Kjærlighet - flokkdyrmentalitet eller bevis på høyerestående intelligens?

Vi mennesker liker å tro at vi er høyerestående vesener, at vi er så annerledes enn våre medbeboere på planeten. Som spesiesist må jeg hevde at vi er det, men likevel har vi nok mer til felles enn mange vil innrømme. Kjærlighet er vår tolkning av flokkdyrmentaliteten. Det kan godt være at det faktisk er en videreutvikling av denne, en måte hvor vi kan velge vår egen flokk i en verden der vi hele tiden er omgitt av artsfrender. Flokker av villdyr lever jo tross alt atskilte fra hverandre, mens mennesker lever i byer med flere millioner andre individer. Og derfor bruker vi kjærligheten til å velge være egne flokker. Dette er nært knyttet til tanken om filiasjon versus affiliasjon, der vi i det moderne samfunn beveger oss bort fra tilknytning til familien og heller velger vår egen familie blant venner og bekjente.

Nå høres jeg veldig kynisk ut, men vit at jeg er en uforbederlig romantiker – dette er bare en filosofisk eksersis. Kjærligheten er vår hovedkontroll mot overdreven egoisme og hedonisme, selv om enkelte individer trenger samfunnets strafferammer for å holdes tilbake. Utviklingen av samfunnet er et forsøk på å utvide flokkprinsippet, og det er på ingen måte mislykket. Nasjonalstaten er helt klart en logisk utvidelse av regionale flokker, men jeg vil likevel hevde at de fleste av oss føler en nærere tilknytning til være egne nærmeste. Derfor tror jeg også at jo større vi forsøker å gjøre statene, jo mindre vellykket blir staten. De fleste større land i dag består av mindre regioner som har sine egne tradisjoner og identiteter. Afrika er et godt eksempel på hva som skjer om man forsøker å splitte opp flokker, der linjalgrensene forårsaker borgerkriger mellom etniske grupper som motsetter seg den kunstige oppstykkingen av stammer og folkegrupper. De aller fleste av konfliktene i verden kan sees på som utvidede familiefeider, med unntak av de profittbaserte, men selv de kan tolkes som anskaffelse av ressurser til familien.

Nå har jeg snakket mest om kjærligheten mellom familie og venner, men hva så med den mer intime kjærligheten mellom partnere? Mennesker kan plasseres i kategorien blant dyr som har én partner hele livet (selv om dette sjeldent er tilfellet lenger), og sånn sett er de kanskje ikke flokkdyr. Jeg er ingen zoolog, så jeg vet ikke hvor skarpt dette skillet er, men vi mennesker er jo unntak på så mange måter at vi godt kan være unntaket her også. Her kan godt romantikerne ha rett i at vi er høyerestående, men det kan også være at denne kjærligheten bare er vår måte å rettferdiggjøre disse livslange partnerskapene på. Jeg syns uansett at det er en fin ting, samme hva den instinktive motivasjonen er.

Men hva med dette med at kjærlighet er en kontroll mot egiosme og hedonisme? Med dette mener jeg at dersom du har mennesker du bryr deg om, en familie du vil beskytte og sørge for at trives, så vil dine egne egoistiske impulser bremses av tankene dine om hva som er best for flokken. Selv handlinger som virker selvoppofrende kan i bunn og grunn være motivert av dette instinktet om å verne om flokken. Du ofrer av deg selv og det du har til overs for å gi til medlemmer av flokken, slik at flokken som helhet har det bedre. En veldig utilitaristisk tankegang.

Til slutt – spiller det hele noen rolle? Nei.