Rat Race Symphony

Each and every day
I play a symphony
Typing away on my
Black-and-white keyboard
Clickety-clickety-clack
Clack-clack
Clickety
I type away with intensity
And a signature alt-tab-flourish
I wave my mouse like
A conductor's wand

Clackety-click-clack
Clackety-click
Click-clack
I drink down cup after cup
Of quite-alright coffee
Slurping it down
Like fine vintage wine
Sip-sip-slurp
Sippety-slurp-sippety
Sluuuuurp-sip-slurp-sip
If you find this symphony
Too mundane
Think of me as I slowly
Go insane
Think of a tune for this
And hum along
With the rat race song
Come march with us
The rat race throng
Thump-thump
Thumpety-thump
Thump-thump
Thumpety-thump


(Lavmål? Tror det, ja, men hva forventer du? Det teiteste jeg har gjort hittil, veit ikke om det går an å sette noen melody på dette, selv om det tok meg ti minutter :p)

Warning! Way too personal - don't read it if you don't want to know

The human ego has its own gravity. It's like a black hole trying to suck in everything around it. Our own experiences always supercede the ones of those around us. When looking back on the past, it's invariably tinted, the people are all caricatures, the point of view skewed. Always be sceptical of the autobiographer, even the unflattering stuff cannot be trusted.

So it is with trepidation that I look back on the autumn of oh-five in an attempt to describe what I went through. You have been forewarned about any claim to veracity herein, and the literary mind paints with the colours it will. Who knows when it really started, but I choose to begin by looking at myself as I walk down the stairs and tiers between the concrete colossi behind the Leeds University Library, going down to the Sports Centre to work out. I think for the first time, and also the last, but I'm far from certain that's true. I do remember that I had to quit early because I was troubled by a pain in my big toe, and I had to limp up all those stairs on my way back to my room in the Henry Price Building, over-priced and shabby, scheduled for renovations and thus filled with us transient exchange students.

The pain subsided after a while though, and I went with my new-found friend Christoph to Steffi's next door for a few drinks. I had a good time, but was feeling a bit under the weather and left early. I remember going into the kitchen I shared with nine or so others to get a drink of water. Suddenly, I started shaking uncontrollably and I couldn't breathe. Luckily, I haven't caught a lungfull of air since I was born, so I stuck through it and it passed. I went to bed wearing my coat under the duvet since I was still feverish and shivering. The morning after, all my muscles were cramping and felt like steel wires, and I had a very bad case of the runs. I remember doubting my ability to walk the twenty minutes downhill to the city centre to find a chemist, but I braved it in the end and got some pills to stop the leakage.

It worked alright, but by Monday the pain in my toe was back, and by Tuesday my knee had swollen up and I couldn't bend it. I limped down to professor Dennis Something's somewhat aptly named class "Other people's pain - suffering and problems with representation in American literature". Horribly pretentious name, but a terribly good professor, probably the best I ever had. He opened my eyes in many ways to a wider scope of literature. A shame I'm wasting it all now, but that's life for you. I hadn't prepared for the class, and in a class of six students there's no anonymity, so when he asked me a question and I said I hadn't done the questions, he gave me the scolding of my life. I was sort of vindicated when I saw the surprised look on his face when I gingerly put my right shoe back on and half climbed, half limped down the stairs outside his office.

The time had come to get my ass to a doctor. The next morning I got in to see a doctor who promptly sent me down to the Teaching Hospital for an examination and a good look at something the Brits have got right with their healthcare system. The day went by, and by the end of it I'd peed in a cup, gotten an X-ray taken and had a giant needle stuck directly into my knee. They extracted 150 ml of yellow fluid ("Looks nice and clear," said the doctor) from which I almost fainted. About three days later I got the results of some blood tests done to figure out if a had arthritis. The mind is a funny thing, and to this day I don't know if I got the wrong message on the phone or if I simply assumed the worst and inserted my own worst fears there. But the way I heard it, the test was positive and I was doomed. And down plummeted Icarus, who had the audacity to approach the warmth of the sun.

The confusion was cleared up a few days later, but by then I'd compared notes with this lovely dancer my girlfriend was rooming with. I've forgotten her name, but I'll never forget that angelic face and vulnerability. She loved to dance, but if she did she was bedridden for days. This world was all too familiar to me and had always felt like living inside a guillotine. By this point, I was was limping around and wearing a stocking from my toes to mid-thigh. Flimsy little thing, but I couldn't walk a step without it. They didn't give me any crutches, so caught in the rapids as I was, I clung to the only rock I could find. Her name was Amy, and I hope she remembers me more fondly than I perhaps deserve. We all use the people around us to some degree, but there's using and then there's using. She told me one night outside the computer lab, that she loved me. I said I loved her to. Why didn't you say so, she asked. I don't know, I said, and I didn't. I didn't not mean it, but maybe less then than later. Is there ever a right time? I think I remember tears in her eyes, but it was dark and maybe I want to remember it that way.

After that came one of the most confusing times of my life. The swelling in my knee fixed itself after a few months, but the pain stayed. I spent three months or so basically doing chemo-therapy, and the next two years eating pain-killers almost daily. On the one hand I was happier than ever, going back and forth from Kristiansand where Amy was living as an au pair (a chapter in itself, that), and on the other hand I was so depressed I hardly did any schoolwork or got out of bed on the weekdays. I was working two jobs, filling in at the local book shop and hating my boss at the supermarket who'd effectively demoted me while I was away (another chapter really). Then I went down to Oz, but the munchkin guild had no vacancies and since there's no place like home, back I went.

It's all more or less faded by now, but last autumn I was practically sentenced to death by some pencil-pusher, and if the gleam in my eye seems lessened to you, now you know some of why. I did make a promise to someone that I wouldn't use this space to cry out my woes, but if the shit wants out, out it must go. I'm not seeking pity, just a sort of understanding.

Kjærlighet - flokkdyrmentalitet eller bevis på høyerestående intelligens?

Vi mennesker liker å tro at vi er høyerestående vesener, at vi er så annerledes enn våre medbeboere på planeten. Som spesiesist må jeg hevde at vi er det, men likevel har vi nok mer til felles enn mange vil innrømme. Kjærlighet er vår tolkning av flokkdyrmentaliteten. Det kan godt være at det faktisk er en videreutvikling av denne, en måte hvor vi kan velge vår egen flokk i en verden der vi hele tiden er omgitt av artsfrender. Flokker av villdyr lever jo tross alt atskilte fra hverandre, mens mennesker lever i byer med flere millioner andre individer. Og derfor bruker vi kjærligheten til å velge være egne flokker. Dette er nært knyttet til tanken om filiasjon versus affiliasjon, der vi i det moderne samfunn beveger oss bort fra tilknytning til familien og heller velger vår egen familie blant venner og bekjente.

Nå høres jeg veldig kynisk ut, men vit at jeg er en uforbederlig romantiker – dette er bare en filosofisk eksersis. Kjærligheten er vår hovedkontroll mot overdreven egoisme og hedonisme, selv om enkelte individer trenger samfunnets strafferammer for å holdes tilbake. Utviklingen av samfunnet er et forsøk på å utvide flokkprinsippet, og det er på ingen måte mislykket. Nasjonalstaten er helt klart en logisk utvidelse av regionale flokker, men jeg vil likevel hevde at de fleste av oss føler en nærere tilknytning til være egne nærmeste. Derfor tror jeg også at jo større vi forsøker å gjøre statene, jo mindre vellykket blir staten. De fleste større land i dag består av mindre regioner som har sine egne tradisjoner og identiteter. Afrika er et godt eksempel på hva som skjer om man forsøker å splitte opp flokker, der linjalgrensene forårsaker borgerkriger mellom etniske grupper som motsetter seg den kunstige oppstykkingen av stammer og folkegrupper. De aller fleste av konfliktene i verden kan sees på som utvidede familiefeider, med unntak av de profittbaserte, men selv de kan tolkes som anskaffelse av ressurser til familien.

Nå har jeg snakket mest om kjærligheten mellom familie og venner, men hva så med den mer intime kjærligheten mellom partnere? Mennesker kan plasseres i kategorien blant dyr som har én partner hele livet (selv om dette sjeldent er tilfellet lenger), og sånn sett er de kanskje ikke flokkdyr. Jeg er ingen zoolog, så jeg vet ikke hvor skarpt dette skillet er, men vi mennesker er jo unntak på så mange måter at vi godt kan være unntaket her også. Her kan godt romantikerne ha rett i at vi er høyerestående, men det kan også være at denne kjærligheten bare er vår måte å rettferdiggjøre disse livslange partnerskapene på. Jeg syns uansett at det er en fin ting, samme hva den instinktive motivasjonen er.

Men hva med dette med at kjærlighet er en kontroll mot egiosme og hedonisme? Med dette mener jeg at dersom du har mennesker du bryr deg om, en familie du vil beskytte og sørge for at trives, så vil dine egne egoistiske impulser bremses av tankene dine om hva som er best for flokken. Selv handlinger som virker selvoppofrende kan i bunn og grunn være motivert av dette instinktet om å verne om flokken. Du ofrer av deg selv og det du har til overs for å gi til medlemmer av flokken, slik at flokken som helhet har det bedre. En veldig utilitaristisk tankegang.

Til slutt – spiller det hele noen rolle? Nei.

Gagging cause of Gaga

Utsagn: Lady Gaga er popmusikkens kvinnelige motstykke til Marilyn Manson.

Jeg hørte litt av intervju med henne på P3 i dag der hun gråter og sier at hun føler seg som en taper hver dag. P3-gutta var overrasket over at en person med en sånn suksess kunne vær ulykkelig. Men ta Robbie Willimas som et eksempel, han har tydeligvis aldri følt seg komfortabel med suksessen. Lady Gaga har issues, det har vi visst siden dag én da hun viste seg nesten naken, men med masker eller store solbriller. Det tok vel over et år før hun viste ansiktet sitt. Hun er et klassisk eksempel på en person med dårlig selvtillit som overkompenserer og ender opp med å gi og vise mer av seg selv enn hun egentlig er komfortabel med. Jeg har kjent et par sånne jenter - med selvtillitsproblemer fordi de ikke var blant de peneste og mest populære. De ender opp med å gi mer av seg selv enn de burde fordi de tror det er den eneste måten. Dette er forsåvidt kun pop-psykologi, men jeg behøver ikke å ta feil av den grunn.

Lady Gaga er ikke pen og hun har ingen bra kropp. Hun er radmager og androgyn, og millioner av mennesker tror at hun er kjønnsoperert. Hun spiller krampeaktig på sex med burleske videoer, sceneshow og tekster. Det må jo innrømmes at et par av låtene hennes er noen hestehoder foran det andre popartister klarer for tiden. Men mellom gullkornene slipper hun låter som er symptomatiske for det jeg har lagt fram her. Jeg nærer på ingen måte noe hat for Lady Gaga, jeg kan godt danse til noen av greiene hennes, men jeg syns hele opplegget rundt henne, hele den offentlige figuren hun viser, er patetisk og et skrikende eksempel på seksualiseringen av samfunnet.

Lady Gaga kommer til å få et problem hvis hun tar til sansene og prøver å frigjøre seg fra den hun er nå. Det kommer til å se ut som hun har valget mellom å forsvinne ut i ukjentheten eller fortsette som hun gjør. Celebritet er ikke bare innbringende, men vanedannende. Vi får se hvordan det går. Jeg syns uansett synd på henne.

Kapittel 2 - På sin plass

Bortsett fra et lite overfall og fire forbrente lik i en bakgate, var det en nydelig morgen. Solen hadde begynt å ta, og nattens regn var snart et minne. Det var nok fortsatt litt kjølig siden de fleste Itizar så i gatene gikk med tykke jakker og hendene i armhulene. Men litt kulde hadde aldri stanset dagens gang her, så gatene var nesten fulle. De fleste så ut til å ferdes fra gjøremål til gjøremål, men det var en og annen gruppe med menn med armbind som skulte på forbipasserende. Det var ikke lurt å komme i veien for disse - de trakk klingene sine over den minste innbilte fornærmelse. Itizar hadde dog lært å unngå dem for lenge siden.

Rett før tempelplassen var veien hans igjen blokkert. Denne gangen av en enslig, eldre herre med langt grått hår og skjegg og en tung stridsklubbe i beltet.
-God morgen, min sønn.
-Yppersteprest Kevran. En ære, antar jeg.
-De fleste syns nok det, Itizar. Når har du tenkt å komme til fornuften å begynne opplæringen din hos meg?
-Aldri, tenkte jeg. Du vet at det ikke er noe for meg.
-Men å sove på gaten og stjele for å forsørge deg selv er noe for deg?
-Det er det livet jeg har valgt.
-En feil, spør du meg. Du sløser ditt potensial, gutt.
-Du vet ingenting om mitt potensial, prest!
-Virkelig? Tror du ikke jeg vet hvorfor du går rundt i gatene i bare armer mens resten av oss fryser ballene av oss? Tror du ikke jeg vet hva som skjedde den gangen?
-Du vet ingenting. Det er ingenting å vite, så slutt og snakk om det.
-Mistroisk som alltid. Hemmeligheten din er trygg hos meg. Men hvis noen har en plass hos oss, så er det deg. Det skal du vite.
-Ha en god dag, Kevran. Min ble ikke bedre nå.

Med det gikk Itizar videre. Det var alltid noen løsthengende pengepunger på tempelplassen, og det var stort sett slik Itizar tjente til livets opphold. De fleste her hadde med seg noen slanter hit for å gi til kirken, og de som gjorde det hadde nok penger til å gi bort. Og med trengselen på plassen, var det enkelt å dulte borti noen og smette inn i folkemengden når pungen var løsnet. Itizar så en god kandidat nå. En hettekledd, lutrygget skikkelse som gikk med tunge skritt. Itizar gikk raskt og stille mot skikkelsen, og med en kjapp bevegelse dultet ham borti vedkommende og skulle til å springe forbi. Men skikkelsen grep tak i hånden hans og rykket til. Itizar ble dratt bakover og stod med ett ansikt til ansikt med en høy, tynn mann med midle trekk og høy panne. Før Itizar rakk å gjøre noe, trakk mannen av seg kappen med den ledige hånden og kastet den rundt Itizar. Han pakket ham inn og bandt et tykt tau rundt kroppen hans, slik at armene hans var fanget.

-Christoph!
-Hei, Zar. Tenkte nok jeg fant deg her. Sjefen vil prate med deg.
-Nei, Chris. Vær så snill, slipp meg.
-Beklager, gamle venn. Du veit åssen det er nå. Går du sjøl, eller må jeg bære deg?
-Betyr det vi hadde ingenting?
-Det var ikke jeg som brant den brua, Zar. Kom så går vi.

Kapittel 1 - Grillspyd

Borgerkrigen hadde vært over i et tiår, men de fleste voksne menn gikk fortsatt bevæpnet rundt i gatene og ingen forflyttet seg langs landeveiene alene. Selv om bare de mest fanatiske fortsatt gikk med sine respektive farger, visste man godt hvor alle stod. Opprørerne beleiret hovedstaden etter fem år med krig. De stod ikke sterkt og manglet både forsyninger og tropper nok til å storme murene, men en da en brann plutselig brøt ut i byens kornlager åpnet befolkningen portene og ga tronen til jarl Barram. Itizar gjorde sitt beste for å holde seg nøytral fortsatt, men det var vanskelig. Situasjonen var som en sosial spissrotgang, og det begynte å bli slitsomt å måtte sno seg rundt på denne måten.

Itizar våknet opp på en kasse i et smug og pakket sammen seilduken han brukte for å holde regnet unna. Han buntet den sammen med litt tau og slang den over ryggen. Han så bort på tiggerne som lå i en klynge for å holde varmen. De så like miserable ut som vanlig, men det var ikke Itizars problem. Han sjekket at det korte sverdet gled godt i sliren og at pengepungen fortsatt var på plass under skjorten. Smuget åpnet i en av de mindre markedene i hovedstaden. Det var allerede ganske travelt, selv om det var tidlig på morgenen. Itizar foretrakk dette markedet fremfor de andre av to grunner. Den første var at det ennå ikke hadde blitt tatt over av eller delt mellom noen av fraksjonene. Den andre var boden til Gav, som solgte grillspydd med et kjøtt man helst ikke burde tenke altfor nøye over hvor kom fra. Itizar mistenkte at det var rottekjøtt, men det var kanskje også derfor han likte det. Han hadde spist mer enn sin del rotte opp gjennom årene, men aldri så godt stekt eller kydret som det Gav lagde.

-God morgen, Gav!
-Morn, Zar. Sovet ute igjen?
-Jepp, syntes det var en grei natt for det.
-Virkelig? Det regnet kunne like gjerne vært snø, og du sov ute med bare armer?
-Var det virkelig så kaldt? Jaja, det gikk nå bra.
-Det er en merkelig en, Zar. Frokost?
-Gjerne det, Gav!


Med et dryppende spyd i hånden, gikk Itizar mot tempeplassen for å se hva dagen kunne bringe. Få minutter senere merket han den kløen i bakhodet som kjennetegnet at noen fulgte etter ham. Han dukket inn i en bakgate som krysset over til en annen gate, men forfulgerne hadde gjort seg mer flid enn han hadde regnet med. Der stod det to store menn og bak ham kom to til. Smuget var trangt, slik at de knapt klarte å stå to i bredden. Som alltid var det en del avfall på bakken som gjorde fotfestet usikkert. Itizar hørte en velkjent stemme bak seg, tilhørende en lojalist som het Yarg.

-Itizar, din lille mark, på tide å velge en side.
-Yarg, det burde jeg ha skjønt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du kaster bort tida på lille meg.
-Hah! Hadde det vært opptil meg så ville vi ikke hatt denne samtalen. Jeg ville helst bare kjørt en kniv inn i den feige lille ryggen din og vært ferdig med det. Men sjefen ba meg gi deg en siste sjanse til å komme til fornuften.
-Så det er sånn det ligger an. Du tenker vel at du kjenner meg ganske godt nå?
-Det kan se sånn ut. Så hva sier du? Blir du med oss, eller må vi la deg ligge igjen her. Du veit hva jeg vil.
-Det kan se ut som sjefen din mener du har utspilt din rolle, Yarg.
-Svar nok for meg. Ta'n, gutter!

Med det trakk alle fire sverdene sine, solide klinger som passet godt til armstyrken deres, men vanskelige å svinge i den trange bakgaten. Itizar snerret mot dem og flammer innhyllet plutselig hendene hans. Mennene nølte da, men Yarg kom seg fort og gjorde et utfall med sverdet. Itizar tok et lite steg til siden og et langt steg frem inntil Yarg. Men venstre hånd tok han tak i sverdhånden til Yarg, og med høyre hånd tok han tak i ansiktet hans. Yarg hylte av smerte da kjøttet på hånden hans med ett kokte og skjegget hans tok fyr. Itizar skøv seg forbi ham og var nå bak den andre mannen på den siden. Han kastet seg over ham og tok tak i håret hans og la en hånd over munnen hans. Mannen falt gurglende til bakken. De to siste var nå forsiktig på veg mot ham, men Itizar klappet henden sine sammen og en tykk flammetunge skjøt frem mot dem. Mennene kastet hendene opp foran ansiktene sine og Itizar sprintet frem til dem. Innen de fikk summet seg hadde han strupetak på dem begge. Flammene fra hendene hans omhyllet hodene deres og satte fyr på skjegg og hår. Itizar snudde seg og gikk mot Yarg. Han hadde fått slukket skjegget og var ikke hardt skadd, men sverdhånden hans var ødelagt og han hadde store smerter. Itizar satte seg på huk ved siden av ham.

-Jeg skulle ønske du ikke hadde tvunget med til å gjøre dette. Måtte du brenne til evig tid for at du avslørte meg på denne måten.

Deretter plukket han opp Yargs sverd og naglet ham til bakken med det. Det siste Itizar gjodre før han gikk videre gjennom bakgaten for å ta omveien til tempelplassen, var å dynke alle fire mennene i mer ild for å svi av kroppene deres helt. Noen kom til å angre på dette, og oddsen for at det var Itizar var overveldende.

Hvordan man snakker med jenter på fest

Det er altfor sjeldent jeg leser noveller. Jeg liker noveller jevnt over, men jeg er vel bare ikke en person som leser noveller. Jeg tror at det er en bestemt type lesere som leser noveller. Mulig jeg tar feil, men det er det stort sett alltid.

Jeg ble overrasket da jeg fant ut hvor utstrakt novellesjangeren er innenfor SFF-feltet. Jeg kjøpte inn en del novellesamlinger til Outland da jeg jobbet der i et håp om å prakke på folk litt litterær kvalitet (for jeg innbiller med at den konsise formen i noveller destillerer historien, slik at man sitter igjen med mer litterær kvalitet per side enn ellers i SFF), og jeg følte at det til dels fungerte. Men ikke at jeg leste mange av dem selv.

Neil Gaiman er en av mine favoritter selv om jeg nok har sett flere filmer han har bidratt til og lest flere av tegneseriene hans, enn jeg har lest bøker av ham. American Gods og The Graveyard Book anbefales på det sterkeste. Førstnevnte blander inn en haug med mytologier og innflytelsen er blant annet klar i en avgjørende episode av Supernatural. Jeg elsker mytologi, og denne amalgameringen av forskjellige mytoser traff meg rett i hjerterota. The Graveyard Book kan beskrives helt nøyaktig og helt unøyaktig som en barnebok for voksne.
Tegneserien The Sandman er en fantastisk historie, og selv noen har litt problemer med tegningene bør du gi dem en sjanse, ellers går du glipp av noe. Filmen Stardust bør sammen med The Princess Bride, regnes som den beste eventyrfilmen gjennom tidene. Mirrormask er en del særere pga regissør Dave McKeans visjon, men derfor er den vel verdt tiden.

For en del år siden plukket jeg opp Neil Gaimans novellesamling Fraglie Things, en novellesamling som jeg mener å huske ikke bare inneholdt SFF-noveller. Jeg er notorisk dårlig til å huske ting jeg har lest, kanskje fordi jeg som lystleser har en bruk-og-kast-mentalitet, men en av novellene i denne samlingen festet seg. Jeg fant den igjen på nettsidene til Neil Gaiman nylig, og selv om jeg ikke husket den helt riktig, så satt jeg igjen med en følelse etter å ha lest den første gang som varte i mange år. Derfor vil jeg anbefale novellen.

Neil Gaiman - How to talk to Girls at Parties

(Det ligger også en lydbokversjon på siden til Gaiman)

Last night

I may have cause for regret today
Somehow pride mixes with shame
In equal measure
Fear was in no way conquered
But reared its other head
That feral beast howling at the moon

I will make no excuse
I would rather take the blame
Than cast myself as the victim in this
A catalyst does nothing on its own
I am the agent of my own fate

The poet doth know best

As the silence of night descends and the light of day fades

All the monster in the dark corners of my mind emerge

The hunt begins and they are on the prowl

Ghouls and goblins stalk through my memories

Looking for those tender morsels of remorse and regret

To tear apart, releasing spores of anguish and anxiety

Oh, but let them have their fun, let them sate their bloodlust

I am inured, inoculated, insensitized

Having tortured myself for so long, pain is of no consequence

I need no guiding light to find my way through the night

Though stars abound in beautiful constellations

My admiration will never turn into worship

Tickle my skin with your light, hedonist that I am

Yet no siren call will delay my odyssey

My quest through life follows a switchback trail of cause and effect

Never confuse distance with a lack of passion

Even the farthest star is still a sun, radiant in its presence

A heart polished to a mirror shine will only reflect yourself back to you

No, hearts rough and gritty are the ones that will stick

Through the distances of time and place

Causing the trail to double back on itself time and again

Choose for yourself, though, as will I, but I am not mistaken in this

Folly is the gift your gods gave to you

Deny them to deny that gift, or let your righteousness waylay you

Free will is a burden each carries their own way

Be it like a yoked beast of burden, ignorantly suffering

Or like a like a noble prince with his rapier on the hip

To be or not to be was never the question, you pretentious prick

You throw quotes around like a monkey throws its own shit

Remember rather to thine own self be true

Use whatever you may, however you may

Life lived vicariously is more akin to masturbation

Then it ever was sophistication

-*-*-*-*-*-*-*

Current bloody events

My blood boils as I hear the news
About how even just a few
Of those coming here for a better life
Think it is okay to rape my wife

No blood-thirsty war-monger am I
I am a really not a violent chap
But the book says an eye for an eye
And on the horizon I see a scrap

Those blue men from our distant past
Are making me see so very red
I know this situation cannot last
When this ends I fear they will all be dead

I hear them speak of honor
But if they cannot control their lust of her
These fucking men of color
Will face a one-man instrument of massacre