Jeg tenker da særlig på Margaret Atwood som har skrevet noen veldig bra science fiction-bøker, og som nekter å bli satt i den båsen. Jeg kan på en måte forstå henne, hun som er gudmoren i kanadisk litteratur, hun som skrev manifestet som danner mye av grunnlaget for den kanadiske litteraturens frigjøring fra den amerikanske, at hun ikke vil begrense seg til en sjanger og dermed også støte fra seg de som vil lese "vanlige bøker" av en "vanlig forfatter".
Spansk litteratur, særlig latin-amerikansk, er spekket med fantasy i forkledning. Der kaller de det magisk realisme, og disse bøkene er også til dels kjente her til lands, særlig blant kvinner. Isabel Allende har skrevet flere og hun er et husholdsnavn i Norge. Jeg er ikke så godt bevandret i denne litteraturen, men jeg lest Vindens skygge av Zafon, som er en fantastisk god bok og som faller rett inn i denne sjangeren. Det har også kommet meg for øret at Murakami, mannen som sprengte kapasiteten på Litteraturhuset i fjor og skapte kjendistilstander, skriver bøker som kan klassifiseres som magisk realisme. Jeg forstår at man ikke vil klassifisere magisk realisme som fantasy, for bøkene krydrer med fantastiske grep mer eller mindre subtilt, men det er et slektskap der som man ikke skal ignorere.
Vi som er fan av SFF-bøker maler gjerne med en bred pensel for inkludere mest mulig og rettferdiggjøre vårt valg av litteratur, det skal jeg ikke feie under teppet, og dette innlegget stiller seg rakrygget i en lang rekke med bred-pensel-maling (airbrush til og med?) På denne måten adopterte SFF-samfunnet den Pulitzer-prisvinnende boken The Brief Wondrous Life of Oscar Wao av Junot Diaz, en bok som ganske perifert tar for seg sjangeren som en del av handlingen, men som er mer post-kolonial enn noe annet. Det er uansett en god bok så lenge du tåler å lese en og annen setning på spansk, den handler om tjukk dominikansk-amerikansk nerd som drømmer om å bli det dominikanske svaret på Tolkien. En mainstreambok verdt å nevne er Den tidsreisendes kvinne av Niffenegger, som også er filmatisert. Det er en fascinerende fortelling og tidenes fineste kjærlighetshistorie.
Dette var en krokete vei mot et poeng, merker jeg, og det ennå et lite stykke å gå før vi er der. Jeg syns kanskje at stigmaet mot SFF-lesere har minsket litt de senere årene, men det kan være fordi jeg er mer tykkhudet nå enn jeg var i mine yngre dager. Det er nok en del igjen der - vi henger ikke på korset, men det drypper fortsatt blod fra hendene våre når vi går nedover gaten. Men science fiction og fantasy er blitt en veldig stor del av mainstream-kulturen, slik jeg ser det. Bare se på alle TV-seriene med SFF-innhold som har nådd ganske langt: Heroes, True Blood, Big Bang Theory, Lost, Dollhouse, Fringe m.fl. (Jeg har sikkert glemt en haug med åpenbare serier, så sleng gjerne på en kommentar) Spesielt True Blood og Lost nådde veldig langt, hvis jeg ikke tar helt feil.
Når det gjelder kinofilmer så tror jeg at det er lettere å få gjennomslag for å lage SFF, men etter suksessen til Ringenes Herre har det bare blitt mer og mer av ålreit kvalitet. Det kan ha noe med at vi har tilbakelagt det relativt miserable 90-tallet, men jeg tror ikke at det er bare det. Fjoråret hadde to spektakulære SFF-suksesser på kino: Avatar og Inception. Begge er actionfilmer av kaliber, men jeg er forbløffet over hvor gigantisk Avatar skulle vise seg å bli. Jeg har inntrykk av at 3D har medført en liten renessanse på kinofronten, men jeg vil ikke tilskrive hele Avatars suksess til en teknologisk nyvinning helt ennå. Jeg skal ikke ramse opp en haug med filmer her selv om jeg gjerne kunne gjort det, men jeg vil spørre:
Hvilken vei flyter strømmen? Kan vi snakke om mainstream på den ene siden og nisjemarkedet SFF på den andre? Om disse var to elver tidligere, så har de nå endelig kommet frem til havet og blandet seg til det ugjenkjennelige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar