Jeg innrømmer villig at jeg ikke leser mye norsk litteratur, men da blir også desto mer fornøyd når jeg finner en perle. Jeg fant en perle for rundt ti år siden da jeg plukket opp en novellesamling som het Syv historier fra Vestskogen av B. Andreas Bull-Hansen. Det er en samling med sju noveller som utspiller seg i en skog i en fiktiv verden, og jeg husker dem som mystiske, overnaturlige og nesten litt krim-preget i oppbyggingen.
Ikke altfor lenge etter oppdaget jeg at Bull-Hansen hadde skrevet en roman satt til den samme verdenen som Syv historier fra Vestskogen, og handlingen begynte i en by rett utenfor skogen. Den boken, Dragens tårer, var begynnelsen på en episk bokserie som heter Horngudens tale. Den første boken handler om en gutt som går gjennom en metamorfose mens han flykter fra større konflikter i verden. Han havner til slutt hos et fjellfolk. I den andre boken når denne konflikten fjellfolket, og i den neste boken er vi inne i en slags slektsaga. Men derfra tar bøkene en litt annen retning, men tonen er den samme, og de er aldri spesielt forutsigbare. Bull-Hansen hentet inspirasjon fra keltisk mytologi, og jeg vil driste meg til å si at bøkene er originale. Han bruker noen kjente virkemidler fra fantasy, men veien frem til målet er omstendelig.
Jeg nevnte perle i stad, og med Bull-Hansen får man bøker som perler på en snor. Den neste serien hans var trilogien om Evv Lushon, en dystopisk, postapokalyptisk science fiction-serie. Den åpner i et Oslo fanget i en årelang vinter, og tar leseren med på en reise gjennom deler av Europa og avslører gradvis hvordan verden gikk under. Serien er dyster lesing, og han tar opp temaer som rasisme og intoleranse, genmanipulering og atomkrigføring. Mulismene får gjennomgå grundig i bøkene, og det ryktes at Bull-Hansen har hemmelig adresse som følger av det, men det skal en sneversynt leser til for å ikke se forbi overflaten her og innse at alle andre får minst like krass behandling. Jeg får angst hver gang jeg ser utover et snødekt, folketomt Oslo etter å ha lest disse bøkene. Til denne serien hentet Bull-Hansen et snev av inspirasjon fra egyptisk mytologi.
Kroner på verket, derimot, er den nyeste boken til Bull-Hansen, Jotnens hjemkomst. Det er synd fantasy ikke blir anerkjent i litteratur-Norge, for dette må være en av de bedre litterære prestasjonen i norsk litteratur på lenge. Bull-Hansen blåser nytt liv i norrøn mytologi på en slik måte at vi burde sette denne serien som pensum for emnet. Hovedpersonen tror han er en normal Oslo-politimann frem til Odin kaller ham tilbake til Åsgard for nok en gang å tjene som deres fremste general, Tyr.
Bull-Hansen kan med rette anklages for å gjøre som David Eddings og resirkulere ideer, men der Eddings hadde litt hakk i plata, så har Bull-Hansen i årenes løp finpusset og rendyrket sin heltetype. Hans erketype er en stor og sterk mann som hovedsaklig hemmes av å være en outsider og av å til stadighet mangle informasjon og kunnskap. Ulv fra Horngudens tale var en slik mann, med en skjebne større enn han noen gang kunne komme til å ane. Evv Lushon var avkom av en genmodifisert supersoldat, en anubis, men etter å ha vokst opp langt utenfor verdens begivenheter var han alltid like clueless. Tyr er en gud, en mektig kriger og kløktig general, men han husker lite av sitt liv som gud og må sette seg inn i situasjonen i Åsgard på nytt mens gudene står overfor sin største krise siden tidenes morgen. Ulv og Evv har mange fellestrekk, men bøkene deres er veldig forskjellige. Tyr er en mutasjon av erketypen, og selv om han deler mange av trekkene til sine forgjengere, så er det klare forbedringer.
En annen ting Bull-Hansen er god på er vold. Den er alltid rå og brutal, og den har alltid en pris. Ingen kommer helskinnet ut av en voldelig konflikt i bøkene hans, så han kan holde leseren på tå hev. For når handlingen balanserer på en knivsegg og man lukter blod i vinden, da får man nesten ikke bladd til neste side fordi neglene ikke er helt korte nok ennå. Hovedpersonene til Bull-Hansen er alltid store, sterke menn, men de to tingene de alltid drar styrke av og som frelser dem er kunnskap og kjærlighet. Kunnskapen er det våpenet som skal til for å snu kampen, og kjærligheten er den motivasjonen som skal til for å skjerpe dem og gi dem håp og motivasjon.
Nok propaganda for denne gang! Snart kommer litt uhemmet skryt om Steph Swainston, som jeg kanskje endelig skal klare å formulere :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar