Anmeldelse: Tron Legacy
Jeg så Tron Legacy i går. Det ble 3D i Lillestrøm, litt fordi vi gjerne ender opp der pga geografien, men også fordi Disney og Oslo Kino krangler slik at filmen ikke vises i Oslo. Som del av forberedelsene til filmen, fikk jeg for et par uker siden tak i originalfilmen fra 1982, men etter 5 minutter hadde jeg hodepine av alle lysene. Jeg får nok aldri sett hele filmen, men jeg syns allikevel at jeg kan erklære Tron Legacy for en verdig oppfølger.
Filmen er halvveis oppfølger, halvveis remake. Historien fortsetter etter den første filmen, med akkurat nok referanser til eneren til at du blir oppdatert på hva som skjedde, uten at du føler at du må ha sett den. Både Jeff Bridges og Bruce Boxleitner gjør reprise i Tron Legacy, noe som ankrer den til 1982-filmen og gir en følelse av kontinuitet. Den originale Tron ble hyllet for sine visuelle effekter, og det er her årets film skinner. Mulig jeg allerede er litt blasert i forhold til 3D-opplevelsen, men selv om jeg likte å se denne i 3D kan jeg ikke sette fingeren på hvor 3D-effektene hevet filmopplevelsen. Jeg tror filmen er like visuelt imponerende uten 3D.
Filmen er som sagt flott å se på, og historien er fin. Jeg kommer ikke på noe å trekke den for plot-messig. Det er en del morsomme Microsoft-paralleller ganske tidlig, med en minirolle til Cillian Murphy (som han visstnok ikke er kreditert for?). Bridges spiller bra, selv om det er forstyrrende å se hvordan de har laget en yngre versjon av ham et par steder (som Patrick Stewart i Wolverine). Garrett Hedlund funker bra som Sam, han har en bra tilstedeværelse som understrekes av den dype stemmen hans. Olivia Wildes rollefigur er veldig annerledes hennes vanlige alter ego, Thirteen, og de spiller aldri noe overdrevet på hennes rollefigur vis-a-vis Hedlunds Sam.
Jeg er stort sett døv når det gjelder filmmusikk (bortsett fra, som jeg har nevnt, i The Ghost Writer), men her kommer den til sin rett. Filmen når et nytt staduim på et punkt, og vi ser to karer i en DJ-boks, som med hjelmene sine ikke ser uvanlige ut i Matrisen, men for musikkfans og folk som har fulgt med litt, så kjenner man lett igjen Daft Punk. Og musikken de har laget, løfter filmen for meg. Og som sagt, det er sjelden jeg legger merke til deg (men så er det sjelden jeg lager egen dans til musikk, noe jeg har gjort til Daft Punk, så litt inhabil er jeg nok)
Hvis du liker litt sci-fi, litt action, litt spesialeffekter, eller tilogmed en blanding av disse, så kan jeg ikke skjønne annet enn at du vil like Tron Legacy. Filmen tar mål av seg til å gjøre alt det man ikke kunne gjøre i den første filmen, og den klinker til. Hvis det finnes en remake som fortjener livets rett, så må det være Tron Legacy.
(Slenger på et kort hatbrev til Sony og deres reboot av Spiderman. Jeg gidder ikke se dem. For den saks skyld er jeg også skeptisk til mer X-Men stuff, hvis de ikke kan lage en Deadpool-film, men så var han aldri med i X-Men heller. Skal vi glede oss til noen superheltfilm nå, så er det Kenny Bs Thor som gjelder!)
Den fremste norskspråklige bloggen om fantasy og alt annet fantastisk. Forvent uformelle bokanbefalinger, film- og TV-prat, små øltester og innspill om ymse.
Motto:
"Det har røynt seg at dei som tek kunnskapen sin or bøker, dei har betre skjøn enn alle andre" Kongsspegelen
21. des. 2010
17. des. 2010
The truth is I never left you...
Jepp, litt Evita der altså, men det er omtrent det dere av musical-stoff fra meg. Ville bare si at jeg ikke har glemt dere selv om dette har vært en treg uke her på bloggen. Jeg begynte på et ganske dypt innlegg på mandag eller tirsdag, men det ble litt for omfattende. Jeg har begynt i ny jobb og det tar mye av energien min, det er mye å venne seg til og mye å lære. Jeg skal jobbe i jula, så jeg kan ikke love at det skjer så mye her frem mot nyttår, men etter det skal jeg klare å oppdatere et par-tre ganger i uka.
Nå har jeg ikke lest ferdig en bok siden Towers of Midnight, tror jeg, og det er for dårlig. Holder jo fortsatt også på med siste til Jonathan Franzen, Freedom, og den må jeg bli ferdig med siden jeg ventet så lenge på den. Men kan hende jeg må ha den på engelsk, jeg får mentale gnagesår av norsken i boka. Andre nyheter, jeg så at de har satt opp en filmatisering av Muriel Barberrys roman Pinnsvinets eleganse på kino. Filmen fikk lunken kritikk, så jeg anbefaler heller at dere leser boka. Den har ingenting med fantasy å gjøre, den er bare en god historie. Chick-lit, egentlig, så slå dere løs, jenter.
Tid for julebord i flertall i helga. Wish me luck!
Nå har jeg ikke lest ferdig en bok siden Towers of Midnight, tror jeg, og det er for dårlig. Holder jo fortsatt også på med siste til Jonathan Franzen, Freedom, og den må jeg bli ferdig med siden jeg ventet så lenge på den. Men kan hende jeg må ha den på engelsk, jeg får mentale gnagesår av norsken i boka. Andre nyheter, jeg så at de har satt opp en filmatisering av Muriel Barberrys roman Pinnsvinets eleganse på kino. Filmen fikk lunken kritikk, så jeg anbefaler heller at dere leser boka. Den har ingenting med fantasy å gjøre, den er bare en god historie. Chick-lit, egentlig, så slå dere løs, jenter.
Tid for julebord i flertall i helga. Wish me luck!
12. des. 2010
Film: Polanskis Skyggen
Originaltittel: The Ghost Writer
Regi: Roman Polanski (2010)
Med: Ewan McGregor, Pierce Brosnan, Olivia Williams, Kim Cattrall
Plot: En forfatter blir ansatt for å skrive ferdig selvbiografien til Storbritannias tidligere statsminister etter at den forrige skyggeforfatteren ble funnet død.
Jeg er ikke noen uttalt fan av thrillere, men da jeg så traileren for denne virket den veldig bra. Kanskje fordi den tydeligvis ikke var den samme "politimann/journalist/informant versus etablissementet"-smørja man vanligvis ser, men også handler den om en forfatter, og har en del bra skuespillere. Jeg har alltid likt Ewan McGregor, og har likt Pierce Brosnan siden Matador.
Begge disse to gjør bra roller i filmen, de spiller troverdige karakterer med overbevisning. Olivia Williams, som de fleste kjenner fra serien Dollhouse, spiller også veldig bra, og jeg er positivt overrasket
over Kim Cattrall (Samantha fra Sex & the City), selv om aksenten hennes kanskje ikke er 100% (til tross for bioen på IMDB) Jim Belushi dukker opp i en liten rolle som bare skriker etter flere seriøse roller til den mannen.
Jeg vil ikke si altfor mye om plottet, annet enn at historien virker troverdig og har flere vendinger uten at disse er altfor åpenbare. Rollefiguren til Brosnan er basert på den koblingen Tony Blair hadde med USA, uten at de virker å dele noe mer enn akkurat det politiske klimaet. Settingen er en forblåst øy utenfor USAs østkyst, nær Boston, og bidrar til en følelse av isolasjon man gjerne finner i skrekkfilmer. Dersom strandlandskapet på øya virker kjent, så er dte nok fordi de scenene er filmet i Danmark, mye grunnet at Polanski ikke kan reise til USA (se bio på IMDB).
Alt i alt, en ålreit film som burde appellere til thrillerfans, men også de litt skeptiske. Filmen drives en del mer av det personlige enn man gjerne ser. Et aber er den infernalske filmmusikken, som etter min mening bare ødelegger de mer dvelende scenene. Den er ganske intens under stille scener, og totalt fraværende i de spenningsfylte. Smakløst. I tillegg misliker jeg sterkt bruken av regissørens navn i den norske tittelen.
Regi: Roman Polanski (2010)
Med: Ewan McGregor, Pierce Brosnan, Olivia Williams, Kim Cattrall
Plot: En forfatter blir ansatt for å skrive ferdig selvbiografien til Storbritannias tidligere statsminister etter at den forrige skyggeforfatteren ble funnet død.
Jeg er ikke noen uttalt fan av thrillere, men da jeg så traileren for denne virket den veldig bra. Kanskje fordi den tydeligvis ikke var den samme "politimann/journalist/informant versus etablissementet"-smørja man vanligvis ser, men også handler den om en forfatter, og har en del bra skuespillere. Jeg har alltid likt Ewan McGregor, og har likt Pierce Brosnan siden Matador.
Begge disse to gjør bra roller i filmen, de spiller troverdige karakterer med overbevisning. Olivia Williams, som de fleste kjenner fra serien Dollhouse, spiller også veldig bra, og jeg er positivt overrasket
over Kim Cattrall (Samantha fra Sex & the City), selv om aksenten hennes kanskje ikke er 100% (til tross for bioen på IMDB) Jim Belushi dukker opp i en liten rolle som bare skriker etter flere seriøse roller til den mannen.
Jeg vil ikke si altfor mye om plottet, annet enn at historien virker troverdig og har flere vendinger uten at disse er altfor åpenbare. Rollefiguren til Brosnan er basert på den koblingen Tony Blair hadde med USA, uten at de virker å dele noe mer enn akkurat det politiske klimaet. Settingen er en forblåst øy utenfor USAs østkyst, nær Boston, og bidrar til en følelse av isolasjon man gjerne finner i skrekkfilmer. Dersom strandlandskapet på øya virker kjent, så er dte nok fordi de scenene er filmet i Danmark, mye grunnet at Polanski ikke kan reise til USA (se bio på IMDB).
Alt i alt, en ålreit film som burde appellere til thrillerfans, men også de litt skeptiske. Filmen drives en del mer av det personlige enn man gjerne ser. Et aber er den infernalske filmmusikken, som etter min mening bare ødelegger de mer dvelende scenene. Den er ganske intens under stille scener, og totalt fraværende i de spenningsfylte. Smakløst. I tillegg misliker jeg sterkt bruken av regissørens navn i den norske tittelen.
10. des. 2010
The hypocritic oath
I hereby swear to always, to the best of my abilities, make grandiose statements and promises, and later, to unerringly contradict myself and do the exact opposite of what I have stated and/or promised.
9. des. 2010
Ambisjonsnivå versus realitet
En evig kamp, dette, ambisjonen mot virkeligheten. Det amerikanske kredoet er at den som forsøker lykkes, men som nordmann er jeg født med jantelovens tvangstrøye. Jeg vil påstå at jeg har tatt en Houdini og byttet den jakken, men jeg er ikke helt på nivå med amerikanerne, for de nekter å innse hvem motstanderen egentlig er. Jeg tror man trenger selvinnsikt i enhver situasjon, og i en kamp er det viktigere å kjenne seg selv enn å kjenne motstanderen. Den som har lest Sun Tzu forstår hvor vanskelig det er å få overtaket på fienden, og når fienden er selve virkeligheten kan du i det hele tatt få overtaket? Har du hørt om noen som har hatt overtaket på virkeligheten?
Ambisjoner er en fin ting, på alle plan. Uten den kommer vi ingen vei, vi får ikke gjort noe. Når vekkerklokken ringer om morgenen må man ha en ambisjon om å stå opp. For å forstå hva ambisjon er, så må vi ned på nettopp det helt banale nivået. Jeg tror jeg har forstått meg selv og mine ambisjoner, selv om jeg stadig bygger meg nye ambisjoner. Jeg hadde en samtale med en dame som underviser sykepleierstudenter her om dagen, og selv om vi begge var litt beruset, så virket hun å mene at jeg hadde en del innsikt i sykepleiefaget og i arbeidshverdagen til de som utøver det. Hvis det er sant, så har jeg bare de jeg kjenner som jobber i helsevesenet (inkludert min seneste eks) å takke. Jeg har fått en del tanker og kunnskap i min tid som ansvarlig for sykepleielitteratur hos Penelope også, og de hadde jeg sikkert ikke kunne danne meg i noe annet miljø.
Men selv om jeg nå skulle høre på denne lillen ambisjonen som har tatt bolig i hodet mitt om å revolusjonere sykepleiefaget og helsevesenet i Norge, så har jeg en hindring i veien for å komme dit - virkeligheten. For hvordan skal jeg, som ikke har noen formell kunnskap og erfaring innen feltet, og som ikke har noe nettverk innen verken helsevesenet eller politikken, kunne nå dit ambisjonen sikter? Jeg tviler ikke på egne evner, eller på at mine ideer er gode og min innsikt dyp, men man må være realistisk. Men i konflikten mellom ambisjon og realitet, så må man finne ut skjæringspunktet mellom det man vil og det man kan. Selve ordet "realistisk" er soldat i virkelighetens tjeneste, men man kan ikke være helt amerikaner og totalt ignorer det heller. Ei heller skal man gi opp uten videre, for en persons evner og kunnskap og forutsetninger forandrer seg hele tiden, og den eneste drivkraften man kan stole på her i livet er ambisjonen. Hvis man overlot alt til tilfeldighetene kan man like gjerne bare sitte i sofaen og vente på lottotrekningen.
Ambisjoner er en fin ting, på alle plan. Uten den kommer vi ingen vei, vi får ikke gjort noe. Når vekkerklokken ringer om morgenen må man ha en ambisjon om å stå opp. For å forstå hva ambisjon er, så må vi ned på nettopp det helt banale nivået. Jeg tror jeg har forstått meg selv og mine ambisjoner, selv om jeg stadig bygger meg nye ambisjoner. Jeg hadde en samtale med en dame som underviser sykepleierstudenter her om dagen, og selv om vi begge var litt beruset, så virket hun å mene at jeg hadde en del innsikt i sykepleiefaget og i arbeidshverdagen til de som utøver det. Hvis det er sant, så har jeg bare de jeg kjenner som jobber i helsevesenet (inkludert min seneste eks) å takke. Jeg har fått en del tanker og kunnskap i min tid som ansvarlig for sykepleielitteratur hos Penelope også, og de hadde jeg sikkert ikke kunne danne meg i noe annet miljø.
Men selv om jeg nå skulle høre på denne lillen ambisjonen som har tatt bolig i hodet mitt om å revolusjonere sykepleiefaget og helsevesenet i Norge, så har jeg en hindring i veien for å komme dit - virkeligheten. For hvordan skal jeg, som ikke har noen formell kunnskap og erfaring innen feltet, og som ikke har noe nettverk innen verken helsevesenet eller politikken, kunne nå dit ambisjonen sikter? Jeg tviler ikke på egne evner, eller på at mine ideer er gode og min innsikt dyp, men man må være realistisk. Men i konflikten mellom ambisjon og realitet, så må man finne ut skjæringspunktet mellom det man vil og det man kan. Selve ordet "realistisk" er soldat i virkelighetens tjeneste, men man kan ikke være helt amerikaner og totalt ignorer det heller. Ei heller skal man gi opp uten videre, for en persons evner og kunnskap og forutsetninger forandrer seg hele tiden, og den eneste drivkraften man kan stole på her i livet er ambisjonen. Hvis man overlot alt til tilfeldighetene kan man like gjerne bare sitte i sofaen og vente på lottotrekningen.
7. des. 2010
Mitt lyriske jeg - en skappoets bekjennelser
Det har blitt en del dikt her i det siste, og ett av dem har jeg lenket til på Facebook. Jeg hadde egentlig tenkt å bare snike diktene inn blant alt det andre innholdet, men nå har det blitt så mange av dem at de har blitt en mer prominent del av bloggen enn jeg hadde regnet med. Althain Tower er ikke ment som noe utløp for mitt indre, men min personlighet farger jo alt jeg skriver, og sånn sett har diktene en logisk plass her.
Men når det gjelder alt kreativt tror jeg på tekstautonomi og alt det der, så prøv å ikke tolke diktene for mye. Jeg er nok mer opptatt av stemningen i lyrikk enn noen dypere mening. For meg kan dikt gjerne være flertydige, og kunst skal utfordre det hverdagslige, tvinge deg til å stoppe opp og se to ganger på det som er fremfor deg.
Men når det gjelder alt kreativt tror jeg på tekstautonomi og alt det der, så prøv å ikke tolke diktene for mye. Jeg er nok mer opptatt av stemningen i lyrikk enn noen dypere mening. For meg kan dikt gjerne være flertydige, og kunst skal utfordre det hverdagslige, tvinge deg til å stoppe opp og se to ganger på det som er fremfor deg.
7. desember 2010
Gjennom de fortryllede skoger
og mørke sumper i ditt sinn
har jeg ferdes i min søken
etter et speil for min sjel
Jeg er sliten nå
men over neste ås
er atter en horisont
med nye undre å skue
nye kamper å kjempe
Mitt skjold tynget meg ned
jeg er bedre tjent uten
min skinnende rustning ligger ved
bredden av en kystallblå sjø
mitt sverd gjorde mer skade enn gagn
på ferden mot din varme favn
Så jeg kjemper med ord
og med ømme kjærtegn
mot et speil for min sjel
og mørke sumper i ditt sinn
har jeg ferdes i min søken
etter et speil for min sjel
Jeg er sliten nå
men over neste ås
er atter en horisont
med nye undre å skue
nye kamper å kjempe
Mitt skjold tynget meg ned
jeg er bedre tjent uten
min skinnende rustning ligger ved
bredden av en kystallblå sjø
mitt sverd gjorde mer skade enn gagn
på ferden mot din varme favn
Så jeg kjemper med ord
og med ømme kjærtegn
mot et speil for min sjel
6. des. 2010
06.desember 2010
If I gathered up all my vices
and put them on display
I'm sure there'd be a few surprises
there for you today
would you see me in a different light
or would it be a source for your delight
to see the darkness in my soul
to view my being as a whole
and put them on display
I'm sure there'd be a few surprises
there for you today
would you see me in a different light
or would it be a source for your delight
to see the darkness in my soul
to view my being as a whole
5. des. 2010
05.desember 2010
As dawn breaks
ice begins to melt
and my heart aches
down by the lake
was where I knelt
and saw you so fake
my thirst I slake
I don a faux pelt
a new start I take
(Dette ble mest latterlig - vanskelig å rime, så vi tar det som et eksperiment. Har sikkert lært noe av det.)
ice begins to melt
and my heart aches
down by the lake
was where I knelt
and saw you so fake
my thirst I slake
I don a faux pelt
a new start I take
(Dette ble mest latterlig - vanskelig å rime, så vi tar det som et eksperiment. Har sikkert lært noe av det.)
4. des. 2010
Special Holiday Ale
Special Holiday Ale fra Nøgne Ø
Snodig øl denne. Pga kjøkkensituasjonen hjemme hos meg, så får jeg meg ikke til å skitne til ølglass, så dette er nok en øl rett fra flaksa. Jeg syntes den smakte litt gresskar til å begynne med, men det er kanskje ønsketenkning (gresskar er nam). Det smakte altså en del rart av denne ølen, den er full av ymse krydder. Men jeg syns det ble litt i overkant, det ble litt mye smak. Det smakte dog lite øl av den, før litt nedi flaska etter at den hadde blitt litt romtemperert. Kan ikke skjønne at denne ølen fungererpå noe annet plan enn som en kuriositet - men værsågod :-)
Snodig øl denne. Pga kjøkkensituasjonen hjemme hos meg, så får jeg meg ikke til å skitne til ølglass, så dette er nok en øl rett fra flaksa. Jeg syntes den smakte litt gresskar til å begynne med, men det er kanskje ønsketenkning (gresskar er nam). Det smakte altså en del rart av denne ølen, den er full av ymse krydder. Men jeg syns det ble litt i overkant, det ble litt mye smak. Det smakte dog lite øl av den, før litt nedi flaska etter at den hadde blitt litt romtemperert. Kan ikke skjønne at denne ølen fungererpå noe annet plan enn som en kuriositet - men værsågod :-)
3. des. 2010
Noen spørsmål til leserne
Jeg har laget en bitteliten quiz:
http://quiz.start.no/103439
Post gjerne en kommentar om hvor mange poeng du får =)
http://quiz.start.no/103439
Post gjerne en kommentar om hvor mange poeng du får =)
1. des. 2010
En blond skotte?
Innis & Gunn Blonde
Merkelappen sier "Fruity Scottish beer with refreshing hints of vanilla and oak" - kan ikke si at jeg merker eikesmaken noe særlig, men vaniljen er der helt fremme i smaksspekteret. Ølen er veldig søt, og passer nok veldig bra på en sommerdag (nå er det vel en 15 kalde kanskje). Slik som saison passer denne bra for folk som ikke er så veldig glade i øl - humlehorer syns nok denne blir litt vassen, men jeg likte den godt. Det kunne godt vært litt mer fruktighet i den, litt mer syrlighet. Jeg savner litt den smaksbalansen som jeg fant i Silly Saison.
Men alt i alt, en veldig deilig øl å slappe av med midt i uka. Gleder meg til å prøve denne med noen grillpølser ute til sommeren, istedetfor rett fra kjøleskapet i sofaen foran PCen :-)
Merkelappen sier "Fruity Scottish beer with refreshing hints of vanilla and oak" - kan ikke si at jeg merker eikesmaken noe særlig, men vaniljen er der helt fremme i smaksspekteret. Ølen er veldig søt, og passer nok veldig bra på en sommerdag (nå er det vel en 15 kalde kanskje). Slik som saison passer denne bra for folk som ikke er så veldig glade i øl - humlehorer syns nok denne blir litt vassen, men jeg likte den godt. Det kunne godt vært litt mer fruktighet i den, litt mer syrlighet. Jeg savner litt den smaksbalansen som jeg fant i Silly Saison.
Men alt i alt, en veldig deilig øl å slappe av med midt i uka. Gleder meg til å prøve denne med noen grillpølser ute til sommeren, istedetfor rett fra kjøleskapet i sofaen foran PCen :-)
29. nov. 2010
Jubalong!
Gratulerer! Akkurat DU er kanskje min trehundrede besøkende!
Hva sier du? Premie? Det er da vel nok å få lese alt det finurlige jeg skriver. Det er tross alt jul, du får sikkert masse fint da. Så får du heller komme og grine til meg på nyåret, så kan jeg kjøpe en øl til deg =)
Apropos øl, så har det blitt litt lite ølprat i det siste. Ikke fordi jeg ikke har drukket øl, men det ble ikke til at jeg har blogget om dem. Har tilogmed drukket et par skikkelig dårlige! Ja, faktisk!
Det har også roa seg på bokfronten. Hva skjer med det? Jo, jeg har sovet mye på toget. Men jeg skal skjerpe meg og få lest ferdig Felix Gilmans nyeste. Jeg syns foreløpig at språket er en fryd, og det skjer mye rart. Vi snakker en slags Vill Vest-setting der damplokomotivgudene kriger mot seksløperdemonene! Mhmm, sært =D
Jeg kan slenge med en oppdatering på TV-fronten. Jeg har nå sett 4 episoder av The Walking Dead, og det blir bare bedre. Det skjer et par helt drøye ting, uten at jeg vil spoile noe. Men serien følger ikke tegneserien slavisk, og det er en bra ting faktisk. Hadde blitt kjedelig kanskje? Kirkman sitter ved roret både som manusforfatter og executive producer, og det virker som at han leker seg med å fortelle sin historie via et nytt medium. Jeg har sett litt på sesong 2 av Stargate Universe, og serien er fortsatt like bra. Nå har de også klart å klemme inn et av de mest rørende øyeblikkene jeg har sett på TV noensinne (og jeg kjedet meg helt sykt under Dianas begravelse, så terskelen ligger høyt) Boardwalk Empire fortsetter å fascinere. Det er en del gledelige gjensyn. Omar er med. Han kompisen til Dougie Howser er med. Jeg liker veldig godt karakteren til Steve Buscemi. Jeg tror rollefiguren Jimmy gir et godt frampek på serien når han sier til Buscemi: "Nucky, you can't be half a gangster no more." (Ikke ordrett siden jeg tar det fra la cabeza) House sesong 7 er på idiotboksen også! Hittil er sesong 6 noen hestelengder foran sesong 7, men vi får se. Jeg fant også 8 episoder av Dexter sesong 5 liggende på PVR-boksen i helga. 5 episoder inn i sesongen så er Dexter i god form, syns jeg. Han har utvilket seg litt som person, og det må nok til.
Ok, nok for denne gang. Ser frem i mot neste milepæl!
Hva sier du? Premie? Det er da vel nok å få lese alt det finurlige jeg skriver. Det er tross alt jul, du får sikkert masse fint da. Så får du heller komme og grine til meg på nyåret, så kan jeg kjøpe en øl til deg =)
Apropos øl, så har det blitt litt lite ølprat i det siste. Ikke fordi jeg ikke har drukket øl, men det ble ikke til at jeg har blogget om dem. Har tilogmed drukket et par skikkelig dårlige! Ja, faktisk!
Det har også roa seg på bokfronten. Hva skjer med det? Jo, jeg har sovet mye på toget. Men jeg skal skjerpe meg og få lest ferdig Felix Gilmans nyeste. Jeg syns foreløpig at språket er en fryd, og det skjer mye rart. Vi snakker en slags Vill Vest-setting der damplokomotivgudene kriger mot seksløperdemonene! Mhmm, sært =D
Jeg kan slenge med en oppdatering på TV-fronten. Jeg har nå sett 4 episoder av The Walking Dead, og det blir bare bedre. Det skjer et par helt drøye ting, uten at jeg vil spoile noe. Men serien følger ikke tegneserien slavisk, og det er en bra ting faktisk. Hadde blitt kjedelig kanskje? Kirkman sitter ved roret både som manusforfatter og executive producer, og det virker som at han leker seg med å fortelle sin historie via et nytt medium. Jeg har sett litt på sesong 2 av Stargate Universe, og serien er fortsatt like bra. Nå har de også klart å klemme inn et av de mest rørende øyeblikkene jeg har sett på TV noensinne (og jeg kjedet meg helt sykt under Dianas begravelse, så terskelen ligger høyt) Boardwalk Empire fortsetter å fascinere. Det er en del gledelige gjensyn. Omar er med. Han kompisen til Dougie Howser er med. Jeg liker veldig godt karakteren til Steve Buscemi. Jeg tror rollefiguren Jimmy gir et godt frampek på serien når han sier til Buscemi: "Nucky, you can't be half a gangster no more." (Ikke ordrett siden jeg tar det fra la cabeza) House sesong 7 er på idiotboksen også! Hittil er sesong 6 noen hestelengder foran sesong 7, men vi får se. Jeg fant også 8 episoder av Dexter sesong 5 liggende på PVR-boksen i helga. 5 episoder inn i sesongen så er Dexter i god form, syns jeg. Han har utvilket seg litt som person, og det må nok til.
Ok, nok for denne gang. Ser frem i mot neste milepæl!
29. november 2010
The apes of the north are wrong
I discard my shield
polished to a mirror-shine
I discard my masks
Carved from darkened stone
I tear this fortress down
Too many flies are buzzing,
Beating against my window pane
There can be no walls between friends
No portcullis to pass
No moat to cross
No murder-holes of the mind
The winds of change must
Ruffle my hair
Be they storms of fury
Or breezes as light as your touch
Let rain or shine
Be as welcome
As your smile
I discard my shield
polished to a mirror-shine
I discard my masks
Carved from darkened stone
I tear this fortress down
Too many flies are buzzing,
Beating against my window pane
There can be no walls between friends
No portcullis to pass
No moat to cross
No murder-holes of the mind
The winds of change must
Ruffle my hair
Be they storms of fury
Or breezes as light as your touch
Let rain or shine
Be as welcome
As your smile
27. nov. 2010
27. november 2010
I am not the man I was
I have changed
I am changing
I am not the man I will become
Life is not a journey
We are going nowhere
It is existence
It is a state
Ever changing
Ever evolving
The meaning of life
Is not to go
But to be
To become
The person you should be
The person you could be
Potential is the force of life
Magnified by love
The interaction of people
The touching of hands
The touching of hearts
In this
I find hope
If not God
I have changed
I am changing
I am not the man I will become
Life is not a journey
We are going nowhere
It is existence
It is a state
Ever changing
Ever evolving
The meaning of life
Is not to go
But to be
To become
The person you should be
The person you could be
Potential is the force of life
Magnified by love
The interaction of people
The touching of hands
The touching of hearts
In this
I find hope
If not God
26. nov. 2010
25. nov. 2010
Allegori og indoktrinering
Jeg har forsømt meg og aldri lest Narnia-bøkene til CS Lewis, selv om jeg har sett den gamle TV-serien tusen ganger, og eier den både på VHS og DVD. Men hver gang temaet Narnia kommer opp, så merker jeg at de fleste som har lest bøkene som barn, på et eller annet tidspunkt finner ut av det allegoriske innholdet i bøkene og blir sittende igjen med en vond smak i munnen resten av livet. Jeg undres litt over hvorfor?
Det virker på meg som de føler seg forrådt av Lewis. Men om dette er fordi de føler at de har blitt fortalt en bok på falske premisser og reagerer på det, eller fordi de føler at han har prøvd å presse på dem et budskap de ikke ønsker, har jeg ikke fått noe godt svar på.
Men fungerer denne påståtte indoktrineringen? (Gitt at vi påstår at det er et forsøk på indoktrinering her) Jeg har fortsatt ikke snakket med noen som faktisk har blitt indoktrinert av noen barnebok. Det allegoriske innholdet i bøker ligger gjerne for dypt til at det har noen indoktrinerende effekt. Påstår jeg. Og uten å felle noen dom over tilstanden til dagens kristendomsopplæring her til lands, så kan man gjerne som eksempel på en allegori trekke frem Gullivers reiser av Swift, hvis politiske budskap ikke lenger kommer frem fordi konteksten er borte.
Jeg kunne sikkert diskutert dette i det vide og det brede med eksempler fra flere allegorier og barnebøker som man føler inneholder skjulte budskap, men her kommer jeg til kort. Ta heller dette til ettertanke, og kom med innspill hvis du føler for det.
Det virker på meg som de føler seg forrådt av Lewis. Men om dette er fordi de føler at de har blitt fortalt en bok på falske premisser og reagerer på det, eller fordi de føler at han har prøvd å presse på dem et budskap de ikke ønsker, har jeg ikke fått noe godt svar på.
Men fungerer denne påståtte indoktrineringen? (Gitt at vi påstår at det er et forsøk på indoktrinering her) Jeg har fortsatt ikke snakket med noen som faktisk har blitt indoktrinert av noen barnebok. Det allegoriske innholdet i bøker ligger gjerne for dypt til at det har noen indoktrinerende effekt. Påstår jeg. Og uten å felle noen dom over tilstanden til dagens kristendomsopplæring her til lands, så kan man gjerne som eksempel på en allegori trekke frem Gullivers reiser av Swift, hvis politiske budskap ikke lenger kommer frem fordi konteksten er borte.
Jeg kunne sikkert diskutert dette i det vide og det brede med eksempler fra flere allegorier og barnebøker som man føler inneholder skjulte budskap, men her kommer jeg til kort. Ta heller dette til ettertanke, og kom med innspill hvis du føler for det.
Etiketter:
allegori,
barnebøker,
dannelse,
debatt,
filosofi
24. nov. 2010
24. november 2011
utkast
I'm socially awkward.
All the things I say make you run away.
Of all its flapping, what makes you stay
Is when the sounds it makes
are ones that escape your open lips
and makes ashudder your swaying hips
I'm socially awkward.
All the things I say make you run away.
Of all its flapping, what makes you stay
Is when the sounds it makes
are ones that escape your open lips
and makes ashudder your swaying hips
23. nov. 2010
23 november 2010
A primal howl escapes my throat, and my eyes turn feral.
My chest puffs out and my white-knuckled fists pound like pistons on this hapless object.
No matter that this is its purpose.
I tap into my own most suppressed instincts, and I feel a joyful shame.
Koldtbord :-)
Ingen vits for meg å skrive noen anmeldelse når det ligger slike som denne på nettet. Den er nesten udelt positiv til boken, og til Abercrombie. Akkurat det skal jeg ikke si noe på siden jeg er stor fan selv =) Jeg kan anbefale bøkene til de fleste som tåler å se voksenfilm.
http://www.bloodofthemuse.com/2010/04/best-served-cold-by-joe-abercrombie.html
Jeg kan oversette et par utdrag fra teksten, men orker ikke å ta hele nå:
Sosiopater løper løpsk i Abercrombies verden. De dreper folk, dolker folk i ryggen, og ødelegger alt som i det hele tatt ligner på noe ærefullt. Følelsesmessige bånd er sjeldne, og tillit er noe som stort sett ikke finnes. Det å ha disse sosiale avvikerne slå seg sammen som et superheltlag fra en Marveltegneserie er en stor del av bokens deilige moro. Det er garantert at når du setter en gjeng sosiopater sammen og tvinger dem til å forholde seg til hverandre, så vil kaos og sprø ting skje. Og når jeg sier kaos og sprø ting, så mener jeg enorme mengder drap, svik og tilfeldig ødeleggelse. Så det burde ikke komme som noen overraskelse at kaos og sprø ting skjer i Best Served Cold. Masse sprø ting.
http://www.bloodofthemuse.com/2010/04/best-served-cold-by-joe-abercrombie.html
Jeg kan oversette et par utdrag fra teksten, men orker ikke å ta hele nå:
Sosiopater løper løpsk i Abercrombies verden. De dreper folk, dolker folk i ryggen, og ødelegger alt som i det hele tatt ligner på noe ærefullt. Følelsesmessige bånd er sjeldne, og tillit er noe som stort sett ikke finnes. Det å ha disse sosiale avvikerne slå seg sammen som et superheltlag fra en Marveltegneserie er en stor del av bokens deilige moro. Det er garantert at når du setter en gjeng sosiopater sammen og tvinger dem til å forholde seg til hverandre, så vil kaos og sprø ting skje. Og når jeg sier kaos og sprø ting, så mener jeg enorme mengder drap, svik og tilfeldig ødeleggelse. Så det burde ikke komme som noen overraskelse at kaos og sprø ting skjer i Best Served Cold. Masse sprø ting.
22. nov. 2010
HP versjon 7.1
Generelt er jeg motstander av å dele en film i to. Jeg syns det har en bismak av profittmaksimering, og jeg tror ikke jeg kan nevne en eneste film som har hatt godt av å deles. Før nå! Å dele Deathly Hallows i to var en kjempegod ide. Der tidligere Harry Potterfilmer ofte har virket som oppsummeringer av bøkene, så står Deathly Hallows på egne ben. Og dette er i stor grad fordi ettersom de har delt filmen i to får alle scenene god nok plass.
Deathly Hallows del 1 er en mye modnere film enn de tidligere filmene. Den er veldig spennende, og faktisk direkte skummel et par steder! Det er mer action i denne ene filmen enn i resten av de andre filmene til sammen. Men det er fortsatt masse plass til følelser av alle slag. Og humor! Jeg lo så det gjorde vondt et par steder.
Jeg vil ikke røpe noen ting om handlingen, så jeg vil bare si at hvis du har sett de andre HP-filmene eller lest bøkene, så er det ingen grunn til ikke å se denne filmen. Det er uten tvil den beste Harry Potterfilmen. Og fordi filmen tar seg tid til å fortelle historien skikkelig, så trenger man ikke å ha lest denne boken. Men det er ikke en film for barn! Jeg tror ikke at noen under 11 år bør få se denne filmen. Det er spesielt en scene som kommer til å gi meg mareritt lenge...
(Fotnote - vil bare si at Severus Snape er en av de beste romankarakterene jeg har vært borti.)
19. nov. 2010
Hurry up, George!
I'm doing this post in English in hope of drawing a wider audience from around the blogosphere and beyond!
I just read a post on the Game of Thrones TV show over at Pat's, and it got me once again thinking about how long that show is going to last. We know for a fact that HBO, Midas touch wonder people that they are, do not hesitate to cancel shows that aren't doing well enough, or that lead to nowhere. Examples include Deadwood and Carnivale. My point is that with A Dance with Dragons being in a state of publishing limbo, HBO only have source material for 3 seasons of their new show. I say 3 because season 4 might be difficult to do on a TV show, what with only half the story having been told.
This means that if we allow for one year for HBO do adapt and shoot the fifth book of the series, and if they decide to go ahead and do season 4 the way the fourth book is written, then George Martin has 3 years to finish the current volume, and then only one year to finish each of the subsequent books. He's already spent 5 or 6 years (if not more) on the fifth book in the series, so I have my doubts that he could write a book in a year. I have never criticised George Martin for being slow, and this shouldn't be considered a criticism. I'm only saying that, following my logic, Martin needs to speed things up if he doesn't want to see this TV show cancelled after 3 seasons.
That having been said, let me only say that I am so eager for this show to come on that I can hardly sleep at night!
I just read a post on the Game of Thrones TV show over at Pat's, and it got me once again thinking about how long that show is going to last. We know for a fact that HBO, Midas touch wonder people that they are, do not hesitate to cancel shows that aren't doing well enough, or that lead to nowhere. Examples include Deadwood and Carnivale. My point is that with A Dance with Dragons being in a state of publishing limbo, HBO only have source material for 3 seasons of their new show. I say 3 because season 4 might be difficult to do on a TV show, what with only half the story having been told.
This means that if we allow for one year for HBO do adapt and shoot the fifth book of the series, and if they decide to go ahead and do season 4 the way the fourth book is written, then George Martin has 3 years to finish the current volume, and then only one year to finish each of the subsequent books. He's already spent 5 or 6 years (if not more) on the fifth book in the series, so I have my doubts that he could write a book in a year. I have never criticised George Martin for being slow, and this shouldn't be considered a criticism. I'm only saying that, following my logic, Martin needs to speed things up if he doesn't want to see this TV show cancelled after 3 seasons.
That having been said, let me only say that I am so eager for this show to come on that I can hardly sleep at night!
18. nov. 2010
Viriconium
Jeg har nevnt boken Viriconium av M. John Harrison et par steder i det siste. Det er en bok som imponerte meg på mange punkter, men som også var litt vanskelig å lese. Det er egentlig en samling av historier som er knyttet sammen med en felles tilknytning til byen Viriconium, og ved at noen karakterer dukker opp i forskjellige roller i de forskjellige historiene (forskjellige inkarnasjoner av disse)
Hvis du tror du kan vær interessert i å lese noe slikt, ta en titt her for en bra introduksjon til den første publiserte Viriconiumhistorien.
Hvis du tror du kan vær interessert i å lese noe slikt, ta en titt her for en bra introduksjon til den første publiserte Viriconiumhistorien.
17. nov. 2010
16. nov. 2010
Fantastisk kvalitet
Jeg har nevnt før at jeg syns litterær kvalitet er objektivt, ikke subjektivt, men hva så med vår alles favorittsjanger fantasy? Samme hvor glad jeg er i disse bøkene, så kan ingen komme her å si at de oser av litterær kvalitet. De gjorde muligens det før. Det lille jeg har lest av litt eldre fantasy (90-tallet og eldre i dette tilfellet) synes å indikere dette. Det blir ikke produsert så mye fantasy ala Viriconium elle The Iron Dragon's Daughter, og det som blir produsert er oftest ganske perifert. Unntak inkluderer New Weird-bevegelsen, som selv om den er erklært død og relativt virkningsløs, introduserte oss for noen forfattere som har en relativt stabil fanskare, bl.a China Mieville.
Problemet ligger gjerne i at etterhvert som fantasylitteraturen har tatt et større steg inn i popkulturen, og denne populariseringen har ført til en kommersialisering som kan ha gått ut over den litterære kvaliteten hos dagens fantasylitteratur. Jevnt over mener jeg at science fiction fortsatt beholder mer av den litterære kvaliteten enn fantasy, og noen science fiction-forfattere holder også et høyere nivå på måten de skriver på. Jeg er på ingen måte ekstremt godt bevandret i sci-fi-litteratur, så det er mulig jeg bare har hatt flaks med mine valg av bøker. Det er også mulig at denne kommersialiseringen av fantasylitteraturen har ført til at fantasyforfattere føler at de må skrive på en mer tilgjengelig måte, og at dette fører til at språket "dummes ned". Et unntak inkluderer selvfølgelig Janny Wurts, som sikkert hadde vært Tolkiens favorittforfatter hvis han hadde levd i dag. Hvis du vil ha et eksempel på språket til en sci-fi-forfatter, men ikke vil lese noe sci-fi, så les The Steel Remains av Richard Morgan, en science fictionforfatter som har begynt å skrive en fantasyserie. Nå må dere ikke ta dette for noen absolutt sannhet, men det er verdt å tenke over.
Så hva er det vi fantasyfans er ute etter når vi leter etter en god bok hvis det ikke er litterær kvalitet? Ettersom vi bedømmer bøker og kaller de gode eller dårlige, så må vi ha noen kvalitetskriterier i bunn når vi leser. Hva kan disse være? For de fleste, meg selv inkludert, så leser man for å bli underholdt, så derfor må vi kunne si at underholdningsfaktoren er stor når vi tenker på en bok som god eller dårlig. Men allikevel bør man kunne skille mellom en god bok og en underholdende bok. Eller så er det bare at jeg har et litt bedre øye for sånt enn de fleste, på tross av mitt tvilsomme valg av favorittsjanger ;-) Brent Weeks sin Night Angel-trilogi syntes jeg var veldig underholdende, men den hadde veldig mange feil (redaktøren bør begå seppuku for mange av dem), så det blir ikke gode bøker sånn sett. Så har du Brandon Sandersons Mistborn-trilogi, som er nesten feilfri, og utrolig underholdende. Disse må kunne regnes som gode bøker, men jeg savner nok det lille ekstra for at de skal kunne regnes som å ha litterær kvalitet.
Jeg tror faktisk vi må operere med fire skiller på bøker innen den fantastiske litteraturen: de dårlige; de underholdende; de gode; de litterære. Disse må nok forklares litt mer. Dårlige bøker er bare dårlige. Underholdende bøker holder ikke helt den kvaliteten man skulle ønske, men er moro å lese, og det er ofte bare det man er ute etter (f.eks. den gjengse Forgotten Realms-bok etc.) Gode bøker er bøker som vi merker at strekker seg det lille ekstra, og er mer enn bare underholdende, vi merker en kvalitet i bunn. Det er dette jeg vil kalle fantastisk kvalitet, og denne skiller seg fra litterær kvalitet. Sistnevnte er som sagt en objektiv entitet som bør krysse sjangre (kommer an på hvor sneversyns den enkelte litteraturviteren er), men den fantastiske kvaliteten er forhåpentligvis en objektiv målestokk for de bøkene som er mer enn underholdende, men mindre enn litterære. Håper dette gir noen som helst mening.
Men det er vanskelig å bedømme kvalitet objektivt i en sjanger basert på lystbetont lesing, det som underholder er gjerne det man kaller bra. Kanskje vil aldri mange lesere se noen forskjell på det som er underholdende og det som er bra. Gjør dette noe egentlig? Korrumpert som jeg er av litteraturvitenskapelige studier, så må jeg si ja. Skal man skille klinten fra hveten, så må man vite hva som er hva. Men allikevel, når jeg skal anbefale en fantasybok til noen så er det så altfor sjeldent jeg går rett på de bøkene som jeg syns innehar fantastisk kvalitet. For jeg vet at de fleste leter etter noe som vil underholde dem, og akkurat der er det store forskjeller. Jeg spør alltid om hva de har lest før, hva de har likt, og man kan få to eller tre eksempler så kan man triangulere seg inn på en mellomting. Det aller verste spørsmålet man kan få er etter noe som ligner på Ringenes Herre (jeg har ennå ikke funnet et godt svar på det). Men hvis jeg kan peile meg inn på en bok som er av fantastisk kvalitet så tar jeg gjerne den selv om jeg vet at de må legge en smule godvilje til. Såpass blander jeg meg inn i folks dannelse :-)
Her kommer en liten liste over bøker som krever litt godvilje, men som godt kan være verdt det fordi de er av fantastisk kvalitet:
Perdido Street Station av China Mieville:
Denne boken er utrolig fascinerende, men er også veldig treg i starten. Man hvis du klarer å komme midtveis, så har den samlet opp så mye momentum at du ikke kan stoppe. Og den er vel verdt å lese ferdig. Det er mange interessante ting som skjer og ideer som blir lagt frem, og måten boken er bygd opp på er veldig annerledes enn det meste av annen fantasy.
Jonathan Strange and Mr Norrell av Susanna Clarke:
Dette er en av de få fantasybøkene om har brutt ut av sjangeren og blitt adoptert av mainstreamfolket. Nå har det dukket opp stadig flere mainstreamforfattere som skriver mer SFF-vinklet, men de nekter å komme ut av skapet. Boken handler om et par menn som gjenoppdager magi i England ved begynnelsen av Napoleonskrigen. Det utvikler seg et rivaleri mellom mentor og læregutt etterhver, og magien viser seg å ikke være så enkel som man trodde. Denne boken er nok den mest litterære jeg kan anbefale her og nå, men hvis du liker denne ta en titt på Possession av A.S. Byatt (Filmen av denne er ikke like tilfredsstillende, men tar kortere tid)
Fourlands-trilogien av Steph Swainston:
Vet ikke helt hva jeg skal si om denne serien, annet enn at jeg likte den. Historien begynner på et punkt der hovedpersonen, Jant, er godt etablert i sin rolle som keiserens budbringer mens verden er i en grusom krig mot innvaderende innsekter. Han er libertiner, den eneste i hele verden som kan fly til tross for at nesten alle andre har vinger, og avhengig av et narkotisk stoff som tar ham med til en annen verden. Og bare Jant kan finne svarene på hvor innsektene kommer fra. Bøkene er rare fordi historien er så annerledes, folkene, settingene, fortellingen. Swainston hadde vel en tilknytning til New Weird, men var kanskje ikke weird nok til å slå helt igjennom.
Thunderer av Felix Gilman:
Dette må være en av favorittbøkene mine. Her er byen like mye en hovedperson som karakterene i boka. Gilman viser oss akkurat hva som kan gjøres med en setting. Jeg syns på en måte at boken har mye til felles med Perdido Street Station, men der Mieville så på det underlige og tenkte weird, så har Gilman sett på det underlige og betraktet det gjennom nesten Miyazaki-lignende briller. Hovedpersonen Arjun drar ut på et umulig oppdrag (han skal finne guden sin, som har forlatt ham) og blir dratt inn i hendelser han ikke forstår, i en by som ingen kan forstå og som er nesten like mystisk for de som bor der som for utlendingen Arjun. Dårlig forklart, men det er så lite jeg kan si uten å ødelegge boka. Dette er kanskje den mest tilgjengelige av disse bøkene
The Book of the New Sun av Gene Wolfe:
Denne serien på 4 pluss én bok kan til slutt stå igjen som serien alle har lest men ingen helt forstått. Den er ytterst fascinerende, men den er som et godt dikt - du tror du forstår mange av bitene, men de gir ikke helt mening å slå sammen tolkningen av bitene for å lage en tolkning av helheten.
Bøkene handler om Severian som begynner historien som bøddellærling. Gjennom bøkene ferdes han gjennom, og prøver å forstå, en verden som gjennomgår en devolusjon. Dette er fantasy i en science fiction-setting, og det er noe av det ytterset noen har klart å presse sjangeren.
Vellum av Hal Duncan:
Jeg burde skamme meg for at jeg ikke har lest oppfølgeren til denne boken, men jeg føler meg ikke verdig til å gjøre det før jeg har forstått Vellum bedre. Boken kan klassifiseres slik folk flest tenker på postmoderne. Den nekter å la seg bli helt forstått, og historien er fragmentert. Karakterene eksisterer på flere punkter i tid-rom-kontinuiteten gjennom boka, og konflikten utspiller seg selvfølgelig gjennom alle disse. Duncan skylder nok mye til tidligere nevnte Viriconium i forhold til bruken av karakterer som dukker opp i flere inkarnasjoner, men der Viriconium ikke ser ut til å ha noe større mål, så knyttes alt i Vellum sammen.
Håper alt dette kan være noe å tenke over, og jeg er som alltid åpen for innspill.
Problemet ligger gjerne i at etterhvert som fantasylitteraturen har tatt et større steg inn i popkulturen, og denne populariseringen har ført til en kommersialisering som kan ha gått ut over den litterære kvaliteten hos dagens fantasylitteratur. Jevnt over mener jeg at science fiction fortsatt beholder mer av den litterære kvaliteten enn fantasy, og noen science fiction-forfattere holder også et høyere nivå på måten de skriver på. Jeg er på ingen måte ekstremt godt bevandret i sci-fi-litteratur, så det er mulig jeg bare har hatt flaks med mine valg av bøker. Det er også mulig at denne kommersialiseringen av fantasylitteraturen har ført til at fantasyforfattere føler at de må skrive på en mer tilgjengelig måte, og at dette fører til at språket "dummes ned". Et unntak inkluderer selvfølgelig Janny Wurts, som sikkert hadde vært Tolkiens favorittforfatter hvis han hadde levd i dag. Hvis du vil ha et eksempel på språket til en sci-fi-forfatter, men ikke vil lese noe sci-fi, så les The Steel Remains av Richard Morgan, en science fictionforfatter som har begynt å skrive en fantasyserie. Nå må dere ikke ta dette for noen absolutt sannhet, men det er verdt å tenke over.
Så hva er det vi fantasyfans er ute etter når vi leter etter en god bok hvis det ikke er litterær kvalitet? Ettersom vi bedømmer bøker og kaller de gode eller dårlige, så må vi ha noen kvalitetskriterier i bunn når vi leser. Hva kan disse være? For de fleste, meg selv inkludert, så leser man for å bli underholdt, så derfor må vi kunne si at underholdningsfaktoren er stor når vi tenker på en bok som god eller dårlig. Men allikevel bør man kunne skille mellom en god bok og en underholdende bok. Eller så er det bare at jeg har et litt bedre øye for sånt enn de fleste, på tross av mitt tvilsomme valg av favorittsjanger ;-) Brent Weeks sin Night Angel-trilogi syntes jeg var veldig underholdende, men den hadde veldig mange feil (redaktøren bør begå seppuku for mange av dem), så det blir ikke gode bøker sånn sett. Så har du Brandon Sandersons Mistborn-trilogi, som er nesten feilfri, og utrolig underholdende. Disse må kunne regnes som gode bøker, men jeg savner nok det lille ekstra for at de skal kunne regnes som å ha litterær kvalitet.
Jeg tror faktisk vi må operere med fire skiller på bøker innen den fantastiske litteraturen: de dårlige; de underholdende; de gode; de litterære. Disse må nok forklares litt mer. Dårlige bøker er bare dårlige. Underholdende bøker holder ikke helt den kvaliteten man skulle ønske, men er moro å lese, og det er ofte bare det man er ute etter (f.eks. den gjengse Forgotten Realms-bok etc.) Gode bøker er bøker som vi merker at strekker seg det lille ekstra, og er mer enn bare underholdende, vi merker en kvalitet i bunn. Det er dette jeg vil kalle fantastisk kvalitet, og denne skiller seg fra litterær kvalitet. Sistnevnte er som sagt en objektiv entitet som bør krysse sjangre (kommer an på hvor sneversyns den enkelte litteraturviteren er), men den fantastiske kvaliteten er forhåpentligvis en objektiv målestokk for de bøkene som er mer enn underholdende, men mindre enn litterære. Håper dette gir noen som helst mening.
