TV-kanalen Syfy gjør mye rart. Noen av de rareste tingene er navnebyttet fra The Sci-fi Channel til Syfy og kanselleringen av Caprica og Stargate Universe. Sånn sett er ikke fjorårets Fantomet-miniserie det rareste, og med høy fanboy-faktor og den katastrofale filmen fra 1996 i minnet, så var ikke forventningene all verden.
Og hva ser jeg når filmen starter? Jo, to parkour-gærninger som løper over hustak og jeg tenker "Selvfølgelig driver Fantomet med parkour!". Og der var jeg solgt. Samme hvor dårlig resten av greia kom til å bli, så er kombinasjonen parkour og Fantomet nok til jeg ikke kommer til å hate dette.
Jeg skal ikke røpe mye her, men denne miniserien er en del hakk hevet over 1996-filmen. Premisset er moderne og relativt troverdig, og har mer til felles med animasjonsserien Phantom 2040 enn Billy Zane-versjonen. Jeg finner ingen store plothull her og det er en del plotgrep internt i Singh-organisasjonen som gjør plottet mer plausibelt. Jeg likte denne miniserien sånn midt på treet (riktignok et tre som starter to meter over bakken), men jeg kan ikke anbefale den for folk som ikke er gamle Fantomet-fans. Jeg syns ikke den gjør direkte skam på tegneserien, og det er kanskje en bedre "re-imagining" enn DCs korte forsøk på 90-tallet.
Altså et lite tips fra meg!
11. mai 2011
You can call me whatever as long as you don't call me
OK, denne er litt frekk. Det er mulig Aspargesmannen har hatt en finger med i spillet her, og da mener jeg i overført betydning.
Jeg kunne sikkert kommet på flere titler her, og de er på ingen måte samlet under noe strengere tema, og ikke etter rang. Det hadde vært mer moro å ta det etter rang, men militæret har tydeligvis ikke tenkt på samme måte som meg når de satte opp systemet.
- -Call me Private, 'cause that’s how we do
- -Call me Lieutenant, 'cause it’s hangin’ that way
- -Call me Major, 'cause that’s what I am
- -Call me Admiral, 'cause I got skills aplenty
- -Call me Commander, 'cause I’m in charge
- -Call me Captain, 'cause I steer this ship
- -Call me General, 'cause you aint goin’ back
- -Call me Ensign, 'cause I make you purr
- -Call me Colonel, 'cause that’s what you like
- -Call me Drill Sergeant, 'cause that’s what I do
- -Call me Seaman, 'cause you know I'm nearly there
9. mai 2011
Apestreker på scenen
Sentrum Scene 6. mai 2011
Arctic Monkeys
Support: Razika
Det er lenge siden jeg har vært på konsert med Arctic Monkeys, et av mine absolutte favorittband. Sist gang var sommeren 2006 i Adelaide og det var ikke altfor lenge etter debuten "Whatever people say I am, that's what I'm not" høsten 2005. Etter det har de kommet med to album til, "Favourite worst nightmare" og "Humbug". Sistnevnte fenget meg ikke noe særlig, sikkert ufortjent, men jeg skjønte forsåvidt også hvorfor da jeg hørte at Josh Homme hadde en feit finger med på den skiva. Stoner rock er ikke helt min greie. Uansett, jeg hev meg til slutt rundt og kjøpte billetter til konserten på Sentrum Scene.
Oppvarmingsbandet var Razika, fire flotte jenter fra Bergen som har tatt Norge med storm med sangen "Vondt i hjertet". De spiller visstnok pop-ska, og uten erfaring fra ska ville jeg ha kalt det rockabilly-inspirert ompa-rock, men det er godt mulig at det er dekkende for ska generelt. De spilte en del ganske like sanger, de fleste på bergensk men også noen på engelsk. Jeg må si jeg foretrakk sjarmen i de bergensiske tekstene fremfor de engelske, mye fordi vokalisten virket å mangle litt selvsikkerhet på engelsk. De var sjarmerende og entusiastiske, og snakket litt til publikum mellom mange av låtene. De sparte det beste til slutt og det var nok lurt. Alt i alt var det moro å se dem, men jeg lurer litt på hvorfor Arctic Monkeys ikke valgte et mer rocka band til å varme opp.
Så kom Arctic Monkeys på scenen etter en eviglang utbytting av utstyr og stemming av instrumenter. Klønete av arrangøren syns jeg, men sånn er det kanskje? AM virket opplagte og i humør, og kastet seg inn i en god blanding av sanger fra alle de tre foregående albumene, ispedd noen nye sanger. Publikum var jevnt over noen år yngre enn meg og sang stort sett med på sanger fra "Humbug", mens undertegnede gaulet med på resten. Låtvalget virket helhetlig, og selv om jeg savnet et par personlige favoritter så spilte de heller ingen ren hitparade. AM var knallgode live, men jeg husker ikke nok til å sammenligne med sist gang. Alex sang like bra live som på plate, og resten av gutta spilte klokkerent, bortsett fra ett og annet gitarriff som ikke hørtes like bra ut live, men sånn er det alltid. De nye sangene hørtes ålreite ut, men de manglet kanskje noe av den underfundige kreativiteten fra de to første albumene og trøkket fra tredjeskiva. Men jeg gleder meg likevel masse til det kommer ut om en knapp måned.
Alt alt koste jeg meg stort på konsert med Arctic Monkeys. Stemningen var god og musikken utrolig bra. AM har noen kunstferdige pauser i noen av sangene sine, og jeg syntes litt synd på dem når publikum begynte jubelen i disse pausene, men de tok det pent og fortsatte sømløst. De hadde en 3-4 forsøk på allsang, men fordi publikum ikke hadde hørt så mye på de første albumene var det bare ett forsøk som lyktes. Men også dette taklet de utmerket og virket ikke til å miste noe av gløden av den grunn. De spilte bare to sanger under encoren, men jeg skal ikke klage.
Litt om lokalet. Jeg ble litt forvirra da jeg kom inn ettersom nettsidene til arrangøren snakket om sitteplasser. Det var det selvfølgelig ikke nede på gulvet der jeg var, men oppe på galleriet der det fra fri aldersgrense var det bare sitteplasser. Greit nok det, siden valget mellom å drikke øl eller å sitte er veldig enkelt. Men infoen var dårlig. Ellers var det fint at gulvet hadde nivåer, slik at jeg kunne stå på et trinn og se rett over hodet på alle de høye menneskene foran meg. Veldig godt fornøyd med akkurat det!
Arctic Monkeys
Support: Razika
Det er lenge siden jeg har vært på konsert med Arctic Monkeys, et av mine absolutte favorittband. Sist gang var sommeren 2006 i Adelaide og det var ikke altfor lenge etter debuten "Whatever people say I am, that's what I'm not" høsten 2005. Etter det har de kommet med to album til, "Favourite worst nightmare" og "Humbug". Sistnevnte fenget meg ikke noe særlig, sikkert ufortjent, men jeg skjønte forsåvidt også hvorfor da jeg hørte at Josh Homme hadde en feit finger med på den skiva. Stoner rock er ikke helt min greie. Uansett, jeg hev meg til slutt rundt og kjøpte billetter til konserten på Sentrum Scene.
Oppvarmingsbandet var Razika, fire flotte jenter fra Bergen som har tatt Norge med storm med sangen "Vondt i hjertet". De spiller visstnok pop-ska, og uten erfaring fra ska ville jeg ha kalt det rockabilly-inspirert ompa-rock, men det er godt mulig at det er dekkende for ska generelt. De spilte en del ganske like sanger, de fleste på bergensk men også noen på engelsk. Jeg må si jeg foretrakk sjarmen i de bergensiske tekstene fremfor de engelske, mye fordi vokalisten virket å mangle litt selvsikkerhet på engelsk. De var sjarmerende og entusiastiske, og snakket litt til publikum mellom mange av låtene. De sparte det beste til slutt og det var nok lurt. Alt i alt var det moro å se dem, men jeg lurer litt på hvorfor Arctic Monkeys ikke valgte et mer rocka band til å varme opp.
Så kom Arctic Monkeys på scenen etter en eviglang utbytting av utstyr og stemming av instrumenter. Klønete av arrangøren syns jeg, men sånn er det kanskje? AM virket opplagte og i humør, og kastet seg inn i en god blanding av sanger fra alle de tre foregående albumene, ispedd noen nye sanger. Publikum var jevnt over noen år yngre enn meg og sang stort sett med på sanger fra "Humbug", mens undertegnede gaulet med på resten. Låtvalget virket helhetlig, og selv om jeg savnet et par personlige favoritter så spilte de heller ingen ren hitparade. AM var knallgode live, men jeg husker ikke nok til å sammenligne med sist gang. Alex sang like bra live som på plate, og resten av gutta spilte klokkerent, bortsett fra ett og annet gitarriff som ikke hørtes like bra ut live, men sånn er det alltid. De nye sangene hørtes ålreite ut, men de manglet kanskje noe av den underfundige kreativiteten fra de to første albumene og trøkket fra tredjeskiva. Men jeg gleder meg likevel masse til det kommer ut om en knapp måned.
Alt alt koste jeg meg stort på konsert med Arctic Monkeys. Stemningen var god og musikken utrolig bra. AM har noen kunstferdige pauser i noen av sangene sine, og jeg syntes litt synd på dem når publikum begynte jubelen i disse pausene, men de tok det pent og fortsatte sømløst. De hadde en 3-4 forsøk på allsang, men fordi publikum ikke hadde hørt så mye på de første albumene var det bare ett forsøk som lyktes. Men også dette taklet de utmerket og virket ikke til å miste noe av gløden av den grunn. De spilte bare to sanger under encoren, men jeg skal ikke klage.
Litt om lokalet. Jeg ble litt forvirra da jeg kom inn ettersom nettsidene til arrangøren snakket om sitteplasser. Det var det selvfølgelig ikke nede på gulvet der jeg var, men oppe på galleriet der det fra fri aldersgrense var det bare sitteplasser. Greit nok det, siden valget mellom å drikke øl eller å sitte er veldig enkelt. Men infoen var dårlig. Ellers var det fint at gulvet hadde nivåer, slik at jeg kunne stå på et trinn og se rett over hodet på alle de høye menneskene foran meg. Veldig godt fornøyd med akkurat det!
7. mai 2011
Tanker rundt Game of Thrones
Spoilervarsel!!!
George R.R. Martins episke fantasy-serie har endelig blitt filmatisert i form av en TV-serie, som har kommet på norske TV-skjermer på Canal+. For oss som har lest bøkene og for lengst funnet ut at de er noen av de aller beste fantasy-bøkene gjennom tidene, er dette en drøm som går i oppfyllelse. Fanbasen til bøkene har bidratt til mye blest på nettet og på en direkte måte sørget for at serien har hatt et modikum av publisitet helt fra den dagen de første ryktene begynte å gå. Hvis du har hatt øynene åpne i Oslo for tiden, så har du sikkert sett alle reklameplakatene, og Game of Thrones vil nok vise seg å være den mest markedsførte TV-serien noen sinne. Og det må nok til, for til tross for suksessen til Ringenes Herre og Harry Potter, så finner man TV-serier med åpenbare fantasy-stempler hovedsaklig på BBC (med noen kortlivede unntak, f.eks. Sword of Truth).
Jeg liker filmatiseringer, adaptasjoner. Jeg nyter å se historiene og rollefigurene jeg har lest om, komme til liv på skjermen. Men det blir sjeldent bra, jeg er sjeldent fornøyd. Jeg likte i utgangspunktet ikke Ringenes Herre fordi jeg så enkelt kunne peke på ting som var annerledes, og selv om det fortsatt er noen småting som ikke lar seg fordøye, så innså jeg etterhvert at filmene er gode nettopp på grunn av forskjellene. Harry Potter-filmene er jevnt over ikke særlig gode filmatiseringer, mye fordi de ikke klarer å skille seg nok fra bøkene, de klarer ikke å gi slipp på den opprinnelige historien for å lage sin egen. Jeg har gjort den samme tabben de siste årene med å lese bøkene som filmer jeg har hatt lyst til å se, var basert på. Jeg snakker her om La den rette komme inn og No counrty for old men, to filmer som begge gjorde sin seiersgang over hele verden. La den rette komme inn er ikke en dårlig filmatisering fordi den ikke tilpasser seg til filmformatet, det er en dårlig film fordi den ikke er spennende nok. De har forkastet mye av de sosiale kommentarene og forsøkt å lage en skrekkfilm som ikke var skummel. No country for old men er en dårlig filmatisering fordi de ikke gikk langt nok vekk fra den opprinnelige historien, og der den skiller seg har de tatt dårlige valg. Rollefiguren til Woody Harrelson burde, i mine øyne, vært sløyfet helt fra filmen, ettersom Cohen-brødrene kuttet den ene scenen som gir ham en plass i historien. En bra filmatisering bør velge å være sin egen historie og bruke de grepene som forteller en bra historie på skjermen, ikke slik den fortelles gjennom bokmediet.
En liten digresjon der, men poenget er at for at Game of Thrones skal bli en bra TV-serie med bred appell, så må den våge å skille seg fra bøkene. Jeg har lest litt om dette i det siste, om hvilke forventninger folk har til serien vis-a-vis bøkene på forhånd, og hvilke tanker folk har gjort seg etterhvert som de har sett de episodene som har kommet. Jeg leste nettopp en artikkel om drømmer i bokserien, og hvor betydningsfulle de er både for fortellingen av selve historien og for magien i serien. A Song of Ice and Fire er en fantasybokserie som har relativt lite magi, det kommer mer og mer magi inn i serien etterhvert som tiden går, men på begynnelsen kunne det nesten like gjerne vært en historisk roman. Og dette er viktig for appellen til serien overfor seere som vil ha mer av Tudors eller Rome, og som føler at magi blir litt for mye Harry Potter eller Charmed. TV-serier med mye magi har smal appell og de flopper gjerne etter kort tid. Det er viktig for HBO å etablere en god seerbase for serien før de begynner å introdusere for mye magi. Seerne må bli hektet på personene og på politikken før det dukker opp for mye overnaturlig. Selvfølgelig har det skjedd overnaturlige ting frem til nå, men the white walkers er mer et horrorpreg enn et magipreg, og drageeggene kan lett avfeies som eventyr og myter - seerne trenger ikke nødvendigvis å anta at de kommer til å klekke.
TV-serien Game of Thrones har tydeligvis mange lag, akkurat som bokserien, og mange valg må tas i forhold til hvordan man skal fortelle en så omfattende historie med så utrolig mange rollefigurer. Det dukker opp personer på skjermen som ikke blir introdusert, blant annet Theon Greyjoy og Barristan the Bold. Man får et glimp av Hodor bak Stark-familien når Robert og resten av gjengen ankommer Winterfell, og smeden som man ser i første episode får først et navn i tredje episode, og da ser vi ham kanskje aldri igjen. Som en annen essayist skrev før serien begynte, må vi forvente oss at personer som dør i bøkene ikke dør på TV, og omvendt. Det er en naturlig del av en filmatisering å ta kreative valg som dette, selv om jeg tviler på at HBO kommer til å tukle så mye med historien. Allerede ser man at enkelte rollefigurer blir tillagt andre tolkninger, og får andre ord lat i munnen på seg for at plottet skal drives fremover. Det er lenge siden jeg har lest bøkene nå, men hendelsen da Jon blir overfalt av sine svorne brødre i tredje episode og Tyrion kommer inn og forklarer bakgrunnshistorien til disse mennene tror jeg ikke at står slik i boken - jeg tror dette er et kreativt grep for å forklare for seeren hvem disse personene er, og legge til rette for forholdet mellom Jon og dem. Jeg kan ta feil, men om jeg har rett betyr ikke dette at HBO har gjort noe feil. En god filmatisering krever slike grep, selv om enkelte grep kan vise seg å være feil.
Frem til nå er jeg veldig godt fornøyd med Game of Thrones, men det er enkelt for meg å følge historien siden jeg kan den fra før. Jeg håper bare at seere som ikke har noe forhold til bokserien også klarer å henge med og synes at dette er en god TV-serie som de vil benke seg foran idiotboksen uke etter uke for å se.
George R.R. Martins episke fantasy-serie har endelig blitt filmatisert i form av en TV-serie, som har kommet på norske TV-skjermer på Canal+. For oss som har lest bøkene og for lengst funnet ut at de er noen av de aller beste fantasy-bøkene gjennom tidene, er dette en drøm som går i oppfyllelse. Fanbasen til bøkene har bidratt til mye blest på nettet og på en direkte måte sørget for at serien har hatt et modikum av publisitet helt fra den dagen de første ryktene begynte å gå. Hvis du har hatt øynene åpne i Oslo for tiden, så har du sikkert sett alle reklameplakatene, og Game of Thrones vil nok vise seg å være den mest markedsførte TV-serien noen sinne. Og det må nok til, for til tross for suksessen til Ringenes Herre og Harry Potter, så finner man TV-serier med åpenbare fantasy-stempler hovedsaklig på BBC (med noen kortlivede unntak, f.eks. Sword of Truth).
Jeg liker filmatiseringer, adaptasjoner. Jeg nyter å se historiene og rollefigurene jeg har lest om, komme til liv på skjermen. Men det blir sjeldent bra, jeg er sjeldent fornøyd. Jeg likte i utgangspunktet ikke Ringenes Herre fordi jeg så enkelt kunne peke på ting som var annerledes, og selv om det fortsatt er noen småting som ikke lar seg fordøye, så innså jeg etterhvert at filmene er gode nettopp på grunn av forskjellene. Harry Potter-filmene er jevnt over ikke særlig gode filmatiseringer, mye fordi de ikke klarer å skille seg nok fra bøkene, de klarer ikke å gi slipp på den opprinnelige historien for å lage sin egen. Jeg har gjort den samme tabben de siste årene med å lese bøkene som filmer jeg har hatt lyst til å se, var basert på. Jeg snakker her om La den rette komme inn og No counrty for old men, to filmer som begge gjorde sin seiersgang over hele verden. La den rette komme inn er ikke en dårlig filmatisering fordi den ikke tilpasser seg til filmformatet, det er en dårlig film fordi den ikke er spennende nok. De har forkastet mye av de sosiale kommentarene og forsøkt å lage en skrekkfilm som ikke var skummel. No country for old men er en dårlig filmatisering fordi de ikke gikk langt nok vekk fra den opprinnelige historien, og der den skiller seg har de tatt dårlige valg. Rollefiguren til Woody Harrelson burde, i mine øyne, vært sløyfet helt fra filmen, ettersom Cohen-brødrene kuttet den ene scenen som gir ham en plass i historien. En bra filmatisering bør velge å være sin egen historie og bruke de grepene som forteller en bra historie på skjermen, ikke slik den fortelles gjennom bokmediet.
En liten digresjon der, men poenget er at for at Game of Thrones skal bli en bra TV-serie med bred appell, så må den våge å skille seg fra bøkene. Jeg har lest litt om dette i det siste, om hvilke forventninger folk har til serien vis-a-vis bøkene på forhånd, og hvilke tanker folk har gjort seg etterhvert som de har sett de episodene som har kommet. Jeg leste nettopp en artikkel om drømmer i bokserien, og hvor betydningsfulle de er både for fortellingen av selve historien og for magien i serien. A Song of Ice and Fire er en fantasybokserie som har relativt lite magi, det kommer mer og mer magi inn i serien etterhvert som tiden går, men på begynnelsen kunne det nesten like gjerne vært en historisk roman. Og dette er viktig for appellen til serien overfor seere som vil ha mer av Tudors eller Rome, og som føler at magi blir litt for mye Harry Potter eller Charmed. TV-serier med mye magi har smal appell og de flopper gjerne etter kort tid. Det er viktig for HBO å etablere en god seerbase for serien før de begynner å introdusere for mye magi. Seerne må bli hektet på personene og på politikken før det dukker opp for mye overnaturlig. Selvfølgelig har det skjedd overnaturlige ting frem til nå, men the white walkers er mer et horrorpreg enn et magipreg, og drageeggene kan lett avfeies som eventyr og myter - seerne trenger ikke nødvendigvis å anta at de kommer til å klekke.
TV-serien Game of Thrones har tydeligvis mange lag, akkurat som bokserien, og mange valg må tas i forhold til hvordan man skal fortelle en så omfattende historie med så utrolig mange rollefigurer. Det dukker opp personer på skjermen som ikke blir introdusert, blant annet Theon Greyjoy og Barristan the Bold. Man får et glimp av Hodor bak Stark-familien når Robert og resten av gjengen ankommer Winterfell, og smeden som man ser i første episode får først et navn i tredje episode, og da ser vi ham kanskje aldri igjen. Som en annen essayist skrev før serien begynte, må vi forvente oss at personer som dør i bøkene ikke dør på TV, og omvendt. Det er en naturlig del av en filmatisering å ta kreative valg som dette, selv om jeg tviler på at HBO kommer til å tukle så mye med historien. Allerede ser man at enkelte rollefigurer blir tillagt andre tolkninger, og får andre ord lat i munnen på seg for at plottet skal drives fremover. Det er lenge siden jeg har lest bøkene nå, men hendelsen da Jon blir overfalt av sine svorne brødre i tredje episode og Tyrion kommer inn og forklarer bakgrunnshistorien til disse mennene tror jeg ikke at står slik i boken - jeg tror dette er et kreativt grep for å forklare for seeren hvem disse personene er, og legge til rette for forholdet mellom Jon og dem. Jeg kan ta feil, men om jeg har rett betyr ikke dette at HBO har gjort noe feil. En god filmatisering krever slike grep, selv om enkelte grep kan vise seg å være feil.
Frem til nå er jeg veldig godt fornøyd med Game of Thrones, men det er enkelt for meg å følge historien siden jeg kan den fra før. Jeg håper bare at seere som ikke har noe forhold til bokserien også klarer å henge med og synes at dette er en god TV-serie som de vil benke seg foran idiotboksen uke etter uke for å se.
5. mai 2011
Rat Race Symphony
Each and every day
I play a symphony
Typing away on my
Black-and-white keyboard
Clickety-clickety-clack
Clack-clack
Clickety
I type away with intensity
And a signature alt-tab-flourish
I wave my mouse like
A conductor's wand
Clackety-click-clack
Clackety-click
Click-clack
I drink down cup after cup
Of quite-alright coffee
Slurping it down
Like fine vintage wine
Sip-sip-slurp
Sippety-slurp-sippety
Sluuuuurp-sip-slurp-sip
If you find this symphony
Too mundane
Think of me as I slowly
Go insane
Think of a tune for this
And hum along
With the rat race song
Come march with us
The rat race throng
Thump-thump
Thumpety-thump
Thump-thump
Thumpety-thump
(Lavmål? Tror det, ja, men hva forventer du? Det teiteste jeg har gjort hittil, veit ikke om det går an å sette noen melody på dette, selv om det tok meg ti minutter :p)
I play a symphony
Typing away on my
Black-and-white keyboard
Clickety-clickety-clack
Clack-clack
Clickety
I type away with intensity
And a signature alt-tab-flourish
I wave my mouse like
A conductor's wand
Clackety-click-clack
Clackety-click
Click-clack
I drink down cup after cup
Of quite-alright coffee
Slurping it down
Like fine vintage wine
Sip-sip-slurp
Sippety-slurp-sippety
Sluuuuurp-sip-slurp-sip
If you find this symphony
Too mundane
Think of me as I slowly
Go insane
Think of a tune for this
And hum along
With the rat race song
Come march with us
The rat race throng
Thump-thump
Thumpety-thump
Thump-thump
Thumpety-thump
(Lavmål? Tror det, ja, men hva forventer du? Det teiteste jeg har gjort hittil, veit ikke om det går an å sette noen melody på dette, selv om det tok meg ti minutter :p)
4. mai 2011
Warning! Way too personal - don't read it if you don't want to know
The human ego has its own gravity. It's like a black hole trying to suck in everything around it. Our own experiences always supercede the ones of those around us. When looking back on the past, it's invariably tinted, the people are all caricatures, the point of view skewed. Always be sceptical of the autobiographer, even the unflattering stuff cannot be trusted.
So it is with trepidation that I look back on the autumn of oh-five in an attempt to describe what I went through. You have been forewarned about any claim to veracity herein, and the literary mind paints with the colours it will. Who knows when it really started, but I choose to begin by looking at myself as I walk down the stairs and tiers between the concrete colossi behind the Leeds University Library, going down to the Sports Centre to work out. I think for the first time, and also the last, but I'm far from certain that's true. I do remember that I had to quit early because I was troubled by a pain in my big toe, and I had to limp up all those stairs on my way back to my room in the Henry Price Building, over-priced and shabby, scheduled for renovations and thus filled with us transient exchange students.
The pain subsided after a while though, and I went with my new-found friend Christoph to Steffi's next door for a few drinks. I had a good time, but was feeling a bit under the weather and left early. I remember going into the kitchen I shared with nine or so others to get a drink of water. Suddenly, I started shaking uncontrollably and I couldn't breathe. Luckily, I haven't caught a lungfull of air since I was born, so I stuck through it and it passed. I went to bed wearing my coat under the duvet since I was still feverish and shivering. The morning after, all my muscles were cramping and felt like steel wires, and I had a very bad case of the runs. I remember doubting my ability to walk the twenty minutes downhill to the city centre to find a chemist, but I braved it in the end and got some pills to stop the leakage.
It worked alright, but by Monday the pain in my toe was back, and by Tuesday my knee had swollen up and I couldn't bend it. I limped down to professor Dennis Something's somewhat aptly named class "Other people's pain - suffering and problems with representation in American literature". Horribly pretentious name, but a terribly good professor, probably the best I ever had. He opened my eyes in many ways to a wider scope of literature. A shame I'm wasting it all now, but that's life for you. I hadn't prepared for the class, and in a class of six students there's no anonymity, so when he asked me a question and I said I hadn't done the questions, he gave me the scolding of my life. I was sort of vindicated when I saw the surprised look on his face when I gingerly put my right shoe back on and half climbed, half limped down the stairs outside his office.
The time had come to get my ass to a doctor. The next morning I got in to see a doctor who promptly sent me down to the Teaching Hospital for an examination and a good look at something the Brits have got right with their healthcare system. The day went by, and by the end of it I'd peed in a cup, gotten an X-ray taken and had a giant needle stuck directly into my knee. They extracted 150 ml of yellow fluid ("Looks nice and clear," said the doctor) from which I almost fainted. About three days later I got the results of some blood tests done to figure out if a had arthritis. The mind is a funny thing, and to this day I don't know if I got the wrong message on the phone or if I simply assumed the worst and inserted my own worst fears there. But the way I heard it, the test was positive and I was doomed. And down plummeted Icarus, who had the audacity to approach the warmth of the sun.
The confusion was cleared up a few days later, but by then I'd compared notes with this lovely dancer my girlfriend was rooming with. I've forgotten her name, but I'll never forget that angelic face and vulnerability. She loved to dance, but if she did she was bedridden for days. This world was all too familiar to me and had always felt like living inside a guillotine. By this point, I was was limping around and wearing a stocking from my toes to mid-thigh. Flimsy little thing, but I couldn't walk a step without it. They didn't give me any crutches, so caught in the rapids as I was, I clung to the only rock I could find. Her name was Amy, and I hope she remembers me more fondly than I perhaps deserve. We all use the people around us to some degree, but there's using and then there's using. She told me one night outside the computer lab, that she loved me. I said I loved her to. Why didn't you say so, she asked. I don't know, I said, and I didn't. I didn't not mean it, but maybe less then than later. Is there ever a right time? I think I remember tears in her eyes, but it was dark and maybe I want to remember it that way.
After that came one of the most confusing times of my life. The swelling in my knee fixed itself after a few months, but the pain stayed. I spent three months or so basically doing chemo-therapy, and the next two years eating pain-killers almost daily. On the one hand I was happier than ever, going back and forth from Kristiansand where Amy was living as an au pair (a chapter in itself, that), and on the other hand I was so depressed I hardly did any schoolwork or got out of bed on the weekdays. I was working two jobs, filling in at the local book shop and hating my boss at the supermarket who'd effectively demoted me while I was away (another chapter really). Then I went down to Oz, but the munchkin guild had no vacancies and since there's no place like home, back I went.
It's all more or less faded by now, but last autumn I was practically sentenced to death by some pencil-pusher, and if the gleam in my eye seems lessened to you, now you know some of why. I did make a promise to someone that I wouldn't use this space to cry out my woes, but if the shit wants out, out it must go. I'm not seeking pity, just a sort of understanding.
So it is with trepidation that I look back on the autumn of oh-five in an attempt to describe what I went through. You have been forewarned about any claim to veracity herein, and the literary mind paints with the colours it will. Who knows when it really started, but I choose to begin by looking at myself as I walk down the stairs and tiers between the concrete colossi behind the Leeds University Library, going down to the Sports Centre to work out. I think for the first time, and also the last, but I'm far from certain that's true. I do remember that I had to quit early because I was troubled by a pain in my big toe, and I had to limp up all those stairs on my way back to my room in the Henry Price Building, over-priced and shabby, scheduled for renovations and thus filled with us transient exchange students.
The pain subsided after a while though, and I went with my new-found friend Christoph to Steffi's next door for a few drinks. I had a good time, but was feeling a bit under the weather and left early. I remember going into the kitchen I shared with nine or so others to get a drink of water. Suddenly, I started shaking uncontrollably and I couldn't breathe. Luckily, I haven't caught a lungfull of air since I was born, so I stuck through it and it passed. I went to bed wearing my coat under the duvet since I was still feverish and shivering. The morning after, all my muscles were cramping and felt like steel wires, and I had a very bad case of the runs. I remember doubting my ability to walk the twenty minutes downhill to the city centre to find a chemist, but I braved it in the end and got some pills to stop the leakage.
It worked alright, but by Monday the pain in my toe was back, and by Tuesday my knee had swollen up and I couldn't bend it. I limped down to professor Dennis Something's somewhat aptly named class "Other people's pain - suffering and problems with representation in American literature". Horribly pretentious name, but a terribly good professor, probably the best I ever had. He opened my eyes in many ways to a wider scope of literature. A shame I'm wasting it all now, but that's life for you. I hadn't prepared for the class, and in a class of six students there's no anonymity, so when he asked me a question and I said I hadn't done the questions, he gave me the scolding of my life. I was sort of vindicated when I saw the surprised look on his face when I gingerly put my right shoe back on and half climbed, half limped down the stairs outside his office.
The time had come to get my ass to a doctor. The next morning I got in to see a doctor who promptly sent me down to the Teaching Hospital for an examination and a good look at something the Brits have got right with their healthcare system. The day went by, and by the end of it I'd peed in a cup, gotten an X-ray taken and had a giant needle stuck directly into my knee. They extracted 150 ml of yellow fluid ("Looks nice and clear," said the doctor) from which I almost fainted. About three days later I got the results of some blood tests done to figure out if a had arthritis. The mind is a funny thing, and to this day I don't know if I got the wrong message on the phone or if I simply assumed the worst and inserted my own worst fears there. But the way I heard it, the test was positive and I was doomed. And down plummeted Icarus, who had the audacity to approach the warmth of the sun.
The confusion was cleared up a few days later, but by then I'd compared notes with this lovely dancer my girlfriend was rooming with. I've forgotten her name, but I'll never forget that angelic face and vulnerability. She loved to dance, but if she did she was bedridden for days. This world was all too familiar to me and had always felt like living inside a guillotine. By this point, I was was limping around and wearing a stocking from my toes to mid-thigh. Flimsy little thing, but I couldn't walk a step without it. They didn't give me any crutches, so caught in the rapids as I was, I clung to the only rock I could find. Her name was Amy, and I hope she remembers me more fondly than I perhaps deserve. We all use the people around us to some degree, but there's using and then there's using. She told me one night outside the computer lab, that she loved me. I said I loved her to. Why didn't you say so, she asked. I don't know, I said, and I didn't. I didn't not mean it, but maybe less then than later. Is there ever a right time? I think I remember tears in her eyes, but it was dark and maybe I want to remember it that way.
After that came one of the most confusing times of my life. The swelling in my knee fixed itself after a few months, but the pain stayed. I spent three months or so basically doing chemo-therapy, and the next two years eating pain-killers almost daily. On the one hand I was happier than ever, going back and forth from Kristiansand where Amy was living as an au pair (a chapter in itself, that), and on the other hand I was so depressed I hardly did any schoolwork or got out of bed on the weekdays. I was working two jobs, filling in at the local book shop and hating my boss at the supermarket who'd effectively demoted me while I was away (another chapter really). Then I went down to Oz, but the munchkin guild had no vacancies and since there's no place like home, back I went.
It's all more or less faded by now, but last autumn I was practically sentenced to death by some pencil-pusher, and if the gleam in my eye seems lessened to you, now you know some of why. I did make a promise to someone that I wouldn't use this space to cry out my woes, but if the shit wants out, out it must go. I'm not seeking pity, just a sort of understanding.
29. apr. 2011
Kjærlighet - flokkdyrmentalitet eller bevis på høyerestående intelligens?
Vi mennesker liker å tro at vi er høyerestående vesener, at vi er så annerledes enn våre medbeboere på planeten. Som spesiesist må jeg hevde at vi er det, men likevel har vi nok mer til felles enn mange vil innrømme. Kjærlighet er vår tolkning av flokkdyrmentaliteten. Det kan godt være at det faktisk er en videreutvikling av denne, en måte hvor vi kan velge vår egen flokk i en verden der vi hele tiden er omgitt av artsfrender. Flokker av villdyr lever jo tross alt atskilte fra hverandre, mens mennesker lever i byer med flere millioner andre individer. Og derfor bruker vi kjærligheten til å velge være egne flokker. Dette er nært knyttet til tanken om filiasjon versus affiliasjon, der vi i det moderne samfunn beveger oss bort fra tilknytning til familien og heller velger vår egen familie blant venner og bekjente.
Nå høres jeg veldig kynisk ut, men vit at jeg er en uforbederlig romantiker – dette er bare en filosofisk eksersis. Kjærligheten er vår hovedkontroll mot overdreven egoisme og hedonisme, selv om enkelte individer trenger samfunnets strafferammer for å holdes tilbake. Utviklingen av samfunnet er et forsøk på å utvide flokkprinsippet, og det er på ingen måte mislykket. Nasjonalstaten er helt klart en logisk utvidelse av regionale flokker, men jeg vil likevel hevde at de fleste av oss føler en nærere tilknytning til være egne nærmeste. Derfor tror jeg også at jo større vi forsøker å gjøre statene, jo mindre vellykket blir staten. De fleste større land i dag består av mindre regioner som har sine egne tradisjoner og identiteter. Afrika er et godt eksempel på hva som skjer om man forsøker å splitte opp flokker, der linjalgrensene forårsaker borgerkriger mellom etniske grupper som motsetter seg den kunstige oppstykkingen av stammer og folkegrupper. De aller fleste av konfliktene i verden kan sees på som utvidede familiefeider, med unntak av de profittbaserte, men selv de kan tolkes som anskaffelse av ressurser til familien.
Nå har jeg snakket mest om kjærligheten mellom familie og venner, men hva så med den mer intime kjærligheten mellom partnere? Mennesker kan plasseres i kategorien blant dyr som har én partner hele livet (selv om dette sjeldent er tilfellet lenger), og sånn sett er de kanskje ikke flokkdyr. Jeg er ingen zoolog, så jeg vet ikke hvor skarpt dette skillet er, men vi mennesker er jo unntak på så mange måter at vi godt kan være unntaket her også. Her kan godt romantikerne ha rett i at vi er høyerestående, men det kan også være at denne kjærligheten bare er vår måte å rettferdiggjøre disse livslange partnerskapene på. Jeg syns uansett at det er en fin ting, samme hva den instinktive motivasjonen er.
Men hva med dette med at kjærlighet er en kontroll mot egiosme og hedonisme? Med dette mener jeg at dersom du har mennesker du bryr deg om, en familie du vil beskytte og sørge for at trives, så vil dine egne egoistiske impulser bremses av tankene dine om hva som er best for flokken. Selv handlinger som virker selvoppofrende kan i bunn og grunn være motivert av dette instinktet om å verne om flokken. Du ofrer av deg selv og det du har til overs for å gi til medlemmer av flokken, slik at flokken som helhet har det bedre. En veldig utilitaristisk tankegang.
Til slutt – spiller det hele noen rolle? Nei.
Nå høres jeg veldig kynisk ut, men vit at jeg er en uforbederlig romantiker – dette er bare en filosofisk eksersis. Kjærligheten er vår hovedkontroll mot overdreven egoisme og hedonisme, selv om enkelte individer trenger samfunnets strafferammer for å holdes tilbake. Utviklingen av samfunnet er et forsøk på å utvide flokkprinsippet, og det er på ingen måte mislykket. Nasjonalstaten er helt klart en logisk utvidelse av regionale flokker, men jeg vil likevel hevde at de fleste av oss føler en nærere tilknytning til være egne nærmeste. Derfor tror jeg også at jo større vi forsøker å gjøre statene, jo mindre vellykket blir staten. De fleste større land i dag består av mindre regioner som har sine egne tradisjoner og identiteter. Afrika er et godt eksempel på hva som skjer om man forsøker å splitte opp flokker, der linjalgrensene forårsaker borgerkriger mellom etniske grupper som motsetter seg den kunstige oppstykkingen av stammer og folkegrupper. De aller fleste av konfliktene i verden kan sees på som utvidede familiefeider, med unntak av de profittbaserte, men selv de kan tolkes som anskaffelse av ressurser til familien.
Nå har jeg snakket mest om kjærligheten mellom familie og venner, men hva så med den mer intime kjærligheten mellom partnere? Mennesker kan plasseres i kategorien blant dyr som har én partner hele livet (selv om dette sjeldent er tilfellet lenger), og sånn sett er de kanskje ikke flokkdyr. Jeg er ingen zoolog, så jeg vet ikke hvor skarpt dette skillet er, men vi mennesker er jo unntak på så mange måter at vi godt kan være unntaket her også. Her kan godt romantikerne ha rett i at vi er høyerestående, men det kan også være at denne kjærligheten bare er vår måte å rettferdiggjøre disse livslange partnerskapene på. Jeg syns uansett at det er en fin ting, samme hva den instinktive motivasjonen er.
Men hva med dette med at kjærlighet er en kontroll mot egiosme og hedonisme? Med dette mener jeg at dersom du har mennesker du bryr deg om, en familie du vil beskytte og sørge for at trives, så vil dine egne egoistiske impulser bremses av tankene dine om hva som er best for flokken. Selv handlinger som virker selvoppofrende kan i bunn og grunn være motivert av dette instinktet om å verne om flokken. Du ofrer av deg selv og det du har til overs for å gi til medlemmer av flokken, slik at flokken som helhet har det bedre. En veldig utilitaristisk tankegang.
Til slutt – spiller det hele noen rolle? Nei.
26. apr. 2011
Gagging cause of Gaga
Utsagn: Lady Gaga er popmusikkens kvinnelige motstykke til Marilyn Manson.
Jeg hørte litt av intervju med henne på P3 i dag der hun gråter og sier at hun føler seg som en taper hver dag. P3-gutta var overrasket over at en person med en sånn suksess kunne vær ulykkelig. Men ta Robbie Willimas som et eksempel, han har tydeligvis aldri følt seg komfortabel med suksessen. Lady Gaga har issues, det har vi visst siden dag én da hun viste seg nesten naken, men med masker eller store solbriller. Det tok vel over et år før hun viste ansiktet sitt. Hun er et klassisk eksempel på en person med dårlig selvtillit som overkompenserer og ender opp med å gi og vise mer av seg selv enn hun egentlig er komfortabel med. Jeg har kjent et par sånne jenter - med selvtillitsproblemer fordi de ikke var blant de peneste og mest populære. De ender opp med å gi mer av seg selv enn de burde fordi de tror det er den eneste måten. Dette er forsåvidt kun pop-psykologi, men jeg behøver ikke å ta feil av den grunn.
Lady Gaga er ikke pen og hun har ingen bra kropp. Hun er radmager og androgyn, og millioner av mennesker tror at hun er kjønnsoperert. Hun spiller krampeaktig på sex med burleske videoer, sceneshow og tekster. Det må jo innrømmes at et par av låtene hennes er noen hestehoder foran det andre popartister klarer for tiden. Men mellom gullkornene slipper hun låter som er symptomatiske for det jeg har lagt fram her. Jeg nærer på ingen måte noe hat for Lady Gaga, jeg kan godt danse til noen av greiene hennes, men jeg syns hele opplegget rundt henne, hele den offentlige figuren hun viser, er patetisk og et skrikende eksempel på seksualiseringen av samfunnet.
Lady Gaga kommer til å få et problem hvis hun tar til sansene og prøver å frigjøre seg fra den hun er nå. Det kommer til å se ut som hun har valget mellom å forsvinne ut i ukjentheten eller fortsette som hun gjør. Celebritet er ikke bare innbringende, men vanedannende. Vi får se hvordan det går. Jeg syns uansett synd på henne.
Jeg hørte litt av intervju med henne på P3 i dag der hun gråter og sier at hun føler seg som en taper hver dag. P3-gutta var overrasket over at en person med en sånn suksess kunne vær ulykkelig. Men ta Robbie Willimas som et eksempel, han har tydeligvis aldri følt seg komfortabel med suksessen. Lady Gaga har issues, det har vi visst siden dag én da hun viste seg nesten naken, men med masker eller store solbriller. Det tok vel over et år før hun viste ansiktet sitt. Hun er et klassisk eksempel på en person med dårlig selvtillit som overkompenserer og ender opp med å gi og vise mer av seg selv enn hun egentlig er komfortabel med. Jeg har kjent et par sånne jenter - med selvtillitsproblemer fordi de ikke var blant de peneste og mest populære. De ender opp med å gi mer av seg selv enn de burde fordi de tror det er den eneste måten. Dette er forsåvidt kun pop-psykologi, men jeg behøver ikke å ta feil av den grunn.
Lady Gaga er ikke pen og hun har ingen bra kropp. Hun er radmager og androgyn, og millioner av mennesker tror at hun er kjønnsoperert. Hun spiller krampeaktig på sex med burleske videoer, sceneshow og tekster. Det må jo innrømmes at et par av låtene hennes er noen hestehoder foran det andre popartister klarer for tiden. Men mellom gullkornene slipper hun låter som er symptomatiske for det jeg har lagt fram her. Jeg nærer på ingen måte noe hat for Lady Gaga, jeg kan godt danse til noen av greiene hennes, men jeg syns hele opplegget rundt henne, hele den offentlige figuren hun viser, er patetisk og et skrikende eksempel på seksualiseringen av samfunnet.
Lady Gaga kommer til å få et problem hvis hun tar til sansene og prøver å frigjøre seg fra den hun er nå. Det kommer til å se ut som hun har valget mellom å forsvinne ut i ukjentheten eller fortsette som hun gjør. Celebritet er ikke bare innbringende, men vanedannende. Vi får se hvordan det går. Jeg syns uansett synd på henne.
25. apr. 2011
Kapittel 2 - På sin plass
Bortsett fra et lite overfall og fire forbrente lik i en bakgate, var det en nydelig morgen. Solen hadde begynt å ta, og nattens regn var snart et minne. Det var nok fortsatt litt kjølig siden de fleste Itizar så i gatene gikk med tykke jakker og hendene i armhulene. Men litt kulde hadde aldri stanset dagens gang her, så gatene var nesten fulle. De fleste så ut til å ferdes fra gjøremål til gjøremål, men det var en og annen gruppe med menn med armbind som skulte på forbipasserende. Det var ikke lurt å komme i veien for disse - de trakk klingene sine over den minste innbilte fornærmelse. Itizar hadde dog lært å unngå dem for lenge siden.
Rett før tempelplassen var veien hans igjen blokkert. Denne gangen av en enslig, eldre herre med langt grått hår og skjegg og en tung stridsklubbe i beltet.
-God morgen, min sønn.
-Yppersteprest Kevran. En ære, antar jeg.
-De fleste syns nok det, Itizar. Når har du tenkt å komme til fornuften å begynne opplæringen din hos meg?
-Aldri, tenkte jeg. Du vet at det ikke er noe for meg.
-Men å sove på gaten og stjele for å forsørge deg selv er noe for deg?
-Det er det livet jeg har valgt.
-En feil, spør du meg. Du sløser ditt potensial, gutt.
-Du vet ingenting om mitt potensial, prest!
-Virkelig? Tror du ikke jeg vet hvorfor du går rundt i gatene i bare armer mens resten av oss fryser ballene av oss? Tror du ikke jeg vet hva som skjedde den gangen?
-Du vet ingenting. Det er ingenting å vite, så slutt og snakk om det.
-Mistroisk som alltid. Hemmeligheten din er trygg hos meg. Men hvis noen har en plass hos oss, så er det deg. Det skal du vite.
-Ha en god dag, Kevran. Min ble ikke bedre nå.
Med det gikk Itizar videre. Det var alltid noen løsthengende pengepunger på tempelplassen, og det var stort sett slik Itizar tjente til livets opphold. De fleste her hadde med seg noen slanter hit for å gi til kirken, og de som gjorde det hadde nok penger til å gi bort. Og med trengselen på plassen, var det enkelt å dulte borti noen og smette inn i folkemengden når pungen var løsnet. Itizar så en god kandidat nå. En hettekledd, lutrygget skikkelse som gikk med tunge skritt. Itizar gikk raskt og stille mot skikkelsen, og med en kjapp bevegelse dultet ham borti vedkommende og skulle til å springe forbi. Men skikkelsen grep tak i hånden hans og rykket til. Itizar ble dratt bakover og stod med ett ansikt til ansikt med en høy, tynn mann med midle trekk og høy panne. Før Itizar rakk å gjøre noe, trakk mannen av seg kappen med den ledige hånden og kastet den rundt Itizar. Han pakket ham inn og bandt et tykt tau rundt kroppen hans, slik at armene hans var fanget.
-Christoph!
-Hei, Zar. Tenkte nok jeg fant deg her. Sjefen vil prate med deg.
-Nei, Chris. Vær så snill, slipp meg.
-Beklager, gamle venn. Du veit åssen det er nå. Går du sjøl, eller må jeg bære deg?
-Betyr det vi hadde ingenting?
-Det var ikke jeg som brant den brua, Zar. Kom så går vi.
Rett før tempelplassen var veien hans igjen blokkert. Denne gangen av en enslig, eldre herre med langt grått hår og skjegg og en tung stridsklubbe i beltet.
-God morgen, min sønn.
-Yppersteprest Kevran. En ære, antar jeg.
-De fleste syns nok det, Itizar. Når har du tenkt å komme til fornuften å begynne opplæringen din hos meg?
-Aldri, tenkte jeg. Du vet at det ikke er noe for meg.
-Men å sove på gaten og stjele for å forsørge deg selv er noe for deg?
-Det er det livet jeg har valgt.
-En feil, spør du meg. Du sløser ditt potensial, gutt.
-Du vet ingenting om mitt potensial, prest!
-Virkelig? Tror du ikke jeg vet hvorfor du går rundt i gatene i bare armer mens resten av oss fryser ballene av oss? Tror du ikke jeg vet hva som skjedde den gangen?
-Du vet ingenting. Det er ingenting å vite, så slutt og snakk om det.
-Mistroisk som alltid. Hemmeligheten din er trygg hos meg. Men hvis noen har en plass hos oss, så er det deg. Det skal du vite.
-Ha en god dag, Kevran. Min ble ikke bedre nå.
Med det gikk Itizar videre. Det var alltid noen løsthengende pengepunger på tempelplassen, og det var stort sett slik Itizar tjente til livets opphold. De fleste her hadde med seg noen slanter hit for å gi til kirken, og de som gjorde det hadde nok penger til å gi bort. Og med trengselen på plassen, var det enkelt å dulte borti noen og smette inn i folkemengden når pungen var løsnet. Itizar så en god kandidat nå. En hettekledd, lutrygget skikkelse som gikk med tunge skritt. Itizar gikk raskt og stille mot skikkelsen, og med en kjapp bevegelse dultet ham borti vedkommende og skulle til å springe forbi. Men skikkelsen grep tak i hånden hans og rykket til. Itizar ble dratt bakover og stod med ett ansikt til ansikt med en høy, tynn mann med midle trekk og høy panne. Før Itizar rakk å gjøre noe, trakk mannen av seg kappen med den ledige hånden og kastet den rundt Itizar. Han pakket ham inn og bandt et tykt tau rundt kroppen hans, slik at armene hans var fanget.
-Christoph!
-Hei, Zar. Tenkte nok jeg fant deg her. Sjefen vil prate med deg.
-Nei, Chris. Vær så snill, slipp meg.
-Beklager, gamle venn. Du veit åssen det er nå. Går du sjøl, eller må jeg bære deg?
-Betyr det vi hadde ingenting?
-Det var ikke jeg som brant den brua, Zar. Kom så går vi.
23. apr. 2011
Kapittel 1 - Grillspyd
Borgerkrigen hadde vært over i et tiår, men de fleste voksne menn gikk fortsatt bevæpnet rundt i gatene og ingen forflyttet seg langs landeveiene alene. Selv om bare de mest fanatiske fortsatt gikk med sine respektive farger, visste man godt hvor alle stod. Opprørerne beleiret hovedstaden etter fem år med krig. De stod ikke sterkt og manglet både forsyninger og tropper nok til å storme murene, men en da en brann plutselig brøt ut i byens kornlager åpnet befolkningen portene og ga tronen til jarl Barram. Itizar gjorde sitt beste for å holde seg nøytral fortsatt, men det var vanskelig. Situasjonen var som en sosial spissrotgang, og det begynte å bli slitsomt å måtte sno seg rundt på denne måten.
Itizar våknet opp på en kasse i et smug og pakket sammen seilduken han brukte for å holde regnet unna. Han buntet den sammen med litt tau og slang den over ryggen. Han så bort på tiggerne som lå i en klynge for å holde varmen. De så like miserable ut som vanlig, men det var ikke Itizars problem. Han sjekket at det korte sverdet gled godt i sliren og at pengepungen fortsatt var på plass under skjorten. Smuget åpnet i en av de mindre markedene i hovedstaden. Det var allerede ganske travelt, selv om det var tidlig på morgenen. Itizar foretrakk dette markedet fremfor de andre av to grunner. Den første var at det ennå ikke hadde blitt tatt over av eller delt mellom noen av fraksjonene. Den andre var boden til Gav, som solgte grillspydd med et kjøtt man helst ikke burde tenke altfor nøye over hvor kom fra. Itizar mistenkte at det var rottekjøtt, men det var kanskje også derfor han likte det. Han hadde spist mer enn sin del rotte opp gjennom årene, men aldri så godt stekt eller kydret som det Gav lagde.
-God morgen, Gav!
-Morn, Zar. Sovet ute igjen?
-Jepp, syntes det var en grei natt for det.
-Virkelig? Det regnet kunne like gjerne vært snø, og du sov ute med bare armer?
-Var det virkelig så kaldt? Jaja, det gikk nå bra.
-Det er en merkelig en, Zar. Frokost?
-Gjerne det, Gav!
Med et dryppende spyd i hånden, gikk Itizar mot tempeplassen for å se hva dagen kunne bringe. Få minutter senere merket han den kløen i bakhodet som kjennetegnet at noen fulgte etter ham. Han dukket inn i en bakgate som krysset over til en annen gate, men forfulgerne hadde gjort seg mer flid enn han hadde regnet med. Der stod det to store menn og bak ham kom to til. Smuget var trangt, slik at de knapt klarte å stå to i bredden. Som alltid var det en del avfall på bakken som gjorde fotfestet usikkert. Itizar hørte en velkjent stemme bak seg, tilhørende en lojalist som het Yarg.
