Norges bidrag til miljøvern i Indonesia

Dagens Aftenposten har en artikkel om Norges bidrag til miljøvern i Indonesia. Norge har lovet bort en haug med penger til Indonesia, men Solheim vil ikke sette krav til hva pengene brukes til. Det mangler en del informasjon i denne artikkelen - det virker som om Norge ikke kommer til å gi Indonesia pengene helt uten videre, men det kommer ikke frem her hva som er de grunnleggende vilkårene vis-a-vis eventuelle vilkår Solheim ikke vil stille. Dette må vi ha i bakhodet hele veien her.

Hva er egentlig galt med å sette seg ned og faktisk lage en ordentlig artikkel om saken, i stedet for å legge frem et par synspunkter som er tynget ned av bias og helt manglende kontekstuell fordypning? Det minner meg om nettavisenes formening om at de har krav på en del av støtten som papiraviser får av myndighetene. I den saken mener jeg at de godt kan få det hvis de oppfyller enkelte krav, kanskje på en konsesjonsbasis slik som radio- og TV-kanaler er underlagt. Men når jeg leser denne artikkelen, så merker jeg at nettinnholdet på aviser som faktisk mottar støtte ikke oppfyller det jeg ville ha satt som krav til journalistisk innhold. Det er ingen dybde i norske nyheter.

Men tilbake til saken. Jeg forstår ikke helt hvorfor ikke norske myndigheter kan sette krav til hvordan norske skattebetaleres penger brukes. Pengene i denne saken skal brukes til vern av skoger i Indonesia, så hvorfor kan ikke Norge komme med forslag til hvordan dette best gjøres? Hvorfor kan ikke mer utviklede land la mindre utviklede land dra nytte av deres ekspertise, heller enn bare å få lempet over pengesekker som ofte ender opp med å gå lekk på veien frem til dit de skal? Uten noen videre ekspertise innen feltet u-hjelp, så ser jeg ingen etiske eller logiske problemer med en viss kontroll over pengene. Så fort norske næringslivsinteresser kommer inn i bildet blir det litt tåkete, men frem til det må man vel kunne si at et mentorforhold er bedre enn en rik grandtante som sender penger til jul? Du gir ikke en åtteåring en tusenlapp og sender ham inn på et kjøpesenter helt uten veiledning. Det er kanskje litt frekt å sammenligne u-land med barn og i-land med voksne, men det er ikke helt feil heller. Nå har jeg ennå ikke møtt noen som støtter meg helt i mine neokolonialistiske ideer, og det er kanskje forståelig nok, men en del av grunnprinsippene er bare sunn fornuft.

Jeg sier ikke at Norge bør detaljstyre hvordan alle u-landsmidlene vi gir bort brukes, men kan noen virkelig protestere mot at vi hjelper mottakerlandene til å formulere en plan? Er det ikke mer etisk feil å ikke forhindre korrupsjon og feilstyre i u-land? Vi bør kunne ha våre egne kontrollorganer som kontrollerer at pengene blir brukt riktig. Som sagt er jeg ingen ekspert, men såvidt jeg har forstått har Norge forpliktet seg til å gi en viss sum i u-hjelp, men ikke til hvem. Derfor bør vi faktisk ha rett til å nekte uverdige land å motta penger, og heller finne land som oppfyller grunnleggende krav til demokratisk og byråkratisk styre.