Rollespill.
Jeg vet ikke om de fleste av dere har noe forhold til det, så jeg tenkte jeg skulle ta for meg rollespill og forklare litt om hva det handler om for meg. Jeg er glad jeg ikke har kristne, konservative foreldre som ser satanisme overalt. Mine foreldre lot oss spille rollespill ved spisestuebordet eller kjøkkenbordet rett som det var, og det er helt sikkert derfor de nå ler seg ihjel av Big Bang Theory (velutviklet "nerdar", altså)
Jeg har spilt "pen and paper rpg" i 10-12 år, nesten halve livet. Jeg tror ikke det definerer meg noe mer som person enn en hvilken som helst annen hobby, selv om det har farget livet mitt slik enhver hobby er nødt til. Men mange tar et lite steg tilbake når man sier at man spiller rollespill. De som er litt mer åpne blir bare litt blanke i blikket, og har ikke så mye å si på det.
Rollespill dreier seg om å lage en rollefigur, et alter ego, som man utstyrer med forskjellige egenskaper. Denne rollefiguren drar gjerne ut på eventyr i en oppdiktet verden hvor han eller hun løser problemer og dreper monstre. Man har oftest fire spillere, men gjerne flere eller færre, og en spillmester som styrer alle man møter og forteller spillerne hvordan verdenen ser ut og hvordan den endrer seg som følge av spillernes handlinger. Imponert ennå? Trodde ikke det. Det er mange fordommer og mange erketyper involvert her, og mine elitistiske venner og jeg tror nok at de fleste rollespillere ender opp blant disse.
Det handler ikke om å ville være en annen person eller å kunne gjøre ting man ikke egentlig kan. Ikke for meg ihvertfall. Jeg ser på det som teatersport, en endeløs improvisering langs visse gitte parametre. Det er en kunst å skape en fullstendig verden populert med poltiske klimaer, geografi og kultur. Det finnes et utall ferdige rollespillverdener man kan kjøpe bøker om, og vi har brukt mange, mange timer på å utforske disse. Men det begynner å bli en stund siden nå. Og det er en sann utfordring å lage seg en rollefigur som ikke deler dine egne synspunkter, og som er så komplett at han (sjeldent hun) kan reagere på en overbevisende måte i enhver sosial situasjon. Jeg hadde én eneste gang en rollespillfigur som jeg ikke kunne styre. Jeg graver kanskje min egen grav her, men denne lille, gale franskmannen var så velformet at jeg ikke trengte å tenke på hva han skulle gjøre, det ga seg selv. Dessverre var han ikke en spesielt avbalansert person, og med den innflytelsen han var under, endte det utrolig dårlig for nesten alle involverte. Jeg tror bestemt at han ikke delte noen personlighetstrekk med meg selv, at han ikke var noen slags manifestasjon av egne undertrykte ønsker og begjær, slik en forfatter kan dikte opp figurer som gjør, tenker og sier ting de aldri ville gjort. Det er dette som er utfordringen ved rollespill, og det er dette som er belønningen.
Rollespillfigurer har alltid et sett med ferdigheter og evner definert av spillreglene, og det er disse som dikterer hvordan man avgjør om figuren kan utføre forskjellige handlinger. Ellers blir det mye synsing og krangling. Men det er ikke før man gir figuren noen psykologiske eller bakgrunnsbetingede knagger å henge ting på, at man begynner å spille rollespill. Man skulle kanskje tro at de som driver med laiv-rollespill, som kler seg i kostymer og løper rundt i skogen, nærmer seg rollespillerfaringen på en "sannere" måte, og uten å ha prøvd laiv vil jeg allikevel utfordre hvem som helst av dem til å sette seg ned meg meg og mine venner, så tror jeg nok vi skal klare å lære dem et og annet om rollespilling.
Dette var kanskje ikke den mest opplysende innføring i rollespill du kan finne, men jeg håper den har gitt deg et litt bedre bilde av hva det dreier seg om. Og jeg ber om unnskylding for nok en finurlig og misvisende overskrift, men den har som altid en mening bak seg ;-)