-Itizar, din lille mark, på tide å velge en side.
-Yarg, det burde jeg ha skjønt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du kaster bort tida på lille meg.
-Hah! Hadde det vært opptil meg så ville vi ikke hatt denne samtalen. Jeg ville helst bare kjørt en kniv inn i den feige lille ryggen din og vært ferdig med det. Men sjefen ba meg gi deg en siste sjanse til å komme til fornuften.
-Så det er sånn det ligger an. Du tenker vel at du kjenner meg ganske godt nå?
-Det kan se sånn ut. Så hva sier du? Blir du med oss, eller må vi la deg ligge igjen her. Du veit hva jeg vil.
-Det kan se ut som sjefen din mener du har utspilt din rolle, Yarg.
-Svar nok for meg. Ta'n, gutter!
Med det trakk alle fire sverdene sine, solide klinger som passet godt til armstyrken deres, men vanskelige å svinge i den trange bakgaten. Itizar snerret mot dem og flammer innhyllet plutselig hendene hans. Mennene nølte da, men Yarg kom seg fort og gjorde et utfall med sverdet. Itizar tok et lite steg til siden og et langt steg frem inntil Yarg. Men venstre hånd tok han tak i sverdhånden til Yarg, og med høyre hånd tok han tak i ansiktet hans. Yarg hylte av smerte da kjøttet på hånden hans med ett kokte og skjegget hans tok fyr. Itizar skøv seg forbi ham og var nå bak den andre mannen på den siden. Han kastet seg over ham og tok tak i håret hans og la en hånd over munnen hans. Mannen falt gurglende til bakken. De to siste var nå forsiktig på veg mot ham, men Itizar klappet henden sine sammen og en tykk flammetunge skjøt frem mot dem. Mennene kastet hendene opp foran ansiktene sine og Itizar sprintet frem til dem. Innen de fikk summet seg hadde han strupetak på dem begge. Flammene fra hendene hans omhyllet hodene deres og satte fyr på skjegg og hår. Itizar snudde seg og gikk mot Yarg. Han hadde fått slukket skjegget og var ikke hardt skadd, men sverdhånden hans var ødelagt og han hadde store smerter. Itizar satte seg på huk ved siden av ham.
-Jeg skulle ønske du ikke hadde tvunget med til å gjøre dette. Måtte du brenne til evig tid for at du avslørte meg på denne måten.
Deretter plukket han opp Yargs sverd og naglet ham til bakken med det. Det siste Itizar gjodre før han gikk videre gjennom bakgaten for å ta omveien til tempelplassen, var å dynke alle fire mennene i mer ild for å svi av kroppene deres helt. Noen kom til å angre på dette, og oddsen for at det var Itizar var overveldende.
Itizar våknet opp på en kasse i et smug og pakket sammen seilduken han brukte for å holde regnet unna. Han buntet den sammen med litt tau og slang den over ryggen. Han så bort på tiggerne som lå i en klynge for å holde varmen. De så like miserable ut som vanlig, men det var ikke Itizars problem. Han sjekket at det korte sverdet gled godt i sliren og at pengepungen fortsatt var på plass under skjorten. Smuget åpnet i en av de mindre markedene i hovedstaden. Det var allerede ganske travelt, selv om det var tidlig på morgenen. Itizar foretrakk dette markedet fremfor de andre av to grunner. Den første var at det ennå ikke hadde blitt tatt over av eller delt mellom noen av fraksjonene. Den andre var boden til Gav, som solgte grillspydd med et kjøtt man helst ikke burde tenke altfor nøye over hvor kom fra. Itizar mistenkte at det var rottekjøtt, men det var kanskje også derfor han likte det. Han hadde spist mer enn sin del rotte opp gjennom årene, men aldri så godt stekt eller kydret som det Gav lagde.
-God morgen, Gav!
-Morn, Zar. Sovet ute igjen?
-Jepp, syntes det var en grei natt for det.
-Virkelig? Det regnet kunne like gjerne vært snø, og du sov ute med bare armer?
-Var det virkelig så kaldt? Jaja, det gikk nå bra.
-Det er en merkelig en, Zar. Frokost?
-Gjerne det, Gav!
Med et dryppende spyd i hånden, gikk Itizar mot tempeplassen for å se hva dagen kunne bringe. Få minutter senere merket han den kløen i bakhodet som kjennetegnet at noen fulgte etter ham. Han dukket inn i en bakgate som krysset over til en annen gate, men forfulgerne hadde gjort seg mer flid enn han hadde regnet med. Der stod det to store menn og bak ham kom to til. Smuget var trangt, slik at de knapt klarte å stå to i bredden. Som alltid var det en del avfall på bakken som gjorde fotfestet usikkert. Itizar hørte en velkjent stemme bak seg, tilhørende en lojalist som het Yarg.
-Itizar, din lille mark, på tide å velge en side.
-Yarg, det burde jeg ha skjønt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du kaster bort tida på lille meg.
-Hah! Hadde det vært opptil meg så ville vi ikke hatt denne samtalen. Jeg ville helst bare kjørt en kniv inn i den feige lille ryggen din og vært ferdig med det. Men sjefen ba meg gi deg en siste sjanse til å komme til fornuften.
-Så det er sånn det ligger an. Du tenker vel at du kjenner meg ganske godt nå?
-Det kan se sånn ut. Så hva sier du? Blir du med oss, eller må vi la deg ligge igjen her. Du veit hva jeg vil.
-Det kan se ut som sjefen din mener du har utspilt din rolle, Yarg.
-Svar nok for meg. Ta'n, gutter!
Med det trakk alle fire sverdene sine, solide klinger som passet godt til armstyrken deres, men vanskelige å svinge i den trange bakgaten. Itizar snerret mot dem og flammer innhyllet plutselig hendene hans. Mennene nølte da, men Yarg kom seg fort og gjorde et utfall med sverdet. Itizar tok et lite steg til siden og et langt steg frem inntil Yarg. Men venstre hånd tok han tak i sverdhånden til Yarg, og med høyre hånd tok han tak i ansiktet hans. Yarg hylte av smerte da kjøttet på hånden hans med ett kokte og skjegget hans tok fyr. Itizar skøv seg forbi ham og var nå bak den andre mannen på den siden. Han kastet seg over ham og tok tak i håret hans og la en hånd over munnen hans. Mannen falt gurglende til bakken. De to siste var nå forsiktig på veg mot ham, men Itizar klappet henden sine sammen og en tykk flammetunge skjøt frem mot dem. Mennene kastet hendene opp foran ansiktene sine og Itizar sprintet frem til dem. Innen de fikk summet seg hadde han strupetak på dem begge. Flammene fra hendene hans omhyllet hodene deres og satte fyr på skjegg og hår. Itizar snudde seg og gikk mot Yarg. Han hadde fått slukket skjegget og var ikke hardt skadd, men sverdhånden hans var ødelagt og han hadde store smerter. Itizar satte seg på huk ved siden av ham.
-Jeg skulle ønske du ikke hadde tvunget med til å gjøre dette. Måtte du brenne til evig tid for at du avslørte meg på denne måten.
Deretter plukket han opp Yargs sverd og naglet ham til bakken med det. Det siste Itizar gjodre før han gikk videre gjennom bakgaten for å ta omveien til tempelplassen, var å dynke alle fire mennene i mer ild for å svi av kroppene deres helt. Noen kom til å angre på dette, og oddsen for at det var Itizar var overveldende.
Abonner på:
Innlegg (Atom)