Lying lions 2

Emile and Thorn arrived in Trevin Cove at first light. The sun was rising on the horizon, turning the ocean crimson. Thorn thought it rather ominous, and smiled. Emile handed his reins to Thorne who tethered the horses to a nearby tree. Behind a hedge at the edge of the cliffs, they found the switchback trail that led down to the caves where the pirates had made their home. Emile took the lead down since the pirates knew him and would be less prone to do something rash. The trail was steep, but well-maintained, so the footing was sure.

Towards to end of the path they spotted the first alcoves with archers. It was all too clear that they archers would have spotted them long before they themselves were spotted. Clever, thought Thorn. Emile made no sign that he even noticed the archers, and kept on walking towards the mouth of the cave that was just now visible to them. There were more archers at the entrance to the cave who nodded as Emile and Thorn walked straight past them. Thorn turned around just before they entered and saw the pirates' ship down in the cove. He knew there was a cave further down, hidden at high tide, that the pirates rowed their boats into when they anchored.

Inside they cave were more pirates, dressed in loose-fitting clothes and carrying knives. Weapons were stowed in racks along the walls in easy reach. Emile acknowledges no one and kept walking further in, and Thorn kept following. After a while, they entered a larger chamber where they spotted Red Robert, the flamboyant pirate captain, long curly blonde hair tied back in a sailor's knot, and all dressed in red silks. He smiled his skirt-raising smile when he saw Emile, and came forward with his hand extended. Emile took it and gace him a cold smile that wiped Robert's right off his face.
-What's wrong?
-I'll give you one guess, Robert.
-I really wouldn't know. I thought we was doin' all right here.
-You were. Right until you took that merhant out of Dravan last month.
-Yeah, well, business has been slow the last couple of months, and she was loaded.
-I told you never to touch the Dravanese vessels, Robert. Never!
-Well I'm sorry...
-Not as sorry as I am. You're of much more use to me if you can think for yourself, or so I thought, but I'll take what I can get.
-What are you saying, Lyon?
-You've just been demoted, Robert. Your first mate Henry is now captain of the Sparrow.
-You can't do that!
Robert made a gesture and the dozen or so pirates in the room drew knives and short swords. Henry's hands remained conspicuously empty. Emile's smile turned colder.
-Tell your men to back off. I'm not in the mood to play nice, and the loss of manpower will seriously piss me off.
-Fuck you! Robert said and attacked.
Thorn spun to face the nearest pirate, and wrapped a hand that had suddenly got twice as big, furry and clawed, around his head and squeezed. The pirate's head burst like a melon, and Thorn put his other hand through the next pirate's chest with a wet crunching sound. Two pirate's though to flank Thorn, but he backhanded both and sent them crashing into their comerades. Meanhile, Robert had drawn his sword, but he only made it one step before sinking to his knees before Emile.
-Call your men off, Robert.
-Back down, men, back down.
-There's a good boy, Robert. You've been very naughty, and I'm sorry to say you're of no more use to me. What I'd like now is if you could cut out your eyes and give them to me.
-Sure thing, mister Lyon, I can do that.
With that, Robert drew the knife from his belt and stabbed it into his right eye. Blood poured, but he made no sound. He got the first eye out, but when he tried the left eye, he cut to deep. The chamber had filled with more pirates who had heard sounds of fighting, and they all looked on in horror as their captain cut out his eyes at Emile's request. Henry just smiled, and with his arms crossed he bellowed:
-Get back to work, you fuckin' dawgs! And someone get rid of this here trash afore our guests get real mad!
-Thank you, captain. That's very kind of you. I gather that there will be no more need for me to come down here.
-No, sir. I'm well aware of my orders.
-That I'm sure of. You just need to get yourself one of those pirate names now, and we're all set.
-Sure thing, boss. I'll think of something.
Emile shook his hand, and as Thorn stepped forward to do so, Thorn heard a voice in his head saying Henry the Hand sounds good to me. Thorn gave a little smile and took Henry's hand in his. And then he squeezed. The pirate captain cried out in agony as Thorn crushed his hand. As Thorn turned and followed his master out, he said:
-Henry the Hand sounds good to me.

29. januar 2011/2

I read about all the shit in the world
near and far
and I tear at my hair from
outrage
exasperation
sorrow
there is so much going on that
I wish I could change
there are pointless wars
there is pointless politics
there is the huge lie that is economics
yet sometimes
just sometimes
it is all dwarfed by my owm
stupidity

En mester legger nye planer

Hvis jeg skulle anbefale én fantasybok til en person som ikke leser fantasy, og som vil ha et sted å begynne som ikke er fyllt av de vanlige fantasyklisjeene, så ville jeg anbefalt en av de aller best skrevne bøkene jeg har lest. Boken jeg ville valgt er A Shadow in Summer av Daniel Abraham.

Spoileradvarsel - følgende innhold bør leses med varsomhet for å bevare fremtidig moro.

Denne boken er en fantasybok bare fordi det gjør det lettere å fortelle denne historien. Med enkelte justeringer kunne den lett vært satt i et Japan eller Kina som har masseødeleggelsesvåpe, kanskje Nord Korea, men den fungerer selvsagt best slik den er fortalt. Settingen er et asiatiskinspirert, nærmere føydalt samfunn som baserer sin økonomiske fremgang og rikets sikkerhet på noe de kaller "andater". Andater er personifiseringer av abstrakte konsepter. Og når jeg sier personifisering, så mener jeg at disse konseptene tar menneskelig form. Det er kun enkelte mennesker som kan lage disse, og de kalles "poeter". De studerer i mange år for å lære seg grammatikken som brukes, og for å lære av tidligere poeter og hvordan de bant sine andater. Når de få som endelig får sjansen binder en andat, så er denne bundet til dem, og for de legger mye av seg selv i andatene. Dette blir sentralt i bøkene (ja, det er en serie på fire bøker totalt, men de kan leses enkeltstående)

Bøkene er karakterdrevne, spesielt den første der det ikke er så mye eskterne konflikter å ta tak i. De to mest sentrale rollefigurene i boka er en av de nevnte poetene, som får et slags lærlingeskap hos en poet som har bundet en andat, og en ung mann som har flyktet fra sin adelsbyrd fordi han ikke vil delta i arvestriden etter sin far dersom han skulle dø, en arvestrid som alltid går ut på at sønnene må drepe hverandre til det bare står én igjen. Disse utvikler et vennskap som kommer i konflikt på grunn av en kvinne, og på grunn av intrigene til byens andat, som har ett ønske i hele verden, og det er å bli fri fra sitt fangenskap. Midt oppi dette kommer den første smaken på seriens eksterne trussel, en trussel som minner om den kalde krigen, bare ennå mer skremmende.

Selv om jeg er ganske immun mot fantasyklisjeer, så syns jeg ikke å merke noen i disse bøkene. De er forfriskende originale, og som sagt, med så lite direkte fantasypreg, så tror jeg bestemt at en person som liker god litteratur og som er litt skeptisk til fantasy, kan virkelig like disse bøkene. De er et fantastisk springbrett inn i sjangeren, eller bare en fin avkobling fra Henning Mankell og Unni Lindell. Og hvis du liker fantasy, så kan jeg ikke skjønne annet enn at du har godt av å dytte inn noe littegrann mer litterært i kostholdet ditt, litt fullkorn og fiber i tacoen.

Daniel Abraham er en produktiv forfatter med mange jern i ilden. Han er i gang med en ny bokserie som ser ut til å være satt i samme setting som The Long Price Quartet (serien jeg nevnte ovenfor), og i videoen under snakker han om hvordan den serien blir. Jeg får lyst til å gå i dvale til bøkene har kommet ut så jeg slipper å vente. Han skriver også urban fantasy under navnet MLN Hanover. Jeg pleier ikke å lese sånt, men har lest den første boka og kjøpt de to neste. Veldig bra greier som jeg håper er et par hakk bedre enn Anita Blake-bøkene og lignende, selv om jeg ikke har lest akkurat dem. Han gir snart ut en episk science fiction serie sammen med assistenten til selveste George RR Martin, Ty Franck, under navnet James SA Corey. Abraham har lenge hatt Martin som sin mentor, og de har skrevet flere historier i Martins superheltunivers Wild Cards. Han er altså er veldig allsidig forfatter, og hvis noen fantasyforfatter skulle kunne vinne en litteraturpris noengang, så tror jeg det ville vært Daniel Abraham. Se på videoen hvis du er nysgjerrig på hva han vil gjøre for å friske opp konvensjonell fantasy:

 

29. januar 2011

Flere eksperimenter med rim og vers ;-)

Sleeping beauty
The pale princess
Came down the mountain
In her fuligin dress
To perform a duty
Owed to mice and men

The knight of night
In all his might
Could not resist
An urge to tryst
But he got smacked
And he got sacked

A sad little man
Carried a can
Went around the bend
And there he got robbed
And he sorely sobbed
Now he is on the mend

*-*-*-*-*-*-*

(NN - Fuligin er en farge som er svartere enn svart, hentet fra Gene Wolfes serie The Book of the New Sun. Det dukker også opp i Mark Charan Newtons Nights of Villjamur, som er en mye enklere bok å lese og like, som også har klare referanser til Arthur C. Clarke og China Mieville. )

28. januar 2011

I did not realise I was walking in darkness
but then I saw you again

Hair the color of dawn
and a smile to melt the winter snow

Butterflies I thought extinct
now flutter aimlessly
I look at them and leap

Call me Icarus


*-*-*-*-*-*

Bok: The Fourth Realm Trilogy av John Twelve Hawks

Jeg leste akkurat ferdig den tredje boken i John Twelve Hawks Fourth Realm-trilogi. Serien består av The Traveler, The Dark River og The Golden City. Bøkene er forholdsvis korte, rimelig actionfylte og veldig tankevekkende. De kan beskrives som spenningsromaner med innslag av science fiction og fantasy.

Jeg har allerede snakket litt om de ideene som legges frem i disse bøkene i innlegget mitt "Storebrors blanke ark". Jeg søkte opp litt info om forfatteren, og det viser seg at det finnes minimalt. Han tror åpenbart på mye av det han skriver om. Navnet er et pseudonym og ingen vet hvem som står bak. Twelve Hawks lever visstnok "off the grid" som han kaller det i bøkene sine, utenfor informasjonssamfunnet. Han har kun kommunisert med forlaget via internett og satelittelefon der han bruker stemmevrider.

I den første boken, The Traveler, møter vi to brødre som endelig finner svar på hvorfor de hadde en så uvanlig barndom (sterke Supernatural-vibber her), og en ung kvinne som vet nøyaktig hvorfor hennes barndom var så uvanlig, og som blir tvunget til å vende tilbake til det livet hun forlot. Jeg hater spoilere selv, og vil ikke røpe for mye av handlingen her. Jeg har allerede lagt frem noen av teoriene til forfatteren, men jeg syns du skal lese The Traveler for å finne ut hva en traveler er (jeg syns det er en besnærende tanke, om enn ikke realistisk) og hvordan de passer inn i et univers med Tabula og "the grid", for ikke å snakke om hvem i all verden harlequinene er (se opp for folk bærer på lange tynne rør) Hvis det er noen rettferdighet i verden, så sprer ordet om disse bøkene seg og vi får en Da Vinci-kodeeffekt. Det hadde vært velfortjent!

Stikk innom din nærmeste nettbutikk og kjøp The Traveller. Ellers står det kanskje et par eksemplarer igjen på Outland i Østbanehallen etter mitt lille regime der ;-) Eller så har jeg vel en til låns hvis du orker å ta turen ut hit!

PS! Hvis du kommer så langt at du tar fatt på The Dark City, så kan jeg anbefale å lese Hal Duncans bittelille bok Escape From Hell! Den lukter Jason Statham-film på lang avstand.

Lying lions 1

-So what was it that you wanted to talk about, mister Lyon?
-I was wondering if you had given any thought to what I mentioned last time I was here. It's been close to a year now.
-Has it been that long already? I... I hadn't realised. I've...
-Let me stop you there, Richard. We've given you plenty of time to consider our proposal. You must know you're far from the only person we could turn to. We're doing you a favour here.
-No you're not. This is blackmail. Either I do this, or you go to someone else and I'm left out.
-If you want to put it like that, Richard.
-I'm not putting it any way. You're not giving me much of a choice here.
-Of course we are. You've had plenty of time to make some sort of play yourself, but you haven't.
-Maybe I have. You couldn't possibly...
-Ah, but we do. We know for a fact you've done nothing. If you thought you could get out of this by stalling, you're mistaken. You didn't really think we would simply go away, did you?
-I had hoped.
-Well, we didn't. Now either we do as we've asked of you, or we turn to someone else. How about the Harrows?
-Those blood sucking... You wouldn't!
-I'll be frank with you, Richard. We'd prefer to deal with you. You've been most accommodating in the past, and I consider you a friend, but this has to be done, and my superiors couldn't care less who ends up on the throne. I'm doing you a favour here.
-But to kill the king...
-And take his place! Don't you want that? Isn't that what you've always wanted? How many times have you sat here with me in our cups and talked about that crazed half-wit and how much better you could run this country?
-Yes, well, but...
-No buts. This time next week there will be a new king, and either you are that king, or I will probably have lost a friend to the inevitable purges.
-I guess you're right, Edward...
-These are the cold and bloody facts, Richard. This blade has been coated in a potent poison. Just a prick will suffice, you don't have to strike true, but I'm sure it'd help your image as a strong ruler if you can pull that off.
-Okay, I'll do it.
-There was never any question of that, Richard. I know you. I'm sorry I can't be there with you tomorrow to see you ascend the throne.
-I wish you could be there.
-So do I, but we have to keep our distance with this. Take care, my friend, and good luck!
-Thank you, Edward.

-So what'd he say?
-He'll do it of course. You didn't doubt me, did you?
-Never, Emile. You always come through.
-I do don't I? Now let's get going. This place is going to erupt like a fucking hornets' nest.
-You're sure the plan'll work?
-Of course! Richard Turren will kill the king, and the palace guard will hack him to pieces within minutes. I've made sure we have enough of our men on duty for that. And the poison on Turren's blade will be identified as Iarthanese. We'll have a full-scale border war within the month.
-Excellent! Where to next? Rennesville?
-We need to stop by Trevin Cove on the way. I need to have a word with a certain one-eyed sodmite who's not been doing as told.
-Red Robert? I thought everything was fine?
-Yeah, well it's not. He took a merchant out of Dravan last month. Slaughtered the lot of them.
-We can't have that.
-No. Let's get going. It's going to be a rough night, Thorn.

Storebrors blanke ark

Fra Wikipedia: bilde av Panopticon

Som en innledning til neste bokanmeldelse vil jeg presentere noen av de mer skremmende idéene som presenteres i John Twelve Hawks Fourth Realm-trilogi.

Det dreier seg her om utilitaristen Jeremy Benthams oppfinnelse Panopticon, som var hans idé om et fengsel der fangene ikke skulle kunne vite om de ble oberservert, men hvor de hele tiden skulle anta at de ble obeservert. Behovet for fengselsvakter blir da minimalt, og blir i teorien lik null. For utilitaristen Bentham skulle dette tjene til å optimalisere fengselsvesenet, men i Twelve Hawks tankevekkende trilogi blir dette grunnlaget for en internasjonal organisasjons plan om å bruke informasjonssamfunnet til å skape et panopticon som visstnok er til alles egne beste. Disse kaller seg Tabula Rasa, den blanke tavlen, og de har allerede begynt å bruke ITV-kameraer og Internett til å overvåke de fleste mennesker i den vestlige verden.

Jeg vil ikke hevde at det finnes noen slags organisasjon som Tabula, men det er fint lite av det Twelve Hawks legger frem som virker umulig. Vi etterlater oss uendelig mange spor i informasjonshverdagen. Internetthistorikk lagret via IP-adresser, adresser og fødselsdager og telefonnummer hos 1881 og Facebook, stillbilder og videoer på overvåkningskameraer på kollektivtransport og minibanker. Tabula bruker etterhvert terror som middel for å få folk til å godta stadig mer overvåkning, ala Patriot Act og datalagringsdirektivet. Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt paranoid sånn sett, men det er verdt å tenke litt på. Jeg trykket for litt siden på en annonse på Facebook, og har etter det blitt utsatt for utrolig mye søppelpost som har funnet frem til både telefonnummer og hjemadresse via andre databaser på nettet (jeg har minimalt med informasjon liggende på Facebook.) Twelve Hawks presenterer implanterte databrikker som overvåker hvor personer befinner seg og som regulerer adgang til bygninger og virker som pass. Hvorvidt teknologien til å lage slike brikker eksisterer vet jeg ikke, men selve overvåkningsmetodene er ikke science fiction. GPS-enheter har lignende funksjoner i dag, og det finnes ID-brikker til katter og hunder som er i vid bruk.

Jeg foreslår ikke at vi alle begynner å leve "off the grid" eller blir paranoide, men jeg syns det er verdt å tenke litt på hva slags spor vi legger igjen i informasjonssamfunnet. Det er ikke alt av dette som er til vårt eget beste. All teknologi som skapes for å beskytte oss kan også brukes mot oss. Jeg er av den oppfatning at man bør se på de potensielt negative konsekvensene av enhver teknologi før man eventuelt tar den i bruk. Forskjellen på Storebror og Tabula er at førstnevnte brukte synlige trusler for å undertrykke, mens sistnevnte oppretter et usynlig nett der vi gradvis har gitt tillatelse til hvert enkelt lag.

TV-serie: Justified

Justified er en TV-serie som begynte i fjor og det har foreløpig gått 13 episoder av den i USA. Serien er basert på en novelle av forfatteren Elmore Leonard, som er en annerkjent westernforfatter som har skrevet blant annet 3:10 to Yuma. Jeg har ikke lest noe av ham selv, men Joe Abercrombie er fan.

Dette er en veldig moderne western satt til bondebygda i Kentucky. I første episode møter vi hovedpersonen Raylan Givens i Miami der han konfronterer en fyr på et hotell. Han har gitt denne mannen 24 timer på å komme seg ut av Miami, eller så skal han drepe ham. Veldig western!

Givens er litt av en fyr. Han går rundt i cowboyhatt og støvler, med Glocken i et sidehylster (ingen seksløper altså). Givens jobber som US Marshall, så han har til og med stjerne. Han spilles av Timothy Olyphant som noen kanskje husker som Seth Bullock i Deadwood, så han vet hvordan man spiller sheriff. Givens er kompromissløs, og selv om han ikke er den som starter en krangel, så avslutter han gjerne. Det er HBO-kvalitet på både karakterer og manus her. Temasangen er en rapplåt med tungt innslag av banjo! Fantastisk! Serien er klart karakterdrevet, og selv om det er hyppige i skuddvekslinger virker alt rimelig jordnært. Det er en klassisk historie om å komme hjem til røttene sine og konfrontere gamle spøkelser. Det er mange fornøyelige karakterer, spesielt Raylan Givens (selvfølgelig), Ava Crowder og Boyd Crowder.

Det er verdt å prøve seg på en episode og se om det faller i smak. Jeg anbefaler den ihvertfall!

Hva som er mitt og hva som er ditt

Hei, alle sammen!

Jeg får innimellom (dog langt i fra ofte) spørsmål om ting jeg skriver på denne lille bloggen, spørsmål om jeg har skrevet ting selv. Derfor vil jeg bare gjøre det offisielt at alt jeg skriver her er mine egne ord og meninger dersom det ikke er sitert, lenket til eller på annen måte en del av popkulturen eller kulturarven vår. Alt som står her er altså mitt åndsverk. Jeg sier dette fordi jeg kanskje (men bare kanskje) kommer til å plage dere med mer enn de små diktsnuttene mine i fremtiden. Som noen av dere kanskje har sett, så la jeg ut en liten smakebit av litt prosa her om dagen, og jeg fikk lyst til å gjøre det mer. Men alt som ligger ute på bloggen tilhører meg, og jeg forbeholder meg retten til å bruke det til hva jeg vil, og fysisk mishandle de som bruker det til noe jeg ikke vil. Bare så det er sagt ;-)

Utover det er jeg utrolig takknemlig for alle dere som sjekker innom bloggen, selv om noen av dere kanskje ikke har noe valg med all spammingen jeg gjør på fjeser'n. For eventuelle utenlandske gjester, så er det en litt mindre høflig beskjed under her.

Hello, one and all!

It's presumptous of me to imagine that I'll ever make a buck off any of this crap I keep posting here, but I just want to go on the record to say that if I ever get the chance to do so, I don't want any thieving SOB to have taken my stuff and thus make that difficult for me. Anything here that's not quoted, linked to or otherwise to be considered a part of pop culture or our cultural heritage, is my intellectual property (and, yes, since my intellect is greater than yours, I get to own more of that type of shite) So if you don't want me to come and show you how PO'd I am with you, keep your hands off. I realise that posting stuff on the Web isn't exactly like putting it in a safe, but all you Open Source, Communist bastards or Yankee Capitalists can pucker up and aim for my behind, cause I won't stand for any funny business.

Øl: BrewDog Paradox Isle of Arran

Klikk her for mer info

Jeg fikk dette ølet i avskjedspresang fra de fine penelopene. Det er en stilig flaske i sort og gull, som du kan se på bildet til venstre. BrewDog er et av mine favorittbryggerier, de har god øl, stilig design, kule kommentarer og bøtter av attitude. Nå har de laget en utgave av sitt whiskyfatlagrede øl som de har lagret på fat fra Isle of Arran, som skal ha et veldig godt rykte på seg.

Ølet er helt ugjennomsiktig og har null head, slik som Nøgne Ø Dark Horizon 3rd Edition jeg snakket om for litt siden. Men der Dark Horizon var søt, er dette en tyngre imperial stout. Den holder 10 % og det merkes på smaken. Nå liker jeg mørkt øl stort sett, og dette var ikke en nedtur. Den ble faktisk bedre etter at den hadde blitt romtemperert, som avertert på flasken, men dette er jo ikke alltid tilfellet. Men til mørk øl å være syns jeg den var forholdsvis snill. Jeg vet ikke om jeg 100 % klarer å identifisere whiskysmak på ølet, men det er kanskje et hint av røyk der som blir mer uttalt lenger nedover i glasset. Og dette kan ha bidratt til å lette trykket på stoutsmaken, så jeg erklærer det for en positiv ting.

Det er et øl for en stille kveld, og om det ikke er den siste ølen for kvelden, så bør den pokker meg være den første. Tror ikke dette er et vorspieløl, men heller et pokerøl. Du skal være ganske glad i mørkere øl for at du ikke skal synes dette ølet er fælt, men sammenligner du det med Haandbryggeriets Dark Force, så blir det som pils å regne.

Jeg kan forresten anbefale et godt sted å begynne med mørkere øl (og nei, ikke Guiness, det er jeg rimelig lei av), bryggeriet Youngs øl Double Chocolate Stout. Det høres sært ut, men det er godt. Ser ikke ut som polet har det for øyeblikket, men jeg fant det på Systembolaget for litt siden.

14. januar 2011

Dawn arrived with no relief. Daylight was just a hint of red turning to yellow behind the smoke clouds that covered the sky. We had heard our approaching allies being slaughtered during the night, and all hope of any help was long since crushed. All that was left of us was ten score pent up in the Tower at Horram. The yard there was too small to muster a sortie, so our cavalry had left their horses behind. We had plenty of archers left, but not enough ammunition, and most of our infantry were pikemen. I was one of a handfull of Fregorn left, and when our captain ordered I strike against the enemy, I did not object. We were not about to sit and wait to be slaughtered.

We checked our weapons and armour and gathered in the yard. Our captain invoked the ritual of Fregor, and suddenly I stood in the midst of a horde of Gendarrians. I killed an even dozen before they even saw me. Then I kept moving, blocking swords and spears with my shield, and chopping limbs and smashing skulls with my axe. This was how a fregorn fights, on an open battlefield suurounded by the enemy.

I could not see any of my brethren, but I knew they were with me from the sounds of carnage all around. For what seemd like an eternity, I fought, laying waste to those heathen sheep-fuckers, singel-handedly doing more damage than a cavalry charge. I must have killed a hundred men in the confusion before I had carved enough room for them to surround me. And still they died by my hand, the useless cunts. But nothing good ever lasts, and I saw the spear coming through my stomach before I felt it pierce my back. The pain was welcome, I had waited long for death's cold caress. But then something happened.

I saw their exultation turn to unbelief and dread. The clouds opened up and a beam of light shone upon me. The spear in my gut turned hot and vanished. As I stood I felt all the fatigue wash away and a surge of strength rushed through me. For some reason I stood still and loooked each of my enemies in the eyes and vowed to kill them. I think I killed a thousand men before their army routed, and when I looked around I saw a field of corpses and my reborn brethren wings outstretched and howling our cry for victory.

Ikke akkurat rakettdrevne granater

Rollespill.

Jeg vet ikke om de fleste av dere har noe forhold til det, så jeg tenkte jeg skulle ta for meg rollespill og forklare litt om hva det handler om for meg. Jeg er glad jeg ikke har kristne, konservative foreldre som ser satanisme overalt. Mine foreldre lot oss spille rollespill ved spisestuebordet eller kjøkkenbordet rett som det var, og det er helt sikkert derfor de nå ler seg ihjel av Big Bang Theory (velutviklet "nerdar", altså)

Jeg har spilt "pen and paper rpg" i 10-12 år, nesten halve livet. Jeg tror ikke det definerer meg noe mer som person enn en hvilken som helst annen hobby, selv om det har farget livet mitt slik enhver hobby er nødt til. Men mange tar et lite steg tilbake når man sier at man spiller rollespill. De som er litt mer åpne blir bare litt blanke i blikket, og har ikke så mye å si på det.

Rollespill dreier seg om å lage en rollefigur, et alter ego, som man utstyrer med forskjellige egenskaper. Denne rollefiguren drar gjerne ut på eventyr i en oppdiktet verden hvor han eller hun løser problemer og dreper monstre. Man har oftest fire spillere, men gjerne flere eller færre, og en spillmester som styrer alle man møter og forteller spillerne hvordan verdenen ser ut og hvordan den endrer seg som følge av spillernes handlinger. Imponert ennå? Trodde ikke det. Det er mange fordommer og mange erketyper involvert her, og mine elitistiske venner og jeg tror nok at de fleste rollespillere ender opp blant disse. 

Det handler ikke om å ville være en annen person eller å kunne gjøre ting man ikke egentlig kan. Ikke for meg ihvertfall. Jeg ser på det som teatersport, en endeløs improvisering langs visse gitte parametre. Det er en kunst å skape en fullstendig verden populert med poltiske klimaer, geografi og kultur. Det finnes et utall ferdige rollespillverdener man kan kjøpe bøker om, og vi har brukt mange, mange timer på å utforske disse. Men det begynner å bli en stund siden nå. Og det er en sann utfordring å lage seg en rollefigur som ikke deler dine egne synspunkter, og som er så komplett at han (sjeldent hun) kan reagere på en overbevisende måte i enhver sosial situasjon. Jeg hadde én eneste gang en rollespillfigur som jeg ikke kunne styre. Jeg graver kanskje min egen grav her, men denne lille, gale franskmannen var så velformet at jeg ikke trengte å tenke på hva han skulle gjøre, det ga seg selv. Dessverre var han ikke en spesielt avbalansert person, og med den innflytelsen han var under, endte det utrolig dårlig for nesten alle involverte. Jeg tror bestemt at han ikke delte noen personlighetstrekk med meg selv, at han ikke var noen slags manifestasjon av egne undertrykte ønsker og begjær, slik en forfatter kan dikte opp figurer som gjør, tenker og sier ting de aldri ville gjort. Det er dette som er utfordringen ved rollespill, og det er dette som er belønningen.

Rollespillfigurer har alltid et sett med ferdigheter og evner definert av spillreglene, og det er disse som dikterer hvordan man avgjør om figuren kan utføre forskjellige handlinger. Ellers blir det mye synsing og krangling. Men det er ikke før man gir figuren noen psykologiske eller bakgrunnsbetingede knagger å henge ting på, at man begynner å spille rollespill. Man skulle kanskje tro at de som driver med laiv-rollespill, som kler seg i kostymer og løper rundt i skogen, nærmer seg rollespillerfaringen på en "sannere" måte, og uten å ha prøvd laiv vil jeg allikevel utfordre hvem som helst av dem til å sette seg ned meg meg og mine venner, så tror jeg nok vi skal klare å lære dem et og annet om rollespilling.

Dette var kanskje ikke den mest opplysende innføring i rollespill du kan finne, men jeg håper den har gitt deg et litt bedre bilde av hva det dreier seg om. Og jeg ber om unnskylding for nok en finurlig og misvisende overskrift, men den har som altid en mening bak seg ;-)

13. januar 2011

Why is it that
what I know and what I do
are such opposites?


The road to peace and sanity
is all mapped out and etched on my brain
tattooed in blood on my very skin


Yet when I reach for it
it's as distant as the sun
it's beyond the horizon
all of a sudden


It's no use to keep looking around the bend
when I know the answer is so close
it's time to stop and listen
to the rythm of the world
and the beating of my own heart


Come find me here
it's where I'll be for a while

Bok: The Half-Made World av Felix Gilman

Jeg tror jeg har nevnt Felix Gilman her før, han er helt klart en av mine favorittforfattere for tiden. Dette er hans tredje bok på omtrent like mange år, inkludert debuten Thunderer.

Jeg har hatt veldig problemer med å forklare folk hva denne boken handler om, og det er fortsatt litt vrient. Settingen er omtrent som USA på 1800-tallet, med en etablert østkyst der kultur og vitenskap florerer, mens man i vest har nybyggere og småbyer. Forskjellen ligger at verden helt i vest ikke følger virkelighetens lover, den er fortsatt uformet. Det virker som dette vil endre seg etterhvert som sivilisasjonen presser seg ut dit, men Gilman lar oss ikke ta dette for gitt.

I vest kriger to fraksjoner mot hverandre, mens alle andre er fanget i midten. På den ene siden har vi "the Line" som forsøker å forandre verden slik de vil ha den. De er totalitær industrialisme slik vår verden aldri har opplevd. Linjen styres av en rekke guder i form av enorme lokomotiver som reiser over lange jernbanespor (herav navnet) til stasjoner som gjerne er oppkalt etter et av lokomotivene. De kan ødelegges men dukker bare opp igjen etter noen år. Menneskene som jobber for dem er små, grå og sykelige, og er kun nok en ressurs som linjen kan utnytte. Linjen har avansert teknologi, med maskingevær, flyvemaskiner og bomber som gjør folk sinnsyke, så selv om soldatene deres er fysisk underlegne har de klar fordel mot alle fiender.

På den andre siden av konflikten har vi "agents of the Gun" som er en løs gjeng med overmenneskelige revolvermenn som får store krefter fra de demonbesatte revolverne eller geværene de bærer på. De kan lege sår øyeblikkelig, har uendelig mange skudd, er utrettelige og utrolig sterke. De er en slags anarkistisk gruppe som gjør alt for å stoppe linjen, men har kanskje en svakhet i hva slags mennesker de rekrutterer.

Jeg vil ikke si mer om handlingen, annet enn at det store temaet her er galskap. Alle former for galskap, både store og små, bokstavlige og mer billedlige. Selve verden er gal, "the Line" er gale, "the Gun" er gale, hovedpersonene er gale, "the First Folk" er gale, alle på hver sin måte og til varierende grad. Gilman er ikke så glad i konkrete regler i bøkene sine, og det gjør at han kan overraske litt med handling og innhold. Der Thunderer var en lettere og bedre vri på Mieville, er The Half-Made World kanskje mer inspirert av Nick Harkaways The Gone-Away World (jepp, til og med tittelen), uten at jeg kan dra noen direkte paraleller, det handler kanskje mest om stemning.

Alt i alt en fascinerende bok med drivende handling, mye intern mytologi, og bøtter med humor. Jeg lo høyt av så mye av det Creedmoor sier og tenker. Gilman har et imponerende språk, og en stemme som han klarer å variere, avhengig av hva han vil oppnå. Så hvis du skal lese bare én bok i år, skjerp deg og les denne også!

Slipp meg aldri

Never Let Me Go
Regissør: Mark Romanek
Manus: Alex Garland, basert på romanen av Kazuo Ishiguro
Skuespillere: Carey Mulligan, Andrew Garfield, Keira Knightly

Denne filmen er rett og slett hjerteskjærende. Det er en stillferdig, grusom og vakker fortelling om tre barn som vokser opp på en kostskole der alle barna har en vanskelig skjebne i vente.

Jeg vil ikke si så mye mer om handlingen, jeg syns kanskje jeg har sagt for mye allerede, dere må bare se filmen selv. Filmen er som sagt stillferdig, vakkert filmet med nydelig musikk, og skuespillerprestasjonene er langt på vei Oscarmateriale (vet ikke om det spiller noen rolle at filmen er britisk i så henseende) Dette er en av de finere filmene jeg har sett på lenge, men så blir jeg litt sentimental når jeg er syk ;-)

Det er synd å skulle "besudle" denne filmen med å kalle den fantasy, men den er det i lys av at det er en litt alternativ verden den ustpiller seg på, en verden der gjennomsnittlig levealder er over 100 år grunnet fremgang i medisinsk forskning. Men ellers er alt akkurat det samme. Noen ville da kalt filmen science fiction siden det dreier seg om vitenskap og ikke magi, og det er i og for seg riktig det også, men hovedoppgaven til fantasy er å sette personer inn i situasjoner som ikke kan oppstå i vår verden, og se hvordan de takler dem, og jeg syns denne filmen gjør nettopp det.

Kommer George til å ta en Robert? Angst!

Jeg var nettopp inne på ikke-bloggen til George RR Martin, og der ble jeg litt skremt! Det viser seg at han har vært ganske syk i jula, og siden mannen er enormt overvektig og litt oppi åra, så frykter jeg med ett at han skal dø fra oss slik som Robert Jordan gjorde. Jeg håper virkelig at det ikke går troll i ord her!

Men dersom han skulle finne på å tuppe bøtta før han blir ferdig, så er jeg ganske sikker på hvem som skriver ferdig i så fall: James S.A. Corey. Dette er et pseudonym for Ty Franck, George Martins personlige assistent over flere år, og Daniel Abraham, George Martins protegé og en av de beste fantasyforfatterne for tiden. De har faktisk ikke kommet ut med debutboka ennå, men jeg tror de ville vært et naturlig valg.

Men vi håper ikke at noe skjer med George. Vi krysser alle fingre vi har og ofrer små husdyr på et alter og graver ned en liten boks med bilde av oss selv i et veikryss. Så får vi bare håpe at George lever lenge lenge lenge, og at HBO får lagt litt press på ham til å få skrevet ferdig A Dance with Dragons!

(Ikke lenge igjen til TV-serien starter. Premieredato er nå satt til 17. april!. Les dette for å få et glimt av hvordan serien blir. Masse spoilere her, så hvis du ikke har lest bøkene bør du kanskje styre unna!)

09. januar 2011

Jeg angrer ikke på at jeg dro
en viking er ikke skapt for å brenne i solen
vi trenger snø, frostrøyk, vedfyring
jeg vil heller fryse enn å svette

men det er synd
det er så mange
hva hvis
og
om bare

jeg har hennes fingeravtrykk på hjertet
det må vi leve med 

My name is Wednesday, but judging from the weather it might as well be Thursday.

Et lite sitat der fra den geniale boken American Gods av Neil Gaiman. Den anbefales på det varmeste til alle som liker det skumle og det litt underfundige. Som nordmann skjønte jeg akkurat hva Mr Wednesday snakket om, og det hører med at været han snakker om er tordenvær. Tenk på den, du, og plukk opp boka hvis du får sjansen.

Gaiman er en av mine absolutte favoritter, helt fra jeg leste American Gods for første gang, og spesielt etter at jeg fikk første volum av tegneserien Sandman i gave av en kamerat. Jeg har en fantasy om at jeg blir bedt på middag til Neil på hytta til hans gode venninne Tori Amos i Cork, Irland... Det ville vært det kuleste som kunne skjedd meg.

Gaiman giftet seg her om dagen (grattis, Neil!) så jeg tenkte jeg skulle slenge ut hans nyttårsønske til oss alle (hentet fra http://journal.neilgaiman.com/)

May your coming year be filled with magic and dreams and good madness. I hope you read some fine books and kiss someone who thinks you're wonderful, and don't forget to make some art -- write or draw or build or sing or live as only you can. And I hope, somewhere in the next year, you surprise yourself.

 Jeg kunne aldri sagt det bedre selv!

Mørke horisonter

Dark Horizon 3rd Edition

Nøgne Ø, Grimstadbryggeriet som lager dette ølet, beskriver det som en imperial stout på steroider. Det er en engangs-batch, så jeg vet ikke om det er mulig å få tak i det nå, jeg kjøpte min flaske i sommer en gang. Nøgne Ø-øl kommer stort sett i halvliterflakser, men dette ølet er en 0,25 liter som er pakket i oransje silkepapir i en metallsylinder. Veldig stilig forpakning!

Ølet er helt svart, det slipper ikke gjennom noe lys selv når jeg holder det opp mot en lampe. Det er veldig mye kullsyre når jeg heller det opp i glasset, og praktisk talt ikke noe head. Det har en veldig kraftig, intens smak, men i motsetning til mye mørkt øl er det lite smak av bitterhet. Her ligger smaksintensiteten i sødmen. Vi snakker ikke sjokoladesøtt eller smågodtsøtt her, det er en ny dimensjon. Ølet har den fulle ølsmaken, bare at de har vridd det over på dessertsiden denne gangen. Det skal visstnok passe godt til desserter ala creme caramele, eller bare for seg selv. Alkoholprosenten er på 15,5 og det merkes i den intense smaken (mange forstår kanskje ikke hvor nært smaken ligger i forhold til alkoholprosenten)

For en gangs skyld skriver jeg om ølet før jeg har drukket hele, så noen konklusjon om hvordan det er å drikke hele denne lille flaksen har jeg ikke, men det smaker mer og mer karamell jo lengre ned i glasset jeg kommer - omtrent som en creme brulee med det brente sukkerlokket på toppen. Jeg har ingen dessert for hånden og kommer ikke til å prøve dette ølet til annen mat, så jeg har ingen info om akkurat det heller. Jeg tror dette ølet kan drikkes av de fleste ettersom den vanlige tunge ølsmaken folk ikke liker ikke er tilstedet, men det er nok en klar fordel om du liker portvin og sherry. Hvis du hater dessertvin så kan nok Dark Horizon versjon 3 være i meste laget for deg. Jeg gleder meg allerede til versjon 4!