Forfatterfokus: B. Andreas Bull-Hansen

Jeg innrømmer villig at jeg ikke leser mye norsk litteratur, men da blir også desto mer fornøyd når jeg finner en perle. Jeg fant en perle for rundt ti år siden da jeg plukket opp en novellesamling som het Syv historier fra Vestskogen av B. Andreas Bull-Hansen. Det er en samling med sju noveller som utspiller seg i en skog i en fiktiv verden, og jeg husker dem som mystiske, overnaturlige og nesten litt krim-preget i oppbyggingen.

Ikke altfor lenge etter oppdaget jeg at Bull-Hansen hadde skrevet en roman satt til den samme verdenen som Syv historier fra Vestskogen, og handlingen begynte i en by rett utenfor skogen. Den boken, Dragens tårer, var begynnelsen på en episk bokserie som heter Horngudens tale. Den første boken handler om en gutt som går gjennom en metamorfose mens han flykter fra større konflikter i verden. Han havner til slutt hos et fjellfolk. I den andre boken når denne konflikten fjellfolket, og i den neste boken er vi inne i en slags slektsaga. Men derfra tar bøkene en litt annen retning, men tonen er den samme, og de er aldri spesielt forutsigbare. Bull-Hansen hentet inspirasjon fra keltisk mytologi, og jeg vil driste meg til å si at bøkene er originale. Han bruker noen kjente virkemidler fra fantasy, men veien frem til målet er omstendelig.

Jeg nevnte perle i stad, og med Bull-Hansen får man bøker som perler på en snor. Den neste serien hans var trilogien om Evv Lushon, en dystopisk, postapokalyptisk science fiction-serie. Den åpner i et Oslo fanget i en årelang vinter, og tar leseren med på en reise gjennom deler av Europa og avslører gradvis hvordan verden gikk under. Serien er dyster lesing, og han tar opp temaer som rasisme og intoleranse, genmanipulering og atomkrigføring. Mulismene får gjennomgå grundig i bøkene, og det ryktes at Bull-Hansen har hemmelig adresse som følger av det, men det skal en sneversynt leser til for å ikke se forbi overflaten her og innse at alle andre får minst like krass behandling. Jeg får angst hver gang jeg ser utover et snødekt, folketomt Oslo etter å ha lest disse bøkene. Til denne serien hentet Bull-Hansen et snev av inspirasjon fra egyptisk mytologi.

Kroner på verket, derimot, er den nyeste boken til Bull-Hansen, Jotnens hjemkomst. Det er synd fantasy ikke blir anerkjent i litteratur-Norge, for dette må være en av de bedre litterære prestasjonen i norsk litteratur på lenge. Bull-Hansen blåser nytt liv i norrøn mytologi på en slik måte at vi burde sette denne serien som pensum for emnet. Hovedpersonen tror han er en normal Oslo-politimann frem til Odin kaller ham tilbake til Åsgard for nok en gang å tjene som deres fremste general, Tyr.

Bull-Hansen kan med rette anklages for å gjøre som David Eddings og resirkulere ideer, men der Eddings hadde litt hakk i plata, så har Bull-Hansen i årenes løp finpusset og rendyrket sin heltetype. Hans erketype er en stor og sterk mann som hovedsaklig hemmes av å være en outsider og av å til stadighet mangle informasjon og kunnskap. Ulv fra Horngudens tale var en slik mann, med en skjebne større enn han noen gang kunne komme til å ane. Evv Lushon var avkom av en genmodifisert supersoldat, en anubis, men etter å ha vokst opp langt utenfor verdens begivenheter var han alltid like clueless. Tyr er en gud, en mektig kriger og kløktig general, men han husker lite av sitt liv som gud og må sette seg inn i situasjonen i Åsgard på nytt mens gudene står overfor sin største krise siden tidenes morgen. Ulv og Evv har mange fellestrekk, men bøkene deres er veldig forskjellige. Tyr er en mutasjon av erketypen, og selv om han deler mange av trekkene til sine forgjengere, så er det klare forbedringer.

En annen ting Bull-Hansen er god på er vold. Den er alltid rå og brutal, og den har alltid en pris. Ingen kommer helskinnet ut av en voldelig konflikt i bøkene hans, så han kan holde leseren på tå hev. For når handlingen balanserer på en knivsegg og man lukter blod i vinden, da får man nesten ikke bladd til neste side fordi neglene ikke er helt korte nok ennå. Hovedpersonene til Bull-Hansen er alltid store, sterke menn, men de to tingene de alltid drar styrke av og som frelser dem er kunnskap og kjærlighet. Kunnskapen er det våpenet som skal til for å snu kampen, og kjærligheten er den motivasjonen som skal til for å skjerpe dem og gi dem håp og motivasjon.

Nok propaganda for denne gang! Snart kommer litt uhemmet skryt om Steph Swainston, som jeg kanskje endelig skal klare å formulere :)

Hvilken vei flyter strømmen?

I de dager da jeg hadde som levebrød å lese SFF-blogger hele dagen var det titt og ofte jeg leste bitre innlegg om hvordan mainstream-forfattere nektet å vedkjenne seg at de skrev science fiction eller fantasy.

Jeg tenker da særlig på Margaret Atwood som har skrevet noen veldig bra science fiction-bøker, og som nekter å bli satt i den båsen. Jeg kan på en måte forstå henne, hun som er gudmoren i kanadisk litteratur, hun som skrev manifestet som danner mye av grunnlaget for den kanadiske litteraturens frigjøring fra den amerikanske, at hun ikke vil begrense seg til en sjanger og dermed også støte fra seg de som vil lese "vanlige bøker" av en "vanlig forfatter".

Spansk litteratur, særlig latin-amerikansk, er spekket med fantasy i forkledning. Der kaller de det magisk realisme, og disse bøkene er også til dels kjente her til lands, særlig blant kvinner. Isabel Allende har skrevet flere og hun er et husholdsnavn i Norge. Jeg er ikke så godt bevandret i denne litteraturen, men jeg lest Vindens skygge av Zafon, som er en fantastisk god bok og som faller rett inn i denne sjangeren. Det har også kommet meg for øret at Murakami, mannen som sprengte kapasiteten på Litteraturhuset i fjor og skapte kjendistilstander, skriver bøker som kan klassifiseres som magisk realisme. Jeg forstår at man ikke vil klassifisere magisk realisme som fantasy, for bøkene krydrer med fantastiske grep mer eller mindre subtilt, men det er et slektskap der som man ikke skal ignorere.

Vi som er fan av SFF-bøker maler gjerne med en bred pensel for inkludere mest mulig og rettferdiggjøre vårt valg av litteratur, det skal jeg ikke feie under teppet, og dette innlegget stiller seg rakrygget i en lang rekke med bred-pensel-maling (airbrush til og med?) På denne måten adopterte SFF-samfunnet den Pulitzer-prisvinnende boken The Brief Wondrous Life of Oscar Wao av Junot Diaz, en bok som ganske perifert tar for seg sjangeren som en del av handlingen, men som er mer post-kolonial enn noe annet. Det er uansett en god bok så lenge du tåler å lese en og annen setning på spansk, den handler om tjukk dominikansk-amerikansk nerd som drømmer om å bli det dominikanske svaret på Tolkien. En mainstreambok verdt å nevne er Den tidsreisendes kvinne av Niffenegger, som også er filmatisert. Det er en fascinerende fortelling og tidenes fineste kjærlighetshistorie.

Dette var en krokete vei mot et poeng, merker jeg, og det ennå et lite stykke å gå før vi er der. Jeg syns kanskje at stigmaet mot SFF-lesere har minsket litt de senere årene, men det kan være fordi jeg er mer tykkhudet nå enn jeg var i mine yngre dager. Det er nok en del igjen der - vi henger ikke på korset, men det drypper fortsatt blod fra hendene våre når vi går nedover gaten. Men science fiction og fantasy er blitt en veldig stor del av mainstream-kulturen, slik jeg ser det. Bare se på alle TV-seriene med SFF-innhold som har nådd ganske langt: Heroes, True Blood, Big Bang Theory, Lost, Dollhouse, Fringe m.fl. (Jeg har sikkert glemt en haug med åpenbare serier, så sleng gjerne på en kommentar) Spesielt True Blood og Lost nådde veldig langt, hvis jeg ikke tar helt feil.

Når det gjelder kinofilmer så tror jeg at det er lettere å få gjennomslag for å lage SFF, men etter suksessen til Ringenes Herre har det bare blitt mer og mer av ålreit kvalitet. Det kan ha noe med at vi har tilbakelagt det relativt miserable 90-tallet, men jeg tror ikke at det er bare det. Fjoråret hadde to spektakulære SFF-suksesser på kino: Avatar og Inception. Begge er actionfilmer av kaliber, men jeg er forbløffet over hvor gigantisk Avatar skulle vise seg å bli. Jeg har inntrykk av at 3D har medført en liten renessanse på kinofronten, men jeg vil ikke tilskrive hele Avatars suksess til en teknologisk nyvinning helt ennå. Jeg skal ikke ramse opp en haug med filmer her selv om jeg gjerne kunne gjort det, men jeg vil spørre:

Hvilken vei flyter strømmen? Kan vi snakke om mainstream på den ene siden og nisjemarkedet SFF på den andre? Om disse var to elver tidligere, så har de nå endelig kommet frem til havet og blandet seg til det ugjenkjennelige.

The Colour of a Lie

White lies turn black
if not blood red
crimson swirls in the water

honesty was a lesson
I crossed the world to learn
and still did not head

so I got burned again
and I hurt someone again

the line between
romantic
and
pragmatic
is not so thin
but still invisible

I have a feel for it now
but it still feels like
choosing sides

help me choose
or build a bridge

Bok: Jump 225 av David Louis Edelman

 Jump 225-trilogien av David Louis Edelman


Dette er science fiction-trilogi satt i vår passe fjerne fremtid, etter at menneskeheten har belaget seg på kunstige intelligenser som gjorde opprør og raserte verden, og etter at menneskeheten har bygd seg opp igjen med et samfunn basert på innplantede nanomaskiner.

Bøkene handler om Natch, en utrolig målrettet programmer og entrepenør som har ett mål i livet - å bli den beste, å få anerkjennelse for det han føler er et overlegent intellekt og talent. Han er brutal mot konkurrentene og utnytter alt og alle han kan slippe unna med, men det er ganske klart at han ikke er like god som han tror han er (og allikevel bedre enn de fleste andre tror han er) Han er en antihelt, men jeg syntes aldri det var vanskelig å empatisere med ham.

Han har selvfølgelig venner og allierte med seg, men jeg skal ikke røpe altfor mye om handlingen. Jeg vil heller fortelle litt om settingen, som i alle andre bøker i SFF-sjangeren er det som trekker deg inn og får tankene til å surre. Alle mennesker i denne versjonen av vår fremtidige
verden får innplantet nanomaskiner i kroppen, kalt OCHREs, ved eller før fødselen. I alle aspekter av hverdagen kan de laste ned og kjøre programmer gjennom disse nanomaskinene som gjør alt mulig. Disse fungerer på samme måte som apps til iPhone osv., bare at de regulerer alt fra søvn og medisiner, til nattsyn og motvirke kulde. Alt du kan tenke deg, kan disse programmene gjøre. Hvis Arthur C. Clarke hadde vært i live når disse bøkene kom ut, tror jeg han ville sagt at ideene her er den ultimate oppfyllelse av hans 3. lov - "Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic". Natch gjør sin karriere ved å skreddersy slike programmer til rike kunder, mens de fleste andre må ta til takke med masseproduserte, mer eller mindre spesifikke programmer.

Det høres fantastisk ut, og du må lese bøkene for å få den fulle innføringen i hvordan alt dette henger sammen og fungerer, men alle reservasjoner du eventuelt skulle hatt mot denne teknologien og et samfunn som baserer seg på det, kommer også frem i bøkene. De er på ingen måte énsidede, men det hele er fascinerende. Edelman har lagt så mye tanke i systemet og verdenen at han i den første boken kan lede oss gjennom hvordan et aspirerende firma kan forsøke å klore seg vei mot toppen av industrien. Han har tenkt ut en teknolgi som er helt plausibel og satt den i et komplisert internasjonalt samfunn. han bygger stadig på teknologien og det politiske klimaet gjennom bøkene, helt til leseren knapt sitter igjen med spørsmål som ikke er besvarte. Til slutt står verden på spill, men redningen virker uendelig langt unna.

Det er selvfølgelig noen innsigelser her, men jeg verken kan eller vil legge frem alle (mye fordi jeg leste Infoquake for flere år siden), men jeg vil oppfordre alle lesere til å fortelle meg hva Jump 225 er, for det gikk jeg glipp av. Det er en referanse i den første boken, Infoquake, som virker som en svær redaktørblunder, men utover den kan jeg ikke huske å ha hørt mer om Jump 225. Kanskje det ikke spiller noen rolle, men jeg syns at tittelen på en bok eller film bør samsvare med noe sentralt i innholdet.

Men alt i alt vil jeg si at disse bøkene virkelig fikk meg til å tenke på hvor teknologien kan ta oss. Hvis jeg husker tidslinjen korrekt, så kom Infoquake ut FØR apple slapp iPhone og vi ble bombarderte med apps i huet og ræva. Jeg er ikke så drevet at jeg vet hvor apps eksisterte før iPhone, men jeg er allikevel fascinert av at Edelman kan portrettere et samfunn som er så avhengig av en teknologi som i essens er apps, før vårt nåværende samfunn fantisk ble avhengig av dem. På en mindre skala selvfølgelig, men hvis du leser bøkene så er paralellene så slående at det er skummelt.

TV: Misfits

Misfits er en britisk TV-serie på 13 episoder over 2 sesonger (2009-10). Britene har korte sesonger på mye av det de lager, men det gjør at det blir lite tid til oksemøkk. Serien handler om fem ungdommer som er idømt samfunnstjeneste og gjøre drittjobber sammen i og rundt et samfunnshus. Høres greit nok ut det, men her er vrien:

I første episode ruller plutselig en storm inn over horisonten, og når den har lagt seg viser det seg at de har fått superkrefter. Vel, ikke alle tydeligvis. De roter seg raskt opp i problemer, men i motsetning til Heroes hvor hele verden står på spill, så handler det her mer om mellommenneskelige relasjoner. Kreftene deres gjør at de havner i problemer, og at de kommer seg ut av dem igjen, men på veien klarer de å føkke opp mer enn du kan tro.

Alle de fem ungdommene har sine egne problemer å stri med. Noen har med de kreftene deres å gjøre, mens andre problemer har de stritt med fra før. Stort sett er det engasjerende å følge med på alle sammen, og spesielt samspillet og forholdene mellom ungdommene. Men det er særlig Nathan og Simon som er hovedpersonene av de fem.

Britene legger ikke mye imellom, og selv om dette ikke er en hyperrealistisk serie (stikkord: superkrefter) så tar den opp ungdomskriminalitet, vold, dop og spesielt sex. Serien spiller på hele spekteret, med både groteske scenere og sexy scener, rørende scener og scener der du ler så det gjør vondt. Den aller morsomste scenen kommer helt mot slutten av sesong 2, men å røpe den ville være som å røpe siste setning i First Law-trilogien.

Jeg håper det kommer en tredje sesong, men jeg holder ikke pusten. It aint exactly Firefly, but it's still a shame ;-)

Hvis du klarer å spore opp denne serien, så sjekk den ut. Jeg syntes noe av det så kjent ut, så det kan ha dukket opp på statskanalen på et eller annet tidspunkt. Platekompaniet har den til spesialimport fra øyene til 350, mens amazon der borte selger den til 18 pund just nu. NB, det er ingen teksting på disse skivene!

Noen filmer jeg har lyst til å se i år.

 

Lying lions 2

Emile and Thorn arrived in Trevin Cove at first light. The sun was rising on the horizon, turning the ocean crimson. Thorn thought it rather ominous, and smiled. Emile handed his reins to Thorne who tethered the horses to a nearby tree. Behind a hedge at the edge of the cliffs, they found the switchback trail that led down to the caves where the pirates had made their home. Emile took the lead down since the pirates knew him and would be less prone to do something rash. The trail was steep, but well-maintained, so the footing was sure.

Towards to end of the path they spotted the first alcoves with archers. It was all too clear that they archers would have spotted them long before they themselves were spotted. Clever, thought Thorn. Emile made no sign that he even noticed the archers, and kept on walking towards the mouth of the cave that was just now visible to them. There were more archers at the entrance to the cave who nodded as Emile and Thorn walked straight past them. Thorn turned around just before they entered and saw the pirates' ship down in the cove. He knew there was a cave further down, hidden at high tide, that the pirates rowed their boats into when they anchored.

Inside they cave were more pirates, dressed in loose-fitting clothes and carrying knives. Weapons were stowed in racks along the walls in easy reach. Emile acknowledges no one and kept walking further in, and Thorn kept following. After a while, they entered a larger chamber where they spotted Red Robert, the flamboyant pirate captain, long curly blonde hair tied back in a sailor's knot, and all dressed in red silks. He smiled his skirt-raising smile when he saw Emile, and came forward with his hand extended. Emile took it and gace him a cold smile that wiped Robert's right off his face.
-What's wrong?
-I'll give you one guess, Robert.
-I really wouldn't know. I thought we was doin' all right here.
-You were. Right until you took that merhant out of Dravan last month.
-Yeah, well, business has been slow the last couple of months, and she was loaded.
-I told you never to touch the Dravanese vessels, Robert. Never!
-Well I'm sorry...
-Not as sorry as I am. You're of much more use to me if you can think for yourself, or so I thought, but I'll take what I can get.
-What are you saying, Lyon?
-You've just been demoted, Robert. Your first mate Henry is now captain of the Sparrow.
-You can't do that!
Robert made a gesture and the dozen or so pirates in the room drew knives and short swords. Henry's hands remained conspicuously empty. Emile's smile turned colder.
-Tell your men to back off. I'm not in the mood to play nice, and the loss of manpower will seriously piss me off.
-Fuck you! Robert said and attacked.
Thorn spun to face the nearest pirate, and wrapped a hand that had suddenly got twice as big, furry and clawed, around his head and squeezed. The pirate's head burst like a melon, and Thorn put his other hand through the next pirate's chest with a wet crunching sound. Two pirate's though to flank Thorn, but he backhanded both and sent them crashing into their comerades. Meanhile, Robert had drawn his sword, but he only made it one step before sinking to his knees before Emile.
-Call your men off, Robert.
-Back down, men, back down.
-There's a good boy, Robert. You've been very naughty, and I'm sorry to say you're of no more use to me. What I'd like now is if you could cut out your eyes and give them to me.
-Sure thing, mister Lyon, I can do that.
With that, Robert drew the knife from his belt and stabbed it into his right eye. Blood poured, but he made no sound. He got the first eye out, but when he tried the left eye, he cut to deep. The chamber had filled with more pirates who had heard sounds of fighting, and they all looked on in horror as their captain cut out his eyes at Emile's request. Henry just smiled, and with his arms crossed he bellowed:
-Get back to work, you fuckin' dawgs! And someone get rid of this here trash afore our guests get real mad!
-Thank you, captain. That's very kind of you. I gather that there will be no more need for me to come down here.
-No, sir. I'm well aware of my orders.
-That I'm sure of. You just need to get yourself one of those pirate names now, and we're all set.
-Sure thing, boss. I'll think of something.
Emile shook his hand, and as Thorn stepped forward to do so, Thorn heard a voice in his head saying Henry the Hand sounds good to me. Thorn gave a little smile and took Henry's hand in his. And then he squeezed. The pirate captain cried out in agony as Thorn crushed his hand. As Thorn turned and followed his master out, he said:
-Henry the Hand sounds good to me.

29. januar 2011/2

I read about all the shit in the world
near and far
and I tear at my hair from
outrage
exasperation
sorrow
there is so much going on that
I wish I could change
there are pointless wars
there is pointless politics
there is the huge lie that is economics
yet sometimes
just sometimes
it is all dwarfed by my owm
stupidity

En mester legger nye planer

Hvis jeg skulle anbefale én fantasybok til en person som ikke leser fantasy, og som vil ha et sted å begynne som ikke er fyllt av de vanlige fantasyklisjeene, så ville jeg anbefalt en av de aller best skrevne bøkene jeg har lest. Boken jeg ville valgt er A Shadow in Summer av Daniel Abraham.

Spoileradvarsel - følgende innhold bør leses med varsomhet for å bevare fremtidig moro.

Denne boken er en fantasybok bare fordi det gjør det lettere å fortelle denne historien. Med enkelte justeringer kunne den lett vært satt i et Japan eller Kina som har masseødeleggelsesvåpe, kanskje Nord Korea, men den fungerer selvsagt best slik den er fortalt. Settingen er et asiatiskinspirert, nærmere føydalt samfunn som baserer sin økonomiske fremgang og rikets sikkerhet på noe de kaller "andater". Andater er personifiseringer av abstrakte konsepter. Og når jeg sier personifisering, så mener jeg at disse konseptene tar menneskelig form. Det er kun enkelte mennesker som kan lage disse, og de kalles "poeter". De studerer i mange år for å lære seg grammatikken som brukes, og for å lære av tidligere poeter og hvordan de bant sine andater. Når de få som endelig får sjansen binder en andat, så er denne bundet til dem, og for de legger mye av seg selv i andatene. Dette blir sentralt i bøkene (ja, det er en serie på fire bøker totalt, men de kan leses enkeltstående)

Bøkene er karakterdrevne, spesielt den første der det ikke er så mye eskterne konflikter å ta tak i. De to mest sentrale rollefigurene i boka er en av de nevnte poetene, som får et slags lærlingeskap hos en poet som har bundet en andat, og en ung mann som har flyktet fra sin adelsbyrd fordi han ikke vil delta i arvestriden etter sin far dersom han skulle dø, en arvestrid som alltid går ut på at sønnene må drepe hverandre til det bare står én igjen. Disse utvikler et vennskap som kommer i konflikt på grunn av en kvinne, og på grunn av intrigene til byens andat, som har ett ønske i hele verden, og det er å bli fri fra sitt fangenskap. Midt oppi dette kommer den første smaken på seriens eksterne trussel, en trussel som minner om den kalde krigen, bare ennå mer skremmende.

Selv om jeg er ganske immun mot fantasyklisjeer, så syns jeg ikke å merke noen i disse bøkene. De er forfriskende originale, og som sagt, med så lite direkte fantasypreg, så tror jeg bestemt at en person som liker god litteratur og som er litt skeptisk til fantasy, kan virkelig like disse bøkene. De er et fantastisk springbrett inn i sjangeren, eller bare en fin avkobling fra Henning Mankell og Unni Lindell. Og hvis du liker fantasy, så kan jeg ikke skjønne annet enn at du har godt av å dytte inn noe littegrann mer litterært i kostholdet ditt, litt fullkorn og fiber i tacoen.

Daniel Abraham er en produktiv forfatter med mange jern i ilden. Han er i gang med en ny bokserie som ser ut til å være satt i samme setting som The Long Price Quartet (serien jeg nevnte ovenfor), og i videoen under snakker han om hvordan den serien blir. Jeg får lyst til å gå i dvale til bøkene har kommet ut så jeg slipper å vente. Han skriver også urban fantasy under navnet MLN Hanover. Jeg pleier ikke å lese sånt, men har lest den første boka og kjøpt de to neste. Veldig bra greier som jeg håper er et par hakk bedre enn Anita Blake-bøkene og lignende, selv om jeg ikke har lest akkurat dem. Han gir snart ut en episk science fiction serie sammen med assistenten til selveste George RR Martin, Ty Franck, under navnet James SA Corey. Abraham har lenge hatt Martin som sin mentor, og de har skrevet flere historier i Martins superheltunivers Wild Cards. Han er altså er veldig allsidig forfatter, og hvis noen fantasyforfatter skulle kunne vinne en litteraturpris noengang, så tror jeg det ville vært Daniel Abraham. Se på videoen hvis du er nysgjerrig på hva han vil gjøre for å friske opp konvensjonell fantasy:

 

29. januar 2011

Flere eksperimenter med rim og vers ;-)

Sleeping beauty
The pale princess
Came down the mountain
In her fuligin dress
To perform a duty
Owed to mice and men

The knight of night
In all his might
Could not resist
An urge to tryst
But he got smacked
And he got sacked

A sad little man
Carried a can
Went around the bend
And there he got robbed
And he sorely sobbed
Now he is on the mend

*-*-*-*-*-*-*

(NN - Fuligin er en farge som er svartere enn svart, hentet fra Gene Wolfes serie The Book of the New Sun. Det dukker også opp i Mark Charan Newtons Nights of Villjamur, som er en mye enklere bok å lese og like, som også har klare referanser til Arthur C. Clarke og China Mieville. )