Kapittel 2 - På sin plass

Bortsett fra et lite overfall og fire forbrente lik i en bakgate, var det en nydelig morgen. Solen hadde begynt å ta, og nattens regn var snart et minne. Det var nok fortsatt litt kjølig siden de fleste Itizar så i gatene gikk med tykke jakker og hendene i armhulene. Men litt kulde hadde aldri stanset dagens gang her, så gatene var nesten fulle. De fleste så ut til å ferdes fra gjøremål til gjøremål, men det var en og annen gruppe med menn med armbind som skulte på forbipasserende. Det var ikke lurt å komme i veien for disse - de trakk klingene sine over den minste innbilte fornærmelse. Itizar hadde dog lært å unngå dem for lenge siden.

Rett før tempelplassen var veien hans igjen blokkert. Denne gangen av en enslig, eldre herre med langt grått hår og skjegg og en tung stridsklubbe i beltet.
-God morgen, min sønn.
-Yppersteprest Kevran. En ære, antar jeg.
-De fleste syns nok det, Itizar. Når har du tenkt å komme til fornuften å begynne opplæringen din hos meg?
-Aldri, tenkte jeg. Du vet at det ikke er noe for meg.
-Men å sove på gaten og stjele for å forsørge deg selv er noe for deg?
-Det er det livet jeg har valgt.
-En feil, spør du meg. Du sløser ditt potensial, gutt.
-Du vet ingenting om mitt potensial, prest!
-Virkelig? Tror du ikke jeg vet hvorfor du går rundt i gatene i bare armer mens resten av oss fryser ballene av oss? Tror du ikke jeg vet hva som skjedde den gangen?
-Du vet ingenting. Det er ingenting å vite, så slutt og snakk om det.
-Mistroisk som alltid. Hemmeligheten din er trygg hos meg. Men hvis noen har en plass hos oss, så er det deg. Det skal du vite.
-Ha en god dag, Kevran. Min ble ikke bedre nå.

Med det gikk Itizar videre. Det var alltid noen løsthengende pengepunger på tempelplassen, og det var stort sett slik Itizar tjente til livets opphold. De fleste her hadde med seg noen slanter hit for å gi til kirken, og de som gjorde det hadde nok penger til å gi bort. Og med trengselen på plassen, var det enkelt å dulte borti noen og smette inn i folkemengden når pungen var løsnet. Itizar så en god kandidat nå. En hettekledd, lutrygget skikkelse som gikk med tunge skritt. Itizar gikk raskt og stille mot skikkelsen, og med en kjapp bevegelse dultet ham borti vedkommende og skulle til å springe forbi. Men skikkelsen grep tak i hånden hans og rykket til. Itizar ble dratt bakover og stod med ett ansikt til ansikt med en høy, tynn mann med midle trekk og høy panne. Før Itizar rakk å gjøre noe, trakk mannen av seg kappen med den ledige hånden og kastet den rundt Itizar. Han pakket ham inn og bandt et tykt tau rundt kroppen hans, slik at armene hans var fanget.

-Christoph!
-Hei, Zar. Tenkte nok jeg fant deg her. Sjefen vil prate med deg.
-Nei, Chris. Vær så snill, slipp meg.
-Beklager, gamle venn. Du veit åssen det er nå. Går du sjøl, eller må jeg bære deg?
-Betyr det vi hadde ingenting?
-Det var ikke jeg som brant den brua, Zar. Kom så går vi.