Bok: The Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss

Hvis man skal tro all hypen, så er dette den mest etterlengtede SFF-bokutgivelsen på 3 år, etter A Dance with Dragons, selvfølgelig (som forresten kommer i juli!) Vær oppmerksom på at dette er bok nummer to i en serie, eller som det står på boka "The Kingkiller Chronicle Day 2".

Jeg har altså ventet i rundt tre år på denne boka, kanskje ikke så ivrig som mange andre, men jeg kjøpte likevel The Wise Man's Fear på utgivelsesdagen (mest fordi jeg hadde lest ferdig Above the Snowline og skulle ta toget hjem). Jeg husker ikke så mye av den første boken, The Name of the Wind, annet enn at jeg stort sett likte den bortsett fra en stor bit midt i boka som jeg syntes var banal og teit og bare ødela. Det finnes en lang bit i denne boka også som ligner veldig, men som er tredelt, og den likte jeg veldig godt. Så det er greit å gjenta seg selv hvis man bare gjør det bedre =)


Litt mer om bøkene kanskje? Rothfuss legger grunnlaget for forventningene våre på baksiden av boken. Han gir oss noen veldig tydelige hint om hva som kommer til å skje, men vi vet ikke når. Noen syns kanskje sånt er irriterende, å vite hva som vil skje, men som i Robert VS Reddicks The Red Wolf Conspiracy, bidrar dette bare til spenningen. Jeg har ikke lest noe sted hvor lang denne serien er tenkt å bli, men det blir nok en del bøker. Grunnen til at jeg sier dette, er at utgangspunktet for disse to bøkene er en rammefortelling der vår helt Kvothe, som det går utallige legender om, forteller en skribent om livet sitt. Hele tiden hintes det om ting Kvothe skal ha gjort, ting som har ført til forferdelige ting i nåtiden. Men i slutten av denne andre boken, har vi ikke nærmet oss noen av disse hendelsene nevneverdig. Kvothe har langt igjen før han blir den legendarisk personen vi stadig hører om i rammefortellingen.

Kvothe er en ganske typisk fantasyhelt. Han kommer fra dårlige kår og kjemper seg opp og frem i verden ved hjelp av større intellekt og evner enn andre har, og han har like ofte en fordel av sin outsiderstatus som det skaper problemer for ham. Han er til dels selvgod og kjepphøy, men han har også en del nesten Mattrim Cauthon-aktig sjarm (Kjenner du ikke til Matt? Skam deg!) Litt Locke Lamora her også. Men det går ikke an å ikke like gutten. Men selv om Kvothe tydeligvis er både smart og mektig, så er på noen viktige punkter ikke smart nok og ikke mektig nok. Han har et stykke igjen.

Magi er viktig i fantasy, og kjærlighet er viktig. Rothfuss har funnet på minst to magisystemer, ett vitenskapelig et, og ett mytisk halvglemt system. Begge er fascinerende og velbalanserte (nokså). Rothfuss har også skrevet inn en veldig søt kjærlighetshistorie her, nesten litt episk selv om den er fullstendig troverdig. Kanskje den mest troverdige jeg noen sinne har lest. Nok om det.

Selv om jeg strevde med å huske akkurat hva jeg likte så godt med The Name of the Wind, så har jeg ikke slukt en bok så raskt som dette siden Towers of Midnight. Jeg kan godt anbefale disse bøkene. Den første er ikke fryktelig tykk, men The Wise Man's Fear er en murstein (se HER).