Emmy-vinnere 2011

Har lest listen over Emmy-vinnere på IMDB nå.

Må si meg fornøyd med at Peter Dinklage fikk en pris for rollen som Tyrion Lannister i Game of Thrones. Gleder meg masse til neste sesong!

Jim Parsons fikk en velfortjent pris for rollen som Sheldon Cooper i Big Bang Theory, han gjør en knallbra innsats i en serie som bør ta noen lure grep i kommende sesong for ikke å miste meg som seer.

I tillegg fikk Margo Martindale en pris for sin rolle som Mags Bennett i Justified, en utrolig bra TV-serie og en utrolig bra rollefigur.

Utover dette har jeg ikke noe forhold til noen av seriene som fikk priser, med unntak av at jeg har hoppet av Boardwalk Empire. Den fenget til et visst punkt, men nå gidder jeg ikke mer. Så fikk den bare en regipris, ikke akkurat prisen som skaffer dem seere. Mad Men fikk selvfølgelig en pris, men tviler på at jeg kommer til å se flere episoder. Har heller ikke noe forhold til Modern Family, den virker litt for amerikansk for min smak. Blir nok mer spennende å se utdelingen neste år, det er en del nye serier på trappene fremover.

Hvorfor stemmerett for 16-åringer er feil

Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Da kan man stemme ved valg, ta egne avgjørelser, kjøre bil og drikke alkohol. Derfor burde ikke 16-åringer få stemme ved lokalvalg, de er ikke myndige. Hvis de skal stemme, må myndighetsalderen senkes til 16 år. Nå skal det sies at vi i Norge har en tradisjon for inkonsekvens, man kan ikke kjøpe og drikke alkohol over 22 % før man er 20 år, men dette er også feil, nettopp på grunn av myndighetsalderen på 18 år. Jeg trekker ikke frem dette som et argument for at vi skal være mer inkonsekvente, jeg mener vi skal være mer konsekvente og derfor senke aldersgrensen for spritkjøp til 18 år. Når man er voksen, så er man voksen, og da skal man kunne velge å drikke sprit. Ellers må myndighetsalderen heves til 20 år hvis myndigheten mener at en 18-åring ikke er moden nok til å drikke sprit.

En lokalpolitisk analfabets bekjennelser

Kommunevalget står for døren og jeg har innsett at lokalpolitikken i stor grad handler om enkeltsaker, og at jeg ikke nødvendigvis vil gi min støtte til det partiet jeg holder med rikspolitisk. Det betyr nok ikke at jeg kommer til å bevege meg mange skritt lang politikkaksen, men at jeg kommer til å være mer vàr på mikropolitiske konsekvenser enn jeg kommer til å lyde overordnet ideologi.

Jeg bor nominelt sett i __________ kommune, men fordi jeg er bosatt i bastard-drabanten __________ og daglig pendler ut av kommunen og ikke har noen bakgrunn fra derfra, er jeg ikke så godt informert om sakene eller miljøet i kommunen. Hvordan skal man gjøre det da? Jeg har sett på 3-4 partiprogrammer og alle var nesten helt like! Ingen av dem diskuterte lokalsaker i noen detalj, så jeg ble ikke klokere på det punktet. Jeg tror jeg har bestemt meg, og det kan se ut til at det blir et annet parti enn jeg hadde regnet med. Jeg vurderte faktisk de med firkløveren i år!

Det jeg egentlig vil frem til er at selv om dere tror dere vet hva dere vil stemme, så kan det være nyttig å se litt på de andre partiene også, og ikke bare stemme etter gammel vane. Det kan faktisk hende at partiet ditt på lokalplan står for noe annet enn du tror de gjør, eller at de har tatt én viktig avgjørelse som du er helt uenig i og som påvirker deg og dine personlig. Bruk stemmeretten din, men ta en informert avgjørelse!

En liten oppdatering om Jany Wurts

Jeg leste nettopp ferdig den åttende boken i Janny Wurts serie The War of Light and Shadow, og serien blir stadig bedre. Som alltid tok det noen sider før jeg kom inn i språket igjen, og som alltid var språket en fryd. Det er sjeldent man leser en fantasybok der språket imponerer og jeg syns det er litt moro at det er kvinnelige forfattere som imponerer meg her, særlig Janny Wurts og Steph Swainston.

Jeg vil egentlig bare benytte anledningen til å anbefale serien igjen. Jeg sendte faktisk en e-post til Janny Wurts her om dagen og fikk svar i dag morges. Hun virker om en hyggelig dame. Nå komer den niende boken, Initiate's Trial, i oktober og Janny kunne avsløre at den tiende boken ikke er langt bak. Hva dette betyr i forhold til utgivelsespolitikk vet jeg ikke, men det går nok minst et år mellom bøkene. Hun kunne også bekrefte, som hun har sagt lenge, at det bare én bok til etter Initiate's Trial. Altså elleve bøker for å fortelle én av de beste fantasyhistoriene gjennom tidene.

Nerdehjørnet: MTG Innistrad, første tanker

Regner ikke med at dette innlegget treffer så mange av dere der ute, but what the heck.
Jeg har tatt en raskt titt på noen av de nye kortene som kommer i den nye utvidelsen til samlekortspillet Magic the Gathering. Den kommer om et par uker, og som alltid har Wizards of the Coast teasere og artikler om den kommende utgivelsen.

Utvidelsene kommer nesten alltid i sett av tre, hvorav den første er hoveddelen, og de to neste er mindre deler som er tematisk og regelmessig knyttet til den første. Hovedtemaet for denne "blokken" er horro, med mange vampyrer, zombier og varulver. Vampyrer og zombier har lenge vært en del av Magic, men varulver er nytt. Den forrige blokken var relativt dyster, og brakte meg min favoritt mekanikk til dags dato, infect, og med den nye utgivelsen kommer det mange nye vampyrer jeg kanskje kan putte i vampyrkortstokken min. Gleder meg til det.

I Innistrad kommer det for første gang kort med to sider, ikke delte kort som vi har sett før, men kort som har et vesen på hver side. Det strider litt i mot Wizards retninglinjer om ikke å gjøre ting altfor komplisert, men jeg syns det virker helt greit. Disse nye dual face-kortene ser ut til å kunne fungere bedre enn lignende mekanikker de har forsøkt før, særlig allies. Problemet med slike isolerte mekanikker er at vi gjerne vil ha flere lignende kort, men de kommer aldri. Wizards vurderer hvor populære kortene er i konkurranseformatene sine, og der har vi som casual gamers liten innvirkning. Men, men.

Neste uke legger Wizards ut lister over alle kortene som er med, så jeg kommenterer nok på det da.

Peace out, fellow nerds!

Kommende TV-serier

Lenker til en artikkel fra Filmpolitiet som jeg kanskje burde ta meg tiden til å utdype, men jeg har ihvertfall et par kommentarer. Generelt sett har Sci-Fi-bølgen inntatt TV-skjermen for fullt, med to Sci-Fi-serier produsert av Stephen Spielberg på plakaten.

Falling Skies hadde premiere på Canal+ forrige uke, og første episode var helt grei. Litt gritty og ikke altfor sentimental. I serien er verden invadert av romvesener og menneskeheten gjemmer seg heller enn å kjempe nytteløst mot overmakten. Jeg skal ikke dømme den før jeg har sett et par episoder til, men ettersom jeg falt av både V og Fringe ganske fort og SGU ble kansellert, så kan det hende at denne kan fylle Sci-Fi-behovet mitt frem til det dukker opp noe bedre.

Denne serien med Elijah Wood og en narkoman snakkende hund kan kanskje ta over komediebehovet mitt hvis den er bra nok, og How I Met Your Mother og Big Bang Theory ikke tar seg opp snart.

Once Upon a Time virker ikke veldig fristende bortsett fra et gjensyn med Jennifer Morrison, så vi får sjekke den ut etterhvert. Ringer gir et gjensyn med Buffy aka Sarah Michelle Gellar, men premisset var litt teit. Grimm virker som en kopi av Supernatural, men det kan jo være en bra ting – Supernatural er snart inne i sin kanskje siste sesong, enten i det hele tatt eller med meg som seer.

Terra Nova er den andre Spielberg-serien på plakaten, og det kan jo hende at den mot formodning er verdt å se på, men Spielberg er ingen garanti for min del.

I Luck får vi se Dustin Hoffman og Nick Nolte i en serie om hesteveddeløp. Det kan være bra, og det er moro at kjente filmskuespillere trekker mot TV-skjermen i flokk, men etter Boardwalk Empire (som var litt meh!) så er heller ikke dette noen kvalitietsgaranti.

Men ryktene om at HBO vil filmatisere Neil Gaimans American Gods gir meg gåsehud over hele kroppen. Med suksessen fra Game of Thrones ser det mer trolig ut at de hiver seg på en filmatisering, og denne boken har så mye potensial! Krysser fingre og gleder meg villt!

TV-serie: Treme sesong 1 og 2

Navnet Treme betyr nok ingenting for de fleste og virker som et veldig sært navn på en TV-serie, og her redder nok kvalitetsstempelet HBO serien fra å bli forhåndsdømt. HBO har midasfingre og når de i tillegg skryter av at Treme produseres av mennene bak tidenes beste TV-serie, The Wire, så kunne ikke jeg holde meg unna. Og det angrer jeg ikke på, selv om det tok et par episoder å komme inn i serien.

Treme er et område i New Orleans som er spesielt kjent for musikk, og her tar denne TV-serien både navnet og mye av tematikken fra. Settingen er altså New Orleans noen skarve måneder etter orkanen Katrinas herjinger. Byen er i ruiner og vi tas med inn i hverdagen til forskjellige mennesker som prøver å stable livene sine på beina igjen. Produsentene viste med The Wire at de kunne skildre en fremmed by på en måte som gjør at du kjenner den bedre enn din egen hjemby og fortelle om engasjerende skjebner, og dette gjør de til lags i Treme også.


Men jeg vil tro at det som får deg til å elske eller hate serien, må være musikken. New Orleans er kjent for musikk og mat, og musikken er enklest å formidle gjennom TV-skjermen (selv om maten også er en viktig del). Mange av hovedpersonene i serien er musikere, og enda flere biroller er musikere. Noen av disse fylles av mer eller mindre kjente musikere. Selv er jeg ingen stor jazz-fan, men Treme hadde ikke vært noenting uten det musikalske krydderet, det er som balsam for sjelen, og tematisk må man kunne si at musikken er selve sjelen og livskraften til innbyggerne i New Orleans.

Hvorfor burde du se Treme? Hvis du vil se en dramaserie med engasjerende hovedpersoner og skjebner, lære en fremmed by å kjenne og elske, finne ut om en kultur du ikke ante eksisterte, høre på god og fengende musikk, da er Treme noe for deg.

Serien er langt fra like dystopisk som The Wire, selv om det er mye i New Orleans som ikke er som det skal. Gled deg til gjensyn med Clarke Peters og Wendell Pierce fra The Wire (henholdsvis Lester Freamon og Bunk Moreland), John Goodman (du vet vel hvem han er?), Jon Seda fra The Pacific, inkludert en altfor liten rolle til den fantastiske James Ransone fra Generation Kill.

Økonomi blir stadig mer uforståelig...

Jeg syns det virker skremmende at økonomien til landene rundt omkring i verden er så sammenflettet. Spania er nå i fare, ikke fordi økonomien deres går dårligere, men fordi økonomien til Hellas er skakkjørt. Spanias kredittverdighet lider "by association". Nå skal det sies at dette er fordi banker hvor de har statsgjeld skrur opp rentene, men hvor lurt er det at land har gjeld? USA har enorm gjeld, men har stort sett klart seg fordi de er så store og nekter å betale tilbake penger de skylder bl.a. FN, uten at andre nekter å låne dem penger.

Jeg leser i Aftenposten i dag at Saudia Arabia kommer til å få store problemer fordi de innen 2037 kommer til å bruke all oljen sin selv. Bør det virkelig være problematisk at et land ikke produserer mer av en ressusr enn de bruker selv? Kanskje hvis de ikke klarer å produsere andre ting, slik at de er avhengige av å importere, men nå har de nesten 30 år på å rette opp i denne skjeve ressursfordelingen. Burde ikke det være mulig?

Jeg leste også her om dagen at vi "taper" masse penger fordi oljeprisen har gått ned. Den ligger per i dag på ca. 108 dollar fatet, men jeg husker at den på midten av 90-tallet lå på rundt 20 dollar. Har prisnivået generelt økt med fem ganger siden den gang? Det virker noen ganger som om penger skapes av ingenting, men når den økningen på nesten 90 dollar fatet er spist opp på 15 år, så skjønner jeg at dette ikke er tilfellet.

Jeg vet ikke om jeg skjønner mindre eller mer, men litt skremt er jeg. Etter min mening rår det en viss naivitet i verdensøkonomien. Hellas stolte blindt på at de bare skulle klare å holde seg flytende, og til og med kapitalismens bastion USA har visst heller ikke forstått så mye som de trodde. Norge er i en unik økonomisk posisjon, det er på tide at vi se forbi denne naiviteten og faktisk descifrerer verdensøkonomien, slik at oljefondet ikke renner gjennom sprekkene.

Bok: A Dance with Dragons av George R.R. Martin

Lenge siden jeg har publisert noe her og det beklager jeg. Ikke meningen å legge dette på hylla, og det har jeg ikke gjort heller – det er mer som at jeg sparket av meg skoene under sofaen og tok på noen andre da jeg løp ut døra, også ble de bare liggende der en stund. Anywho, jeg leste altså ferdig den etterlengtede femte boken i A Song of Ice and Fire og det var et gledelig gjensyn.

Det er vanskelig å bedømme en bok man har et så stort fanboy-forhold til, objektivt. Jeg har forsøkt å holde meg nøytral og oppdaget en del småfeil underveis, men ingenting som ødela opplevelsen. Dance er en raskere bok enn de andre, det skjer mer her og stadig flere hendelser blir gjenfortalt gjennom rykter og meldinger med ravn. Det sa seg vel selv at pacingen måtte trappes opp litt, og det var en del ting som måtte skje for å stoppe den status quoen som Martin la opp til i slutten av tredje bok.

Martin har lagt til et par synspunktkarakterer, men her bryter han litt med sin vanlige MO. Ikke at det er galt, han må få lov til å endre den underveis, men vær obs på det hvis du er av den konservative typen. Dette er boken hvor mange ting faller fra hverandre og ting ser en del dystrere ut mot slutten. Det er enkelte steder og hendelser som virker til å miste relevansen sin, mens andre steder tar over. Martin har ikke blitt noe snillere mot karakterene sine, jeg vil heller hevde at han er blitt mer grusom.

Innimellom dukker det opp informasjon som virker til å være plantet der bare fordi Martin trenger den der. Det hadde gitt mer mening om noe av denne informasjonen ble avslørt i de mer tankefulle tidligere bøkene, i bisetninger og tilfeldige samtaler (slik personene fra novellen The Hedge Night dukker opp i Maester Aemons feberprat - les denne forøvrig, og se de tragiske hendelsene som førte til at Westeros gikk til helvete) Dance virker mindre tight enn de forrige bøkene, men med kaos og forvirring kan man vel ikke regne med annet. Avgjørelsen om å dele opp bok fire og fem virker dog ikke særlig rettferdiggjort med denne boken, og om en ti års tid får vi kanskje en revidert utgave av disse?

Det er uansett mange gledelige (mer eller mindre) gjensyn her med Jon, Tyrion, Aria, Jamie, Davos, Theon, Bran, Dany m.fl.

La oss håpe at George ikke klarer å hvile på laubærene fordi HBO snakker om å dele opp den tredje boken i flere sesonger, og får den romslige rumpa si i gir og gir ut den sjette boken snart.

Daniel Abraham tripple feature

 The Dragon's Path er en relativt standard fantasy-bok. Den er lavmælt, som man kan forvente av forfatteren av The Long Price Quartet, og ganske nedtonet på mange måter. Abraham er sparsommelig med detaljer her, og gir leseren bare det nødvendigste. Verdenen avsløres bir for bit, litt som en fog of war, og det samme gjelder for karakterene. Det er vledig lite fyll her, og handlingen hopper mellom scener som faktisk har noe for karakterutvikling eller historiedriv å gjøre. Det er forfriskende å lese en bok der forfatteren ikke bevisst har prøvd å lage en murstein (jf. Wheel of Time og Malazan-serien). Politikk og økonomi er sentrale, og Abraham har latt seg inspirere av historier om Medici-familien. Det er underliggende trusler her også, men når slutten kommer blir det vanskelig å skjønne akkurat hvilken vei dette vil gå. Jeg spår et hopp i år frem til handlingen i bok nummer 2, akkurat som i Long Price. Abraham liker tydeligvis å ta for seg det lange løp, og det liker jeg. For lesere som vil ha mye action og magi, og side på side med detaljer, så er ikke dette en bok for dem. Men hvis du vil ha en lettlest bok med mye potensial i fortsettelsen, så er nok dette et bra valg.

Leviathan Wakes (som James S.A. Corey) er første bok i en space opera sci-fi-serie. Boken er skrevet sammen med Ty Franck, som bare kan skryte av at han er George RR Martins personlige assistent. Men boken er knallbra. Historien begynner svært engasjerende, og veksler mellom to POV-karakterer. Den tar en vending mot midten, og går fra spenning på personnivå til spenning på et galaktisk nivå. Selve teknologien i boken virker overbevisende og "jordnær". Historien virker vanntett og implikasjonene blir garantert ikke klare før seriens tredje og siste bok. Jeg har nok noen problemer med fremstillingen av karakteren Holden, men det kan være dybder her jeg burde ha undersøkt. Boken har fått mye skryt internasjonalt som en av årest beste SFF-bøker, og du trenger ikke å være sci-fi-fan for å nyte den (jeg leser klart mest fantasy selv).

 Darker Angels er bok nummer 2 i under Abrahams pseudonym M.L.N. Hanover, og er en urban fantasy. Boken er lettlest sommerlektyre, og en slags guilty pleasure for meg. Jeg vil ikke si at det er en skikkelig bra bok, men den var moro. Litt overnaturlig spenning langs undersjangerens standardoppsett: kvinnelig hovedperson med bein i nesa, overnaturlige evner og en uant skjebne i vente. Jayné blir kastet inn i en verden hun ikke ante fantes etter at onkelen dør. Hun må nå jakte på demoner som tar over mennesker. Jeg har lest lite sånne bøker før, så hvordan den sammenlignes med andre lignende bøker vet jeg ikke. Jeg så en del likheter med Supernatural her og kommer nok til å lese videre i serien, selv om jeg innrømmer at det er fordi jeg er blitt skikkelig fan av Daniel Abraham og kommer til å sluke alt han gjør fremover. Styr gjerne unna denne hvis du ikke er blodfan av sjangeren eller Abraham eller bare vil ha en bok til en flytur eller stranda i sommer.