Jeg har nevnt før at jeg syns litterær kvalitet er objektivt, ikke subjektivt, men hva så med vår alles favorittsjanger fantasy? Samme hvor glad jeg er i disse bøkene, så kan ingen komme her å si at de oser av litterær kvalitet. De gjorde muligens det før. Det lille jeg har lest av litt eldre fantasy (90-tallet og eldre i dette tilfellet) synes å indikere dette. Det blir ikke produsert så mye fantasy ala
Viriconium elle
The Iron Dragon's Daughter, og det som blir produsert er oftest ganske perifert. Unntak inkluderer
New Weird-bevegelsen, som selv om den er erklært død og relativt virkningsløs, introduserte oss for noen forfattere som har en relativt stabil fanskare, bl.a
China Mieville.
Problemet ligger gjerne i at etterhvert som fantasylitteraturen har tatt et større steg inn i popkulturen, og denne populariseringen har ført til en kommersialisering som kan ha gått ut over den litterære kvaliteten hos dagens fantasylitteratur. Jevnt over mener jeg at science fiction fortsatt beholder mer av den litterære kvaliteten enn fantasy, og noen science fiction-forfattere holder også et høyere nivå på måten de skriver på. Jeg er på ingen måte ekstremt godt bevandret i sci-fi-litteratur, så det er mulig jeg bare har hatt flaks med mine valg av bøker. Det er også mulig at denne kommersialiseringen av fantasylitteraturen har ført til at fantasyforfattere føler at de må skrive på en mer tilgjengelig måte, og at dette fører til at språket "dummes ned". Et unntak inkluderer selvfølgelig
Janny Wurts, som sikkert hadde vært
Tolkiens favorittforfatter hvis han hadde levd i dag. Hvis du vil ha et eksempel på språket til en sci-fi-forfatter, men ikke vil lese noe sci-fi, så les The Steel Remains av
Richard Morgan, en science fictionforfatter som har begynt å skrive en fantasyserie. Nå må dere ikke ta dette for noen absolutt sannhet, men det er verdt å tenke over.
Så hva er det vi fantasyfans er ute etter når vi leter etter en god bok hvis det ikke er litterær kvalitet? Ettersom vi bedømmer bøker og kaller de gode eller dårlige, så må vi ha noen kvalitetskriterier i bunn når vi leser. Hva kan disse være? For de fleste, meg selv inkludert, så leser man for å bli underholdt, så derfor må vi kunne si at underholdningsfaktoren er stor når vi tenker på en bok som god eller dårlig. Men allikevel bør man kunne skille mellom en god bok og en underholdende bok. Eller så er det bare at jeg har et litt bedre øye for sånt enn de fleste, på tross av mitt tvilsomme valg av favorittsjanger ;-)
Brent Weeks sin Night Angel-trilogi syntes jeg var veldig underholdende, men den hadde veldig mange feil (redaktøren bør begå seppuku for mange av dem), så det blir ikke gode bøker sånn sett. Så har du
Brandon Sandersons Mistborn-trilogi, som er nesten feilfri, og utrolig underholdende. Disse må kunne regnes som gode bøker, men jeg savner nok det lille ekstra for at de skal kunne regnes som å ha litterær kvalitet.
Jeg tror faktisk vi må operere med fire skiller på bøker innen den fantastiske litteraturen: de dårlige; de underholdende; de gode; de litterære. Disse må nok forklares litt mer. Dårlige bøker er bare dårlige. Underholdende bøker holder ikke helt den kvaliteten man skulle ønske, men er moro å lese, og det er ofte bare det man er ute etter (f.eks. den gjengse Forgotten Realms-bok etc.) Gode bøker er bøker som vi merker at strekker seg det lille ekstra, og er mer enn bare underholdende, vi merker en kvalitet i bunn. Det er dette jeg vil kalle fantastisk kvalitet, og denne skiller seg fra litterær kvalitet. Sistnevnte er som sagt en objektiv entitet som bør krysse sjangre (kommer an på hvor sneversyns den enkelte litteraturviteren er), men den fantastiske kvaliteten er forhåpentligvis en objektiv målestokk for de bøkene som er mer enn underholdende, men mindre enn litterære. Håper dette gir noen som helst mening.
Men det er vanskelig å bedømme kvalitet objektivt i en sjanger basert på lystbetont lesing, det som underholder er gjerne det man kaller bra. Kanskje vil aldri mange lesere se noen forskjell på det som er underholdende og det som er bra. Gjør dette noe egentlig? Korrumpert som jeg er av litteraturvitenskapelige studier, så må jeg si ja. Skal man skille klinten fra hveten, så må man vite hva som er hva. Men allikevel, når jeg skal anbefale en fantasybok til noen så er det så altfor sjeldent jeg går rett på de bøkene som jeg syns innehar fantastisk kvalitet. For jeg vet at de fleste leter etter noe som vil underholde dem, og akkurat der er det store forskjeller. Jeg spør alltid om hva de har lest før, hva de har likt, og man kan få to eller tre eksempler så kan man triangulere seg inn på en mellomting. Det aller verste spørsmålet man kan få er etter noe som ligner på Ringenes Herre (jeg har ennå ikke funnet et godt svar på det). Men hvis jeg kan peile meg inn på en bok som er av fantastisk kvalitet så tar jeg gjerne den selv om jeg vet at de må legge en smule godvilje til. Såpass blander jeg meg inn i folks dannelse :-)
Her kommer en liten liste over bøker som krever litt godvilje, men som godt kan være verdt det fordi de er av fantastisk kvalitet:
Perdido Street Station av China Mieville:
Denne boken er utrolig fascinerende, men er også veldig treg i starten. Man hvis du klarer å komme midtveis, så har den samlet opp så mye momentum at du ikke kan stoppe. Og den er vel verdt å lese ferdig. Det er mange interessante ting som skjer og ideer som blir lagt frem, og måten boken er bygd opp på er veldig annerledes enn det meste av annen fantasy.
Jonathan Strange and Mr Norrell av Susanna Clarke:
Dette er en av de få fantasybøkene om har brutt ut av sjangeren og blitt adoptert av mainstreamfolket. Nå har det dukket opp stadig flere mainstreamforfattere som skriver mer SFF-vinklet, men de nekter å komme ut av skapet. Boken handler om et par menn som gjenoppdager magi i England ved begynnelsen av Napoleonskrigen. Det utvikler seg et rivaleri mellom mentor og læregutt etterhver, og magien viser seg å ikke være så enkel som man trodde. Denne boken er nok den mest litterære jeg kan anbefale her og nå, men hvis du liker denne ta en titt på Possession av
A.S. Byatt (Filmen av denne er ikke like tilfredsstillende, men tar kortere tid)
Fourlands-trilogien av Steph Swainston:
Vet ikke helt hva jeg skal si om denne serien, annet enn at jeg likte den. Historien begynner på et punkt der hovedpersonen, Jant, er godt etablert i sin rolle som keiserens budbringer mens verden er i en grusom krig mot innvaderende innsekter. Han er libertiner, den eneste i hele verden som kan fly til tross for at nesten alle andre har vinger, og avhengig av et narkotisk stoff som tar ham med til en annen verden. Og bare Jant kan finne svarene på hvor innsektene kommer fra. Bøkene er rare fordi historien er så annerledes, folkene, settingene, fortellingen. Swainston hadde vel en tilknytning til New Weird, men var kanskje ikke weird nok til å slå helt igjennom.
Thunderer av Felix Gilman:
Dette må være en av favorittbøkene mine. Her er byen like mye en hovedperson som karakterene i boka. Gilman viser oss akkurat hva som kan gjøres med en setting. Jeg syns på en måte at boken har mye til felles med Perdido Street Station, men der Mieville så på det underlige og tenkte weird, så har Gilman sett på det underlige og betraktet det gjennom nesten Miyazaki-lignende briller. Hovedpersonen Arjun drar ut på et umulig oppdrag (han skal finne guden sin, som har forlatt ham) og blir dratt inn i hendelser han ikke forstår, i en by som ingen kan forstå og som er nesten like mystisk for de som bor der som for utlendingen Arjun. Dårlig forklart, men det er så lite jeg kan si uten å ødelegge boka. Dette er kanskje den mest tilgjengelige av disse bøkene
The Book of the New Sun av Gene Wolfe:
Denne serien på 4 pluss én bok kan til slutt stå igjen som serien alle har lest men ingen helt forstått. Den er ytterst fascinerende, men den er som et godt dikt - du tror du forstår mange av bitene, men de gir ikke helt mening å slå sammen tolkningen av bitene for å lage en tolkning av helheten.
Bøkene handler om Severian som begynner historien som bøddellærling. Gjennom bøkene ferdes han gjennom, og prøver å forstå, en verden som gjennomgår en devolusjon. Dette er fantasy i en science fiction-setting, og det er noe av det ytterset noen har klart å presse sjangeren.
Vellum av Hal Duncan:
Jeg burde skamme meg for at jeg ikke har lest oppfølgeren til denne boken, men jeg føler meg ikke verdig til å gjøre det før jeg har forstått Vellum bedre. Boken kan klassifiseres slik folk flest tenker på postmoderne. Den nekter å la seg bli helt forstått, og historien er fragmentert. Karakterene eksisterer på flere punkter i tid-rom-kontinuiteten gjennom boka, og konflikten utspiller seg selvfølgelig gjennom alle disse. Duncan skylder nok mye til tidligere nevnte Viriconium i forhold til bruken av karakterer som dukker opp i flere inkarnasjoner, men der Viriconium ikke ser ut til å ha noe større mål, så knyttes alt i Vellum sammen.
Håper alt dette kan være noe å tenke over, og jeg er som alltid åpen for innspill.
