Above the Snowline er Steph Swainstons fjerde fantasyroman og den fjerde skrevet til settingen Fourlands. Boken forteller om en tid lenge før hendelse i trilogien, og vi møter flere av personene fra disse bøkene, men hovedpersonen er fortsatt Jant Shira aka Comet aka the Messenger. Vi møter en Jant som bare har vært udødelig i 70 år og som ennå ikke er avhengig av dette narkotiske stoffet som flytter ham i tid og rom til en alternativ verden. Men Jant er fortsatt den eneste som kan fly av en hel rase født med vinger.
Men det boken handler om er at rasen til Jants far, de bevingede awianerne, bygger en bosetning oppe i fjellene der rasen til Jants mor, de nesten umenneskelig barabariske rhydannene, bor, forårsaker hungersnød fordi de dreper alt viltet. Jant blir naturlig nok sendt for å megle, men ting går ikke så lett som det kanskje kunne ha gjort. For midt opp i dette truer en borgerkrig mellom to hatefulle tvillingbrødre.
Jeg syns det var moro å lese mer om Jant og verdenen hans, selv om dette er en veldig annerledes bok enn trilogien på alle måter. Landet er annerledes, Jant er annerledes, skrivestilen er annerledes. Det blir nesten litt nostalgisk for meg som har lest trilogien til Swainston, for jeg vet hva som kommer til å skje og hvor idyllisk dette er i forhold.
Men det mest interessante i boken er språket. Morgan overdriver nok en del i sitatet ovenfor, men jeg skal ikke legge skjul på at de fleste fantasyforfattere ser på språket som en beholder de legger historien sin i. Steph Swainston, derimot, gjør seg mye flid med denne beholderen. Hun eksperimenterer med synsvinkler og verbtider. Hvert kapittel har en annen forteller og disse har gjerne sin unike stemme, med egne perspektiver og egne ordvalg, og man blir kjent med personen på en annen måte enn når han eller hun blir beskrevet utenfra. Og denne blandingen av presens og preteritum er også fascinerende. Swainston kan gjerne kjøre et par setninger presens midt i blant en haug med fortid, og det mest umiddelbare resultatet er at man føler at historien blir fortalt til seg selv. Det gir meg også et stort mindreverdighetskompleks i forhold til egen skriving og egne språkferdigheter fordi jeg godt kan beundre språket og ta det for god fin fisk, men jeg forstår rett og slett ikke hvordan og hvorfor hun gjør det.
Så kast fra deg flintkniven og les en katana!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar