Jeg har tenkt en del på den norske skolens status og fremtid i lang tid nå. Det er klart at Norge er at av de aller beste landene i verden å bo i og at vi trolig klager mer enn noe annet folkeslag, men det er også klart at det norske skolevesenet har en del problemer vi må ta tak i. Det skrives stadig i media om hvordan de svakeste elevene blir stadig svakere, at stadig flere ikke sitter inne med nok basiskunnskaper når de går ut av grunnskolen, og dette må sies å bidra til at et stort antall elever ikke fullfører videregående skole. TV-programmer som Blanke Ark, Klasse 10 B og Lærerne har satt fokus på hvordan situasjonen er for elever og lærere i den norske skolen i dag, og situasjonen er tydeligvis langt fra rosenrød.
Som vanlig har jeg mange spørsmål og få svar, men for å få et svar må man jo først vite hva spørsmålet er. Fordi jeg har tro på at den eneste måten Norge kan overleve i en post-petroleumverden er å fremstå som en utvikler og produsent av alternativ energi og avansert teknologi, trenger vi å utdanne forskere og fremme forskning. Dette går hånd i hånd med skolevesenet fra dag én. Derfor må vi både heve minimumsstandarden på norske elever, men også heve maksimumsstandarden. Elever har en iboende rettighet til både en grunnleggende utdanning, og til å kunne utfordre seg selv og finne ut hvor langt de kan gå. Janteloven er derimot godt imprentet i den norske psyken, og til tross for stadig flere reality-programmer på TV, skal ingen tro at de er noe bedre enn andre. Ei heller skal vi understreke noens svakheter, likestillingen skal sørge for det, men det ender opp med at vi kultiverer en stadig dårligere middelmådighet. Når opp mot 50 % av elever i visse skoler ikke har grunnleggende lese- og skriveferdigheter, så må vi kunne si at middelveien er i forfall.
Den norske skolen må finne en balansegang der vi kan sikre de såkalt svakeste elevene en grunnleggende utdanning, og samtidig sørge for at de sterkere elevene får stadige utfordringer de kan bryne seg på, slik at de kan bli oppnå sitt potensial for sitt eget og samfunnets beste. Man kvier seg for å splitte opp klasser, men på ungdomsskolen gjorde vi dette, ikke etter nivå, men fordi enkelte klasserom og undervisningssituasjoner krevde at bare halve klassen kunne delta. Jeg tror ikke det vil være så vanskelig å dele en klasse i to eller tre i deler av undervisningen. Samtidig virker det som de svakeste elevene blir sviktet hjemme. Det er kanskje brutalt å formulere seg slik, men vi kan ikke benekte fakta. Foreldre må sørge for å ta ansvar for å sette seg inn i og hjelpe barna med leksene. Mange foreldre klager over at de ikke kan stoffet, især matte, men har de gjort noen innsats for å sette seg inn i det? Andre land har lange tradisjoner med privatlærere, og jeg kan ikke forstå at dette ikke skulle kunne fungere på noe plan her til lands. Foreldre må sette seg inn i lekseplanene til barna og sørge for at de gjør det de skal. Håvard Tjora beviste i Blanke Ark at det bare kreves 20 minutter lesing hver dag for å komme seg opp på samme lesenivå som de sterkeste i klassen, og da må foreldre sørge for å kultivere leseglede. Selv hadde jeg ingen stor interesse av å lese bøker på barneskolen, selv om jeg hadde blant de sterkeste leseferdighetene, det var ikke før jeg oppdaget de riktige bøkene at det tok av, og siden da har jeg både leste flere hundre bøker og studert litteratur - man er altså ikke født med leseglede eller interesse for enkelte fag, selv om man har anlegg for dem, alt må kultiveres. Norge har et sterkt bibliotekvesen som burde kunne hjelpe til med lesegleden. Bruke dem, de blir så glade!
Jeg er også med tiden blitt skeptisk til måten den videregående skolen er bygd opp, desillusjonert til og med. Nå skal det sies at jeg tok et noe alternativt løp gjennom videregående med IB, men dette er også til dels grunnen til mine tvil om hvordan systemet fungerer. Jeg mangler en hel del fag fra videregående, og de fagene jeg har skiller seg også litt ut. Jeg tok seks fag over to år etter grunnkurs i allmennfag: norsk, engelsk, matte, kjemi, historie og drama. Jeg mangler altså en del fag jeg aldri har fått bruk for, men besitter likevel generell studiekompetanse og en universitetsgrad fra UiO. Jeg føler at jeg derfor har grunn til å si at det er en del overflødig i opplegget for allmennfag. Grunnen til at jeg påpeker dette, er at når det nå har blitt et krav om mastergrad for de fleste universitetsutdanninger (bortsett fra profesjonsutdanninger, men der er videreutdanning godt systematisert og integrert). På grunn av dette, vil en gjennomsnittlig student være ferdig utdannet i en alder av 25, med tre år på videregående, ett år i militæret eller på folkehøgskole, og fem år på universitetet. Med et studielån på nærmere 90 000 i året vil de ha en gjeld på 450 000 ved endt utdanning. En bilmekaniker kan være i jobb seks år før og tjene en årslønn tilsvarende denne gjelden (stikkord: kan). Spørsmålet er om samfunnet er tjent med at alle disse ikke bidrar til samfunnet over så mange år, og samtidig pådrar seg stor gjeld som kan hindre dem i å komme inn i eiendomsmarkedet. Det finnes selvfølgelig mange unntak her, en del utdanninger fører til høye årslønner som for disse individene ikke medfører problemer, men som en person med bakgrunn i de humanistiske fagen kan jeg skrive under på at en bachelorgrad i litteratur ikke er mye å skilte med hvis du ikke har noen slags realkompetanse. Nok et spørsmål uten svar.
Jeg foreslår at man tillater elever på allmennfag å snevre inn studiene sine mer, slik at de kan peile seg inn på en utdanning de tror de ønsker å ta videre, uten å bli straffet for å gå glipp av enkelte fag. Ved å bygge inn Ex. Phil. og Ex. Fac., tror jeg at vi kan redusere allmennfag til et toårig løp som forbereder elevene bedre for videre studier. Og selv om jeg er en forkjemper for mer fysisk aktivitet i skolen, tror jeg at kroppsøving har utspilt sin rolle på videregående. Det kan kun straffe elever som er akademisk sterke, men fysisk svake. Vi var på videregående påkrevd å dokumentere en viss mengde fysisk aktivitet utenfor skoletiden, og dette fungerte veldig fint - alt fra tur med hunden til snowboarding i påsken var godkjent, så kravene var på ingen måte vanskelige å innfri. Det er på tide å tenke nytt gjennom hele skolesystemet. Det er kanskje også på tide å tenke på hva samfunnet har nytte av at vi utdanner. Alle kan ikke bli lærere eller rørleggere eller advokater, og det er opptil myndighetene å finne ut hva som gagner samfunnet best. Som jeg var inne på tidligere, er det vel å bra at man har en viss frihet i å kunne velge hvilken utdanning man vil ta, men samfunnet er ikke tjent med å kaste bort ressurser på å gi folk en utdanning de ikke får bruk for.
Siste ord er ikke sagt her. Senest 30/03 gikk Høyres utdanningsbyråd i Oslo ut i Dagsavisen og ga løfter om leseløft i Osloskolen. Vi får se hva som skjer, men de har som mål å løfte 40 % av grunnskoleelevene til høyeste nivå i leseferdigheter og senke frafallet i videregående skole til 10 %. Jeg ville forsåvidt, til tross for elitistiske utsagn tidligere, heller se et konkret løfte om at prosenttallet for elever på laveste nivå ble redusert til 0. Jeg tror et slikt tiltak kan føre til at flere jobber seg opp på høyeste nivå, spesielt hvis man fortsetter å satse på å utvikle leseglede blant barn og unge. Mulig jeg delvis motsier meg selv på enkelte punkter, men poenget er som sagt, mer spørsmålet enn svaret.
(Jeg setter som alltid pris på innspill, og det hadde vært moro å få i gang en dialog om dette her. Ingen innspill er dumme, men ukvemsord kan bli gjengjeldt.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar