Bok: The Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss

Hvis man skal tro all hypen, så er dette den mest etterlengtede SFF-bokutgivelsen på 3 år, etter A Dance with Dragons, selvfølgelig (som forresten kommer i juli!) Vær oppmerksom på at dette er bok nummer to i en serie, eller som det står på boka "The Kingkiller Chronicle Day 2".

Jeg har altså ventet i rundt tre år på denne boka, kanskje ikke så ivrig som mange andre, men jeg kjøpte likevel The Wise Man's Fear på utgivelsesdagen (mest fordi jeg hadde lest ferdig Above the Snowline og skulle ta toget hjem). Jeg husker ikke så mye av den første boken, The Name of the Wind, annet enn at jeg stort sett likte den bortsett fra en stor bit midt i boka som jeg syntes var banal og teit og bare ødela. Det finnes en lang bit i denne boka også som ligner veldig, men som er tredelt, og den likte jeg veldig godt. Så det er greit å gjenta seg selv hvis man bare gjør det bedre =)


Litt mer om bøkene kanskje? Rothfuss legger grunnlaget for forventningene våre på baksiden av boken. Han gir oss noen veldig tydelige hint om hva som kommer til å skje, men vi vet ikke når. Noen syns kanskje sånt er irriterende, å vite hva som vil skje, men som i Robert VS Reddicks The Red Wolf Conspiracy, bidrar dette bare til spenningen. Jeg har ikke lest noe sted hvor lang denne serien er tenkt å bli, men det blir nok en del bøker. Grunnen til at jeg sier dette, er at utgangspunktet for disse to bøkene er en rammefortelling der vår helt Kvothe, som det går utallige legender om, forteller en skribent om livet sitt. Hele tiden hintes det om ting Kvothe skal ha gjort, ting som har ført til forferdelige ting i nåtiden. Men i slutten av denne andre boken, har vi ikke nærmet oss noen av disse hendelsene nevneverdig. Kvothe har langt igjen før han blir den legendarisk personen vi stadig hører om i rammefortellingen.

Kvothe er en ganske typisk fantasyhelt. Han kommer fra dårlige kår og kjemper seg opp og frem i verden ved hjelp av større intellekt og evner enn andre har, og han har like ofte en fordel av sin outsiderstatus som det skaper problemer for ham. Han er til dels selvgod og kjepphøy, men han har også en del nesten Mattrim Cauthon-aktig sjarm (Kjenner du ikke til Matt? Skam deg!) Litt Locke Lamora her også. Men det går ikke an å ikke like gutten. Men selv om Kvothe tydeligvis er både smart og mektig, så er på noen viktige punkter ikke smart nok og ikke mektig nok. Han har et stykke igjen.

Magi er viktig i fantasy, og kjærlighet er viktig. Rothfuss har funnet på minst to magisystemer, ett vitenskapelig et, og ett mytisk halvglemt system. Begge er fascinerende og velbalanserte (nokså). Rothfuss har også skrevet inn en veldig søt kjærlighetshistorie her, nesten litt episk selv om den er fullstendig troverdig. Kanskje den mest troverdige jeg noen sinne har lest. Nok om det.

Selv om jeg strevde med å huske akkurat hva jeg likte så godt med The Name of the Wind, så har jeg ikke slukt en bok så raskt som dette siden Towers of Midnight. Jeg kan godt anbefale disse bøkene. Den første er ikke fryktelig tykk, men The Wise Man's Fear er en murstein (se HER).

Attack of the Plones!

As he exited the pub he was met by a horrifying sight. Fifty man-boys dressed in shirts of baby blue and pink, cradling half-empty bottles of Dom and Cristal, leering at him as if he were wearing a skirt short enough to show off a smooth camel toe. These effeminate pansies were obviously looking for trouble, and since his innate masculinity was anathema to their state of self-denial, confusing bromance with latent homosexuality, the scent violence started crackling like ozone in the air. Fifty cell phones turned on the same song, heavy with bass, drum machine and bad vocals, further incensing our brave hero.

With a wordless cry of pent-up rage, he charged at them, bowling over an even dozen as he plowed through their ranks. They tried to grab him, but all that stuck was their expensive designer colognes. He spun around and lashed out with a heavy fist, breaking the first man-made nose of the evening. He managed a second swing before a bottle worth more than his own shoes struck him on the shoulder. He threw himself to the ground and pulled off a police roll that belied his girth, got on his feet and smashed two heads together. 

Suddenly he realized he had been careless and gotten himself surrounded. Five or six featherweights jumped on him, trying to bear him down, but he stood easily and with a careless shrug he sent them flying into their comrades. About half of them were left, and there was fear in their eyes until their pathetic anthem started another chorus. Hefting their bottles they charged en masse. But our hero, his braided beard and flowing hair turning red as blood, stood his ground. As they all swung at him simultaneously, he did an elegant back-flip, jumping out of reach. When he turned, he saw a heap og two dozen queers with broken skulls.

Our hero smirked and went for another beer.

Sirens of the road

Many a time have I felt 

The siren call of roads untravelled

But never has the allure had such gravity

I would fly if the moon had such force

And I have never been so content

Turning a deaf our to that heartrending melody

For I know I shall spot you through the trees

And I hope our paths will converge once more

 *-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*

Bok: Above the Snowline av Steph Swainston

"Her writing is as elegantly superior to most other fantasy as a samurai sword is to a flint dagger" -Richard Morgan, sitat på forsiden av denne boken.

Above the Snowline er Steph Swainstons fjerde fantasyroman og den fjerde skrevet til settingen Fourlands. Boken forteller om en tid lenge før hendelse i trilogien, og vi møter flere av personene fra disse bøkene, men hovedpersonen er fortsatt Jant Shira aka Comet aka the Messenger. Vi møter en Jant som bare har vært udødelig i 70 år og som ennå ikke er avhengig av dette narkotiske stoffet som flytter ham i tid og rom til en alternativ verden. Men Jant er fortsatt den eneste som kan fly av en hel rase født med vinger.

Men det boken handler om er at rasen til Jants far, de bevingede awianerne, bygger en bosetning oppe i fjellene der rasen til Jants mor, de nesten umenneskelig barabariske rhydannene, bor, forårsaker hungersnød fordi de dreper alt viltet. Jant blir naturlig nok sendt for å megle, men ting går ikke så lett som det kanskje kunne ha gjort. For midt opp i dette truer en borgerkrig mellom to hatefulle tvillingbrødre.

Jeg syns det var moro å lese mer om Jant og verdenen hans, selv om dette er en veldig annerledes bok enn trilogien på alle måter. Landet er annerledes, Jant er annerledes, skrivestilen er annerledes. Det blir nesten litt nostalgisk for meg som har lest trilogien til Swainston, for jeg vet hva som kommer til å skje og hvor idyllisk dette er i forhold.

Men det mest interessante i boken er språket. Morgan overdriver nok en del i sitatet ovenfor, men jeg skal ikke legge skjul på at de fleste fantasyforfattere ser på språket som en beholder de legger historien sin i. Steph Swainston, derimot, gjør seg mye flid med denne beholderen. Hun eksperimenterer med synsvinkler og verbtider. Hvert kapittel har en annen forteller og disse har gjerne sin unike stemme, med egne perspektiver og egne ordvalg, og man blir kjent med personen på en annen måte enn når han eller hun blir beskrevet utenfra. Og denne blandingen av presens og preteritum er også fascinerende. Swainston kan gjerne kjøre et par setninger presens midt i blant en haug med fortid, og det mest umiddelbare resultatet er at man føler at historien blir fortalt til seg selv. Det gir meg også et stort mindreverdighetskompleks i forhold til egen skriving og egne språkferdigheter fordi jeg godt kan beundre språket og ta det for god fin fisk, men jeg forstår rett og slett ikke hvordan og hvorfor hun gjør det.

Så kast fra deg flintkniven og les en katana!

Forfatterfokus: B. Andreas Bull-Hansen

Jeg innrømmer villig at jeg ikke leser mye norsk litteratur, men da blir også desto mer fornøyd når jeg finner en perle. Jeg fant en perle for rundt ti år siden da jeg plukket opp en novellesamling som het Syv historier fra Vestskogen av B. Andreas Bull-Hansen. Det er en samling med sju noveller som utspiller seg i en skog i en fiktiv verden, og jeg husker dem som mystiske, overnaturlige og nesten litt krim-preget i oppbyggingen.

Ikke altfor lenge etter oppdaget jeg at Bull-Hansen hadde skrevet en roman satt til den samme verdenen som Syv historier fra Vestskogen, og handlingen begynte i en by rett utenfor skogen. Den boken, Dragens tårer, var begynnelsen på en episk bokserie som heter Horngudens tale. Den første boken handler om en gutt som går gjennom en metamorfose mens han flykter fra større konflikter i verden. Han havner til slutt hos et fjellfolk. I den andre boken når denne konflikten fjellfolket, og i den neste boken er vi inne i en slags slektsaga. Men derfra tar bøkene en litt annen retning, men tonen er den samme, og de er aldri spesielt forutsigbare. Bull-Hansen hentet inspirasjon fra keltisk mytologi, og jeg vil driste meg til å si at bøkene er originale. Han bruker noen kjente virkemidler fra fantasy, men veien frem til målet er omstendelig.

Jeg nevnte perle i stad, og med Bull-Hansen får man bøker som perler på en snor. Den neste serien hans var trilogien om Evv Lushon, en dystopisk, postapokalyptisk science fiction-serie. Den åpner i et Oslo fanget i en årelang vinter, og tar leseren med på en reise gjennom deler av Europa og avslører gradvis hvordan verden gikk under. Serien er dyster lesing, og han tar opp temaer som rasisme og intoleranse, genmanipulering og atomkrigføring. Mulismene får gjennomgå grundig i bøkene, og det ryktes at Bull-Hansen har hemmelig adresse som følger av det, men det skal en sneversynt leser til for å ikke se forbi overflaten her og innse at alle andre får minst like krass behandling. Jeg får angst hver gang jeg ser utover et snødekt, folketomt Oslo etter å ha lest disse bøkene. Til denne serien hentet Bull-Hansen et snev av inspirasjon fra egyptisk mytologi.

Kroner på verket, derimot, er den nyeste boken til Bull-Hansen, Jotnens hjemkomst. Det er synd fantasy ikke blir anerkjent i litteratur-Norge, for dette må være en av de bedre litterære prestasjonen i norsk litteratur på lenge. Bull-Hansen blåser nytt liv i norrøn mytologi på en slik måte at vi burde sette denne serien som pensum for emnet. Hovedpersonen tror han er en normal Oslo-politimann frem til Odin kaller ham tilbake til Åsgard for nok en gang å tjene som deres fremste general, Tyr.

Bull-Hansen kan med rette anklages for å gjøre som David Eddings og resirkulere ideer, men der Eddings hadde litt hakk i plata, så har Bull-Hansen i årenes løp finpusset og rendyrket sin heltetype. Hans erketype er en stor og sterk mann som hovedsaklig hemmes av å være en outsider og av å til stadighet mangle informasjon og kunnskap. Ulv fra Horngudens tale var en slik mann, med en skjebne større enn han noen gang kunne komme til å ane. Evv Lushon var avkom av en genmodifisert supersoldat, en anubis, men etter å ha vokst opp langt utenfor verdens begivenheter var han alltid like clueless. Tyr er en gud, en mektig kriger og kløktig general, men han husker lite av sitt liv som gud og må sette seg inn i situasjonen i Åsgard på nytt mens gudene står overfor sin største krise siden tidenes morgen. Ulv og Evv har mange fellestrekk, men bøkene deres er veldig forskjellige. Tyr er en mutasjon av erketypen, og selv om han deler mange av trekkene til sine forgjengere, så er det klare forbedringer.

En annen ting Bull-Hansen er god på er vold. Den er alltid rå og brutal, og den har alltid en pris. Ingen kommer helskinnet ut av en voldelig konflikt i bøkene hans, så han kan holde leseren på tå hev. For når handlingen balanserer på en knivsegg og man lukter blod i vinden, da får man nesten ikke bladd til neste side fordi neglene ikke er helt korte nok ennå. Hovedpersonene til Bull-Hansen er alltid store, sterke menn, men de to tingene de alltid drar styrke av og som frelser dem er kunnskap og kjærlighet. Kunnskapen er det våpenet som skal til for å snu kampen, og kjærligheten er den motivasjonen som skal til for å skjerpe dem og gi dem håp og motivasjon.

Nok propaganda for denne gang! Snart kommer litt uhemmet skryt om Steph Swainston, som jeg kanskje endelig skal klare å formulere :)

Hvilken vei flyter strømmen?

I de dager da jeg hadde som levebrød å lese SFF-blogger hele dagen var det titt og ofte jeg leste bitre innlegg om hvordan mainstream-forfattere nektet å vedkjenne seg at de skrev science fiction eller fantasy.

Jeg tenker da særlig på Margaret Atwood som har skrevet noen veldig bra science fiction-bøker, og som nekter å bli satt i den båsen. Jeg kan på en måte forstå henne, hun som er gudmoren i kanadisk litteratur, hun som skrev manifestet som danner mye av grunnlaget for den kanadiske litteraturens frigjøring fra den amerikanske, at hun ikke vil begrense seg til en sjanger og dermed også støte fra seg de som vil lese "vanlige bøker" av en "vanlig forfatter".

Spansk litteratur, særlig latin-amerikansk, er spekket med fantasy i forkledning. Der kaller de det magisk realisme, og disse bøkene er også til dels kjente her til lands, særlig blant kvinner. Isabel Allende har skrevet flere og hun er et husholdsnavn i Norge. Jeg er ikke så godt bevandret i denne litteraturen, men jeg lest Vindens skygge av Zafon, som er en fantastisk god bok og som faller rett inn i denne sjangeren. Det har også kommet meg for øret at Murakami, mannen som sprengte kapasiteten på Litteraturhuset i fjor og skapte kjendistilstander, skriver bøker som kan klassifiseres som magisk realisme. Jeg forstår at man ikke vil klassifisere magisk realisme som fantasy, for bøkene krydrer med fantastiske grep mer eller mindre subtilt, men det er et slektskap der som man ikke skal ignorere.

Vi som er fan av SFF-bøker maler gjerne med en bred pensel for inkludere mest mulig og rettferdiggjøre vårt valg av litteratur, det skal jeg ikke feie under teppet, og dette innlegget stiller seg rakrygget i en lang rekke med bred-pensel-maling (airbrush til og med?) På denne måten adopterte SFF-samfunnet den Pulitzer-prisvinnende boken The Brief Wondrous Life of Oscar Wao av Junot Diaz, en bok som ganske perifert tar for seg sjangeren som en del av handlingen, men som er mer post-kolonial enn noe annet. Det er uansett en god bok så lenge du tåler å lese en og annen setning på spansk, den handler om tjukk dominikansk-amerikansk nerd som drømmer om å bli det dominikanske svaret på Tolkien. En mainstreambok verdt å nevne er Den tidsreisendes kvinne av Niffenegger, som også er filmatisert. Det er en fascinerende fortelling og tidenes fineste kjærlighetshistorie.

Dette var en krokete vei mot et poeng, merker jeg, og det ennå et lite stykke å gå før vi er der. Jeg syns kanskje at stigmaet mot SFF-lesere har minsket litt de senere årene, men det kan være fordi jeg er mer tykkhudet nå enn jeg var i mine yngre dager. Det er nok en del igjen der - vi henger ikke på korset, men det drypper fortsatt blod fra hendene våre når vi går nedover gaten. Men science fiction og fantasy er blitt en veldig stor del av mainstream-kulturen, slik jeg ser det. Bare se på alle TV-seriene med SFF-innhold som har nådd ganske langt: Heroes, True Blood, Big Bang Theory, Lost, Dollhouse, Fringe m.fl. (Jeg har sikkert glemt en haug med åpenbare serier, så sleng gjerne på en kommentar) Spesielt True Blood og Lost nådde veldig langt, hvis jeg ikke tar helt feil.

Når det gjelder kinofilmer så tror jeg at det er lettere å få gjennomslag for å lage SFF, men etter suksessen til Ringenes Herre har det bare blitt mer og mer av ålreit kvalitet. Det kan ha noe med at vi har tilbakelagt det relativt miserable 90-tallet, men jeg tror ikke at det er bare det. Fjoråret hadde to spektakulære SFF-suksesser på kino: Avatar og Inception. Begge er actionfilmer av kaliber, men jeg er forbløffet over hvor gigantisk Avatar skulle vise seg å bli. Jeg har inntrykk av at 3D har medført en liten renessanse på kinofronten, men jeg vil ikke tilskrive hele Avatars suksess til en teknologisk nyvinning helt ennå. Jeg skal ikke ramse opp en haug med filmer her selv om jeg gjerne kunne gjort det, men jeg vil spørre:

Hvilken vei flyter strømmen? Kan vi snakke om mainstream på den ene siden og nisjemarkedet SFF på den andre? Om disse var to elver tidligere, så har de nå endelig kommet frem til havet og blandet seg til det ugjenkjennelige.

The Colour of a Lie

White lies turn black
if not blood red
crimson swirls in the water

honesty was a lesson
I crossed the world to learn
and still did not head

so I got burned again
and I hurt someone again

the line between
romantic
and
pragmatic
is not so thin
but still invisible

I have a feel for it now
but it still feels like
choosing sides

help me choose
or build a bridge

Bok: Jump 225 av David Louis Edelman

 Jump 225-trilogien av David Louis Edelman


Dette er science fiction-trilogi satt i vår passe fjerne fremtid, etter at menneskeheten har belaget seg på kunstige intelligenser som gjorde opprør og raserte verden, og etter at menneskeheten har bygd seg opp igjen med et samfunn basert på innplantede nanomaskiner.

Bøkene handler om Natch, en utrolig målrettet programmer og entrepenør som har ett mål i livet - å bli den beste, å få anerkjennelse for det han føler er et overlegent intellekt og talent. Han er brutal mot konkurrentene og utnytter alt og alle han kan slippe unna med, men det er ganske klart at han ikke er like god som han tror han er (og allikevel bedre enn de fleste andre tror han er) Han er en antihelt, men jeg syntes aldri det var vanskelig å empatisere med ham.

Han har selvfølgelig venner og allierte med seg, men jeg skal ikke røpe altfor mye om handlingen. Jeg vil heller fortelle litt om settingen, som i alle andre bøker i SFF-sjangeren er det som trekker deg inn og får tankene til å surre. Alle mennesker i denne versjonen av vår fremtidige
verden får innplantet nanomaskiner i kroppen, kalt OCHREs, ved eller før fødselen. I alle aspekter av hverdagen kan de laste ned og kjøre programmer gjennom disse nanomaskinene som gjør alt mulig. Disse fungerer på samme måte som apps til iPhone osv., bare at de regulerer alt fra søvn og medisiner, til nattsyn og motvirke kulde. Alt du kan tenke deg, kan disse programmene gjøre. Hvis Arthur C. Clarke hadde vært i live når disse bøkene kom ut, tror jeg han ville sagt at ideene her er den ultimate oppfyllelse av hans 3. lov - "Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic". Natch gjør sin karriere ved å skreddersy slike programmer til rike kunder, mens de fleste andre må ta til takke med masseproduserte, mer eller mindre spesifikke programmer.

Det høres fantastisk ut, og du må lese bøkene for å få den fulle innføringen i hvordan alt dette henger sammen og fungerer, men alle reservasjoner du eventuelt skulle hatt mot denne teknologien og et samfunn som baserer seg på det, kommer også frem i bøkene. De er på ingen måte énsidede, men det hele er fascinerende. Edelman har lagt så mye tanke i systemet og verdenen at han i den første boken kan lede oss gjennom hvordan et aspirerende firma kan forsøke å klore seg vei mot toppen av industrien. Han har tenkt ut en teknolgi som er helt plausibel og satt den i et komplisert internasjonalt samfunn. han bygger stadig på teknologien og det politiske klimaet gjennom bøkene, helt til leseren knapt sitter igjen med spørsmål som ikke er besvarte. Til slutt står verden på spill, men redningen virker uendelig langt unna.

Det er selvfølgelig noen innsigelser her, men jeg verken kan eller vil legge frem alle (mye fordi jeg leste Infoquake for flere år siden), men jeg vil oppfordre alle lesere til å fortelle meg hva Jump 225 er, for det gikk jeg glipp av. Det er en referanse i den første boken, Infoquake, som virker som en svær redaktørblunder, men utover den kan jeg ikke huske å ha hørt mer om Jump 225. Kanskje det ikke spiller noen rolle, men jeg syns at tittelen på en bok eller film bør samsvare med noe sentralt i innholdet.

Men alt i alt vil jeg si at disse bøkene virkelig fikk meg til å tenke på hvor teknologien kan ta oss. Hvis jeg husker tidslinjen korrekt, så kom Infoquake ut FØR apple slapp iPhone og vi ble bombarderte med apps i huet og ræva. Jeg er ikke så drevet at jeg vet hvor apps eksisterte før iPhone, men jeg er allikevel fascinert av at Edelman kan portrettere et samfunn som er så avhengig av en teknologi som i essens er apps, før vårt nåværende samfunn fantisk ble avhengig av dem. På en mindre skala selvfølgelig, men hvis du leser bøkene så er paralellene så slående at det er skummelt.

TV: Misfits

Misfits er en britisk TV-serie på 13 episoder over 2 sesonger (2009-10). Britene har korte sesonger på mye av det de lager, men det gjør at det blir lite tid til oksemøkk. Serien handler om fem ungdommer som er idømt samfunnstjeneste og gjøre drittjobber sammen i og rundt et samfunnshus. Høres greit nok ut det, men her er vrien:

I første episode ruller plutselig en storm inn over horisonten, og når den har lagt seg viser det seg at de har fått superkrefter. Vel, ikke alle tydeligvis. De roter seg raskt opp i problemer, men i motsetning til Heroes hvor hele verden står på spill, så handler det her mer om mellommenneskelige relasjoner. Kreftene deres gjør at de havner i problemer, og at de kommer seg ut av dem igjen, men på veien klarer de å føkke opp mer enn du kan tro.

Alle de fem ungdommene har sine egne problemer å stri med. Noen har med de kreftene deres å gjøre, mens andre problemer har de stritt med fra før. Stort sett er det engasjerende å følge med på alle sammen, og spesielt samspillet og forholdene mellom ungdommene. Men det er særlig Nathan og Simon som er hovedpersonene av de fem.

Britene legger ikke mye imellom, og selv om dette ikke er en hyperrealistisk serie (stikkord: superkrefter) så tar den opp ungdomskriminalitet, vold, dop og spesielt sex. Serien spiller på hele spekteret, med både groteske scenere og sexy scener, rørende scener og scener der du ler så det gjør vondt. Den aller morsomste scenen kommer helt mot slutten av sesong 2, men å røpe den ville være som å røpe siste setning i First Law-trilogien.

Jeg håper det kommer en tredje sesong, men jeg holder ikke pusten. It aint exactly Firefly, but it's still a shame ;-)

Hvis du klarer å spore opp denne serien, så sjekk den ut. Jeg syntes noe av det så kjent ut, så det kan ha dukket opp på statskanalen på et eller annet tidspunkt. Platekompaniet har den til spesialimport fra øyene til 350, mens amazon der borte selger den til 18 pund just nu. NB, det er ingen teksting på disse skivene!

Noen filmer jeg har lyst til å se i år.