Tanker om norsk bokbransjes prispolitikk

Nok en gang en liten kommentar på en artikkel i Aftenposten, denne gangen i forhold til bokprisene i Norge. De færreste norske lesere er nok fullt klar over hva som dikterer prisene på bøkene de kjøper. Fastprisavtalen i Norge er laget for å gjøre konkurransen i bokbransjen likere, slik at ikke de med størst marginer kan presse disse slik at små forlag og små bokhandlere blir skviset ut av markedet. Det største argumentet mot denne fastprisavtalen er at de største forlagene allerede kontrollerer de store bokhandelkjedene, og at de derfor i praksis har et monopol der mindre forlag sliter med å slippe til. Hvorvidt nettopp dette er sant, er vanskelig å vite. Små forlag som Oktober og Juritzen har i de siste par årene stått bak de største bestselgerne. Jeg tror Oktober er med i Forleggerforeningen og er bundet av fastprisen, men Juritzen ikke er det. Oktober suksess med Knausgård skyldes nok i stor grad hypen og skandalene rundt bøkene, mens Juritzens suksess med bl.a. Samartin kan forklares med bra markedsføring og litt lavere priser.

De små forlagene virker positive til frie priser, mens de store forlagene virker negative til det. Problemet her er at fastprisen ikke har noen innvirkning på hvilken pris som i utgangspunktet blir satt på en bok - den styrer bare hvor lang tid det tar før forlaget kan rabattere prisen på boken. Altså kan man virkelig ikke si at fastprisen er årsaken til at prisen på en ny innbundet bok på norsk nå ligger og vaker rundt 400 kr. Saken er ikke så svart-hvitt. Hvis du vil ha en innsikt i prispolitikken her, så er det bare å gå e-boksaken i sømmene. Norske forlag krever momsfritak på e-bøker, selv om de selv mener at prisbesparelsen på e-bøker er lik momsen, altså vil de gå i null (minus de små kostnadene ved å sette opp et system for konvertering, noe de uansett må gjøre). Spørsmålet er egentlig om forlagene vil ha e-bøker i det hele tatt. Norske forbrukere vil ha nye bøker i e-bokformat, men er ikke villige til å betale fullpris for dem. Greit nok, men norske forlag vil ikke rabattere prisene, og det spørs om ikke Bokavtalens ånd faktisk forhindrer dem fra å gjøre det. Jeg har ikke sjekket tallene for de forskjellige bokhandelkjedene og hvor mye forlagene tjener på dem, men det kan godt være at norske forlag ikke vil sette dette sistribusjonsleddet og eventuelle pengesekken i fare. Markedet er ikke så stabilt som man skulle tro, se bare på Norli for et par år siden.

Noen kjappe tanker her altså. Mammutsalget lenge leve folkens!

Film - The Adjustment Bureau

The Adjustment Bureau handler om David Norris som er på vei oppover i politikken da han møter en jente han ikke klarer å slutte å tenke på. Veiene deres krysser stadig, men det viser seg at det er noen som ikke vil at de skal være sammen, noen med store ressurser og mystiske evner.

Filmen er basert på en novelle av Philip K. Dick, Hollywoods favorittkilde innen sci-fi (selv om dette strengt tatt er en fantasyfortelling). Jeg har aldri lest noe av Dick, men jeg har frem til nå sett meg lei på hvor mange av hans historier som blir filmatisert. Regissør og manusforfatter George Nolfi, kjent fra The Bourne Ultimatum og Ocean's Twelve, har gjort en kjempejobb her, men jeg vet ikke hvor mye filmen skiller seg fra novellen. Matt Damon er tydeligvis en av Nolfis favorittskuespillere, og han gjør en bra rolle her sammen med Emily Blunt.

Dette er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie og jeg likte filmen godt, men jeg vet ikke helt hvem målgruppen er. For meg er den perfekt fordi jeg liker fantasy og kjærlighetshistorier, men den gjengse fantasyfan syns kanskje dette er en liten bom, mens fans av kjærlighetshistorier kanskje ikke føler noen grunn til å se filmen. Synd, for det er en flott film.

Som vanlig har jeg ikke lyst til å røpe for mye av handlingen. Det er en kjærlighetshistorie som ikke er spesielt sentimental, så ikke vær redd for eller forvent deg en ny The Notebook. Det er også sentrale fantasyelementer, uten at dette strengt tatt er en fantasyfortelling. Filmen er nok markedsført som sci-fi, men per definisjon blir dette feil da det ikke finnes noen teknologi som står for det ekstraordinære her. Det bør være åpenbart hvem byrået jobber for ganske tidlig, så hvis den typen historier irriterer deg, så anbefaler jeg deg å bare slå av filmen i stedet for å sutre etterpå.

Jeg likte sound scoren i filmen veldig bra. Jeg kan ikke plukke noe på de visuelle effektene. Plottet virker solid, uten åpenbare hull og med kun et par ting som i ettertid skurrer litt. Skuespillet er nok ikke Oscarmateriale, og Blunt er nok mer spennende i sin rolle enn Damon er, men jeg føler ingen reprise av andre Damon-roller heller. Anthony Mackie virker som en spennende skuespiller som har gjort mange filmer før, og i følge IMDB er han også med i mange kommende filmer.

Nok en gang en litt vag anmeldelse, men hvis du er ute etter en spennende og ikke-sentimental, men fin kjærlighetshistorie med noen overnaturlige elementer, så er dette en bra film for deg.

Krigen i Libya

Som vanlig snakker jeg ikke fra en ekspertposisjon her, men jeg hadde en interessant samtale om krigen i Afghanistan med noen som hadde peiling for noen år siden. Hun mente at fordi Afghanistan ikke var anerkjent som nasjon, så kunne man ikke regne flyttingen av tropper inn i det området som en invasjon. Jeg vet ikke på hvilket grunnlag NATO befinner seg i Libya for tiden, men som en forlengelse av logikken over, så må utenlandske troppers nærvær i Libya uten regjeringens tillatelse kunne regnes som en invasjon. Det er godt mulig at FNs fredsbevarende styrker har et mandat for å beskytte sivilbefolkningen i et krigsherjet land, men slik jeg har forstått situasjonen i Libya, så er det NATO-styrker og ikke FN som er der, og disse styrkene angriper i tillegg den sittende presidentens styrker og posisjoner.

Det finnes knapt et menneske som kan forsvare Gadaffi, men jeg syns likevel vi skal forsvare suvereniteten til Libya. Hva er det som nå stopper EU fra å okkupere landet på samme måte som i Irak de neste 10 årene? Skal Norge nå begynne å lete etter olje der og la Statoil få svære kontrakter? Angrep er kanskje det beste forsvar, men i dette tilfellet så sliter jeg med å akseptere det som skjer.

Hagen åpner kjeften igjen

I Aftenposten i dag står det en artikkel om Carl I. Hagens utsagn om at eldre og syke bør få bo på hotell. Jeg forstår ikke helt hvordan han ser for seg at dette skal fungere. Det er greit nok at hotellene har dårlig belegg i perioder, men dette er noe hotellbransjen har vært vant til i alle år, og likevel utvider de stadig i Norge. Jeg klarer ikke å synes synd på dem, markedskreftene får styre dette. Og vi må regne med at prisene hotellene vil ta per rom blir mye høyere enn det ville vært å drifte et rom på sykehjem. Jeg ser ikke for meg at Hagen er for at myndighetene bruker muskler til å presse prisene til et akseptabelt minimum. I tillegg ville arbeidsforholdene for syke- og hjelpepleier på slike hoteller vært ganske nedverdigende, tror jeg. Dette ville ført til mer deltid og vikariater i denne sektoren fordi alle plassene ville være tidfestet til perioder da hotellene har lav trafikk, og uten en klausul om at hotellene kan kaste ut de eldre tror jeg også at det ville blitt uspiselig for dem.

Jeg er enig i at vi kan ha bruk for et helprivat alternativ i eldreomsorgen, men foruten statlig regulering skal ingen midler gå til dette. Hagen sforslag medfører at vi bruker skattepenger til å leie sykehjemsplasser på hoteller, og dette vil ikke bare sende feil signaler, men det vil være dyrt og muligens ha en uheldig utvikling på økonomien inne hotellnæringen. Ikke det at de ikke vil tjene penger, men jeg tror deres tilnærming til inntenktene kan bli noe forskjøvet. Bjørn Nilsens kommentar om at det muligens kan fungere i fremtiden er dog interessant. Mon tro om ikke hotellnæringen kan bli den første aktøren i en helprivat eldreomsorg? Jeg syns ikke at tanken er dum, for de har tross alt mer peiling på drift av den typen husholdning enn det kommunene har. Så lenge privatpersoner har muligheten og er villige til å betale mer for sin egen eller slektingers eldreomsorg, så er jeg overbevist om at dette kan avbelaste eldreomsorgen i Norge betraktelig.

Bok: Leviathan Wept & other stories av Daniel Abraham

Jeg har vel klaget over at jeg leser for lite noveller, så når en av mine favorittforfattere fikk utgitt en novellesamling hos Subterranean Press, et forlag som spesialiserer seg på flotte spesialutgaver av populære SFF-bøker, måtte jeg kjøpe den. Jeg ble også nysgjerrig når jeg fikk inntrykk at Daniel Abrahams kommende SF-serie ser ut til å bygge videre på tittelnovellen fra denne samlingen.

Samlingen er full av sjangernoveller, science fiction, fantasy og horror. Det var ingen av historiene jeg ikke likte, men om noe var fantasyinnslaget A Hunter in Arin-Quin klart svakest. Flat Diane er noe av det mest forstyrrende jeg har lest, en veldig subtil horrornovelle som kryper under huden på deg. The Cambist and Lord Iron er en dystrere vri på Prinsen og fattiggutten og er sammen med Flat Diane den beste novellen i samlingen. The Support Technician Tango er en saktmodig og fascinerende historie om personer som prøver å endre livet sitt, med en overnaturlig katalysator som ikke nødvendigvis vil folk noe godt. Exclusion er en historie som trekker klare paralleller til Facebook, og som er verdt litt ettertanke. As Sweet tar for seg Romeo og Julie på en helt ny måte, fra en helt annen vinkel, men handler mest om et forhold som har stagnert. Det er en veldig sår historie, som nesten bør unngås fordi den er så engasjerende. The Curandero and the Swede maler en amerikansk mytologi på linje med American Gods, så hvis du vil ha noe gaimansk med en bedre penn er dette den perfekte novellen for deg.

Leviathan Wept & other stories er en knallgod novellesamling, med to prisbelønte noveller mellom omslagene. Den er dessverre utsolgt fra forlaget siden de bare gir ut begrensede opplag, men Amazon så ut til å ha flere igjen. Daniel Abraham er dessverre ikke en blockbuster-forfatter, og det er veldig synd, men for de av dere som holder øyne åpne etter fantasy som er et par hakk over det gjengse, så trenger dere ikke se lenger enn The Long Price Quartet.

Fantastiske Norge

En venn av meg påpekte norsk presses ensidige dekning av SFF-litteratur, nemlig med fokus på barne- og ungdomslitteratur. Norsk bokbransjes prispolitikk har presset voksne SFF-lesere til å sogne til anglisk kilder for å tilfredsstille leselysten, og dette har nok i stor grad stoppet opp utviklingen av SFF-litteratur i Norge, med et skinnende unntak i barne- og ungdomsseksjonen. Derfor kan man kanskje forstå at norsk presse fokuserer mye på denne delen av sjiktet når de presenterer bøker, men jeg syns det er synd og skam at SFF-litteraturen blir stigmatisert på denne måten. For noen år siden ble jeg også presentert for at tamt og fåfengt forsøk på selvpublisering av en tobinds SF-serie, og selv om jeg aldri fikk noe godt inntrykk av kvaliteten på enne (uleste) serien, så syntes jeg at det var synd at forfatteren måtte ty til dette. En innrømmelse er på sin plass, og det er fordi jeg er litt for ung og ikke opplevde SFF-bølgen på 70- og 80-tallet, så er jeg ikke spesielt godt belest på eldre norsk SFF, men jeg har hatt øynene åpne for nye norske forfattere, og på 90-tallet forelsket jeg meg derfor i bøkene til B. Andreas Bull-Hansen.

Jeg har nevnt Bull-Hansen på denne på bloggen før, og det var med stor skuffelse at jeg fikk bekreftet hvor liten pressedekning den første boken i hans nye fantasy-serie fikk. Jeg fant én god anmeldelse og én utrolig dårlig anmeldelse av den via forlagets hjemmesider. Det skal sies at jeg likte boken veldig godt, men jeg liker å tro at jeg har kritisk sans, og når jeg sier at én av disse anmeldelsene er dårlig så er det på grunnlag på selve anmeldelsen og ikke at boken ble dårlig mottatt av anmelderen. Her er det snakk om en anmelder som dømmer boken på fordommer og feil premisser, heller enn å fordype seg i det litterære. Han nevner rasisme som et tema i boken, og sammenlignet med Bull-Hansens trilogi om Evv Lushon kan man forstå en viss skepsis, men disse bøkene trekkes ikke inn i anmeldelsen og utover forholdet mellom æsene og vanene vil jeg ikke si at rasismen strekker forbi mytologien.

"Jotnens hjemkomst" er etter min mening en genial gjenfortelling av de norrøne mytene, som blåser nytt liv i vår gamle mytologi på en måte som ingen har gjort før. Det er et frittstående litterært verk som tar seg friheter med det vi kan kalle kildematerialet, men som Klassekampens anmelder påpeker, så vet Bull-Hansen nok om mytene til å gjøre det klart når han bryter med dem - han tar informerte valg, avvikene hans stammer ikke fra uvitenhet. Jeg kommer snart til å hive meg over bok nummer to, "Før de ni verdener styrter", og jeg bør sikkert lese gjennom hele serien både to og tre ganger før jeg kommer med noen altfor bombastiske utsagn, men likevel har jeg lyst til å si at disse bøkene gir et så godt innblikk i norrøn mytologi at de gjør seg fortjent til å settes på pensum i en komparativ sammenheng med mytene.

Poenget mitt er et det finnes god norsk SFF-litteratur for voksne, og at media (og forlagene) burde fokusere på det lille som produseres, heller enn å snakke om oversatte barnebøker.

Vagabond

I keep roaming still, but no longer aimless
The rust on my compass is flaking off
Showing chromed steel yet again
The stride I thought strong and powerful
Now seems feeble as leagues fly by
My threadbare cloak is lined with silver
And my whole-ridden soles are mended
I still have a way to go before dark
But the fog on the horizon has lifted
Revealing a hearth burning in the distance
The sun warming my face and soul
Is her easy smile
And the wind caressing my skin
Is her gentle touch