Nerdehjørnet: MTG Innistrad, første tanker

Regner ikke med at dette innlegget treffer så mange av dere der ute, but what the heck.
Jeg har tatt en raskt titt på noen av de nye kortene som kommer i den nye utvidelsen til samlekortspillet Magic the Gathering. Den kommer om et par uker, og som alltid har Wizards of the Coast teasere og artikler om den kommende utgivelsen.

Utvidelsene kommer nesten alltid i sett av tre, hvorav den første er hoveddelen, og de to neste er mindre deler som er tematisk og regelmessig knyttet til den første. Hovedtemaet for denne "blokken" er horro, med mange vampyrer, zombier og varulver. Vampyrer og zombier har lenge vært en del av Magic, men varulver er nytt. Den forrige blokken var relativt dyster, og brakte meg min favoritt mekanikk til dags dato, infect, og med den nye utgivelsen kommer det mange nye vampyrer jeg kanskje kan putte i vampyrkortstokken min. Gleder meg til det.

I Innistrad kommer det for første gang kort med to sider, ikke delte kort som vi har sett før, men kort som har et vesen på hver side. Det strider litt i mot Wizards retninglinjer om ikke å gjøre ting altfor komplisert, men jeg syns det virker helt greit. Disse nye dual face-kortene ser ut til å kunne fungere bedre enn lignende mekanikker de har forsøkt før, særlig allies. Problemet med slike isolerte mekanikker er at vi gjerne vil ha flere lignende kort, men de kommer aldri. Wizards vurderer hvor populære kortene er i konkurranseformatene sine, og der har vi som casual gamers liten innvirkning. Men, men.

Neste uke legger Wizards ut lister over alle kortene som er med, så jeg kommenterer nok på det da.

Peace out, fellow nerds!

Kommende TV-serier

Lenker til en artikkel fra Filmpolitiet som jeg kanskje burde ta meg tiden til å utdype, men jeg har ihvertfall et par kommentarer. Generelt sett har Sci-Fi-bølgen inntatt TV-skjermen for fullt, med to Sci-Fi-serier produsert av Stephen Spielberg på plakaten.

Falling Skies hadde premiere på Canal+ forrige uke, og første episode var helt grei. Litt gritty og ikke altfor sentimental. I serien er verden invadert av romvesener og menneskeheten gjemmer seg heller enn å kjempe nytteløst mot overmakten. Jeg skal ikke dømme den før jeg har sett et par episoder til, men ettersom jeg falt av både V og Fringe ganske fort og SGU ble kansellert, så kan det hende at denne kan fylle Sci-Fi-behovet mitt frem til det dukker opp noe bedre.

Denne serien med Elijah Wood og en narkoman snakkende hund kan kanskje ta over komediebehovet mitt hvis den er bra nok, og How I Met Your Mother og Big Bang Theory ikke tar seg opp snart.

Once Upon a Time virker ikke veldig fristende bortsett fra et gjensyn med Jennifer Morrison, så vi får sjekke den ut etterhvert. Ringer gir et gjensyn med Buffy aka Sarah Michelle Gellar, men premisset var litt teit. Grimm virker som en kopi av Supernatural, men det kan jo være en bra ting – Supernatural er snart inne i sin kanskje siste sesong, enten i det hele tatt eller med meg som seer.

Terra Nova er den andre Spielberg-serien på plakaten, og det kan jo hende at den mot formodning er verdt å se på, men Spielberg er ingen garanti for min del.

I Luck får vi se Dustin Hoffman og Nick Nolte i en serie om hesteveddeløp. Det kan være bra, og det er moro at kjente filmskuespillere trekker mot TV-skjermen i flokk, men etter Boardwalk Empire (som var litt meh!) så er heller ikke dette noen kvalitietsgaranti.

Men ryktene om at HBO vil filmatisere Neil Gaimans American Gods gir meg gåsehud over hele kroppen. Med suksessen fra Game of Thrones ser det mer trolig ut at de hiver seg på en filmatisering, og denne boken har så mye potensial! Krysser fingre og gleder meg villt!

TV-serie: Treme sesong 1 og 2

Navnet Treme betyr nok ingenting for de fleste og virker som et veldig sært navn på en TV-serie, og her redder nok kvalitetsstempelet HBO serien fra å bli forhåndsdømt. HBO har midasfingre og når de i tillegg skryter av at Treme produseres av mennene bak tidenes beste TV-serie, The Wire, så kunne ikke jeg holde meg unna. Og det angrer jeg ikke på, selv om det tok et par episoder å komme inn i serien.

Treme er et område i New Orleans som er spesielt kjent for musikk, og her tar denne TV-serien både navnet og mye av tematikken fra. Settingen er altså New Orleans noen skarve måneder etter orkanen Katrinas herjinger. Byen er i ruiner og vi tas med inn i hverdagen til forskjellige mennesker som prøver å stable livene sine på beina igjen. Produsentene viste med The Wire at de kunne skildre en fremmed by på en måte som gjør at du kjenner den bedre enn din egen hjemby og fortelle om engasjerende skjebner, og dette gjør de til lags i Treme også.


Men jeg vil tro at det som får deg til å elske eller hate serien, må være musikken. New Orleans er kjent for musikk og mat, og musikken er enklest å formidle gjennom TV-skjermen (selv om maten også er en viktig del). Mange av hovedpersonene i serien er musikere, og enda flere biroller er musikere. Noen av disse fylles av mer eller mindre kjente musikere. Selv er jeg ingen stor jazz-fan, men Treme hadde ikke vært noenting uten det musikalske krydderet, det er som balsam for sjelen, og tematisk må man kunne si at musikken er selve sjelen og livskraften til innbyggerne i New Orleans.

Hvorfor burde du se Treme? Hvis du vil se en dramaserie med engasjerende hovedpersoner og skjebner, lære en fremmed by å kjenne og elske, finne ut om en kultur du ikke ante eksisterte, høre på god og fengende musikk, da er Treme noe for deg.

Serien er langt fra like dystopisk som The Wire, selv om det er mye i New Orleans som ikke er som det skal. Gled deg til gjensyn med Clarke Peters og Wendell Pierce fra The Wire (henholdsvis Lester Freamon og Bunk Moreland), John Goodman (du vet vel hvem han er?), Jon Seda fra The Pacific, inkludert en altfor liten rolle til den fantastiske James Ransone fra Generation Kill.

Økonomi blir stadig mer uforståelig...

Jeg syns det virker skremmende at økonomien til landene rundt omkring i verden er så sammenflettet. Spania er nå i fare, ikke fordi økonomien deres går dårligere, men fordi økonomien til Hellas er skakkjørt. Spanias kredittverdighet lider "by association". Nå skal det sies at dette er fordi banker hvor de har statsgjeld skrur opp rentene, men hvor lurt er det at land har gjeld? USA har enorm gjeld, men har stort sett klart seg fordi de er så store og nekter å betale tilbake penger de skylder bl.a. FN, uten at andre nekter å låne dem penger.

Jeg leser i Aftenposten i dag at Saudia Arabia kommer til å få store problemer fordi de innen 2037 kommer til å bruke all oljen sin selv. Bør det virkelig være problematisk at et land ikke produserer mer av en ressusr enn de bruker selv? Kanskje hvis de ikke klarer å produsere andre ting, slik at de er avhengige av å importere, men nå har de nesten 30 år på å rette opp i denne skjeve ressursfordelingen. Burde ikke det være mulig?

Jeg leste også her om dagen at vi "taper" masse penger fordi oljeprisen har gått ned. Den ligger per i dag på ca. 108 dollar fatet, men jeg husker at den på midten av 90-tallet lå på rundt 20 dollar. Har prisnivået generelt økt med fem ganger siden den gang? Det virker noen ganger som om penger skapes av ingenting, men når den økningen på nesten 90 dollar fatet er spist opp på 15 år, så skjønner jeg at dette ikke er tilfellet.

Jeg vet ikke om jeg skjønner mindre eller mer, men litt skremt er jeg. Etter min mening rår det en viss naivitet i verdensøkonomien. Hellas stolte blindt på at de bare skulle klare å holde seg flytende, og til og med kapitalismens bastion USA har visst heller ikke forstått så mye som de trodde. Norge er i en unik økonomisk posisjon, det er på tide at vi se forbi denne naiviteten og faktisk descifrerer verdensøkonomien, slik at oljefondet ikke renner gjennom sprekkene.

Bok: A Dance with Dragons av George R.R. Martin

Lenge siden jeg har publisert noe her og det beklager jeg. Ikke meningen å legge dette på hylla, og det har jeg ikke gjort heller – det er mer som at jeg sparket av meg skoene under sofaen og tok på noen andre da jeg løp ut døra, også ble de bare liggende der en stund. Anywho, jeg leste altså ferdig den etterlengtede femte boken i A Song of Ice and Fire og det var et gledelig gjensyn.

Det er vanskelig å bedømme en bok man har et så stort fanboy-forhold til, objektivt. Jeg har forsøkt å holde meg nøytral og oppdaget en del småfeil underveis, men ingenting som ødela opplevelsen. Dance er en raskere bok enn de andre, det skjer mer her og stadig flere hendelser blir gjenfortalt gjennom rykter og meldinger med ravn. Det sa seg vel selv at pacingen måtte trappes opp litt, og det var en del ting som måtte skje for å stoppe den status quoen som Martin la opp til i slutten av tredje bok.

Martin har lagt til et par synspunktkarakterer, men her bryter han litt med sin vanlige MO. Ikke at det er galt, han må få lov til å endre den underveis, men vær obs på det hvis du er av den konservative typen. Dette er boken hvor mange ting faller fra hverandre og ting ser en del dystrere ut mot slutten. Det er enkelte steder og hendelser som virker til å miste relevansen sin, mens andre steder tar over. Martin har ikke blitt noe snillere mot karakterene sine, jeg vil heller hevde at han er blitt mer grusom.

Innimellom dukker det opp informasjon som virker til å være plantet der bare fordi Martin trenger den der. Det hadde gitt mer mening om noe av denne informasjonen ble avslørt i de mer tankefulle tidligere bøkene, i bisetninger og tilfeldige samtaler (slik personene fra novellen The Hedge Night dukker opp i Maester Aemons feberprat - les denne forøvrig, og se de tragiske hendelsene som førte til at Westeros gikk til helvete) Dance virker mindre tight enn de forrige bøkene, men med kaos og forvirring kan man vel ikke regne med annet. Avgjørelsen om å dele opp bok fire og fem virker dog ikke særlig rettferdiggjort med denne boken, og om en ti års tid får vi kanskje en revidert utgave av disse?

Det er uansett mange gledelige (mer eller mindre) gjensyn her med Jon, Tyrion, Aria, Jamie, Davos, Theon, Bran, Dany m.fl.

La oss håpe at George ikke klarer å hvile på laubærene fordi HBO snakker om å dele opp den tredje boken i flere sesonger, og får den romslige rumpa si i gir og gir ut den sjette boken snart.

Daniel Abraham tripple feature

 The Dragon's Path er en relativt standard fantasy-bok. Den er lavmælt, som man kan forvente av forfatteren av The Long Price Quartet, og ganske nedtonet på mange måter. Abraham er sparsommelig med detaljer her, og gir leseren bare det nødvendigste. Verdenen avsløres bir for bit, litt som en fog of war, og det samme gjelder for karakterene. Det er vledig lite fyll her, og handlingen hopper mellom scener som faktisk har noe for karakterutvikling eller historiedriv å gjøre. Det er forfriskende å lese en bok der forfatteren ikke bevisst har prøvd å lage en murstein (jf. Wheel of Time og Malazan-serien). Politikk og økonomi er sentrale, og Abraham har latt seg inspirere av historier om Medici-familien. Det er underliggende trusler her også, men når slutten kommer blir det vanskelig å skjønne akkurat hvilken vei dette vil gå. Jeg spår et hopp i år frem til handlingen i bok nummer 2, akkurat som i Long Price. Abraham liker tydeligvis å ta for seg det lange løp, og det liker jeg. For lesere som vil ha mye action og magi, og side på side med detaljer, så er ikke dette en bok for dem. Men hvis du vil ha en lettlest bok med mye potensial i fortsettelsen, så er nok dette et bra valg.

Leviathan Wakes (som James S.A. Corey) er første bok i en space opera sci-fi-serie. Boken er skrevet sammen med Ty Franck, som bare kan skryte av at han er George RR Martins personlige assistent. Men boken er knallbra. Historien begynner svært engasjerende, og veksler mellom to POV-karakterer. Den tar en vending mot midten, og går fra spenning på personnivå til spenning på et galaktisk nivå. Selve teknologien i boken virker overbevisende og "jordnær". Historien virker vanntett og implikasjonene blir garantert ikke klare før seriens tredje og siste bok. Jeg har nok noen problemer med fremstillingen av karakteren Holden, men det kan være dybder her jeg burde ha undersøkt. Boken har fått mye skryt internasjonalt som en av årest beste SFF-bøker, og du trenger ikke å være sci-fi-fan for å nyte den (jeg leser klart mest fantasy selv).

 Darker Angels er bok nummer 2 i under Abrahams pseudonym M.L.N. Hanover, og er en urban fantasy. Boken er lettlest sommerlektyre, og en slags guilty pleasure for meg. Jeg vil ikke si at det er en skikkelig bra bok, men den var moro. Litt overnaturlig spenning langs undersjangerens standardoppsett: kvinnelig hovedperson med bein i nesa, overnaturlige evner og en uant skjebne i vente. Jayné blir kastet inn i en verden hun ikke ante fantes etter at onkelen dør. Hun må nå jakte på demoner som tar over mennesker. Jeg har lest lite sånne bøker før, så hvordan den sammenlignes med andre lignende bøker vet jeg ikke. Jeg så en del likheter med Supernatural her og kommer nok til å lese videre i serien, selv om jeg innrømmer at det er fordi jeg er blitt skikkelig fan av Daniel Abraham og kommer til å sluke alt han gjør fremover. Styr gjerne unna denne hvis du ikke er blodfan av sjangeren eller Abraham eller bare vil ha en bok til en flytur eller stranda i sommer.

Tanker om norsk bokbransjes prispolitikk

Nok en gang en liten kommentar på en artikkel i Aftenposten, denne gangen i forhold til bokprisene i Norge. De færreste norske lesere er nok fullt klar over hva som dikterer prisene på bøkene de kjøper. Fastprisavtalen i Norge er laget for å gjøre konkurransen i bokbransjen likere, slik at ikke de med størst marginer kan presse disse slik at små forlag og små bokhandlere blir skviset ut av markedet. Det største argumentet mot denne fastprisavtalen er at de største forlagene allerede kontrollerer de store bokhandelkjedene, og at de derfor i praksis har et monopol der mindre forlag sliter med å slippe til. Hvorvidt nettopp dette er sant, er vanskelig å vite. Små forlag som Oktober og Juritzen har i de siste par årene stått bak de største bestselgerne. Jeg tror Oktober er med i Forleggerforeningen og er bundet av fastprisen, men Juritzen ikke er det. Oktober suksess med Knausgård skyldes nok i stor grad hypen og skandalene rundt bøkene, mens Juritzens suksess med bl.a. Samartin kan forklares med bra markedsføring og litt lavere priser.

De små forlagene virker positive til frie priser, mens de store forlagene virker negative til det. Problemet her er at fastprisen ikke har noen innvirkning på hvilken pris som i utgangspunktet blir satt på en bok - den styrer bare hvor lang tid det tar før forlaget kan rabattere prisen på boken. Altså kan man virkelig ikke si at fastprisen er årsaken til at prisen på en ny innbundet bok på norsk nå ligger og vaker rundt 400 kr. Saken er ikke så svart-hvitt. Hvis du vil ha en innsikt i prispolitikken her, så er det bare å gå e-boksaken i sømmene. Norske forlag krever momsfritak på e-bøker, selv om de selv mener at prisbesparelsen på e-bøker er lik momsen, altså vil de gå i null (minus de små kostnadene ved å sette opp et system for konvertering, noe de uansett må gjøre). Spørsmålet er egentlig om forlagene vil ha e-bøker i det hele tatt. Norske forbrukere vil ha nye bøker i e-bokformat, men er ikke villige til å betale fullpris for dem. Greit nok, men norske forlag vil ikke rabattere prisene, og det spørs om ikke Bokavtalens ånd faktisk forhindrer dem fra å gjøre det. Jeg har ikke sjekket tallene for de forskjellige bokhandelkjedene og hvor mye forlagene tjener på dem, men det kan godt være at norske forlag ikke vil sette dette sistribusjonsleddet og eventuelle pengesekken i fare. Markedet er ikke så stabilt som man skulle tro, se bare på Norli for et par år siden.

Noen kjappe tanker her altså. Mammutsalget lenge leve folkens!

Film - The Adjustment Bureau

The Adjustment Bureau handler om David Norris som er på vei oppover i politikken da han møter en jente han ikke klarer å slutte å tenke på. Veiene deres krysser stadig, men det viser seg at det er noen som ikke vil at de skal være sammen, noen med store ressurser og mystiske evner.

Filmen er basert på en novelle av Philip K. Dick, Hollywoods favorittkilde innen sci-fi (selv om dette strengt tatt er en fantasyfortelling). Jeg har aldri lest noe av Dick, men jeg har frem til nå sett meg lei på hvor mange av hans historier som blir filmatisert. Regissør og manusforfatter George Nolfi, kjent fra The Bourne Ultimatum og Ocean's Twelve, har gjort en kjempejobb her, men jeg vet ikke hvor mye filmen skiller seg fra novellen. Matt Damon er tydeligvis en av Nolfis favorittskuespillere, og han gjør en bra rolle her sammen med Emily Blunt.

Dette er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie og jeg likte filmen godt, men jeg vet ikke helt hvem målgruppen er. For meg er den perfekt fordi jeg liker fantasy og kjærlighetshistorier, men den gjengse fantasyfan syns kanskje dette er en liten bom, mens fans av kjærlighetshistorier kanskje ikke føler noen grunn til å se filmen. Synd, for det er en flott film.

Som vanlig har jeg ikke lyst til å røpe for mye av handlingen. Det er en kjærlighetshistorie som ikke er spesielt sentimental, så ikke vær redd for eller forvent deg en ny The Notebook. Det er også sentrale fantasyelementer, uten at dette strengt tatt er en fantasyfortelling. Filmen er nok markedsført som sci-fi, men per definisjon blir dette feil da det ikke finnes noen teknologi som står for det ekstraordinære her. Det bør være åpenbart hvem byrået jobber for ganske tidlig, så hvis den typen historier irriterer deg, så anbefaler jeg deg å bare slå av filmen i stedet for å sutre etterpå.

Jeg likte sound scoren i filmen veldig bra. Jeg kan ikke plukke noe på de visuelle effektene. Plottet virker solid, uten åpenbare hull og med kun et par ting som i ettertid skurrer litt. Skuespillet er nok ikke Oscarmateriale, og Blunt er nok mer spennende i sin rolle enn Damon er, men jeg føler ingen reprise av andre Damon-roller heller. Anthony Mackie virker som en spennende skuespiller som har gjort mange filmer før, og i følge IMDB er han også med i mange kommende filmer.

Nok en gang en litt vag anmeldelse, men hvis du er ute etter en spennende og ikke-sentimental, men fin kjærlighetshistorie med noen overnaturlige elementer, så er dette en bra film for deg.

Krigen i Libya

Som vanlig snakker jeg ikke fra en ekspertposisjon her, men jeg hadde en interessant samtale om krigen i Afghanistan med noen som hadde peiling for noen år siden. Hun mente at fordi Afghanistan ikke var anerkjent som nasjon, så kunne man ikke regne flyttingen av tropper inn i det området som en invasjon. Jeg vet ikke på hvilket grunnlag NATO befinner seg i Libya for tiden, men som en forlengelse av logikken over, så må utenlandske troppers nærvær i Libya uten regjeringens tillatelse kunne regnes som en invasjon. Det er godt mulig at FNs fredsbevarende styrker har et mandat for å beskytte sivilbefolkningen i et krigsherjet land, men slik jeg har forstått situasjonen i Libya, så er det NATO-styrker og ikke FN som er der, og disse styrkene angriper i tillegg den sittende presidentens styrker og posisjoner.

Det finnes knapt et menneske som kan forsvare Gadaffi, men jeg syns likevel vi skal forsvare suvereniteten til Libya. Hva er det som nå stopper EU fra å okkupere landet på samme måte som i Irak de neste 10 årene? Skal Norge nå begynne å lete etter olje der og la Statoil få svære kontrakter? Angrep er kanskje det beste forsvar, men i dette tilfellet så sliter jeg med å akseptere det som skjer.

Hagen åpner kjeften igjen

I Aftenposten i dag står det en artikkel om Carl I. Hagens utsagn om at eldre og syke bør få bo på hotell. Jeg forstår ikke helt hvordan han ser for seg at dette skal fungere. Det er greit nok at hotellene har dårlig belegg i perioder, men dette er noe hotellbransjen har vært vant til i alle år, og likevel utvider de stadig i Norge. Jeg klarer ikke å synes synd på dem, markedskreftene får styre dette. Og vi må regne med at prisene hotellene vil ta per rom blir mye høyere enn det ville vært å drifte et rom på sykehjem. Jeg ser ikke for meg at Hagen er for at myndighetene bruker muskler til å presse prisene til et akseptabelt minimum. I tillegg ville arbeidsforholdene for syke- og hjelpepleier på slike hoteller vært ganske nedverdigende, tror jeg. Dette ville ført til mer deltid og vikariater i denne sektoren fordi alle plassene ville være tidfestet til perioder da hotellene har lav trafikk, og uten en klausul om at hotellene kan kaste ut de eldre tror jeg også at det ville blitt uspiselig for dem.

Jeg er enig i at vi kan ha bruk for et helprivat alternativ i eldreomsorgen, men foruten statlig regulering skal ingen midler gå til dette. Hagen sforslag medfører at vi bruker skattepenger til å leie sykehjemsplasser på hoteller, og dette vil ikke bare sende feil signaler, men det vil være dyrt og muligens ha en uheldig utvikling på økonomien inne hotellnæringen. Ikke det at de ikke vil tjene penger, men jeg tror deres tilnærming til inntenktene kan bli noe forskjøvet. Bjørn Nilsens kommentar om at det muligens kan fungere i fremtiden er dog interessant. Mon tro om ikke hotellnæringen kan bli den første aktøren i en helprivat eldreomsorg? Jeg syns ikke at tanken er dum, for de har tross alt mer peiling på drift av den typen husholdning enn det kommunene har. Så lenge privatpersoner har muligheten og er villige til å betale mer for sin egen eller slektingers eldreomsorg, så er jeg overbevist om at dette kan avbelaste eldreomsorgen i Norge betraktelig.