Håret på bikkja aka Omslagsskjøge

Det er mange forskjellige jungler der ute. Det er en jungel av ordtak og en jungel av bøker man kan ha lyst til å lese. Man skulle tro at en skog er en skog, og at det er lett å se hvor den ene slutter og den andre begynner, men så er ikke tilfelle. Gått deg vill ennå?

På norsk har vi et fint ordtak som heter at man ikke skal skue hunden på håret. På engelsk blir det "don't judge a book by the cover". Et fint engelsk hundeuttrykk er "hair of the dog that bit you" som har med reparering dagen der på å gjøre, så du kan se hvordan ting fort blir forvirrende i irrgangene i mitt rotete sinn. Det jeg skal frem til, er at jeg er enig i at man ikke skal skue hunden på håret, men man skal faen meg dømme boken etter omslaget.

Jeg er en selvtittulert "coverhore" (TM, C, R, patent pending), eller "omslagsskjøge". Når jeg skal kjøpe en bok jeg aldri har hørt om, ser jeg etter én av to ting - et interessant cover eller en interessant tittel. Eksempler på interessant cover jeg enten har lest bare pga coveret eller i hovedsak pga coveret, er:

Eksempler på bøker jeg bare har lest pga tittelen eller i hovedsak pga tittelen, er:

De fleste av disse er knakende gode bøker, med unntak av The Way of Shadows av Brent Weeks, som er en fornøyelig bok, og en fornøyelig trilogi, men hjemsøkt av veldig mange redaksjonsfeil. Forståelig nok siden alle tre bøkene ble utgitt med en måneds mellomrom, men de kan knapt anbefales til kresne lesere. Så der ble jeg kanskje lurt litt av coveret. Kathleen Bryans bok, som jeg også leste ene og alene pga coveret, var jeg mer fornøyd med. Det er en undervurdert trilogi, mye fordi det i vår mursteinsalder ikke er noe stort marked for tynne bøker til samme prisen av en tre ganger så lang bok. Men språket er veldig godt, nydelig og presist, og både handlingen og verdensbyggingen er nyvinnende og overbevisende. Det er den mest jentete boka jeg har lest til dags dato, men for en evig romantiker så er det rent gull.

The Year of Our War av Steph Swainston, leste jeg kun pga tittelen, men det er noe av det beste jeg har lest. Jeg har snakket om bøkene før, og om hvor mye jeg sliter med å beskrive dem, men for de som vil ha noe som nærmer seg litterær kvalitet er det vel verdt forsøket. Running with the Demon er skrevet av en av mine gamle favoritter, Terry Brooks, men i motsetning til Shannara-bøkene hans som kanskje har tapt seg litt med tiden, og Landover-bøkene hans som er mer moro-fantasy i samme sjanger som Xanth-serien til Piers Anthony og Dicsworld-serien til Terry Pratchett, vil jeg si at The Word and the Void-trilogien er et høydepunkt i kontemporær fantasy. De har en særegen stemning og handler om en mann som kjemper en ensom kamp for å hindre at demoner frembringer verdens undergang, mens han hele tiden har drømmer som forespeiler hvor nytteløs kampen hans er. Såvidt jeg vet er denne trilogien hans minst kjente og minst leste, men med den nye crossover-serien til Brooks, bygger han bro mellom denne serien og Shannara-serien.

Nok en litt krøkete sti mot et poeng, men poenget er at jeg ikke forstår hvorfor enkelte forlag ikke bruker mer krefter på å få fram fine, attraktive, estetiske omslag. Eller hvorfor de ikke prøver å lokke oss med titler som fascinerer og får tankene til å spinne. Den erværdige Pat prøver å overbevise meg nå om at denne boken er verdt å lese, men jeg kommer ikke forbi coveret. It's just not happening, mate! Men noen forlag går også litt bananas, så hvis du syns du har sett coveret til Way of Shadows før, er det fordi det fins hundre bøker der ute som ligner. Det har vært en sterk trend de siste årene å ha hettekledde figurer på hvite bakgrunner, og det ble fort gammelt.

Så hvis du pleier å velge bøker etter hvordan de ser ut, eller fordi tittelen fenger, sier jeg bare - Kudos til deg! All ære! Slå et slag for estetikken, være seg bokstavlig talt eller billedlig talt (hehe)! Du bestemmer selv hva du leser, det kan ingen ta fra deg. Men hvis jeg ser ett cover til med bilde av Unni Lindell, så blir ikke William Nygaard den siste forlagssjefen som blir skutt i Norge! (Jeg er harmløs som en undulat, så vennligst ingen politifolk på døra)

Sutrepave

Huet fullt av bomull
og nesa full av snørr
i halsen henger hosten
skjønner ikke at jeg tør
bevege meg ute blant følk
jeg burde hatt svølk
jeg starter en epedimi
når jeg vender huet på si
og harker opp spøtt
det er faen ikke søtt
sitter og svetter i kulda
skulle ønske jeg tulla
men når en mann er sjuk
blir selv den hardest mjuk

Norsk skoles framtid

Jeg har tenkt en del på den norske skolens status og fremtid i lang tid nå. Det er klart at Norge er at av de aller beste landene i verden å bo i og at vi trolig klager mer enn noe annet folkeslag, men det er også klart at det norske skolevesenet har en del problemer vi må ta tak i. Det skrives stadig i media om hvordan de svakeste elevene blir stadig svakere, at stadig flere ikke sitter inne med nok basiskunnskaper når de går ut av grunnskolen, og dette må sies å bidra til at et stort antall elever ikke fullfører videregående skole. TV-programmer som Blanke Ark, Klasse 10 B og Lærerne har satt fokus på hvordan situasjonen er for elever og lærere i den norske skolen i dag, og situasjonen er tydeligvis langt fra rosenrød.

Som vanlig har jeg mange spørsmål og få svar, men for å få et svar må man jo først vite hva spørsmålet er. Fordi jeg har tro på at den eneste måten Norge kan overleve i en post-petroleumverden er å fremstå som en utvikler og produsent av alternativ energi og avansert teknologi, trenger vi å utdanne forskere og fremme forskning. Dette går hånd i hånd med skolevesenet fra dag én. Derfor må vi både heve minimumsstandarden på norske elever, men også heve maksimumsstandarden. Elever har en iboende rettighet til både en grunnleggende utdanning, og til å kunne utfordre seg selv og finne ut hvor langt de kan gå. Janteloven er derimot godt imprentet i den norske psyken, og til tross for stadig flere reality-programmer på TV, skal ingen tro at de er noe bedre enn andre. Ei heller skal vi understreke noens svakheter, likestillingen skal sørge for det, men det ender opp med at vi kultiverer en stadig dårligere middelmådighet. Når opp mot 50 % av elever i visse skoler ikke har grunnleggende lese- og skriveferdigheter, så må vi kunne si at middelveien er i forfall.

Den norske skolen må finne en balansegang der vi kan sikre de såkalt svakeste elevene en grunnleggende utdanning, og samtidig sørge for at de sterkere elevene får stadige utfordringer de kan bryne seg på, slik at de kan bli oppnå sitt potensial for sitt eget og samfunnets beste. Man kvier seg for å splitte opp klasser, men på ungdomsskolen gjorde vi dette, ikke etter nivå, men fordi enkelte klasserom og undervisningssituasjoner krevde at bare halve klassen kunne delta. Jeg tror ikke det vil være så vanskelig å dele en klasse i to eller tre i deler av undervisningen. Samtidig virker det som de svakeste elevene blir sviktet hjemme. Det er kanskje brutalt å formulere seg slik, men vi kan ikke benekte fakta. Foreldre må sørge for å ta ansvar for å sette seg inn i og hjelpe barna med leksene. Mange foreldre klager over at de ikke kan stoffet, især matte, men har de gjort noen innsats for å sette seg inn i det? Andre land har lange tradisjoner med privatlærere, og jeg kan ikke forstå at dette ikke skulle kunne fungere på noe plan her til lands. Foreldre må sette seg inn i lekseplanene til barna og sørge for at de gjør det de skal. Håvard Tjora beviste i Blanke Ark at det bare kreves 20 minutter lesing hver dag for å komme seg opp på samme lesenivå som de sterkeste i klassen, og da må foreldre sørge for å kultivere leseglede. Selv hadde jeg ingen stor interesse av å lese bøker på barneskolen, selv om jeg hadde blant de sterkeste leseferdighetene, det var ikke før jeg oppdaget de riktige bøkene at det tok av, og siden da har jeg både leste flere hundre bøker og studert litteratur - man er altså ikke født med leseglede eller interesse for enkelte fag, selv om man har anlegg for dem, alt må kultiveres. Norge har et sterkt bibliotekvesen som burde kunne hjelpe til med lesegleden. Bruke dem, de blir så glade!

Jeg er også med tiden blitt skeptisk til måten den videregående skolen er bygd opp, desillusjonert til og med. Nå skal det sies at jeg tok et noe alternativt løp gjennom videregående med IB, men dette er også til dels grunnen til mine tvil om hvordan systemet fungerer. Jeg mangler en hel del fag fra videregående, og de fagene jeg har skiller seg også litt ut. Jeg tok seks fag over to år etter grunnkurs i allmennfag: norsk, engelsk, matte, kjemi, historie og drama. Jeg mangler altså en del fag jeg aldri har fått bruk for, men besitter likevel generell studiekompetanse og en universitetsgrad fra UiO. Jeg føler at jeg derfor har grunn til å si at det er en del overflødig i opplegget for allmennfag. Grunnen til at jeg påpeker dette, er at når det nå har blitt et krav om mastergrad for de fleste universitetsutdanninger (bortsett fra profesjonsutdanninger, men der er videreutdanning godt systematisert og integrert). På grunn av dette, vil en gjennomsnittlig student være ferdig utdannet i en alder av 25, med tre år på videregående, ett år i militæret eller på folkehøgskole, og fem år på universitetet. Med et studielån på nærmere 90 000 i året vil de ha en gjeld på 450 000 ved endt utdanning. En bilmekaniker kan være i jobb seks år før og tjene en årslønn tilsvarende denne gjelden (stikkord: kan). Spørsmålet er om samfunnet er tjent med at alle disse ikke bidrar til samfunnet over så mange år, og samtidig pådrar seg stor gjeld som kan hindre dem i å komme inn i eiendomsmarkedet. Det finnes selvfølgelig mange unntak her, en del utdanninger fører til høye årslønner som for disse individene ikke medfører problemer, men som en person med bakgrunn i de humanistiske fagen kan jeg skrive under på at en bachelorgrad i litteratur ikke er mye å skilte med hvis du ikke har noen slags realkompetanse. Nok et spørsmål uten svar.


Jeg foreslår at man tillater elever på allmennfag å snevre inn studiene sine mer, slik at de kan peile seg inn på en utdanning de tror de ønsker å ta videre, uten å bli straffet for å gå glipp av enkelte fag. Ved å bygge inn Ex. Phil. og Ex. Fac., tror jeg at vi kan redusere allmennfag til et toårig løp som forbereder elevene bedre for videre studier. Og selv om jeg er en forkjemper for mer fysisk aktivitet i skolen, tror jeg at kroppsøving har utspilt sin rolle på videregående. Det kan kun straffe elever som er akademisk sterke, men fysisk svake. Vi var på videregående påkrevd å dokumentere en viss mengde fysisk aktivitet utenfor skoletiden, og dette fungerte veldig fint - alt fra tur med hunden til snowboarding i påsken var godkjent, så kravene var på ingen måte vanskelige å innfri. Det er på tide å tenke nytt gjennom hele skolesystemet. Det er kanskje også på tide å tenke på hva samfunnet har nytte av at vi utdanner. Alle kan ikke bli lærere eller rørleggere eller advokater, og det er opptil myndighetene å finne ut hva som gagner samfunnet best. Som jeg var inne på tidligere, er det vel å bra at man har en viss frihet i å kunne velge hvilken utdanning man vil ta, men samfunnet er ikke tjent med å kaste bort ressurser på å gi folk en utdanning de ikke får bruk for.

Siste ord er ikke sagt her. Senest 30/03 gikk Høyres utdanningsbyråd i Oslo ut i Dagsavisen og ga løfter om leseløft i Osloskolen. Vi får se hva som skjer, men de har som mål å løfte 40 % av grunnskoleelevene til høyeste nivå i leseferdigheter og senke frafallet i videregående skole til 10 %. Jeg ville forsåvidt, til tross for elitistiske utsagn tidligere, heller se et konkret løfte om at prosenttallet for elever på laveste nivå ble redusert til 0. Jeg tror et slikt tiltak kan føre til at flere jobber seg opp på høyeste nivå, spesielt hvis man fortsetter å satse på å utvikle leseglede blant barn og unge. Mulig jeg delvis motsier meg selv på enkelte punkter, men poenget er som sagt, mer spørsmålet enn svaret.

(Jeg setter som alltid pris på innspill, og det hadde vært moro å få i gang en dialog om dette her. Ingen innspill er dumme, men ukvemsord kan bli gjengjeldt.)

TV-serie: Shameless

Showtime begynner å ta igjen HBO når det gjelder å lage kvalitetsserier, og de fortsetter å holde en kontroversiell linje med denne re-maken av en britisk TV-serie fra 2004 (andre Showtime-serier som er verdt å se er selvfølgelig Dexter og Californication).

Kjente kvalitetsskuespillere fortsetter også å gjøre sitt inntog på TV, bl.a. Gary Sinise og Lawrence Fishburn i CSI, Robert Carlyle i Stargate Universe, og nå også Forest Whitaker i Crinimal Minds Suspect Behavior. I Shameless finner vi William H. Macy, Joan Cusack og Emmy Rossum. Macy og Cusack trenger knapt noen introduksjon, men det er verdt å nevne at begge to er ugjenkjennelige her. Emmy hadde nok sin største rolle som hovedperson i Phantom of the Opera, men var sist å se sammen med en annen Shameless-skuespiller, Justin Chatwin, i moro-kalkunen Dragonball (like greit å styre unna den). 

Shameless maler et veldig annerledes bilde av den amerikanske familien, og det amerikanske samfunnet, enn vi er vant til å se. Innflytelsen fra den britiske serien er åpenbar for de som har fulgt med på britisk TV og samfunn de siste årene. Familien og samfunnet er mye mer dysfunksjonelt enn vi har sett for oss, faktisk så mye at det virker lite troverdig til tider, men det er forfriskende herlig. Premisset for serien er at alkoholikeren Frank er alenefar for seks barn. Han kan knapt ta vare på seg selv, og har ingen stor interesse av å være far, så det er opptil barna å ta vare på seg selv. Den største byrden faller på Fiona som er eldst, men alle bortsett fra smårollingen Liam (som forresten er svart) bidrar med sitt. De får mye hjelp fra naboene Kev og Veronica, og Kev jobber tilfeldigvis i stambaren til Frank. De fire eldste barna er godt skrevne karakterer, sammen med alle bifigurene. Det tar noen episoder før Frank kommer inn i serien, men dette er en bra ting siden han er mer en katalysator enn hovedperson. Familieforholdene er sentrale, og hvordan barna takler en alkoholisert far de både elsker og hater, og hvordan de takler en vanskelig bosituasjon.

Serien markedsføres som en komiserie, men jeg syns det er en dramaserie med absurde farsesituasjoner man bare må le av. Jeg har ikke lyst til å legge ut noen spoilere her, men se en episode og døm selv. Serien er morsom og rørende, vel verdt å se om du liker den. Shameless går på Canal+ Serie og Canal+ HD lørdager klokka 8 eller halv ni, men ellers er den vel også tilgjengelig via andre kanaler.

Deg og mitt lyriske jeg

Jeg vet at jeg pumper ut en del dikt (eller noe jeg håper ser ut som dikt) her, men hvis statistikken er til å stole på er det ganske laber interesse for det blant dere (en god leveregel er forsåvidt at man aldri skal stole på statistikken, men fordi det tjener argumentene mine her, så påkaller jeg hyklereden og turer frem likevel)(en annen god leveregel er å unngå bruk av parenteser (det blir fort forvirrende og irriterende)).

Men hvorfor så mye dikt? Fordi det oppe i hodet mitt kverner rundt små fraser som må ut, og hvis jeg litt spontant slenger på noen til så får jeg frem en stemning eller en vag idé om noe. De aller fleste av diktene er kastet sammen på noen få minutter. Grunnen til det henger sammen med årsaken til at jeg nok aldri blir noen stor skribent - jeg er så dårlig på å drøvtygge ting og redigere meg selv. Ting må ut med en gang, så det blir ofte ganske røffe kanter på ting.

Jeg skal prøve å sette meg ned litt oftere og skrive lengre innlegg om andre ting samt flere historier, men tidsklemma har satt klørne i meg, spesielt etter at Dragon Age 2 kom ut og jeg oppdaget Pretty Little Liars :-) Hvis jeg hadde noen stor tro på at jeg skulle skaffe meg eller hadde en stor leserskare, så skulle jeg forsøkt å ha litt mer fokus her, men bloggen er fortsatt mest for min egen del, et sted å dytte ut ting jeg ikke kan sitte inne med. Et eksosrør for den lille kreativiteten jeg sitter inne med. Jeg har for øvrig kanskje 50 utkast jeg ikke har lagt ut her, noen av dem ganske lange, men de krever en del bearbeiding og det er som sagt ikke min sterkeste side (min svakeste kanskje, rett etter tennis og sang?)

Jeg har nylig laget en speilside til denne bloggen hvor jeg skal legge ut det samme innholdet som jeg legger ut her. Hvorfor? Fordi navnet på denne bloggen er så tungvint at ingen husker det - derfor fabularasa.blogg.no
Men den bloggen er rævstøgg, så enn så lenge foretrekker jeg blogspot-adressen :-) Og kjenner jeg meg selv rett, så blir den liggende mye i dvale.

Aurora Australis

'Neath the cross we met
Over a map exchanging glances
Never dreaming we would
See those faraway places together

Fairytale beginning
Nightmare ending

You caught me off guard
And I reciprocated
You became my rock
In that rushing stream
And I clung to you
While I was drowning

You will never know
How you saved me then
Some wounds are too deep to be shared
And anyway it is far too late
All the while knowing we were doomed
I crossed the world for love
But came back again for life

I was drowning again
Saved by a friend
Who showed me the path
But I would soon forget it once more
I owe him an eternal debt
Of guilt and gratitude

You will haunt me forever
That cannot be changed
The past ever shapes us
We can but learn from history

I have learned to stand
Scarred and naked in the rain
Gaze upon me whosoever wishes
I shall not hide again
The shape of the man I am
And the man I shall one day be

My heart is split a hundred ways
None can claim but one piece
And though the shapes vary
The value remains the same

And accepting that knowledge
Shall empower some girl to
Exorcise you forever

*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*


(Disclaimer: As far as poems go, this is craptastic. Maybe one day I can polish it to something worthy, but I'm hoping the need will pass. It's an attempt at explaining some things to some one I can't ever explain them to. The second to last stanza holds a fundamental universal truth, though.)

En introduksjon til noe kanskje...

The sun was setting into the ocean, hues of gold and pink bleeding into the eerily still waters. The absence of wind was so complete that the sun even now was scorching hot. There was no enjoying this perfectly tranquil moment. The heat and the calm were too ominous by far, and thoughts invariably turned inwards to remember conflicts from the past and nightmare scenarios from forgotten dreams. Fear of the dark is only natural, but this was absurd. They all felt it, where they stood shirtless with sand between their toes. They had come a long way already, but their journey was far from over. There had been some measure of hope up until now, but the sudden respite and this moment leeched it all away in an instant.  

Clutch

Tried to rid myself of expectations
Soaring hope invariably
Turns into disappointment
You say I'm being pessimistic
Gotta be more optimistic
I say shifting the gear
To neutral
Is the best way to
Control a skidding car
But the metaphor
Turns into a wreck
When you say I
Still need to use the clutch

Bacchus ascendant

Spring has arrived at last
With southern winds of rejuvenation
Thawing frozen limbs and snow-caked hearts
Eyes open from months of slumber
To joyfully greet the sight of bare skin
Grey and white turn brown and green
People lounge in parks and cafés
And smiles turn brighter than the sun
Hope blossoms along with blooming flowers
Bacchus is ascendant

Laughter turns liquid like wine
And pours with the same speed
Desire and delight color our sight
Light of heart is light of feet
And the music of creation
And the rythm of life
Set an irresistable beat
And as eyes meet
The alignment of the dancing shifts
Bacchus is ascendant

Bok: The Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss

Hvis man skal tro all hypen, så er dette den mest etterlengtede SFF-bokutgivelsen på 3 år, etter A Dance with Dragons, selvfølgelig (som forresten kommer i juli!) Vær oppmerksom på at dette er bok nummer to i en serie, eller som det står på boka "The Kingkiller Chronicle Day 2".

Jeg har altså ventet i rundt tre år på denne boka, kanskje ikke så ivrig som mange andre, men jeg kjøpte likevel The Wise Man's Fear på utgivelsesdagen (mest fordi jeg hadde lest ferdig Above the Snowline og skulle ta toget hjem). Jeg husker ikke så mye av den første boken, The Name of the Wind, annet enn at jeg stort sett likte den bortsett fra en stor bit midt i boka som jeg syntes var banal og teit og bare ødela. Det finnes en lang bit i denne boka også som ligner veldig, men som er tredelt, og den likte jeg veldig godt. Så det er greit å gjenta seg selv hvis man bare gjør det bedre =)


Litt mer om bøkene kanskje? Rothfuss legger grunnlaget for forventningene våre på baksiden av boken. Han gir oss noen veldig tydelige hint om hva som kommer til å skje, men vi vet ikke når. Noen syns kanskje sånt er irriterende, å vite hva som vil skje, men som i Robert VS Reddicks The Red Wolf Conspiracy, bidrar dette bare til spenningen. Jeg har ikke lest noe sted hvor lang denne serien er tenkt å bli, men det blir nok en del bøker. Grunnen til at jeg sier dette, er at utgangspunktet for disse to bøkene er en rammefortelling der vår helt Kvothe, som det går utallige legender om, forteller en skribent om livet sitt. Hele tiden hintes det om ting Kvothe skal ha gjort, ting som har ført til forferdelige ting i nåtiden. Men i slutten av denne andre boken, har vi ikke nærmet oss noen av disse hendelsene nevneverdig. Kvothe har langt igjen før han blir den legendarisk personen vi stadig hører om i rammefortellingen.

Kvothe er en ganske typisk fantasyhelt. Han kommer fra dårlige kår og kjemper seg opp og frem i verden ved hjelp av større intellekt og evner enn andre har, og han har like ofte en fordel av sin outsiderstatus som det skaper problemer for ham. Han er til dels selvgod og kjepphøy, men han har også en del nesten Mattrim Cauthon-aktig sjarm (Kjenner du ikke til Matt? Skam deg!) Litt Locke Lamora her også. Men det går ikke an å ikke like gutten. Men selv om Kvothe tydeligvis er både smart og mektig, så er på noen viktige punkter ikke smart nok og ikke mektig nok. Han har et stykke igjen.

Magi er viktig i fantasy, og kjærlighet er viktig. Rothfuss har funnet på minst to magisystemer, ett vitenskapelig et, og ett mytisk halvglemt system. Begge er fascinerende og velbalanserte (nokså). Rothfuss har også skrevet inn en veldig søt kjærlighetshistorie her, nesten litt episk selv om den er fullstendig troverdig. Kanskje den mest troverdige jeg noen sinne har lest. Nok om det.

Selv om jeg strevde med å huske akkurat hva jeg likte så godt med The Name of the Wind, så har jeg ikke slukt en bok så raskt som dette siden Towers of Midnight. Jeg kan godt anbefale disse bøkene. Den første er ikke fryktelig tykk, men The Wise Man's Fear er en murstein (se HER).

Attack of the Plones!

As he exited the pub he was met by a horrifying sight. Fifty man-boys dressed in shirts of baby blue and pink, cradling half-empty bottles of Dom and Cristal, leering at him as if he were wearing a skirt short enough to show off a smooth camel toe. These effeminate pansies were obviously looking for trouble, and since his innate masculinity was anathema to their state of self-denial, confusing bromance with latent homosexuality, the scent violence started crackling like ozone in the air. Fifty cell phones turned on the same song, heavy with bass, drum machine and bad vocals, further incensing our brave hero.

With a wordless cry of pent-up rage, he charged at them, bowling over an even dozen as he plowed through their ranks. They tried to grab him, but all that stuck was their expensive designer colognes. He spun around and lashed out with a heavy fist, breaking the first man-made nose of the evening. He managed a second swing before a bottle worth more than his own shoes struck him on the shoulder. He threw himself to the ground and pulled off a police roll that belied his girth, got on his feet and smashed two heads together. 

Suddenly he realized he had been careless and gotten himself surrounded. Five or six featherweights jumped on him, trying to bear him down, but he stood easily and with a careless shrug he sent them flying into their comrades. About half of them were left, and there was fear in their eyes until their pathetic anthem started another chorus. Hefting their bottles they charged en masse. But our hero, his braided beard and flowing hair turning red as blood, stood his ground. As they all swung at him simultaneously, he did an elegant back-flip, jumping out of reach. When he turned, he saw a heap og two dozen queers with broken skulls.

Our hero smirked and went for another beer.

Sirens of the road

Many a time have I felt 

The siren call of roads untravelled

But never has the allure had such gravity

I would fly if the moon had such force

And I have never been so content

Turning a deaf our to that heartrending melody

For I know I shall spot you through the trees

And I hope our paths will converge once more

 *-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*

Bok: Above the Snowline av Steph Swainston

"Her writing is as elegantly superior to most other fantasy as a samurai sword is to a flint dagger" -Richard Morgan, sitat på forsiden av denne boken.

Above the Snowline er Steph Swainstons fjerde fantasyroman og den fjerde skrevet til settingen Fourlands. Boken forteller om en tid lenge før hendelse i trilogien, og vi møter flere av personene fra disse bøkene, men hovedpersonen er fortsatt Jant Shira aka Comet aka the Messenger. Vi møter en Jant som bare har vært udødelig i 70 år og som ennå ikke er avhengig av dette narkotiske stoffet som flytter ham i tid og rom til en alternativ verden. Men Jant er fortsatt den eneste som kan fly av en hel rase født med vinger.

Men det boken handler om er at rasen til Jants far, de bevingede awianerne, bygger en bosetning oppe i fjellene der rasen til Jants mor, de nesten umenneskelig barabariske rhydannene, bor, forårsaker hungersnød fordi de dreper alt viltet. Jant blir naturlig nok sendt for å megle, men ting går ikke så lett som det kanskje kunne ha gjort. For midt opp i dette truer en borgerkrig mellom to hatefulle tvillingbrødre.

Jeg syns det var moro å lese mer om Jant og verdenen hans, selv om dette er en veldig annerledes bok enn trilogien på alle måter. Landet er annerledes, Jant er annerledes, skrivestilen er annerledes. Det blir nesten litt nostalgisk for meg som har lest trilogien til Swainston, for jeg vet hva som kommer til å skje og hvor idyllisk dette er i forhold.

Men det mest interessante i boken er språket. Morgan overdriver nok en del i sitatet ovenfor, men jeg skal ikke legge skjul på at de fleste fantasyforfattere ser på språket som en beholder de legger historien sin i. Steph Swainston, derimot, gjør seg mye flid med denne beholderen. Hun eksperimenterer med synsvinkler og verbtider. Hvert kapittel har en annen forteller og disse har gjerne sin unike stemme, med egne perspektiver og egne ordvalg, og man blir kjent med personen på en annen måte enn når han eller hun blir beskrevet utenfra. Og denne blandingen av presens og preteritum er også fascinerende. Swainston kan gjerne kjøre et par setninger presens midt i blant en haug med fortid, og det mest umiddelbare resultatet er at man føler at historien blir fortalt til seg selv. Det gir meg også et stort mindreverdighetskompleks i forhold til egen skriving og egne språkferdigheter fordi jeg godt kan beundre språket og ta det for god fin fisk, men jeg forstår rett og slett ikke hvordan og hvorfor hun gjør det.

Så kast fra deg flintkniven og les en katana!