Ambisjonsnivå versus realitet

En evig kamp, dette, ambisjonen mot virkeligheten. Det amerikanske kredoet er at den som forsøker lykkes, men som nordmann er jeg født med jantelovens tvangstrøye. Jeg vil påstå at jeg har tatt en Houdini og byttet den jakken, men jeg er ikke helt på nivå med amerikanerne, for de nekter å innse hvem motstanderen egentlig er. Jeg tror man trenger selvinnsikt i enhver situasjon, og i en kamp er det viktigere å kjenne seg selv enn å kjenne motstanderen. Den som har lest Sun Tzu forstår hvor vanskelig det er å få overtaket på fienden, og når fienden er selve virkeligheten kan du i det hele tatt få overtaket? Har du hørt om noen som har hatt overtaket på virkeligheten?

Ambisjoner er en fin ting, på alle plan. Uten den kommer vi ingen vei, vi får ikke gjort noe. Når vekkerklokken ringer om morgenen må man ha en ambisjon om å stå opp. For å forstå hva ambisjon er, så må vi ned på nettopp det helt banale nivået. Jeg tror jeg har forstått meg selv og mine ambisjoner, selv om jeg stadig bygger meg nye ambisjoner. Jeg hadde en samtale med en dame som underviser sykepleierstudenter her om dagen, og selv om vi begge var litt beruset, så virket hun å mene at jeg hadde en del innsikt i sykepleiefaget og i arbeidshverdagen til de som utøver det. Hvis det er sant, så har jeg bare de jeg kjenner som jobber i helsevesenet (inkludert min seneste eks) å takke. Jeg har fått en del tanker og kunnskap i min tid som ansvarlig for sykepleielitteratur hos Penelope også, og de hadde jeg sikkert ikke kunne danne meg i noe annet miljø.

Men selv om jeg nå skulle høre på denne lillen ambisjonen som har tatt bolig i hodet mitt om å revolusjonere sykepleiefaget og helsevesenet i Norge, så har jeg en hindring i veien for å komme dit - virkeligheten. For hvordan skal jeg, som ikke har noen formell kunnskap og erfaring innen feltet, og som ikke har noe nettverk innen verken helsevesenet eller politikken, kunne nå dit ambisjonen sikter? Jeg tviler ikke på egne evner, eller på at mine ideer er gode og min innsikt dyp, men man må være realistisk. Men i konflikten mellom ambisjon og realitet, så må man finne ut skjæringspunktet mellom det man vil og det man kan. Selve ordet "realistisk" er soldat i virkelighetens tjeneste, men man kan ikke være helt amerikaner og totalt ignorer det heller. Ei heller skal man gi opp uten videre, for en persons evner og kunnskap og forutsetninger forandrer seg hele tiden, og den eneste drivkraften man kan stole på her i livet er ambisjonen. Hvis man overlot alt til tilfeldighetene kan man like gjerne bare sitte i sofaen og vente på lottotrekningen.