Forfatterfokus: B. Andreas Bull-Hansen

Jeg innrømmer villig at jeg ikke leser mye norsk litteratur, men da blir også desto mer fornøyd når jeg finner en perle. Jeg fant en perle for rundt ti år siden da jeg plukket opp en novellesamling som het Syv historier fra Vestskogen av B. Andreas Bull-Hansen. Det er en samling med sju noveller som utspiller seg i en skog i en fiktiv verden, og jeg husker dem som mystiske, overnaturlige og nesten litt krim-preget i oppbyggingen.

Ikke altfor lenge etter oppdaget jeg at Bull-Hansen hadde skrevet en roman satt til den samme verdenen som Syv historier fra Vestskogen, og handlingen begynte i en by rett utenfor skogen. Den boken, Dragens tårer, var begynnelsen på en episk bokserie som heter Horngudens tale. Den første boken handler om en gutt som går gjennom en metamorfose mens han flykter fra større konflikter i verden. Han havner til slutt hos et fjellfolk. I den andre boken når denne konflikten fjellfolket, og i den neste boken er vi inne i en slags slektsaga. Men derfra tar bøkene en litt annen retning, men tonen er den samme, og de er aldri spesielt forutsigbare. Bull-Hansen hentet inspirasjon fra keltisk mytologi, og jeg vil driste meg til å si at bøkene er originale. Han bruker noen kjente virkemidler fra fantasy, men veien frem til målet er omstendelig.

Jeg nevnte perle i stad, og med Bull-Hansen får man bøker som perler på en snor. Den neste serien hans var trilogien om Evv Lushon, en dystopisk, postapokalyptisk science fiction-serie. Den åpner i et Oslo fanget i en årelang vinter, og tar leseren med på en reise gjennom deler av Europa og avslører gradvis hvordan verden gikk under. Serien er dyster lesing, og han tar opp temaer som rasisme og intoleranse, genmanipulering og atomkrigføring. Mulismene får gjennomgå grundig i bøkene, og det ryktes at Bull-Hansen har hemmelig adresse som følger av det, men det skal en sneversynt leser til for å ikke se forbi overflaten her og innse at alle andre får minst like krass behandling. Jeg får angst hver gang jeg ser utover et snødekt, folketomt Oslo etter å ha lest disse bøkene. Til denne serien hentet Bull-Hansen et snev av inspirasjon fra egyptisk mytologi.

Kroner på verket, derimot, er den nyeste boken til Bull-Hansen, Jotnens hjemkomst. Det er synd fantasy ikke blir anerkjent i litteratur-Norge, for dette må være en av de bedre litterære prestasjonen i norsk litteratur på lenge. Bull-Hansen blåser nytt liv i norrøn mytologi på en slik måte at vi burde sette denne serien som pensum for emnet. Hovedpersonen tror han er en normal Oslo-politimann frem til Odin kaller ham tilbake til Åsgard for nok en gang å tjene som deres fremste general, Tyr.

Bull-Hansen kan med rette anklages for å gjøre som David Eddings og resirkulere ideer, men der Eddings hadde litt hakk i plata, så har Bull-Hansen i årenes løp finpusset og rendyrket sin heltetype. Hans erketype er en stor og sterk mann som hovedsaklig hemmes av å være en outsider og av å til stadighet mangle informasjon og kunnskap. Ulv fra Horngudens tale var en slik mann, med en skjebne større enn han noen gang kunne komme til å ane. Evv Lushon var avkom av en genmodifisert supersoldat, en anubis, men etter å ha vokst opp langt utenfor verdens begivenheter var han alltid like clueless. Tyr er en gud, en mektig kriger og kløktig general, men han husker lite av sitt liv som gud og må sette seg inn i situasjonen i Åsgard på nytt mens gudene står overfor sin største krise siden tidenes morgen. Ulv og Evv har mange fellestrekk, men bøkene deres er veldig forskjellige. Tyr er en mutasjon av erketypen, og selv om han deler mange av trekkene til sine forgjengere, så er det klare forbedringer.

En annen ting Bull-Hansen er god på er vold. Den er alltid rå og brutal, og den har alltid en pris. Ingen kommer helskinnet ut av en voldelig konflikt i bøkene hans, så han kan holde leseren på tå hev. For når handlingen balanserer på en knivsegg og man lukter blod i vinden, da får man nesten ikke bladd til neste side fordi neglene ikke er helt korte nok ennå. Hovedpersonene til Bull-Hansen er alltid store, sterke menn, men de to tingene de alltid drar styrke av og som frelser dem er kunnskap og kjærlighet. Kunnskapen er det våpenet som skal til for å snu kampen, og kjærligheten er den motivasjonen som skal til for å skjerpe dem og gi dem håp og motivasjon.

Nok propaganda for denne gang! Snart kommer litt uhemmet skryt om Steph Swainston, som jeg kanskje endelig skal klare å formulere :)

Hvilken vei flyter strømmen?

I de dager da jeg hadde som levebrød å lese SFF-blogger hele dagen var det titt og ofte jeg leste bitre innlegg om hvordan mainstream-forfattere nektet å vedkjenne seg at de skrev science fiction eller fantasy.

Jeg tenker da særlig på Margaret Atwood som har skrevet noen veldig bra science fiction-bøker, og som nekter å bli satt i den båsen. Jeg kan på en måte forstå henne, hun som er gudmoren i kanadisk litteratur, hun som skrev manifestet som danner mye av grunnlaget for den kanadiske litteraturens frigjøring fra den amerikanske, at hun ikke vil begrense seg til en sjanger og dermed også støte fra seg de som vil lese "vanlige bøker" av en "vanlig forfatter".

Spansk litteratur, særlig latin-amerikansk, er spekket med fantasy i forkledning. Der kaller de det magisk realisme, og disse bøkene er også til dels kjente her til lands, særlig blant kvinner. Isabel Allende har skrevet flere og hun er et husholdsnavn i Norge. Jeg er ikke så godt bevandret i denne litteraturen, men jeg lest Vindens skygge av Zafon, som er en fantastisk god bok og som faller rett inn i denne sjangeren. Det har også kommet meg for øret at Murakami, mannen som sprengte kapasiteten på Litteraturhuset i fjor og skapte kjendistilstander, skriver bøker som kan klassifiseres som magisk realisme. Jeg forstår at man ikke vil klassifisere magisk realisme som fantasy, for bøkene krydrer med fantastiske grep mer eller mindre subtilt, men det er et slektskap der som man ikke skal ignorere.

Vi som er fan av SFF-bøker maler gjerne med en bred pensel for inkludere mest mulig og rettferdiggjøre vårt valg av litteratur, det skal jeg ikke feie under teppet, og dette innlegget stiller seg rakrygget i en lang rekke med bred-pensel-maling (airbrush til og med?) På denne måten adopterte SFF-samfunnet den Pulitzer-prisvinnende boken The Brief Wondrous Life of Oscar Wao av Junot Diaz, en bok som ganske perifert tar for seg sjangeren som en del av handlingen, men som er mer post-kolonial enn noe annet. Det er uansett en god bok så lenge du tåler å lese en og annen setning på spansk, den handler om tjukk dominikansk-amerikansk nerd som drømmer om å bli det dominikanske svaret på Tolkien. En mainstreambok verdt å nevne er Den tidsreisendes kvinne av Niffenegger, som også er filmatisert. Det er en fascinerende fortelling og tidenes fineste kjærlighetshistorie.

Dette var en krokete vei mot et poeng, merker jeg, og det ennå et lite stykke å gå før vi er der. Jeg syns kanskje at stigmaet mot SFF-lesere har minsket litt de senere årene, men det kan være fordi jeg er mer tykkhudet nå enn jeg var i mine yngre dager. Det er nok en del igjen der - vi henger ikke på korset, men det drypper fortsatt blod fra hendene våre når vi går nedover gaten. Men science fiction og fantasy er blitt en veldig stor del av mainstream-kulturen, slik jeg ser det. Bare se på alle TV-seriene med SFF-innhold som har nådd ganske langt: Heroes, True Blood, Big Bang Theory, Lost, Dollhouse, Fringe m.fl. (Jeg har sikkert glemt en haug med åpenbare serier, så sleng gjerne på en kommentar) Spesielt True Blood og Lost nådde veldig langt, hvis jeg ikke tar helt feil.

Når det gjelder kinofilmer så tror jeg at det er lettere å få gjennomslag for å lage SFF, men etter suksessen til Ringenes Herre har det bare blitt mer og mer av ålreit kvalitet. Det kan ha noe med at vi har tilbakelagt det relativt miserable 90-tallet, men jeg tror ikke at det er bare det. Fjoråret hadde to spektakulære SFF-suksesser på kino: Avatar og Inception. Begge er actionfilmer av kaliber, men jeg er forbløffet over hvor gigantisk Avatar skulle vise seg å bli. Jeg har inntrykk av at 3D har medført en liten renessanse på kinofronten, men jeg vil ikke tilskrive hele Avatars suksess til en teknologisk nyvinning helt ennå. Jeg skal ikke ramse opp en haug med filmer her selv om jeg gjerne kunne gjort det, men jeg vil spørre:

Hvilken vei flyter strømmen? Kan vi snakke om mainstream på den ene siden og nisjemarkedet SFF på den andre? Om disse var to elver tidligere, så har de nå endelig kommet frem til havet og blandet seg til det ugjenkjennelige.

The Colour of a Lie

White lies turn black
if not blood red
crimson swirls in the water

honesty was a lesson
I crossed the world to learn
and still did not head

so I got burned again
and I hurt someone again

the line between
romantic
and
pragmatic
is not so thin
but still invisible

I have a feel for it now
but it still feels like
choosing sides

help me choose
or build a bridge

Bok: Jump 225 av David Louis Edelman

 Jump 225-trilogien av David Louis Edelman


Dette er science fiction-trilogi satt i vår passe fjerne fremtid, etter at menneskeheten har belaget seg på kunstige intelligenser som gjorde opprør og raserte verden, og etter at menneskeheten har bygd seg opp igjen med et samfunn basert på innplantede nanomaskiner.

Bøkene handler om Natch, en utrolig målrettet programmer og entrepenør som har ett mål i livet - å bli den beste, å få anerkjennelse for det han føler er et overlegent intellekt og talent. Han er brutal mot konkurrentene og utnytter alt og alle han kan slippe unna med, men det er ganske klart at han ikke er like god som han tror han er (og allikevel bedre enn de fleste andre tror han er) Han er en antihelt, men jeg syntes aldri det var vanskelig å empatisere med ham.

Han har selvfølgelig venner og allierte med seg, men jeg skal ikke røpe altfor mye om handlingen. Jeg vil heller fortelle litt om settingen, som i alle andre bøker i SFF-sjangeren er det som trekker deg inn og får tankene til å surre. Alle mennesker i denne versjonen av vår fremtidige
verden får innplantet nanomaskiner i kroppen, kalt OCHREs, ved eller før fødselen. I alle aspekter av hverdagen kan de laste ned og kjøre programmer gjennom disse nanomaskinene som gjør alt mulig. Disse fungerer på samme måte som apps til iPhone osv., bare at de regulerer alt fra søvn og medisiner, til nattsyn og motvirke kulde. Alt du kan tenke deg, kan disse programmene gjøre. Hvis Arthur C. Clarke hadde vært i live når disse bøkene kom ut, tror jeg han ville sagt at ideene her er den ultimate oppfyllelse av hans 3. lov - "Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic". Natch gjør sin karriere ved å skreddersy slike programmer til rike kunder, mens de fleste andre må ta til takke med masseproduserte, mer eller mindre spesifikke programmer.

Det høres fantastisk ut, og du må lese bøkene for å få den fulle innføringen i hvordan alt dette henger sammen og fungerer, men alle reservasjoner du eventuelt skulle hatt mot denne teknologien og et samfunn som baserer seg på det, kommer også frem i bøkene. De er på ingen måte énsidede, men det hele er fascinerende. Edelman har lagt så mye tanke i systemet og verdenen at han i den første boken kan lede oss gjennom hvordan et aspirerende firma kan forsøke å klore seg vei mot toppen av industrien. Han har tenkt ut en teknolgi som er helt plausibel og satt den i et komplisert internasjonalt samfunn. han bygger stadig på teknologien og det politiske klimaet gjennom bøkene, helt til leseren knapt sitter igjen med spørsmål som ikke er besvarte. Til slutt står verden på spill, men redningen virker uendelig langt unna.

Det er selvfølgelig noen innsigelser her, men jeg verken kan eller vil legge frem alle (mye fordi jeg leste Infoquake for flere år siden), men jeg vil oppfordre alle lesere til å fortelle meg hva Jump 225 er, for det gikk jeg glipp av. Det er en referanse i den første boken, Infoquake, som virker som en svær redaktørblunder, men utover den kan jeg ikke huske å ha hørt mer om Jump 225. Kanskje det ikke spiller noen rolle, men jeg syns at tittelen på en bok eller film bør samsvare med noe sentralt i innholdet.

Men alt i alt vil jeg si at disse bøkene virkelig fikk meg til å tenke på hvor teknologien kan ta oss. Hvis jeg husker tidslinjen korrekt, så kom Infoquake ut FØR apple slapp iPhone og vi ble bombarderte med apps i huet og ræva. Jeg er ikke så drevet at jeg vet hvor apps eksisterte før iPhone, men jeg er allikevel fascinert av at Edelman kan portrettere et samfunn som er så avhengig av en teknologi som i essens er apps, før vårt nåværende samfunn fantisk ble avhengig av dem. På en mindre skala selvfølgelig, men hvis du leser bøkene så er paralellene så slående at det er skummelt.

TV: Misfits

Misfits er en britisk TV-serie på 13 episoder over 2 sesonger (2009-10). Britene har korte sesonger på mye av det de lager, men det gjør at det blir lite tid til oksemøkk. Serien handler om fem ungdommer som er idømt samfunnstjeneste og gjøre drittjobber sammen i og rundt et samfunnshus. Høres greit nok ut det, men her er vrien:

I første episode ruller plutselig en storm inn over horisonten, og når den har lagt seg viser det seg at de har fått superkrefter. Vel, ikke alle tydeligvis. De roter seg raskt opp i problemer, men i motsetning til Heroes hvor hele verden står på spill, så handler det her mer om mellommenneskelige relasjoner. Kreftene deres gjør at de havner i problemer, og at de kommer seg ut av dem igjen, men på veien klarer de å føkke opp mer enn du kan tro.

Alle de fem ungdommene har sine egne problemer å stri med. Noen har med de kreftene deres å gjøre, mens andre problemer har de stritt med fra før. Stort sett er det engasjerende å følge med på alle sammen, og spesielt samspillet og forholdene mellom ungdommene. Men det er særlig Nathan og Simon som er hovedpersonene av de fem.

Britene legger ikke mye imellom, og selv om dette ikke er en hyperrealistisk serie (stikkord: superkrefter) så tar den opp ungdomskriminalitet, vold, dop og spesielt sex. Serien spiller på hele spekteret, med både groteske scenere og sexy scener, rørende scener og scener der du ler så det gjør vondt. Den aller morsomste scenen kommer helt mot slutten av sesong 2, men å røpe den ville være som å røpe siste setning i First Law-trilogien.

Jeg håper det kommer en tredje sesong, men jeg holder ikke pusten. It aint exactly Firefly, but it's still a shame ;-)

Hvis du klarer å spore opp denne serien, så sjekk den ut. Jeg syntes noe av det så kjent ut, så det kan ha dukket opp på statskanalen på et eller annet tidspunkt. Platekompaniet har den til spesialimport fra øyene til 350, mens amazon der borte selger den til 18 pund just nu. NB, det er ingen teksting på disse skivene!

Noen filmer jeg har lyst til å se i år.