Et kraftig oppgjør

Kraft - strøm - energi - kjært barn har mange navn.

Vi nordmenn bruker mye strøm, og undertegnede er sikkert intet unntak selv om jeg prøver å begrense meg. Strømmen bli stadig dyrer og det er én grunn til det. Kraftselskapene selger unna strøm i perioder der vi har mye vann i magasinene. I de periodene har vi billig strøm, men fordi kraftselskapene og politikerne vil selge strøm til Europa, går magasinene tomme og vips! så er strømmen dyr igjen. Billigere strøm for nordmenn kan ordnes på én eller begge av to måter:

1 - Slutte å eksportere strøm til utlandet, men heller spare på det vi har. Jeg har få kommunistiske tilbøyeligheter, men jeg syns ikke Norge er tjent med at kraftselskapene får lov til å utnytte markedskreftene til å flå oss. Billigere strøm vil også gjøre det lettere for industribedrifter her til lands, og gudene vet at de kan trenge all dne hjelpen de kan få.

2 - Komme over sperren for atomkraftverk, og faktisk benytte oss av at vi i Norge har to av de ledende forskningsinstitusjonene på atomkraft i hele verden til å bygge de sikreste og mest effektive atomkraftverkene verden har sett. Når vi i tillegg sitter på den 3. eller 4. største thorium-reserven i verden, bør vi kanskje finne ut en måte å benytte denne ressursen. Det krever visstnok litt forskning, men forskning er fremtiden.

Jeg sier ikke at Enova tar feil med hensyn til isolering og andre strømsparende tiltak, det er helt klart nødvendig, men det blir litt som å gi de tre små grisene tips til hvordan de skal bygge husene sine i stedet for å bare skyte den store stygge ulven!

Armageddon

Heavy clouds obscured the sun
The only sources of light
Muzzle-flashes from their guns
Desperate was their fight
Deep-rooted was their hatred
And intoxicating their rage
Nothing remained sacred
The world was a burning cage
The far reaches of creation
Was collapsing round the edges
Weapons of mass-destruction
Toppling civilizations off their ledges

Garden Variety

Every gardener needs a good ho
That's a fact, my friend
So whatever you're cultivating
Be it relationships or greens
Be it daisies or weed
Bring out your ho, my man
You know you can't do without
So just bring out your ho
Polished and nice
Ribbon tied 'round
And march down the street
Hold your ho up high
For everyone to see
They'll say that shit is tight
There's man who loves
A good ho

En skjebne verre enn døden

Det har tydeligvis vært noen flere voldtekter i Tigerstaden i helgen, og Nettavisen har en overraskende grei artikkel om dette og menn som voldtar. Denne politikvinnen Rohde sier at de ikke ønsker å fokusere på ikke-vestlige menn som voldtar, men at de vil stanse de mellom 8 000 og 16 000 mulige voldtektene som inntreffer hvert år i Norge. Dersom det er så mange, og jeg benekter ikke tallet, langt i fra, så burde de fleste av oss kjenne noen som enten har begått eller blitt utsatt for en voldtekt. Det er verdt å tenke på.

Jeg er på ingen måte noen ekspert på voldtekt - jeg har verken opplevd det selv, gjort det selv, har noen i nær omgangskrets som har opplevd eller gjort det, og ikke har jeg noen relevant utdanning. Men demokratiet styres av legfolk, så legmannens mening teller ofte mer enn ekspertens. Etter min mening er det å bli voldtatt, en skjebne verre enn døden. Det er det største bruddet på personlig trygghet jeg kan tenke meg, som medfører angst, depresjon og intimitetsproblemer. I tillegg ødelegger det for én av de fineste tingene med å leve, nemlig sex.

Rohde har rett i at vi må se på årsakene til at menn voldtar i alle de situasjoner og inkarnasjoner dette opptrer. Holdningsendringer blant enkelte menn må kanskje til, men jeg tror det blir feil å innføre noen slags universell "opplæring" da dette kan mistenkeliggjøre alle unge gutter og menn. Veien å gå er å identifisere utsatte grupper, og da faller dessverre valget på disse ikke-vestlige mennene som Rohde ikke ville snakke om. Hvorfor har det seg at de begår så mange voldtekter, og da særlig overfallsvoldtekter? Det er disse som trekkes frem i media, og disse kvinner er redde for når de går hjem fra byen. Rohde sier at menn som voldtar er syke, men dette ser jeg på som en bagatellisering av problemet. De er nok stort sett ikke noe sykere enn oss vanlige menn, jeg tror vi har mer med at "nurture" vinner over "nature". Det er personlige erfaringer eller sosio-kulturell bagasje som fører til at ikke-vestlige menn voldtar. En kvinne skal kunne danse naken midt på natten i en park uten å stå i fare for å bli voldtatt.

Hvis man skal snakke om en holdningsendring, må man ta for seg de som er straffedømte for voldtekt og kartlegge årsakene til at de voldtok. Hva har de til felles? Først da kan man se hva som er problemet. Jeg vil dog ikke uskyldiggjøre de andre rekkene av voldtekter som skjer i Norge - av kjærester / samboere/ ektemenn, på fest, av pedofile - men disse er tydeligvis som oftest skjulte og bunner ut i personlig forhold. De er ikke noe mindre grusomme, de setter nok på mange måter dypere arr, men så lenge de er skjulte kan vi ikke gripe fatt i dem. Derfor kan vi bare ta tak i de høyprofilerte overfallsvoldtektene.

Jeg ser for meg at dette på en måte henger sammen med deler av integreringen i Norge, men man skal selvfølgelig være forsiktig med denne vinklingen. Noe som sikkert også er årsaken til at Rohde ikke vil si at de setter fokus på ikke-vestlige voldtektsmenn. Kanskje skal vi også se på hva vi selv kan gjøre for å forhindre voldtekt? Hvis du ser en ekkel fyr som glor på eller følger etter en jente, så bør du kanskje følge etter eller spørre mannen hva han holder på med? Eller hvis du ser en overstadig beruset jente stavre rundt i gatene alene, så bør du kanskje spørre om å følge henne hjem eller om du kan skaffe henne en taxi?

Selvtekt er alltid bedre enn voldtekt!

(Les forresten denne artikkelen om selvtekt før du hiver deg ut i det. Noen ganger er det bedre å ringe 02800 enn å dælje løs på noen som kan ha kniv.)

Futurum norvegium (jukselatin og ønskedrømmer)

Bombadil-prosjektet var en suksess. Det ble vedtatt som en tiårsplan av den første Isaksen-regjeringen i 2018, etter at det ble klart at situasjonen ute i verden spisset seg til. Isaksen tok over som statsminister etter den skandalerammede Jensen-regjeringen måtte gå av etter knapt ett år ved makten. Den mest minneverdige skandalen var avsløringen om at utenriksminister Hanekamhaug hadde fått betalt sine to saftige doser selvtillit fra FrP-kassen. Høyre fikk en sterk posisjon i regjering grunnet sitt gode samarbeid med Schjelderup-koalisjonen, bestående av mange tidligere studentpolitikere, som hadde revitalisert Venstre etter å ha mobilisert ungdommen nasjonalt.

Prosjektet ble av kritikerne avfeid som "ren science fiction" og forsvart fra enkelte hold som "rendyrket science fiction". Norge hadde gjennom flere år gjennomført et skoleløft og rekruttert forskere fra utlandet med løfter om ressurser og en del av kaken. Det viste seg derfor at Bombadil-prosjektet dreide seg mer om en helhetlig retning for norsk forskning og teknologiutvikling samt implementering og modifisering av eksisterende teknologi, enn det dreide seg om finne opp hjulets arvtaker eller en bedre musefelle.

Første trinn var å bygge en variant av en ny type bølgekraftverk med kinetiske skjold for å beskytte mot det stadig røffere været til sjøs. Neste trinn ble utført i hemmelighet, nemlig å utstyre disse kraftverkene som nå lå langs hele norskekysten med avanserte våpensystemer. Tredje og siste del i dette trinnet var å legge en ytre ring av slike kraftverk langs grensene til norsk farvann, og med utviklingen av kraftskyen, var det knapt et øyebryn som hevet seg blant internasjonale medier og statsoverhoder. Men i realiteten førte dette til at Norge utviklet et veritabelt minfelt, som kunne ta seg av skip såvel som fly, gjennom hele sine sjøterritorier.

Selve Bombadil, en kraftig datamaskin med begrenset kunstig intelligens, ble bygd sammen med verdens mest avanserte atomkraftverk basert på kun thorium. På kort tid ble det bygd tre atomkraftverk til, og Norge var nå helt selvforsynt med billig energi, og med implementeringen av kraftskyen i 2025, ble landet også det første til å kvitte seg helt med petroluemsdreven biltrafikk. Litt ironisk, siden hovedinntektskilden fortsatt var oljeproduksjon og -eksport. Kraftskyen ble knyttet til de nevnte bølgekraftverkene også, og ble på kort tid både landets fremste ressurs og forsvarsverk. Valkyriene var de første svevekopterne, en ny type angrepshelikoptere som innenfor Norges landegrenser benyttet seg av kraftskyen til å levere kraft til både svevemotorene og våpensystemene.

Innen det internasjonale samfunnet innså hva som foregikk i Norge, var landet allerede uinntagbart, og enhver håndgripelig represalige var utenkelig. Og når Norge i god norsk tradisjon hadde pleiet sine internasjonale relasjoner gjennom årene, men sterk innsats i fredsforhandlinger og utviklingen av Afrika, i tillegg til å bygge seg en sterk posisjon i NATO med sin fredsbevarende infanteristyrke, Blåmannlegionen, var det få som med rette kunne anklage Norge for å ha fisk i posen. Island ble anneksert i 2029, og under utbyggingen av kraftskyen på øya bygget man Katla-kanonen under dekke av å skulle temme kraften fra vulkanen (noe som også stemte, men glemte bare å nevne våpensystemet som vulkanen skulle drive).

Russland hadde lenge hatt en høne å plukke med Norge fordi de ikke lenger kunne tyvfiske i norske farvann, men en uheldig krig med Kina og Mongolia gjorde at de hadde endre ting å tenke på. Da denne endelig endte i våpenhvile og et avfolket Mongolia, så de sitt snitt til å sende inn en fiskeflåte eskortert av krigsskip til den norske delen av Barentshavet i 2031. Før dette var våpensystemen til bølgekraftverkene en godt bevart statshemmelighet, så russerne fikk seg en overraskelse da hele flåten ble senket på noen minutter i det som i dag kalles Barents-massakren. Det hele resulterte i stort press fra det internasjonale samfunnet om å bygge ned dette forsvarsverket og legge alle kortene på bordet, da særlig fra supermaktene USA og Kina. Etter måneder med stoisk nekt fra norsk side, bestemte USA seg for å mønstre en invasjonsflåte i Alanterhavet, men det ble med tanken. Norge fyrte av en salve fra Katla-kanonen som kappet toppen av Washington Monument med kirurgisk presisjon. Beskjeden var klar, og det skulle gå enda 20 år før Katlas fulle potensial ble avduket.

Bombadil-prosjektet var altså en suksess. Følg med neste gang når vi tar for oss den norske neo-kolonialismen og dens effekt på utviklingen på det afrikanske kontinentet.

En granatbombe fra Mars

For en stund tilbake oppfordret en jente jeg kjenner på Facebook alle gutter å høre på Bruno Mars sin sang Grenade. Det tok en stund, men den er for tiden en av mine favoritter. Når låta kommer på når jeg er ute, så svinger alle seg rundt på dansegulvet og kauker med av full hals, undertegnede inkludert. Jeg har inntrykk av at jentene liker sangen fordi den er så fin og han er så snill og vil ofre alt for henne, osv.

Men det er ikke det sangen handler om - den handler om hvor fæl kjæresten hans er. Han gjør alt for henne, men hun gjengjelder ingenting. Han maler et bilde av alt han gjør, ikke for å vise hvor bra han er, men for å vise hvor dårlig hun er i forhold til ham. Så jenter, neste gang dere synger med på denne låta, tenk etter om dere har en mann i livet deres som gjør mer for dere enn dere gjør for ham. For det fins faktisk mange sånne menn. Bruno Mars er langt fra enestående, han synger bare bedre enn oss.

Les lépreux contemporaine

Jeg ser dem på stasjonen

De moderne spedalske

Utstøtt og skitne

Kolonien vi vil glemme

Men som står der

Dag etter uke etter år

De lar seg ikke gjemme

Hvem har sviktet hvem

Oss eller dem

Håret på bikkja aka Omslagsskjøge

Det er mange forskjellige jungler der ute. Det er en jungel av ordtak og en jungel av bøker man kan ha lyst til å lese. Man skulle tro at en skog er en skog, og at det er lett å se hvor den ene slutter og den andre begynner, men så er ikke tilfelle. Gått deg vill ennå?

På norsk har vi et fint ordtak som heter at man ikke skal skue hunden på håret. På engelsk blir det "don't judge a book by the cover". Et fint engelsk hundeuttrykk er "hair of the dog that bit you" som har med reparering dagen der på å gjøre, så du kan se hvordan ting fort blir forvirrende i irrgangene i mitt rotete sinn. Det jeg skal frem til, er at jeg er enig i at man ikke skal skue hunden på håret, men man skal faen meg dømme boken etter omslaget.

Jeg er en selvtittulert "coverhore" (TM, C, R, patent pending), eller "omslagsskjøge". Når jeg skal kjøpe en bok jeg aldri har hørt om, ser jeg etter én av to ting - et interessant cover eller en interessant tittel. Eksempler på interessant cover jeg enten har lest bare pga coveret eller i hovedsak pga coveret, er:

Eksempler på bøker jeg bare har lest pga tittelen eller i hovedsak pga tittelen, er:

De fleste av disse er knakende gode bøker, med unntak av The Way of Shadows av Brent Weeks, som er en fornøyelig bok, og en fornøyelig trilogi, men hjemsøkt av veldig mange redaksjonsfeil. Forståelig nok siden alle tre bøkene ble utgitt med en måneds mellomrom, men de kan knapt anbefales til kresne lesere. Så der ble jeg kanskje lurt litt av coveret. Kathleen Bryans bok, som jeg også leste ene og alene pga coveret, var jeg mer fornøyd med. Det er en undervurdert trilogi, mye fordi det i vår mursteinsalder ikke er noe stort marked for tynne bøker til samme prisen av en tre ganger så lang bok. Men språket er veldig godt, nydelig og presist, og både handlingen og verdensbyggingen er nyvinnende og overbevisende. Det er den mest jentete boka jeg har lest til dags dato, men for en evig romantiker så er det rent gull.

The Year of Our War av Steph Swainston, leste jeg kun pga tittelen, men det er noe av det beste jeg har lest. Jeg har snakket om bøkene før, og om hvor mye jeg sliter med å beskrive dem, men for de som vil ha noe som nærmer seg litterær kvalitet er det vel verdt forsøket. Running with the Demon er skrevet av en av mine gamle favoritter, Terry Brooks, men i motsetning til Shannara-bøkene hans som kanskje har tapt seg litt med tiden, og Landover-bøkene hans som er mer moro-fantasy i samme sjanger som Xanth-serien til Piers Anthony og Dicsworld-serien til Terry Pratchett, vil jeg si at The Word and the Void-trilogien er et høydepunkt i kontemporær fantasy. De har en særegen stemning og handler om en mann som kjemper en ensom kamp for å hindre at demoner frembringer verdens undergang, mens han hele tiden har drømmer som forespeiler hvor nytteløs kampen hans er. Såvidt jeg vet er denne trilogien hans minst kjente og minst leste, men med den nye crossover-serien til Brooks, bygger han bro mellom denne serien og Shannara-serien.

Nok en litt krøkete sti mot et poeng, men poenget er at jeg ikke forstår hvorfor enkelte forlag ikke bruker mer krefter på å få fram fine, attraktive, estetiske omslag. Eller hvorfor de ikke prøver å lokke oss med titler som fascinerer og får tankene til å spinne. Den erværdige Pat prøver å overbevise meg nå om at denne boken er verdt å lese, men jeg kommer ikke forbi coveret. It's just not happening, mate! Men noen forlag går også litt bananas, så hvis du syns du har sett coveret til Way of Shadows før, er det fordi det fins hundre bøker der ute som ligner. Det har vært en sterk trend de siste årene å ha hettekledde figurer på hvite bakgrunner, og det ble fort gammelt.

Så hvis du pleier å velge bøker etter hvordan de ser ut, eller fordi tittelen fenger, sier jeg bare - Kudos til deg! All ære! Slå et slag for estetikken, være seg bokstavlig talt eller billedlig talt (hehe)! Du bestemmer selv hva du leser, det kan ingen ta fra deg. Men hvis jeg ser ett cover til med bilde av Unni Lindell, så blir ikke William Nygaard den siste forlagssjefen som blir skutt i Norge! (Jeg er harmløs som en undulat, så vennligst ingen politifolk på døra)

Sutrepave

Huet fullt av bomull
og nesa full av snørr
i halsen henger hosten
skjønner ikke at jeg tør
bevege meg ute blant følk
jeg burde hatt svølk
jeg starter en epedimi
når jeg vender huet på si
og harker opp spøtt
det er faen ikke søtt
sitter og svetter i kulda
skulle ønske jeg tulla
men når en mann er sjuk
blir selv den hardest mjuk

Norsk skoles framtid

Jeg har tenkt en del på den norske skolens status og fremtid i lang tid nå. Det er klart at Norge er at av de aller beste landene i verden å bo i og at vi trolig klager mer enn noe annet folkeslag, men det er også klart at det norske skolevesenet har en del problemer vi må ta tak i. Det skrives stadig i media om hvordan de svakeste elevene blir stadig svakere, at stadig flere ikke sitter inne med nok basiskunnskaper når de går ut av grunnskolen, og dette må sies å bidra til at et stort antall elever ikke fullfører videregående skole. TV-programmer som Blanke Ark, Klasse 10 B og Lærerne har satt fokus på hvordan situasjonen er for elever og lærere i den norske skolen i dag, og situasjonen er tydeligvis langt fra rosenrød.

Som vanlig har jeg mange spørsmål og få svar, men for å få et svar må man jo først vite hva spørsmålet er. Fordi jeg har tro på at den eneste måten Norge kan overleve i en post-petroleumverden er å fremstå som en utvikler og produsent av alternativ energi og avansert teknologi, trenger vi å utdanne forskere og fremme forskning. Dette går hånd i hånd med skolevesenet fra dag én. Derfor må vi både heve minimumsstandarden på norske elever, men også heve maksimumsstandarden. Elever har en iboende rettighet til både en grunnleggende utdanning, og til å kunne utfordre seg selv og finne ut hvor langt de kan gå. Janteloven er derimot godt imprentet i den norske psyken, og til tross for stadig flere reality-programmer på TV, skal ingen tro at de er noe bedre enn andre. Ei heller skal vi understreke noens svakheter, likestillingen skal sørge for det, men det ender opp med at vi kultiverer en stadig dårligere middelmådighet. Når opp mot 50 % av elever i visse skoler ikke har grunnleggende lese- og skriveferdigheter, så må vi kunne si at middelveien er i forfall.

Den norske skolen må finne en balansegang der vi kan sikre de såkalt svakeste elevene en grunnleggende utdanning, og samtidig sørge for at de sterkere elevene får stadige utfordringer de kan bryne seg på, slik at de kan bli oppnå sitt potensial for sitt eget og samfunnets beste. Man kvier seg for å splitte opp klasser, men på ungdomsskolen gjorde vi dette, ikke etter nivå, men fordi enkelte klasserom og undervisningssituasjoner krevde at bare halve klassen kunne delta. Jeg tror ikke det vil være så vanskelig å dele en klasse i to eller tre i deler av undervisningen. Samtidig virker det som de svakeste elevene blir sviktet hjemme. Det er kanskje brutalt å formulere seg slik, men vi kan ikke benekte fakta. Foreldre må sørge for å ta ansvar for å sette seg inn i og hjelpe barna med leksene. Mange foreldre klager over at de ikke kan stoffet, især matte, men har de gjort noen innsats for å sette seg inn i det? Andre land har lange tradisjoner med privatlærere, og jeg kan ikke forstå at dette ikke skulle kunne fungere på noe plan her til lands. Foreldre må sette seg inn i lekseplanene til barna og sørge for at de gjør det de skal. Håvard Tjora beviste i Blanke Ark at det bare kreves 20 minutter lesing hver dag for å komme seg opp på samme lesenivå som de sterkeste i klassen, og da må foreldre sørge for å kultivere leseglede. Selv hadde jeg ingen stor interesse av å lese bøker på barneskolen, selv om jeg hadde blant de sterkeste leseferdighetene, det var ikke før jeg oppdaget de riktige bøkene at det tok av, og siden da har jeg både leste flere hundre bøker og studert litteratur - man er altså ikke født med leseglede eller interesse for enkelte fag, selv om man har anlegg for dem, alt må kultiveres. Norge har et sterkt bibliotekvesen som burde kunne hjelpe til med lesegleden. Bruke dem, de blir så glade!

Jeg er også med tiden blitt skeptisk til måten den videregående skolen er bygd opp, desillusjonert til og med. Nå skal det sies at jeg tok et noe alternativt løp gjennom videregående med IB, men dette er også til dels grunnen til mine tvil om hvordan systemet fungerer. Jeg mangler en hel del fag fra videregående, og de fagene jeg har skiller seg også litt ut. Jeg tok seks fag over to år etter grunnkurs i allmennfag: norsk, engelsk, matte, kjemi, historie og drama. Jeg mangler altså en del fag jeg aldri har fått bruk for, men besitter likevel generell studiekompetanse og en universitetsgrad fra UiO. Jeg føler at jeg derfor har grunn til å si at det er en del overflødig i opplegget for allmennfag. Grunnen til at jeg påpeker dette, er at når det nå har blitt et krav om mastergrad for de fleste universitetsutdanninger (bortsett fra profesjonsutdanninger, men der er videreutdanning godt systematisert og integrert). På grunn av dette, vil en gjennomsnittlig student være ferdig utdannet i en alder av 25, med tre år på videregående, ett år i militæret eller på folkehøgskole, og fem år på universitetet. Med et studielån på nærmere 90 000 i året vil de ha en gjeld på 450 000 ved endt utdanning. En bilmekaniker kan være i jobb seks år før og tjene en årslønn tilsvarende denne gjelden (stikkord: kan). Spørsmålet er om samfunnet er tjent med at alle disse ikke bidrar til samfunnet over så mange år, og samtidig pådrar seg stor gjeld som kan hindre dem i å komme inn i eiendomsmarkedet. Det finnes selvfølgelig mange unntak her, en del utdanninger fører til høye årslønner som for disse individene ikke medfører problemer, men som en person med bakgrunn i de humanistiske fagen kan jeg skrive under på at en bachelorgrad i litteratur ikke er mye å skilte med hvis du ikke har noen slags realkompetanse. Nok et spørsmål uten svar.


Jeg foreslår at man tillater elever på allmennfag å snevre inn studiene sine mer, slik at de kan peile seg inn på en utdanning de tror de ønsker å ta videre, uten å bli straffet for å gå glipp av enkelte fag. Ved å bygge inn Ex. Phil. og Ex. Fac., tror jeg at vi kan redusere allmennfag til et toårig løp som forbereder elevene bedre for videre studier. Og selv om jeg er en forkjemper for mer fysisk aktivitet i skolen, tror jeg at kroppsøving har utspilt sin rolle på videregående. Det kan kun straffe elever som er akademisk sterke, men fysisk svake. Vi var på videregående påkrevd å dokumentere en viss mengde fysisk aktivitet utenfor skoletiden, og dette fungerte veldig fint - alt fra tur med hunden til snowboarding i påsken var godkjent, så kravene var på ingen måte vanskelige å innfri. Det er på tide å tenke nytt gjennom hele skolesystemet. Det er kanskje også på tide å tenke på hva samfunnet har nytte av at vi utdanner. Alle kan ikke bli lærere eller rørleggere eller advokater, og det er opptil myndighetene å finne ut hva som gagner samfunnet best. Som jeg var inne på tidligere, er det vel å bra at man har en viss frihet i å kunne velge hvilken utdanning man vil ta, men samfunnet er ikke tjent med å kaste bort ressurser på å gi folk en utdanning de ikke får bruk for.

Siste ord er ikke sagt her. Senest 30/03 gikk Høyres utdanningsbyråd i Oslo ut i Dagsavisen og ga løfter om leseløft i Osloskolen. Vi får se hva som skjer, men de har som mål å løfte 40 % av grunnskoleelevene til høyeste nivå i leseferdigheter og senke frafallet i videregående skole til 10 %. Jeg ville forsåvidt, til tross for elitistiske utsagn tidligere, heller se et konkret løfte om at prosenttallet for elever på laveste nivå ble redusert til 0. Jeg tror et slikt tiltak kan føre til at flere jobber seg opp på høyeste nivå, spesielt hvis man fortsetter å satse på å utvikle leseglede blant barn og unge. Mulig jeg delvis motsier meg selv på enkelte punkter, men poenget er som sagt, mer spørsmålet enn svaret.

(Jeg setter som alltid pris på innspill, og det hadde vært moro å få i gang en dialog om dette her. Ingen innspill er dumme, men ukvemsord kan bli gjengjeldt.)