Spoilervarsel!!!
George R.R. Martins episke fantasy-serie har endelig blitt filmatisert i form av en TV-serie, som har kommet på norske TV-skjermer på Canal+. For oss som har lest bøkene og for lengst funnet ut at de er noen av de aller beste fantasy-bøkene gjennom tidene, er dette en drøm som går i oppfyllelse. Fanbasen til bøkene har bidratt til mye blest på nettet og på en direkte måte sørget for at serien har hatt et modikum av publisitet helt fra den dagen de første ryktene begynte å gå. Hvis du har hatt øynene åpne i Oslo for tiden, så har du sikkert sett alle reklameplakatene, og Game of Thrones vil nok vise seg å være den mest markedsførte TV-serien noen sinne. Og det må nok til, for til tross for suksessen til Ringenes Herre og Harry Potter, så finner man TV-serier med åpenbare fantasy-stempler hovedsaklig på BBC (med noen kortlivede unntak, f.eks. Sword of Truth).
Jeg liker filmatiseringer, adaptasjoner. Jeg nyter å se historiene og rollefigurene jeg har lest om, komme til liv på skjermen. Men det blir sjeldent bra, jeg er sjeldent fornøyd. Jeg likte i utgangspunktet ikke Ringenes Herre fordi jeg så enkelt kunne peke på ting som var annerledes, og selv om det fortsatt er noen småting som ikke lar seg fordøye, så innså jeg etterhvert at filmene er gode nettopp på grunn av forskjellene. Harry Potter-filmene er jevnt over ikke særlig gode filmatiseringer, mye fordi de ikke klarer å skille seg nok fra bøkene, de klarer ikke å gi slipp på den opprinnelige historien for å lage sin egen. Jeg har gjort den samme tabben de siste årene med å lese bøkene som filmer jeg har hatt lyst til å se, var basert på. Jeg snakker her om La den rette komme inn og No counrty for old men, to filmer som begge gjorde sin seiersgang over hele verden. La den rette komme inn er ikke en dårlig filmatisering fordi den ikke tilpasser seg til filmformatet, det er en dårlig film fordi den ikke er spennende nok. De har forkastet mye av de sosiale kommentarene og forsøkt å lage en skrekkfilm som ikke var skummel. No country for old men er en dårlig filmatisering fordi de ikke gikk langt nok vekk fra den opprinnelige historien, og der den skiller seg har de tatt dårlige valg. Rollefiguren til Woody Harrelson burde, i mine øyne, vært sløyfet helt fra filmen, ettersom Cohen-brødrene kuttet den ene scenen som gir ham en plass i historien. En bra filmatisering bør velge å være sin egen historie og bruke de grepene som forteller en bra historie på skjermen, ikke slik den fortelles gjennom bokmediet.
En liten digresjon der, men poenget er at for at Game of Thrones skal bli en bra TV-serie med bred appell, så må den våge å skille seg fra bøkene. Jeg har lest litt om dette i det siste, om hvilke forventninger folk har til serien vis-a-vis bøkene på forhånd, og hvilke tanker folk har gjort seg etterhvert som de har sett de episodene som har kommet. Jeg leste nettopp en artikkel om drømmer i bokserien, og hvor betydningsfulle de er både for fortellingen av selve historien og for magien i serien. A Song of Ice and Fire er en fantasybokserie som har relativt lite magi, det kommer mer og mer magi inn i serien etterhvert som tiden går, men på begynnelsen kunne det nesten like gjerne vært en historisk roman. Og dette er viktig for appellen til serien overfor seere som vil ha mer av Tudors eller Rome, og som føler at magi blir litt for mye Harry Potter eller Charmed. TV-serier med mye magi har smal appell og de flopper gjerne etter kort tid. Det er viktig for HBO å etablere en god seerbase for serien før de begynner å introdusere for mye magi. Seerne må bli hektet på personene og på politikken før det dukker opp for mye overnaturlig. Selvfølgelig har det skjedd overnaturlige ting frem til nå, men the white walkers er mer et horrorpreg enn et magipreg, og drageeggene kan lett avfeies som eventyr og myter - seerne trenger ikke nødvendigvis å anta at de kommer til å klekke.
TV-serien Game of Thrones har tydeligvis mange lag, akkurat som bokserien, og mange valg må tas i forhold til hvordan man skal fortelle en så omfattende historie med så utrolig mange rollefigurer. Det dukker opp personer på skjermen som ikke blir introdusert, blant annet Theon Greyjoy og Barristan the Bold. Man får et glimp av Hodor bak Stark-familien når Robert og resten av gjengen ankommer Winterfell, og smeden som man ser i første episode får først et navn i tredje episode, og da ser vi ham kanskje aldri igjen. Som en annen essayist skrev før serien begynte, må vi forvente oss at personer som dør i bøkene ikke dør på TV, og omvendt. Det er en naturlig del av en filmatisering å ta kreative valg som dette, selv om jeg tviler på at HBO kommer til å tukle så mye med historien. Allerede ser man at enkelte rollefigurer blir tillagt andre tolkninger, og får andre ord lat i munnen på seg for at plottet skal drives fremover. Det er lenge siden jeg har lest bøkene nå, men hendelsen da Jon blir overfalt av sine svorne brødre i tredje episode og Tyrion kommer inn og forklarer bakgrunnshistorien til disse mennene tror jeg ikke at står slik i boken - jeg tror dette er et kreativt grep for å forklare for seeren hvem disse personene er, og legge til rette for forholdet mellom Jon og dem. Jeg kan ta feil, men om jeg har rett betyr ikke dette at HBO har gjort noe feil. En god filmatisering krever slike grep, selv om enkelte grep kan vise seg å være feil.
Frem til nå er jeg veldig godt fornøyd med Game of Thrones, men det er enkelt for meg å følge historien siden jeg kan den fra før. Jeg håper bare at seere som ikke har noe forhold til bokserien også klarer å henge med og synes at dette er en god TV-serie som de vil benke seg foran idiotboksen uke etter uke for å se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar