På norsk har vi et fint ordtak som heter at man ikke skal skue hunden på håret. På engelsk blir det "don't judge a book by the cover". Et fint engelsk hundeuttrykk er "hair of the dog that bit you" som har med reparering dagen der på å gjøre, så du kan se hvordan ting fort blir forvirrende i irrgangene i mitt rotete sinn. Det jeg skal frem til, er at jeg er enig i at man ikke skal skue hunden på håret, men man skal faen meg dømme boken etter omslaget.
Jeg er en selvtittulert "coverhore" (TM, C, R, patent pending), eller "omslagsskjøge". Når jeg skal kjøpe en bok jeg aldri har hørt om, ser jeg etter én av to ting - et interessant cover eller en interessant tittel. Eksempler på interessant cover jeg enten har lest bare pga coveret eller i hovedsak pga coveret, er:
Eksempler på bøker jeg bare har lest pga tittelen eller i hovedsak pga tittelen, er:
De fleste av disse er knakende gode bøker, med unntak av The Way of Shadows av Brent Weeks, som er en fornøyelig bok, og en fornøyelig trilogi, men hjemsøkt av veldig mange redaksjonsfeil. Forståelig nok siden alle tre bøkene ble utgitt med en måneds mellomrom, men de kan knapt anbefales til kresne lesere. Så der ble jeg kanskje lurt litt av coveret. Kathleen Bryans bok, som jeg også leste ene og alene pga coveret, var jeg mer fornøyd med. Det er en undervurdert trilogi, mye fordi det i vår mursteinsalder ikke er noe stort marked for tynne bøker til samme prisen av en tre ganger så lang bok. Men språket er veldig godt, nydelig og presist, og både handlingen og verdensbyggingen er nyvinnende og overbevisende. Det er den mest jentete boka jeg har lest til dags dato, men for en evig romantiker så er det rent gull.
The Year of Our War av Steph Swainston, leste jeg kun pga tittelen, men det er noe av det beste jeg har lest. Jeg har snakket om bøkene før, og om hvor mye jeg sliter med å beskrive dem, men for de som vil ha noe som nærmer seg litterær kvalitet er det vel verdt forsøket. Running with the Demon er skrevet av en av mine gamle favoritter, Terry Brooks, men i motsetning til Shannara-bøkene hans som kanskje har tapt seg litt med tiden, og Landover-bøkene hans som er mer moro-fantasy i samme sjanger som Xanth-serien til Piers Anthony og Dicsworld-serien til Terry Pratchett, vil jeg si at The Word and the Void-trilogien er et høydepunkt i kontemporær fantasy. De har en særegen stemning og handler om en mann som kjemper en ensom kamp for å hindre at demoner frembringer verdens undergang, mens han hele tiden har drømmer som forespeiler hvor nytteløs kampen hans er. Såvidt jeg vet er denne trilogien hans minst kjente og minst leste, men med den nye crossover-serien til Brooks, bygger han bro mellom denne serien og Shannara-serien.
Nok en litt krøkete sti mot et poeng, men poenget er at jeg ikke forstår hvorfor enkelte forlag ikke bruker mer krefter på å få fram fine, attraktive, estetiske omslag. Eller hvorfor de ikke prøver å lokke oss med titler som fascinerer og får tankene til å spinne. Den erværdige Pat prøver å overbevise meg nå om at denne boken er verdt å lese, men jeg kommer ikke forbi coveret. It's just not happening, mate! Men noen forlag går også litt bananas, så hvis du syns du har sett coveret til Way of Shadows før, er det fordi det fins hundre bøker der ute som ligner. Det har vært en sterk trend de siste årene å ha hettekledde figurer på hvite bakgrunner, og det ble fort gammelt.
Så hvis du pleier å velge bøker etter hvordan de ser ut, eller fordi tittelen fenger, sier jeg bare - Kudos til deg! All ære! Slå et slag for estetikken, være seg bokstavlig talt eller billedlig talt (hehe)! Du bestemmer selv hva du leser, det kan ingen ta fra deg. Men hvis jeg ser ett cover til med bilde av Unni Lindell, så blir ikke William Nygaard den siste forlagssjefen som blir skutt i Norge! (Jeg er harmløs som en undulat, så vennligst ingen politifolk på døra)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar