Hvorfor Hobbiten kan mislykkes som filmatisering

Et kontroversielt utsagn, ikke sant? Hobbiten kommer nok til å bli en ålreit kassasuksess, men det er vanskelig å vite om populariteten til Ringenes Herre-filmene kommer til å smitte over eller ikke. Det kan faktisk vise seg å være negativt, i hvert fall hvis Jackson legger seg på den samme linjen i oppfølgerprologen (ja, litt som med Star Wars episode 1-3, kommer Hobbiten en stund etter de originale filmene som har handling etterpå).

Hobbiten er en enklere bok enn Ringenes Herre, og mye av det som gjorde RH til et "mesterverk" er ikke til stede i denne boken. Den er skrevet for barn, og markedsføres nå mot voksne personer som liker å kle seg ut eller fylle den bitte-lille veggplassen mellom en altfor stor TV og gigantiske høytalere med DVD/BD-samlebokser. Jackson bør ikke fokusere på å lage en kopi av RH her, dette er en enklere fortelling som bør bli en action-/eventyrfilm av det gode, gamle slaget. Nå tar jeg dog utgangspunkt i en trailer jeg nettopp så, og som med alle trailere kan det godt være at den gir et annet inntrykk enn selve filmen. Men derfor var jeg også så begeistret da jeg først hørte at Del Toro skulle regissere disse filmene (nok en tabbe - det burde bare være én film) fordi han har et godt grep om horror (men et slapt grep om action, se Hellboy). Jackson kan forsåvidt lage actionfilmer, og jeg håper at Hobbiten blir en slik film.

Alt jeg har sagt ovenfor vil ikke bidra til hvorvidt Hobbiten lykkes i forhold til antall solgte billette/eksemplarer, men det kan godt være at det blir en mye dårligere filmatisering enn Ringenes Herre. Hvem vet, det kan godt hende at den beste dramatiseringen av Hobbiten jeg noen gang kommer til å ha sett var for 8 år siden i Belfast. Men så var den faktisk ganske bra også da!

Film: Drive

Jeg hadde utelukkende hørt gode ting om Drive, og filmen innfridde forventningene. Jeg har bare sett en film av regissør Nicolas Winding Refn før, den noe surrealistiske vikingfilmen Valhalla Rising, en film man kan se paralleller til i Drive (dog forbedret på alle punkter). Ryan Gosling spiller hovedrollen i Drive, og jeg har tidligere bare sett ham i The Notebook, en film som ligger helt på den andre enden av filmsjangerskalaen (altså en øm og fin kjærlighetsfortelling, en av de ultimate jentefilmene). Cary Mulligan kjenner jeg fra Never Let Me Og, som til tross for sine milde, men sentrale science fiction-elementer ligger i samme sjiktet som The Notebook. Jeg liker godt at Refn henter gode dramaskuespillere til Drive og det passer godt fordi filmen er mer karakterdrevet enn de fleste action-thrillere. Mer om det senere. Eller dukker Bryan Cranston fra Malcolm in the Middle og Breaking Bad og Ron Perlman fra Sons of Anarchy, Hellboy, City of Lost Children m.m.m. opp i sentrale roller. Heller ikke de er åpenbare valg for en action-thriller.

Filmen handler om en mann (Gosling) som jobber som fluktbilsjåfør på si, via sin sjef og mentors (Cranston) tilknytninger til underverdenen. Han er en stille figur som tydeligvis venter på en eller annen mening med livet. Han virker til å finne dette hos nabojenta som bor sammen med sønnen sin mens hun venter på at mannen skal slippe ut av fengsel. Filmen bygges forholdsvis sakte opp og det er hele tiden hendelser utenfor hovedpersonens kontroll som driver handlingen fremover, han bare reagerer på den. Og det virker logisk, for han er på ingen måte en agent i sin egen skjebne og er sånn sett en uvanlig actionhelt. Men er dette en actionfilm? Ja og nei. Det viktigste virkemiddelet til Refn, et som Gosling behersker til de grader, er stillhet. Dette var også et virkemiddel i Valhalla Rising og hovedpersonen der var mye den samme, men oppbyggingen i Drive er nesten motsatt (og dermed mer konvensjonell) ved at man bygger opp mot action med stillhet.

Når ting begynner å skje, så skjer dette på en overbevisende måte. Hovedpersonen er på ingen måte et overmenneske, men er smart nok til å utnytte de mulighetene som situasjonen byr på. Det er ikke all handlingen som overbeviser like mye, og motivasjonen virker noe vag, men det er nok en del her som kan sammenlignes med No Country for Old Men. Jeg kunne godt trukket inn Donnie Darko her også, men jeg skal ikke gå for langt inn på det selv om jeg kanskje allerede har røpet alt for mye bare med disse to referansene.

Alt i alt en engasjerende og troverdig film, som til tross for at det ikke er en rendyrket actionfilm, vil appellere hovedsakelig til menn. Men filmen er noen hakk smartere enn ellers i sjangeren. Jeg er glad for at Ryan Gosling fikk sjansen til å spille her fordi det ser ut som han har blitt et stjerneskudd. Han har klart å bryte ut av castinghelvete og er på vei mot A-listestatus. Carey Mulligan har nok også fått mye oppmerksomhet, og det er vel fortjent. Hun gjør et godt motstykke til Gosling, og de er begge gode nok skuespillere til å fylle stillheten i Drive med tungt innhold.

Klassikere - oppsamlingsheat

Long time, no write

Jeg har nettopp pløyd gjennom tre av forlaget Gollancz sine Science Fiction og Fantasy Masterworks-bøker. Jeg har hatt litt blandede opplevelser med serien før, og denne gangen var intet unntak, men jeg syns likevel det er et flott tiltak. Fantasy-serien har 50 titler og SF-serien har i overkant av 70 titler. Ikke alle er i trykk til enhver tid, og noen er vel ute av trykk for godt. De er et fint sted å starte hvis du vil ha med deg noen klassikere innen sjangrene, men det er likevel ingen garanti for at du liker dem. Tidligere har jeg vært mer fornøyd med SF-bøkene i serien enn Fantasy-bøkene. Det har fått meg til å innse at nivået på ideer og skriving er høyere i SF enn Fantasy. De tre bøkene jeg har lest nå er Jonathan Carrolls Voice of our Shadow, Ursula LeGuins The Dispossessed og Patrcia A. McKillips The Forgotten Beasts of Eld.

Jonathan Carroll - Voice of our Shadow (Fantasy Masterworks)
Dette er en velskrevet bok, lettlest og engasjerende, men den er nok litt for perifer for de fleste Fantasy-lesere. Jeg har sikkert ikke skjønt den helt, men bøkene til Carroll kommer høyt anbefalt, så det er mulig det er mer å hente i de andre bøkene hans. Jeg likte å lese boken, men kommer ikke på noe jeg kan anbefale den for, kanskje med unntak av som en leksjon i hvordan man skriver en bok med en flott flyt og oppbygning.

Ursula LeGuin - The Dispossessed (SF Masterworks)
LeGuin er nok mest kjent for de fleste som forfatter av Earthsea-bøkene, udødeliggjort i dårlige TV-filmer og en Studio Ghibli-film, men hun har også et godt rykte som SF-forfatter. Med The Dispossessed skjønner jeg hvorfor. Boken er en overbevisende debatt mellom sosialisme og kapitalisme, uten at den egentlig tar sider i debatten. Hovedpersonen kommer fra en bebodd måne rundt en planet, og de som bor på månen flyttet dit fordi de var tilhengere av en ultimat sosialisme. Kapitlene tar oss med til månen i hans fortid og planteten i hans nåtid. Det er altså en fortelling som handler om hva hovedpersonen gjør på planeten og hans møte med denne kapitalistkulturen, og om hvordan livet er på månen og hva som førte ham til å forlate den. Boken er velskrevet, engasjerende og full av ting å tenke på. Jeg hater å røpe ting, så jeg vil bare si at jeg kan anbefale denne boken. Oppbyggingen er utmerket, med en perfekt balanse der forfatteren røper enkelte ting i nåtid som leseren å vente til at blir forklart i fortidskapitlene.

Patricia A. McKillip - The Forgotten Beasts of Eld (Fantasy Masterworks)
Endelig en velskrevet og tilgjengelig Fantasy Masterworks-bok. Boken er skrevet i en tone som minner om eventyr, og dette bidrar sterkt til lettleseligheten. Det er også en fascinerende historie i en verden som først virker noe uskyldig (pga hovedpersonens naivitet), men som raskt begynner å forespeile noe dystrere. Jeg leste denne raskt, og hev meg straks over en trilogi satt i samme verden, The Riddla-master's Game, som jeg foreløpig er godt fornøyd med. The Forgotten Beasts of Eld ligner lite på moderne fantasy-bøker, så det kan være at det ikke passer for deg, men i motsetning til de andre bøkene jeg har lest i Fantasy Masterworks-serien, er den både tilgjengelig og har nok fantasy-elementer til et det tilfredsstiller.

Bok: Blood Meridian av Cormac McCarthy

Jeg kan ikke hevde å ha forstått denne boken i det hele tatt. Den hevder ikke å være jordnær og den forsøker ikke å være det, men når man plukker opp en mainstreambok av en av USAs største nålevende forfattere, så har man noen forventninger. Jeg har tidligere lest to bøker av McCarthy, The  Road og No Country for Old Men - den første var en ganske platt postapokalyptisk fortelling, mens den andre er en god bok som overgår filmatiseringen på mange måter. 

Blood Meridian handler om en gutt (the kid) som reiser vestover og finner en verden av vold. Han ender opp sammen med en bitteliten wannaby-hær som vil ta tilbake Mexico og gjøre territoriet amerikansk. De kommer ikke langt, og the kid blir med en gruppe skalpejegere videre inn i Mexico. Det er mange voldsscener gjennom boka, og skalpejegerne er brutale og nådeløse.

Boken er ikke lett å forstå, men det jeg slet mest med var troverdigheten. Jeg hadde ingen problemer med å godta motivasjoner og handlinger her, men jeg slet med settingen. Hadde dette vært en fantasybok, så ville jeg tatt alt for god fisk, men jeg har sett for mange filmer til å kunne godta terrenget og været. Det er godt mulig det er slik i virkeligheten, men beskrivelsene virker ikke forankret i virkeligheten av den grunn.

Jeg finner en del referanser til gode kritikker på Internett, men uten å fordype meg i dem ad nauseam, klarer jeg ikke å forstå denne boken. Den er en voldelig og alternativ western, men langt fra tilgjengelig nok etter min smak. No Country for Old Men var ikke akkurat mer forklarlig, men den ga likevel ikke inntrykk av å gå over hodet på meg. Jeg satt igjen med flere meningsfulle inntrykk etter den - alt jeg har fra Blood Meridian er scener der amerikanerne usannsynlig nok kapper av lemmer med stor bowiekniver.

Jeg innrømmer villig at jeg ikke skjønte denne boken, men i motsetning til med Hal Duncans Vellum, så blir jeg ikke imponert av dette. Det er godt mulig du skjønner mer enn meg, så les gjerne Blood Meridian og forklar den til meg. Men du er advart!

Why do I read?

I'm a reader, it's one of the few things I'm known for. I used to have a pair of pants with pockets I could fit a Discworld paperback into. Needless to say, I wore them a lot. Hideous things. I still can't go anywhere without a book, just on the off-chance I'll have five minutes of downtime to kill. I think I feel more naked without a book with me than my phone.

I was a late reader. Not sure it that's a term, but if it isn't then I coined it now. We used to have this library bus come to my elementary school once a month. I grew up in the country and we didn't have our own library. All the other kids borrowed books from the bus and took turns borrowing the same books. I didn't. I remember it was just before summer, just before we were done with elementary school and were going on to junior high, when I suddenly got the urge to go and ask the librarian for a book. I was hooked on the TV show Babylon 5 at the time, and I asked her for a science fiction book. She turned my attention to the first volume of Robert Jordan's series The Wheel of Time. Not exactly sci-fi, as a geek like me would know, but I didn't care then and I don't care know. The Norwegian translation of the first volume was split in two parts, and I got them both.

I took the books home with me and started reading. Before I was halfway through the first part, I'd returned the borrowed books to the library. I hadn't given up, I just took some money I'd gotten for my birthday and I bought them instead. And that was the start. I hoarded most of the translated fantasy books I could find, the ones that seemed interesting anyway. I eventually had to go to the proper library one town over and ask them to borrow books for me from other libraries, but now I had to switch to books in English to get my fix. That move turned out to dictate what I would do for the next fifteen years, and probably for the next fifty years.

But I digress, a fault I plan to cultivate further. Why do I read? Why does anyone read? I've called myself an escapist, and that may be apt, but the term seems to come with a certain stigma. I don't read to escape reality, but the books I read are so far from reality that it seems that must be the only reason for reading them. I'm a fantasy buff, I've even made living being a fantasy buff. I read books with elves and dwarves, worlds with several suns or moons, dragons and monsters, magic and alternate histories. This isn't because I wish I lived in such a world rather than the real one. Nor is it, as I thought for the longest time, that I'm so disconnected from and know so little of the real world. It turns out I'm very much connected with it, and I know a lot about it and have seen a bit of it. It's just that it takes a lot to convince me that something is real or plausible when I can reach out and touch it if I look up from the page.

Good literature, kind of the modern holy grail, happens when books can tell us something about human nature, about the human condition. It happens when you can describe something universal, some piece of universal truth that you carry along with you for the rest of your life. And while most fantasy books aren't great literature, most of them come a lot closer to achieving this goal than other genres do. Because when you write about worlds and things that aren't real, you're left with one thing that can convince the reader that it is plausible (not in the sense that it could exist, but rather in the sense that it could happen). You're left with the characters. The need to seem like real people, and they need to respond to situations like an actual person would. And in this way, fantasy books say more about human nature than crime novels do.

That's one of the things I like about the books I read. That's one of the reasons I keep reading them. I've read a few of the classics, I'm familiar with the canon, and while I'm not a fanboy, I have to say that the characters who live on in may head when I finish a book can't be found in any of these books. They number among them Matt Cauthon, John Ross, Zaphod, Zeddicus Z'ul Zorandor, Jant Shira, Toc the Younger, Thomas Covenant, Locke Lamora, Arithon, Lyra, Felthrup, Achamian, Otah Machi, Shadow, to name but a precious few. It sounds like a crowded place, but it doesn't feel that way. And I'm not in anyway like these people, some I don't even, but in their own way they've taught me something about being human. This may be why I read.

Film: Kong Curling

I går så jeg Atle Antonsens film Kong Curling på kino, i en trang, men ellers helt grei sal på Saga Kino. Jeg har ventet lenge filmen, og hatt sånn passe forhåpninger helt siden jeg først leste om den. For de av oss som har brukt noen timer foran TV-skjermen og sett på curling i OL, var kombinasjonen Atle Antonsen med ensemble og hovedpersonen Truls Paulsen (må jeg påpeke ordspillet?), uimotståelig.

Alt i alt er dette en fornøyelig film, godt over par hva gjelder norsk film. Jeg lo godt mange steder, og den har en sedvanlig norsk blanding av underfundige personer/situasjoner og melankolsk eksistensialisme. Likevel virker filmen til dels lite helhetlig. Det er mange scener som ikke passer inn i helheten, selv om de er morsomme.

Skuespillerprestasjonene var bra. Atle Antonsen fungerte godt som en nedtonet, komisk versjon av Dag. Bare Egil dukker opp som en tafatt curling-dommer. Jon Øigarden og Kåre Conradi er hysterisk morsomme. Jan Sælid var ukjent for meg før nå, men var kanskje den morsomste bifiguren (selv om story-arcen hans er poengløs). Steinar Sagen fungerte helt greit, men det er Øigarden som gjør Sagen-scenene morsomme.

Som en sporstfilm er nok Kong Curling svak. Nå er kanskje ikke curling den mest spennende sporten, og det er vanskelig å formidle spenningen på film. Derfor har nok manusforfatterne skrevet inn en haug med absurde personer og situasjoner. De prøver å holde seg på et overfladisk nivå der de vet at de vil mislykkes, og det er lurt, men det blir ikke nødvendigvis bra av den grunn.

Er det verdt å se Kong Curling? Ja, hvis du vil se en helt ålreit norsk komedie. Jeg har ikke sett en god norsk film siden De usynlige og Trolljegeren, og har jevnt over mistet troen på norsk film, men i en filmbransje der Judd Apatow har begynt å lide av suksess-syndromet, så fungerer Kong Curling godt til å fylle komediebehovet.

06.10.2011

For K

We all search for girls
who shine like the stars
Well I've found the girl
who eclipses them all

With her in my arms
I cradle the world
In her lovely eyes
deeper truths shine

She's the totem beast
racing through my dreams
She's the wind neath my wings
and the gravity that grounds me

Her touch is a drug
her lips are the cure
The addiction I feel
at last set me free

She broke the hour glass of time
on infinity's shore
and I built a castle for us there
to live forever more

Sykejournal eller nye TV-serier

Jeg lå nylig syk på sofaen hjemme og orket ikke annet enn å se på TV, og da benyttet jeg sjansen til å få med meg noen av høstens nye TV-serier. Her er noen korte tanker om noen av dem:

Person of Interest - en TV-serie skapt av Jonathan Nolan, broren og samarbeidspartneren til geniet Christopher Nolan. Hovedpersonen spilles av Jim "Jesus" Caviezel. Serien handler om en tidligere special forces-soldat som har havnet på skråplanet etter å ha mistet noen. Han rekrutteres av en mann som har bygget en Orwellsk maskin for amerikanske myndigheter, en maskin som analyserer alt av video, telefonsamtaler og e-poster for å finne terrorister. Men den kan også finne personer som kommer til å være involverte i mord, noe som maskinene er lært opp til å ignorere. Sammen finner de slike mennesker og prøver å hjelpe dem. På papiret er dette veldig Minority Report, men etter to episoder vil jeg si at serien har mye mer potensial. Caviezel har ristet av seg karrierestigmaet (sorry!) han har lidd av siden Passion of the Christ og spiller en stillferdig voldsmaskin i en TV-serie som ikke benytter seg av vanlige konspirasjonsteorier, men som ser ut til å skape sin helt egne.

Ringer - en ny dramathriller med Sarah Michelle Gellar, Ioan Gruffudd og Nestor Carbonell handler om en kvinne (Bridget) som rømmer fra politiet dagen før hun skal vitne i en mordsak. Hun rømmer til tvillingsøsteren sin (Siobhan), som tar sitt eget liv og Bridget tar over livet til Siobhan i et desperat forsøk på å holde seg skjult. Dette ville vært komplisert nok, men noen er ute etter å drepe Siobhan også. Jeg syns denne serien fungerer godt på det mellommenneskelige planet, og den prøver ikke å være for mystisk, men ser ut til å ta seg tid til å bygge opp til noe. Vi får se hvordan det utvikler seg, men serien er lovende. Og det er så lenge siden Buffy at de av oss med eventuelle elsk- eller hatforhold til SMG burde klare å komme over dette.

Terra Nova - en del av høstens sci-fi-bølge, som gjør et godt førsteinntrykk i dobbeltepisoden som åpner sesongen, men som i episode 3 begynner å lide litt av standardplotsyndromet. Året er 2149 og jorden er snart ubeboelig, men menneskeheten har klart å lage et hull i tid og rom til en alternativ tidslinje. Men den kan bare åpnes til 85 millioner år tilbake i tid, og hovedpersonene våre blir med på den tiende bølgen med kolonister. Vi snakker dinosaurer og en slags sci-fi-nybyggerserie ala Earth 2 og Outcasts. Men blir fort litt for mye sensasjon og litt for lite relasjon for min del, men denne fordelingen kan jo jevnes ut etter noen episoder.

Jeg har også sett begynnelsen på sesong 7 av Supernatural og sesong 8 av House. Supernatural tok en annen vri enn jeg hadde trodd, og kickstarter sesongen med en cliffhanger i andre episode. Det blir sikkert mye av det samme, men det føles ikke gammelt. House begynner med at den gode doktoren sitter i fengsel. Episoden er spennende, i begynnelsen får man innstrykk av at House har full kontroll, men det begynner å rakne. Kanskje den mest spennende episoden jeg har sett.

Emmy-vinnere 2011

Har lest listen over Emmy-vinnere på IMDB nå.

Må si meg fornøyd med at Peter Dinklage fikk en pris for rollen som Tyrion Lannister i Game of Thrones. Gleder meg masse til neste sesong!

Jim Parsons fikk en velfortjent pris for rollen som Sheldon Cooper i Big Bang Theory, han gjør en knallbra innsats i en serie som bør ta noen lure grep i kommende sesong for ikke å miste meg som seer.

I tillegg fikk Margo Martindale en pris for sin rolle som Mags Bennett i Justified, en utrolig bra TV-serie og en utrolig bra rollefigur.

Utover dette har jeg ikke noe forhold til noen av seriene som fikk priser, med unntak av at jeg har hoppet av Boardwalk Empire. Den fenget til et visst punkt, men nå gidder jeg ikke mer. Så fikk den bare en regipris, ikke akkurat prisen som skaffer dem seere. Mad Men fikk selvfølgelig en pris, men tviler på at jeg kommer til å se flere episoder. Har heller ikke noe forhold til Modern Family, den virker litt for amerikansk for min smak. Blir nok mer spennende å se utdelingen neste år, det er en del nye serier på trappene fremover.

Hvorfor stemmerett for 16-åringer er feil

Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Da kan man stemme ved valg, ta egne avgjørelser, kjøre bil og drikke alkohol. Derfor burde ikke 16-åringer få stemme ved lokalvalg, de er ikke myndige. Hvis de skal stemme, må myndighetsalderen senkes til 16 år. Nå skal det sies at vi i Norge har en tradisjon for inkonsekvens, man kan ikke kjøpe og drikke alkohol over 22 % før man er 20 år, men dette er også feil, nettopp på grunn av myndighetsalderen på 18 år. Jeg trekker ikke frem dette som et argument for at vi skal være mer inkonsekvente, jeg mener vi skal være mer konsekvente og derfor senke aldersgrensen for spritkjøp til 18 år. Når man er voksen, så er man voksen, og da skal man kunne velge å drikke sprit. Ellers må myndighetsalderen heves til 20 år hvis myndigheten mener at en 18-åring ikke er moden nok til å drikke sprit.