Norge er et paradoksalt land - sekulært i praksis, men offisielt kristent. Jeg har ikke hørt noen planer om å avvikle statskirken, men bortsett fra julafte, konfirmasjon, bryllup og begravelser, så er benkene jevnt over tomme hvis man skal tro ryktene. Selv har jeg ikke vært i en kirke utenom obligatoriske familiebegivenheter, så jeg kan ikke hevde å ha sett dette med egne øyne. Budsjettene til kirken kan vel sies å være lave siden de tydeligvis ikke har råd til å brannsikre dem, de som skal være en del av kulturarven vår.
Jeg tror fast og bestemt at religion og tradisjon er to sider av samme mynt. I Norge har vi uttrykket barnetro, som klinger sannerer og høyere enn noen kirkeklokke. Mine foreldre har aldri brydd seg noe om kristendommen - min far er nå humanetikere, men han satt på bakerste rad og leste VG hver gang han kjørte meg til kirken før jeg ble konfirmert. Religion kommer med morsmelken, eller snarere med de rammene og rutinene man har i løpet av barndommen. Man kan finne tro senere i livet, men det er vanskelig å lære seg alle ritualene knyttet til en religion på egenhånd. Og disse ritualene forsterker det man kan oppfatte som tro, det er vanskeligere å holde på den uten disse.
Jeg tror at vitenskapen ikke kan forklare alt - personlighet og bevissthet virker som mer enn kjemiske reaksjoner og elektriske impulser i kroppen, og mer enn summen av alle opplevelser og inntrykk. Men utover det, har jeg ingen forklaring, og kommer nok til å dø som en like usikker agnostiker. Jeg syns det er ålreit å dra i kirken i bryllup og dåp og lignende, og jeg har satt stor pris på ritualet rundt begravelser, men jeg kommer aldri til å finne noen tilhørighet hos noen religion. Jeg takler ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre og hva eller hvordan jeg skal tro på noe. På den måten føles enhver religion som en tvangstrøye, og historien er full av bevis på hva som skjer når folk stoler blindt på de sannhetene som blir påtvunget dem ovenfra. Jeg har ingen respekt for mennesker som ikke har mot til å tro på egne overbevisninger eller har mot til å tenke selv. Fanatisme av alle slag skremmer meg, og selv om dette har ført til at jeg aldri har kunnet satse helhetlig på noe, så tror jeg at den typen tvil og et åpent sinn er en sunn måte å leve på. Hvordan kan et lukke sinn være åpent for nye impulser, nye opplevelser og nye mennesker. Fanatisme og hat går hånd i hånd.
Tro er en bra ting og kan nesten utelukkende føre til godt, men tro satt i system, religion, mener jeg at vi skal frykte. Kristne, jøder og muslimer er alle like ille. Hvorfor skal meninger alltid settes i motpoler? Hvorfor kan det ikke være flere nyanser enn svart og hvitt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar