Denne serien har fått en del pepper etterhvert, men det var denne serien som fikk meg til å beynne å lese bøker i det hele tatt. Ikke at vi snakker ren sentimentalitet her. Jordan beskriver en verden så stor, komplisert og gammel at jeg ikke tror jeg har lest maken hittil. Når man først har satt sin fot i disse bøkene så slipper du ikke løs igjen. Du kommer til å forelske deg i så mange av rollefigurene. Dette er virkelig en av de store fantasyseriene gjennom tidene. Per dags dato er den ikke ferdigskrevet. Robert Jordan døde i 2007, men etterlot seg utfyllende notater, og serien skrives ferdig av den utrolig talentfulle Brandon Sanderson. Det må nevnes at serien ender på 14 bøker.
Vi nevner Brandon nå pga hans innsats med ferdigstillingen av Wheel of Time, men det er på ingen måte derfor han er på listen. Mistborn-trilogien er den mest komplette fantasyserien du kommer til å lese. Den er sømløst sammensatt uten en eneste løs tråd. Det er en mindre komplett og komplisert verden enn hos f.eks. Jordan, men dette er ikke uvanlig i en trilogi. Det virker også mer som et bevisst grep for historien enn som at Brandon ikke har tenkt ut mer utover det han skriver. Magisystemet er også det mest utrolige, mest cinematiske, på lenge. Les den første boken, og hvis du hater den betyr det bare at du hater deg selv og verden!
Apropos en mann som hater seg selv - her har du Thomas Covenant. Han er spedalsk og forlatt av alle han elsker, før han blir forflyttet til et fantastisk land fullt av liv og godhet som er under angrep av onde krefter. Covenant sliter med å takle både skjønnheten han ser rundt seg og den helterollen han blir tildelt. Og leseren, akkurat som Covenant, blir aldri helt sikker på om dette landet er virkelig eller bare en del av Covenants psyke.
Jeg har fortsatt til gode å lese Gapbøkene til Donaldson, men de er etter sigende en av de bedre sci-fi-seriene der ute.
Blir snart en TV-serie laget HBO - kan du si "Halleluja"? HBO har midasfingre. Men uansett, til tross for at Martin er notorisk uproduktiv, seiler denne derien opp som tidenes beste fantasyserie, forbi selv Jordan. Den har lite eksplisitt magi, men det sørger for at det som faller utenfor det "normale" blir desto mer fantastisk og underlig. Serien er tung på politikk og krigføring, og det er vanskelig å forutse handlingen videre. Ingen spiller etter de reglene man forventer seg i bøker, minst av alle Martin selv. Det er så mange karakterer her du elsker å hate, og selv de små brikkene på spillbrettet kan spille en avgjørende rolle.
Denne foratteren oppdaget jeg da jeg leste hennes og Raymond E. Feists Empire-trilogi, en del av Feists lange epos om Riftwar (stor fan selv om den ikke havner på lista. Empire er de beste bøkene i seiren, men Magician, den første boken i serien, er fortsatt den fantasyboken jeg har lest flest ganger) Den første boken i serien, Curse of the Mistwraith, handler om to halvbrødre som må trosse sine store forskjeller for å redde en fremmed verden. Det er lite mer jeg kan si om handlingen uten å ødelegge for dere, men disse bøkene inneholder det mest lyriske språket du kommer til å finne i noen fantasybok, og er nesten verdt å lese bare av den grunn. Men så er det karakterne og det faktum at de hele tiden blir påminnet hvor mye som står på spill og hvor hårfint alt balanserer på kanten av avgrunnen. Enkelte vil kanskje innbille seg en slags naturvernpropaganda her, men ingenting av dette er ment å skulle oversettes til den virkelige verden. Dette er en av mine store favoritter, men det er ikke typisk busslektyre. Jeg anser dette som en av de virkelig skjulte skattene innen dagens fantasylitteratur. (Forøvrig her jeg har tatt navnet til denne bloggen fra.)
Denne serien har trolig tatt patent på ordet "episk". Erikson har for evig stjålet denne betegnelsen og tatovert den i pannen. Ingen andre får bruke det. Denne serien opererer på en så stor skala at leseren bare kan bli med på turen og se hvor det bærer. Her braker det løs med både magi og storslagne slagscener fra flrste side, og det slutter aldri. Det er dog veldig mange karakterer, og vi må ofte vente en hel, svær bok før vi treffer folk igjen. Men på den annen side, når du først har lest om Kruppe, Fiddler, Karsa Orlong, Anomander Rake, Kalam Mekhar, Toc the Younger og Quick Ben og alle de andre, så er det så mye som blekner i forhold. Serien er ferdg i 2011 (10 bøker), og jeg kan ikke fortelle deg før da (eller noensinne) om alt henger sammen, men pokker om jeg bryr meg!
Samtidsfantasy av en av de som gjorde fantasy til en etablert sjanger, selv om Shannarabøkene kanskje har falmet litt med årene. (Fortsatt stor fan av Shannara!) Hva kan jeg si om bøkene som ikke høres teit ut? Jeg vet ikke, jeg vet bare at denne serien traff noen strenger i sjela mi som fortsatt vibrerer flere år etter at jeg leste dem. Det er det gode mot det onde som kjemper mot hverandre i det skjulte. Det er en maktbalanse som flytter seg, men det er alltid en fare for at den kan vippes helt den ene eller den andre veien. Det onde operer i det skjulte, og de gode må ofre mye i sin kamp mot dem. Og pokker om jeg ikke velger å tro at det er sant! (Jepp, polstret rom til meg - nerden har tørna) Sjekk også ut Landoverserien. Filmrettighetene til dem er solgt for mange år siden.
Her har vi en utrolig godt skrevet serie. Jeg tror alle som liker litteratur kan like disse bøkene, og at de bare tilfeldigvis er fantasylitteratur. I disse bøkene er en asiatiskinspirert kultur i besittelse av noe de kaller andater. Disse er ikke bare en enorm ressurs for deres økonomier, men er også masseødeleggelsesvåpen. Midt oppe i dette krysser noen sjebner hverandre og vi følger dem over tre tiår der deres forhold til hverandre, og deres valg, blir avgjørende for alle. Konsekvensene er enorme, men det er så utrolig personlig.
OK, dette var bare et lite utvalg - jeg kommer helt sikert med mer til denne listen etterhvert. Men det er en god start =)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar