Special K

*-*-*-*-*

I've found a new addiction
Keeps me up at night
It's an incurable affliction
I'll never try to fight
I didn't think it'd be like this
I can't sit still, I need a fix
This dark, little pill
Has broken my will
I must confess, I gotta say
I know I'm hooked on Special K

*-*-*-*-*

Kjønnskamp i skolen

For et par dager siden skrev jeg om dårlig journalistikk i norske medier, men i dagens Aftenposten fant jeg en artikkel jeg ble positivt overrasket over. Artikkelen handler om hvordan likestillingen har gjort kjønnsbalansen i utdanningssystemet vårt skjevt. Innholdet kan selvfølgelig diskuteres, men jevnt over har journalisten trukket inn fagfolk og aktuelle intervjuobjekter som belyser saken fra flere sider. Artikkelen er verdt å lese, men den er noe ensidet fordi den mangler synspunkter fra flere kvinner. Men det er en god start for en debatt så jeg vil ikke fordømme artikkelen helt på bakgrunn av at den er insidig - ethvert debattinnlegg må velge en side og la den andre siden svare som best de kan på argumentene.

Vi trenger helt klart en debatt om kjønn i samfunnet generelt, og det er tydeligvis en viktig del av hvorfor utdanningssystemet svikter enkelte personer. Men som en av ungdommene som blir intervjuet sier, så skjerpet han seg etter tiltak fra foreldrene. Foreldre må nok ta mer ansvar for barnas utdanning uansett hvilke tiltak myndighetene velger å sette inn i skolesystemet. Jeg tror ikke det er noen enkle svar her, men det er verdt å merke seg hvor uenige mannlige lærere og skoleforskere er i hvordan systemet fungerer i dag. De har helt klart sterke meninger og det er på tide å la dem bli hørt. Jeg ønsker ingen kjønnskamp i skolen, men etterlyser heller en saklig meningsutveksling. Hvis vi skal klare å løse problemene, må vi finne ut hva de er.

Norges bidrag til miljøvern i Indonesia

Dagens Aftenposten har en artikkel om Norges bidrag til miljøvern i Indonesia. Norge har lovet bort en haug med penger til Indonesia, men Solheim vil ikke sette krav til hva pengene brukes til. Det mangler en del informasjon i denne artikkelen - det virker som om Norge ikke kommer til å gi Indonesia pengene helt uten videre, men det kommer ikke frem her hva som er de grunnleggende vilkårene vis-a-vis eventuelle vilkår Solheim ikke vil stille. Dette må vi ha i bakhodet hele veien her.

Hva er egentlig galt med å sette seg ned og faktisk lage en ordentlig artikkel om saken, i stedet for å legge frem et par synspunkter som er tynget ned av bias og helt manglende kontekstuell fordypning? Det minner meg om nettavisenes formening om at de har krav på en del av støtten som papiraviser får av myndighetene. I den saken mener jeg at de godt kan få det hvis de oppfyller enkelte krav, kanskje på en konsesjonsbasis slik som radio- og TV-kanaler er underlagt. Men når jeg leser denne artikkelen, så merker jeg at nettinnholdet på aviser som faktisk mottar støtte ikke oppfyller det jeg ville ha satt som krav til journalistisk innhold. Det er ingen dybde i norske nyheter.

Men tilbake til saken. Jeg forstår ikke helt hvorfor ikke norske myndigheter kan sette krav til hvordan norske skattebetaleres penger brukes. Pengene i denne saken skal brukes til vern av skoger i Indonesia, så hvorfor kan ikke Norge komme med forslag til hvordan dette best gjøres? Hvorfor kan ikke mer utviklede land la mindre utviklede land dra nytte av deres ekspertise, heller enn bare å få lempet over pengesekker som ofte ender opp med å gå lekk på veien frem til dit de skal? Uten noen videre ekspertise innen feltet u-hjelp, så ser jeg ingen etiske eller logiske problemer med en viss kontroll over pengene. Så fort norske næringslivsinteresser kommer inn i bildet blir det litt tåkete, men frem til det må man vel kunne si at et mentorforhold er bedre enn en rik grandtante som sender penger til jul? Du gir ikke en åtteåring en tusenlapp og sender ham inn på et kjøpesenter helt uten veiledning. Det er kanskje litt frekt å sammenligne u-land med barn og i-land med voksne, men det er ikke helt feil heller. Nå har jeg ennå ikke møtt noen som støtter meg helt i mine neokolonialistiske ideer, og det er kanskje forståelig nok, men en del av grunnprinsippene er bare sunn fornuft.

Jeg sier ikke at Norge bør detaljstyre hvordan alle u-landsmidlene vi gir bort brukes, men kan noen virkelig protestere mot at vi hjelper mottakerlandene til å formulere en plan? Er det ikke mer etisk feil å ikke forhindre korrupsjon og feilstyre i u-land? Vi bør kunne ha våre egne kontrollorganer som kontrollerer at pengene blir brukt riktig. Som sagt er jeg ingen ekspert, men såvidt jeg har forstått har Norge forpliktet seg til å gi en viss sum i u-hjelp, men ikke til hvem. Derfor bør vi faktisk ha rett til å nekte uverdige land å motta penger, og heller finne land som oppfyller grunnleggende krav til demokratisk og byråkratisk styre.

Ånden som går har tatt seg en tur igjen

TV-kanalen Syfy gjør mye rart. Noen av de rareste tingene er navnebyttet fra The Sci-fi Channel til Syfy og kanselleringen av Caprica og Stargate Universe. Sånn sett er ikke fjorårets Fantomet-miniserie det rareste, og med høy fanboy-faktor og den katastrofale filmen fra 1996 i minnet, så var ikke forventningene all verden.

Og hva ser jeg når filmen starter? Jo, to parkour-gærninger som løper over hustak og jeg tenker "Selvfølgelig driver Fantomet med parkour!". Og der var jeg solgt. Samme hvor dårlig resten av greia kom til å bli, så er kombinasjonen parkour og Fantomet nok til jeg ikke kommer til å hate dette.

Jeg skal ikke røpe mye her, men denne miniserien er en del hakk hevet over 1996-filmen. Premisset er moderne og relativt troverdig, og har mer til felles med animasjonsserien Phantom 2040 enn Billy Zane-versjonen. Jeg finner ingen store plothull her og det er en del plotgrep internt i Singh-organisasjonen som gjør plottet mer plausibelt. Jeg likte denne miniserien sånn midt på treet (riktignok et tre som starter to meter over bakken), men jeg kan ikke anbefale den for folk som ikke er gamle Fantomet-fans. Jeg syns ikke den gjør direkte skam på tegneserien, og det er kanskje en bedre "re-imagining" enn DCs korte forsøk på 90-tallet.

Altså et lite tips fra meg!

You can call me whatever as long as you don't call me

OK, denne er litt frekk. Det er mulig Aspargesmannen har hatt en finger med i spillet her, og da mener jeg i overført betydning. 

Jeg kunne sikkert kommet på flere titler her, og de er på ingen måte samlet under noe strengere tema, og ikke etter rang. Det hadde vært mer moro å ta det etter rang, men militæret har tydeligvis ikke tenkt på samme måte som meg når de satte opp systemet. 

• -Call me Private, 'cause that’s how we do
• -Call me Lieutenant, 'cause it’s hangin’ that way
• -Call me Major, 'cause that’s what I am
• -Call me Admiral, 'cause I got skills aplenty
• -Call me Commander, 'cause I’m in charge
• -Call me Captain, 'cause I steer this ship
• -Call me General, 'cause you aint goin’ back
• -Call me Ensign, 'cause I make you purr
• -Call me Colonel, 'cause that’s what you like
• -Call me Drill Sergeant, 'cause that’s what I do
• -Call me Seaman, 'cause you know I'm nearly there

Apestreker på scenen

Sentrum Scene 6. mai 2011
Arctic Monkeys
Support: Razika

Det er lenge siden jeg har vært på konsert med Arctic Monkeys, et av mine absolutte favorittband. Sist gang var sommeren 2006 i Adelaide og det var ikke altfor lenge etter debuten "Whatever people say I am, that's what I'm not" høsten 2005. Etter det har de kommet med to album til, "Favourite worst nightmare" og "Humbug". Sistnevnte fenget meg ikke noe særlig, sikkert ufortjent, men jeg skjønte forsåvidt også hvorfor da jeg hørte at Josh Homme hadde en feit finger med på den skiva. Stoner rock er ikke helt min greie. Uansett, jeg hev meg til slutt rundt og kjøpte billetter til konserten på Sentrum Scene.

Oppvarmingsbandet var Razika, fire flotte jenter fra Bergen som har tatt Norge med storm med sangen "Vondt i hjertet". De spiller visstnok pop-ska, og uten erfaring fra ska ville jeg ha kalt det rockabilly-inspirert ompa-rock, men det er godt mulig at det er dekkende for ska generelt. De spilte en del ganske like sanger, de fleste på bergensk men også noen på engelsk. Jeg må si jeg foretrakk sjarmen i de bergensiske tekstene fremfor de engelske, mye fordi vokalisten virket å mangle litt selvsikkerhet på engelsk. De var sjarmerende og entusiastiske, og snakket litt til publikum mellom mange av låtene. De sparte det beste til slutt og det var nok lurt. Alt i alt var det moro å se dem, men jeg lurer litt på hvorfor Arctic Monkeys ikke valgte et mer rocka band til å varme opp.

Så kom Arctic Monkeys på scenen etter en eviglang utbytting av utstyr og stemming av instrumenter. Klønete av arrangøren syns jeg, men sånn er det kanskje? AM virket opplagte og i humør, og kastet seg inn i en god blanding av sanger fra alle de tre foregående albumene, ispedd noen nye sanger. Publikum var jevnt over noen år yngre enn meg og sang stort sett med på sanger fra "Humbug", mens undertegnede gaulet med på resten. Låtvalget virket helhetlig, og selv om jeg savnet et par personlige favoritter så spilte de heller ingen ren hitparade. AM var knallgode live, men jeg husker ikke nok til å sammenligne med sist gang. Alex sang like bra live som på plate, og resten av gutta spilte klokkerent, bortsett fra ett og annet gitarriff som ikke hørtes like bra ut live, men sånn er det alltid. De nye sangene hørtes ålreite ut, men de manglet kanskje noe av den underfundige kreativiteten fra de to første albumene og trøkket fra tredjeskiva. Men jeg gleder meg likevel masse til det kommer ut om en knapp måned.

Alt alt koste jeg meg stort på konsert med Arctic Monkeys. Stemningen var god og musikken utrolig bra. AM har noen kunstferdige pauser i noen av sangene sine, og jeg syntes litt synd på dem når publikum begynte jubelen i disse pausene, men de tok det pent og fortsatte sømløst. De hadde en 3-4 forsøk på allsang, men fordi publikum ikke hadde hørt så mye på de første albumene var det bare ett forsøk som lyktes. Men også dette taklet de utmerket og virket ikke til å miste noe av gløden av den grunn. De spilte bare to sanger under encoren, men jeg skal ikke klage.

Litt om lokalet. Jeg ble litt forvirra da jeg kom inn ettersom nettsidene til arrangøren snakket om sitteplasser. Det var det selvfølgelig ikke nede på gulvet der jeg var, men oppe på galleriet der det fra fri aldersgrense var det bare sitteplasser. Greit nok det, siden valget mellom å drikke øl eller å sitte er veldig enkelt. Men infoen var dårlig. Ellers var det fint at gulvet hadde nivåer, slik at jeg kunne stå på et trinn og se rett over hodet på alle de høye menneskene foran meg. Veldig godt fornøyd med akkurat det!

Tanker rundt Game of Thrones

Spoilervarsel!!!

George R.R. Martins episke fantasy-serie har endelig blitt filmatisert i form av en TV-serie, som har kommet på norske TV-skjermer på Canal+. For oss som har lest bøkene og for lengst funnet ut at de er noen av de aller beste fantasy-bøkene gjennom tidene, er dette en drøm som går i oppfyllelse. Fanbasen til bøkene har bidratt til mye blest på nettet og på en direkte måte sørget for at serien har hatt et modikum av publisitet helt fra den dagen de første ryktene begynte å gå. Hvis du har hatt øynene åpne i Oslo for tiden, så har du sikkert sett alle reklameplakatene, og Game of Thrones vil nok vise seg å være den mest markedsførte TV-serien noen sinne. Og det må nok til, for til tross for suksessen til Ringenes Herre og Harry Potter, så finner man TV-serier med åpenbare fantasy-stempler hovedsaklig på BBC (med noen kortlivede unntak, f.eks. Sword of Truth).

Jeg liker filmatiseringer, adaptasjoner. Jeg nyter å se historiene og rollefigurene jeg har lest om, komme til liv på skjermen. Men det blir sjeldent bra, jeg er sjeldent fornøyd. Jeg likte i utgangspunktet ikke Ringenes Herre fordi jeg så enkelt kunne peke på ting som var annerledes, og selv om det fortsatt er noen småting som ikke lar seg fordøye, så innså jeg etterhvert at filmene er gode nettopp på grunn av forskjellene. Harry Potter-filmene er jevnt over ikke særlig gode filmatiseringer, mye fordi de ikke klarer å skille seg nok fra bøkene, de klarer ikke å gi slipp på den opprinnelige historien for å lage sin egen. Jeg har gjort den samme tabben de siste årene med å lese bøkene som filmer jeg har hatt lyst til å se, var basert på. Jeg snakker her om La den rette komme inn og No counrty for old men, to filmer som begge gjorde sin seiersgang over hele verden. La den rette komme inn er ikke en dårlig filmatisering fordi den ikke tilpasser seg til filmformatet, det er en dårlig film fordi den ikke er spennende nok. De har forkastet mye av de sosiale kommentarene og forsøkt å lage en skrekkfilm som ikke var skummel. No country for old men er en dårlig filmatisering fordi de ikke gikk langt nok vekk fra den opprinnelige historien, og der den skiller seg har de tatt dårlige valg. Rollefiguren til Woody Harrelson burde, i mine øyne, vært sløyfet helt fra filmen, ettersom Cohen-brødrene kuttet den ene scenen som gir ham en plass i historien. En bra filmatisering bør velge å være sin egen historie og bruke de grepene som forteller en bra historie på skjermen, ikke slik den fortelles gjennom bokmediet.

En liten digresjon der, men poenget er at for at Game of Thrones skal bli en bra TV-serie med bred appell, så må den våge å skille seg fra bøkene. Jeg har lest litt om dette i det siste, om hvilke forventninger folk har til serien vis-a-vis bøkene på forhånd, og hvilke tanker folk har gjort seg etterhvert som de har sett de episodene som har kommet. Jeg leste nettopp en artikkel om drømmer i bokserien, og hvor betydningsfulle de er både for fortellingen av selve historien og for magien i serien. A Song of Ice and Fire er en fantasybokserie som har relativt lite magi, det kommer mer og mer magi inn i serien etterhvert som tiden går, men på begynnelsen kunne det nesten like gjerne vært en historisk roman. Og dette er viktig for appellen til serien overfor seere som vil ha mer av Tudors eller Rome, og som føler at magi blir litt for mye Harry Potter eller Charmed. TV-serier med mye magi har smal appell og de flopper gjerne etter kort tid. Det er viktig for HBO å etablere en god seerbase for serien før de begynner å introdusere for mye magi. Seerne må bli hektet på personene og på politikken før det dukker opp for mye overnaturlig. Selvfølgelig har det skjedd overnaturlige ting frem til nå, men the white walkers er mer et horrorpreg enn et magipreg, og drageeggene kan lett avfeies som eventyr og myter - seerne trenger ikke nødvendigvis å anta at de kommer til å klekke.

TV-serien Game of Thrones har tydeligvis mange lag, akkurat som bokserien, og mange valg må tas i forhold til hvordan man skal fortelle en så omfattende historie med så utrolig mange rollefigurer. Det dukker opp personer på skjermen som ikke blir introdusert, blant annet Theon Greyjoy og Barristan the Bold. Man får et glimp av Hodor bak Stark-familien når Robert og resten av gjengen ankommer Winterfell, og smeden som man ser i første episode får først et navn i tredje episode, og da ser vi ham kanskje aldri igjen. Som en annen essayist skrev før serien begynte, må vi forvente oss at personer som dør i bøkene ikke dør på TV, og omvendt. Det er en naturlig del av en filmatisering å ta kreative valg som dette, selv om jeg tviler på at HBO kommer til å tukle så mye med historien. Allerede ser man at enkelte rollefigurer blir tillagt andre tolkninger, og får andre ord lat i munnen på seg for at plottet skal drives fremover. Det er lenge siden jeg har lest bøkene nå, men hendelsen da Jon blir overfalt av sine svorne brødre i tredje episode og Tyrion kommer inn og forklarer bakgrunnshistorien til disse mennene tror jeg ikke at står slik i boken - jeg tror dette er et kreativt grep for å forklare for seeren hvem disse personene er, og legge til rette for forholdet mellom Jon og dem. Jeg kan ta feil, men om jeg har rett betyr ikke dette at HBO har gjort noe feil. En god filmatisering krever slike grep, selv om enkelte grep kan vise seg å være feil.

Frem til nå er jeg veldig godt fornøyd med Game of Thrones, men det er enkelt for meg å følge historien siden jeg kan den fra før. Jeg håper bare at seere som ikke har noe forhold til bokserien også klarer å henge med og synes at dette er en god TV-serie som de vil benke seg foran idiotboksen uke etter uke for å se.

Rat Race Symphony

Each and every day
I play a symphony
Typing away on my
Black-and-white keyboard
Clickety-clickety-clack
Clack-clack
Clickety
I type away with intensity
And a signature alt-tab-flourish
I wave my mouse like
A conductor's wand

Clackety-click-clack
Clackety-click
Click-clack
I drink down cup after cup
Of quite-alright coffee
Slurping it down
Like fine vintage wine
Sip-sip-slurp
Sippety-slurp-sippety
Sluuuuurp-sip-slurp-sip
If you find this symphony
Too mundane
Think of me as I slowly
Go insane
Think of a tune for this
And hum along
With the rat race song
Come march with us
The rat race throng
Thump-thump
Thumpety-thump
Thump-thump
Thumpety-thump


(Lavmål? Tror det, ja, men hva forventer du? Det teiteste jeg har gjort hittil, veit ikke om det går an å sette noen melody på dette, selv om det tok meg ti minutter :p)

Warning! Way too personal - don't read it if you don't want to know

The human ego has its own gravity. It's like a black hole trying to suck in everything around it. Our own experiences always supercede the ones of those around us. When looking back on the past, it's invariably tinted, the people are all caricatures, the point of view skewed. Always be sceptical of the autobiographer, even the unflattering stuff cannot be trusted.

So it is with trepidation that I look back on the autumn of oh-five in an attempt to describe what I went through. You have been forewarned about any claim to veracity herein, and the literary mind paints with the colours it will. Who knows when it really started, but I choose to begin by looking at myself as I walk down the stairs and tiers between the concrete colossi behind the Leeds University Library, going down to the Sports Centre to work out. I think for the first time, and also the last, but I'm far from certain that's true. I do remember that I had to quit early because I was troubled by a pain in my big toe, and I had to limp up all those stairs on my way back to my room in the Henry Price Building, over-priced and shabby, scheduled for renovations and thus filled with us transient exchange students.

The pain subsided after a while though, and I went with my new-found friend Christoph to Steffi's next door for a few drinks. I had a good time, but was feeling a bit under the weather and left early. I remember going into the kitchen I shared with nine or so others to get a drink of water. Suddenly, I started shaking uncontrollably and I couldn't breathe. Luckily, I haven't caught a lungfull of air since I was born, so I stuck through it and it passed. I went to bed wearing my coat under the duvet since I was still feverish and shivering. The morning after, all my muscles were cramping and felt like steel wires, and I had a very bad case of the runs. I remember doubting my ability to walk the twenty minutes downhill to the city centre to find a chemist, but I braved it in the end and got some pills to stop the leakage.

It worked alright, but by Monday the pain in my toe was back, and by Tuesday my knee had swollen up and I couldn't bend it. I limped down to professor Dennis Something's somewhat aptly named class "Other people's pain - suffering and problems with representation in American literature". Horribly pretentious name, but a terribly good professor, probably the best I ever had. He opened my eyes in many ways to a wider scope of literature. A shame I'm wasting it all now, but that's life for you. I hadn't prepared for the class, and in a class of six students there's no anonymity, so when he asked me a question and I said I hadn't done the questions, he gave me the scolding of my life. I was sort of vindicated when I saw the surprised look on his face when I gingerly put my right shoe back on and half climbed, half limped down the stairs outside his office.

The time had come to get my ass to a doctor. The next morning I got in to see a doctor who promptly sent me down to the Teaching Hospital for an examination and a good look at something the Brits have got right with their healthcare system. The day went by, and by the end of it I'd peed in a cup, gotten an X-ray taken and had a giant needle stuck directly into my knee. They extracted 150 ml of yellow fluid ("Looks nice and clear," said the doctor) from which I almost fainted. About three days later I got the results of some blood tests done to figure out if a had arthritis. The mind is a funny thing, and to this day I don't know if I got the wrong message on the phone or if I simply assumed the worst and inserted my own worst fears there. But the way I heard it, the test was positive and I was doomed. And down plummeted Icarus, who had the audacity to approach the warmth of the sun.

The confusion was cleared up a few days later, but by then I'd compared notes with this lovely dancer my girlfriend was rooming with. I've forgotten her name, but I'll never forget that angelic face and vulnerability. She loved to dance, but if she did she was bedridden for days. This world was all too familiar to me and had always felt like living inside a guillotine. By this point, I was was limping around and wearing a stocking from my toes to mid-thigh. Flimsy little thing, but I couldn't walk a step without it. They didn't give me any crutches, so caught in the rapids as I was, I clung to the only rock I could find. Her name was Amy, and I hope she remembers me more fondly than I perhaps deserve. We all use the people around us to some degree, but there's using and then there's using. She told me one night outside the computer lab, that she loved me. I said I loved her to. Why didn't you say so, she asked. I don't know, I said, and I didn't. I didn't not mean it, but maybe less then than later. Is there ever a right time? I think I remember tears in her eyes, but it was dark and maybe I want to remember it that way.

After that came one of the most confusing times of my life. The swelling in my knee fixed itself after a few months, but the pain stayed. I spent three months or so basically doing chemo-therapy, and the next two years eating pain-killers almost daily. On the one hand I was happier than ever, going back and forth from Kristiansand where Amy was living as an au pair (a chapter in itself, that), and on the other hand I was so depressed I hardly did any schoolwork or got out of bed on the weekdays. I was working two jobs, filling in at the local book shop and hating my boss at the supermarket who'd effectively demoted me while I was away (another chapter really). Then I went down to Oz, but the munchkin guild had no vacancies and since there's no place like home, back I went.

It's all more or less faded by now, but last autumn I was practically sentenced to death by some pencil-pusher, and if the gleam in my eye seems lessened to you, now you know some of why. I did make a promise to someone that I wouldn't use this space to cry out my woes, but if the shit wants out, out it must go. I'm not seeking pity, just a sort of understanding.