treg uke her på bloggen. Jeg begynte på et ganske dypt innlegg på mandag eller tirsdag, men det ble litt for omfattende. Jeg har begynt i ny jobb og det tar mye av energien min, det er mye å venne seg til og mye å lære. Jeg skal jobbe i jula, så jeg kan ikke love at det skjer så mye her frem mot nyttår, men etter det skal jeg klare å oppdatere et par-tre ganger i uka.

Nå har jeg ikke lest ferdig en bok siden Towers of Midnight, tror jeg, og det er for dårlig. Holder jo fortsatt også på med siste til Jonathan Franzen, Freedom, og den må jeg bli ferdig med siden jeg ventet så lenge på den. Men kan hende jeg må ha den på engelsk, jeg får mentale gnagesår av norsken i boka. Andre nyheter, jeg så at de har satt opp en filmatisering av Muriel Barberrys roman Pinnsvinets eleganse på kino. Filmen fikk lunken kritikk, så jeg anbefaler heller at dere leser boka. Den har ingenting med fantasy å gjøre, den er bare en god historie. Chick-lit, egentlig, så slå dere løs, jenter.

Tid for julebord i flertall i helga. Wish me luck!

Film: Polanskis Skyggen

Originaltittel: The Ghost Writer
Regi: Roman Polanski (2010)
Med: Ewan McGregor, Pierce Brosnan, Olivia Williams, Kim Cattrall
Plot: En forfatter blir ansatt for å skrive ferdig selvbiografien til Storbritannias tidligere statsminister etter at den forrige skyggeforfatteren ble funnet død.


 

Jeg er ikke noen uttalt fan av thrillere, men da jeg så traileren for denne virket den veldig bra. Kanskje fordi den tydeligvis ikke var den samme "politimann/journalist/informant versus etablissementet"-smørja man vanligvis ser, men også handler den om en forfatter, og har en del bra skuespillere. Jeg har alltid likt Ewan McGregor, og har likt Pierce Brosnan siden Matador.

Begge disse to gjør bra roller i filmen, de spiller troverdige karakterer med overbevisning. Olivia Williams, som de fleste kjenner fra serien Dollhouse, spiller også veldig bra, og jeg er positivt overrasket
over Kim Cattrall (Samantha fra Sex & the City), selv om aksenten hennes kanskje ikke er 100% (til tross for bioen på IMDB) Jim Belushi dukker opp i en liten rolle som bare skriker etter flere seriøse roller til den mannen.

Jeg vil ikke si altfor mye om plottet, annet enn at historien virker troverdig og har flere vendinger uten at disse er altfor åpenbare. Rollefiguren til Brosnan er basert på den koblingen Tony Blair hadde med USA, uten at de virker å dele noe mer enn akkurat det politiske klimaet. Settingen er en forblåst øy utenfor USAs østkyst, nær Boston, og bidrar til en følelse av isolasjon man gjerne finner i skrekkfilmer. Dersom strandlandskapet på øya virker kjent, så er dte nok fordi de scenene er filmet i Danmark, mye grunnet at Polanski ikke kan reise til USA (se bio på IMDB).

Alt i alt, en ålreit film som burde appellere til thrillerfans, men også de litt skeptiske. Filmen drives en del mer av det personlige enn man gjerne ser. Et aber er den infernalske filmmusikken, som etter min mening bare ødelegger de mer dvelende scenene. Den er ganske intens under stille scener, og totalt fraværende i de spenningsfylte. Smakløst. I tillegg misliker jeg sterkt bruken av regissørens navn i den norske tittelen.

The hypocritic oath

I hereby swear to always, to the best of my abilities, make grandiose statements and promises, and later, to unerringly contradict myself and do the exact opposite of what I have stated and/or promised.

Ambisjonsnivå versus realitet

En evig kamp, dette, ambisjonen mot virkeligheten. Det amerikanske kredoet er at den som forsøker lykkes, men som nordmann er jeg født med jantelovens tvangstrøye. Jeg vil påstå at jeg har tatt en Houdini og byttet den jakken, men jeg er ikke helt på nivå med amerikanerne, for de nekter å innse hvem motstanderen egentlig er. Jeg tror man trenger selvinnsikt i enhver situasjon, og i en kamp er det viktigere å kjenne seg selv enn å kjenne motstanderen. Den som har lest Sun Tzu forstår hvor vanskelig det er å få overtaket på fienden, og når fienden er selve virkeligheten kan du i det hele tatt få overtaket? Har du hørt om noen som har hatt overtaket på virkeligheten?

Ambisjoner er en fin ting, på alle plan. Uten den kommer vi ingen vei, vi får ikke gjort noe. Når vekkerklokken ringer om morgenen må man ha en ambisjon om å stå opp. For å forstå hva ambisjon er, så må vi ned på nettopp det helt banale nivået. Jeg tror jeg har forstått meg selv og mine ambisjoner, selv om jeg stadig bygger meg nye ambisjoner. Jeg hadde en samtale med en dame som underviser sykepleierstudenter her om dagen, og selv om vi begge var litt beruset, så virket hun å mene at jeg hadde en del innsikt i sykepleiefaget og i arbeidshverdagen til de som utøver det. Hvis det er sant, så har jeg bare de jeg kjenner som jobber i helsevesenet (inkludert min seneste eks) å takke. Jeg har fått en del tanker og kunnskap i min tid som ansvarlig for sykepleielitteratur hos Penelope også, og de hadde jeg sikkert ikke kunne danne meg i noe annet miljø.

Men selv om jeg nå skulle høre på denne lillen ambisjonen som har tatt bolig i hodet mitt om å revolusjonere sykepleiefaget og helsevesenet i Norge, så har jeg en hindring i veien for å komme dit - virkeligheten. For hvordan skal jeg, som ikke har noen formell kunnskap og erfaring innen feltet, og som ikke har noe nettverk innen verken helsevesenet eller politikken, kunne nå dit ambisjonen sikter? Jeg tviler ikke på egne evner, eller på at mine ideer er gode og min innsikt dyp, men man må være realistisk. Men i konflikten mellom ambisjon og realitet, så må man finne ut skjæringspunktet mellom det man vil og det man kan. Selve ordet "realistisk" er soldat i virkelighetens tjeneste, men man kan ikke være helt amerikaner og totalt ignorer det heller. Ei heller skal man gi opp uten videre, for en persons evner og kunnskap og forutsetninger forandrer seg hele tiden, og den eneste drivkraften man kan stole på her i livet er ambisjonen. Hvis man overlot alt til tilfeldighetene kan man like gjerne bare sitte i sofaen og vente på lottotrekningen.

Mitt lyriske jeg - en skappoets bekjennelser

Det har blitt en del dikt her i det siste, og ett av dem har jeg lenket til på Facebook. Jeg hadde egentlig tenkt å bare snike diktene inn blant alt det andre innholdet, men nå har det blitt så mange av dem at de har blitt en mer prominent del av bloggen enn jeg hadde regnet med. Althain Tower er ikke ment som noe utløp for mitt indre, men min personlighet farger jo alt jeg skriver, og sånn sett har diktene en logisk plass her.

Men når det gjelder alt kreativt tror jeg på tekstautonomi og alt det der, så prøv å ikke tolke diktene for mye. Jeg er nok mer opptatt av stemningen i lyrikk enn noen dypere mening. For meg kan dikt gjerne være flertydige, og kunst skal utfordre det hverdagslige, tvinge deg til å stoppe opp og se to ganger på det som er fremfor deg.

7. desember 2010

Gjennom de fortryllede skoger
og mørke sumper i ditt sinn
har jeg ferdes i min søken
etter et speil for min sjel

Jeg er sliten nå
men over neste ås
er atter en horisont
med nye undre å skue
nye kamper å kjempe

Mitt skjold tynget meg ned
jeg er bedre tjent uten
min skinnende rustning ligger ved
bredden av en kystallblå sjø
mitt sverd gjorde mer skade enn gagn
på ferden mot din varme favn

Så jeg kjemper med ord
og med ømme kjærtegn
mot et speil for min sjel

06.desember 2010

If I gathered up all my vices
and put them on display
I'm sure there'd be a few surprises
there for you today

would you see me in a different light
or would it be a source for your delight
to see the darkness in my soul
to view my being as a whole

05.desember 2010

As dawn breaks
ice begins to melt
and my heart aches

down by the lake
was where I knelt
and saw you so fake

my thirst I slake
I don a faux pelt
a new start I take

(Dette ble mest latterlig - vanskelig å rime, så vi tar det som et eksperiment. Har sikkert lært noe av det.)

Special Holiday Ale

Special Holiday Ale fra Nøgne Ø

Snodig øl denne. Pga kjøkkensituasjonen hjemme hos meg, så får jeg meg ikke til å skitne til ølglass, så dette er nok en øl rett fra flaksa. Jeg syntes den smakte litt gresskar til å begynne med, men det er kanskje ønsketenkning (gresskar er nam). Det smakte altså en del rart av denne ølen, den er full av ymse krydder. Men jeg syns det ble litt i overkant, det ble litt mye smak. Det smakte dog lite øl av den, før litt nedi flaska etter at den hadde blitt litt romtemperert. Kan ikke skjønne at denne ølen fungererpå noe annet plan enn som en kuriositet - men værsågod :-)

Flere spørsmål til publikum

Nok en quiz - har prøvd å være litt snillere her kankje =)

http://quiz.start.no/103563

Noen spørsmål til leserne

Jeg har laget en bitteliten quiz:

http://quiz.start.no/103439

Post gjerne en kommentar om hvor mange poeng du får =)

En blond skotte?

Innis & Gunn Blonde

Merkelappen sier "Fruity Scottish beer with refreshing hints of vanilla and oak" - kan ikke si at jeg merker eikesmaken noe særlig, men vaniljen er der helt fremme i smaksspekteret. Ølen er veldig søt, og passer nok veldig bra på en sommerdag (nå er det vel en 15 kalde kanskje). Slik som saison passer denne bra for folk som ikke er så veldig glade i øl - humlehorer syns nok denne blir litt vassen, men jeg likte den godt. Det kunne godt vært litt mer fruktighet i den, litt mer syrlighet. Jeg savner litt den smaksbalansen som jeg fant i Silly Saison.

Men alt i alt, en veldig deilig øl å slappe av med midt i uka. Gleder meg til å prøve denne med noen grillpølser ute til sommeren, istedetfor rett fra kjøleskapet i sofaen foran PCen :-)