Men det er vanskelig å bedømme kvalitet objektivt i en sjanger basert på lystbetont lesing, det som underholder er gjerne det man kaller bra. Kanskje vil aldri mange lesere se noen forskjell på det som er underholdende og det som er bra. Gjør dette noe egentlig? Korrumpert som jeg er av litteraturvitenskapelige studier, så må jeg si ja. Skal man skille klinten fra hveten, så må man vite hva som er hva. Men allikevel, når jeg skal anbefale en fantasybok til noen så er det så altfor sjeldent jeg går rett på de bøkene som jeg syns innehar fantastisk kvalitet. For jeg vet at de fleste leter etter noe som vil underholde dem, og akkurat der er det store forskjeller. Jeg spør alltid om hva de har lest før, hva de har likt, og man kan få to eller tre eksempler så kan man triangulere seg inn på en mellomting. Det aller verste spørsmålet man kan få er etter noe som ligner på Ringenes Herre (jeg har ennå ikke funnet et godt svar på det). Men hvis jeg kan peile meg inn på en bok som er av fantastisk kvalitet så tar jeg gjerne den selv om jeg vet at de må legge en smule godvilje til. Såpass blander jeg meg inn i folks dannelse :-)
Her kommer en liten liste over bøker som krever litt godvilje, men som godt kan være verdt det fordi de er av fantastisk kvalitet:
Perdido Street Station av China Mieville:
Denne boken er utrolig fascinerende, men er også veldig treg i starten. Man hvis du klarer å komme midtveis, så har den samlet opp så mye momentum at du ikke kan stoppe. Og den er vel verdt å lese ferdig. Det er mange interessante ting som skjer og ideer som blir lagt frem, og måten boken er bygd opp på er veldig annerledes enn det meste av annen fantasy.
Jonathan Strange and Mr Norrell av Susanna Clarke:
Dette er en av de få fantasybøkene om har brutt ut av sjangeren og blitt adoptert av mainstreamfolket. Nå har det dukket opp stadig flere mainstreamforfattere som skriver mer SFF-vinklet, men de nekter å komme ut av skapet. Boken handler om et par menn som gjenoppdager magi i England ved begynnelsen av Napoleonskrigen. Det utvikler seg et rivaleri mellom mentor og læregutt etterhver, og magien viser seg å ikke være så enkel som man trodde. Denne boken er nok den mest litterære jeg kan anbefale her og nå, men hvis du liker denne ta en titt på Possession av A.S. Byatt (Filmen av denne er ikke like tilfredsstillende, men tar kortere tid)
Fourlands-trilogien av Steph Swainston:
Vet ikke helt hva jeg skal si om denne serien, annet enn at jeg likte den. Historien begynner på et punkt der hovedpersonen, Jant, er godt etablert i sin rolle som keiserens budbringer mens verden er i en grusom krig mot innvaderende innsekter. Han er libertiner, den eneste i hele verden som kan fly til tross for at nesten alle andre har vinger, og avhengig av et narkotisk stoff som tar ham med til en annen verden. Og bare Jant kan finne svarene på hvor innsektene kommer fra. Bøkene er rare fordi historien er så annerledes, folkene, settingene, fortellingen. Swainston hadde vel en tilknytning til New Weird, men var kanskje ikke weird nok til å slå helt igjennom.
Thunderer av Felix Gilman:
Dette må være en av favorittbøkene mine. Her er byen like mye en hovedperson som karakterene i boka. Gilman viser oss akkurat hva som kan gjøres med en setting. Jeg syns på en måte at boken har mye til felles med Perdido Street Station, men der Mieville så på det underlige og tenkte weird, så har Gilman sett på det underlige og betraktet det gjennom nesten Miyazaki-lignende briller. Hovedpersonen Arjun drar ut på et umulig oppdrag (han skal finne guden sin, som har forlatt ham) og blir dratt inn i hendelser han ikke forstår, i en by som ingen kan forstå og som er nesten like mystisk for de som bor der som for utlendingen Arjun. Dårlig forklart, men det er så lite jeg kan si uten å ødelegge boka. Dette er kanskje den mest tilgjengelige av disse bøkene
The Book of the New Sun av Gene Wolfe:
Denne serien på 4 pluss én bok kan til slutt stå igjen som serien alle har lest men ingen helt forstått. Den er ytterst fascinerende, men den er som et godt dikt - du tror du forstår mange av bitene, men de gir ikke helt mening å slå sammen tolkningen av bitene for å lage en tolkning av helheten.
Bøkene handler om Severian som begynner historien som bøddellærling. Gjennom bøkene ferdes han gjennom, og prøver å forstå, en verden som gjennomgår en devolusjon. Dette er fantasy i en science fiction-setting, og det er noe av det ytterset noen har klart å presse sjangeren.
Vellum av Hal Duncan:
Jeg burde skamme meg for at jeg ikke har lest oppfølgeren til denne boken, men jeg føler meg ikke verdig til å gjøre det før jeg har forstått Vellum bedre. Boken kan klassifiseres slik folk flest tenker på postmoderne. Den nekter å la seg bli helt forstått, og historien er fragmentert. Karakterene eksisterer på flere punkter i tid-rom-kontinuiteten gjennom boka, og konflikten utspiller seg selvfølgelig gjennom alle disse. Duncan skylder nok mye til tidligere nevnte Viriconium i forhold til bruken av karakterer som dukker opp i flere inkarnasjoner, men der Viriconium ikke ser ut til å ha noe større mål, så knyttes alt i Vellum sammen.
Håper alt dette kan være noe å tenke over, og jeg er som alltid åpen for innspill.
14. nov. 2010
Anmeldelse - Empire in Black and Gold
Empire in Black and Gold av Adrian Tchaikovsky:
Jeg hørte om denne serien for flere år siden, og kjpte den inn med stort håp (og hell) til Outland da den kom, men jeg har ikke fått lest den før nå. Mest fordi coveret ser ganske kjipt ut :) Angrer litt på det nå, for det jeg trenger mest er enda en serie å bli hekta på. *Kremt* det var vel blank løgn, men gjort er gjort. Bok nummer 6 kommer ut neste år, så det kan bli en lang affære.
But I digress. Får vel forklare litt om boka. Folkeslagene i boka har særtrekk fra forskjellige innsekter, uten at de innsektmennesker. De har bare noen av overnaturlige evner knyttet til disse innsektene. Som vinger eller at de kan utvikle klør. Det høres litt cheesy ut, men jeg likte det. Det er ikke som innsektfolka i Perdido Street Station, som gjorde at Varg ikke fullførte boka. Disse innsektmenneskene er delt inn i to typer: de tidligere herskerrasene som gjerne er mektigere enn de andre, men som ikke kan bruke teknologi overhodet, og som er mange færre; og de tidligere slaverasene som gjorde opprør. De er mange flere og er teknologisk overlegne, men individuelt underlegne de andre. Jeg likte denne inndelingen siden den skaper litt mystikk rundt de forskjellige rasene, og forklarer at maktbalansen mellomde forskjellige folkene i boka er så forskjellig.
Men det boka handler om er en gruppe mennesker som prøver å advare om en kommende invasjon fra et nytt folkeslag, et imperium av vepsemennesker. Men de må sloss mot mistro og tradisjoner, mot sneversynte akadmikere som tror de alltid har rett. Dette skaper spenning fra starten av, en spenning som på ingen måte avtar gjennom boka. For en som har en stadig større sult etter mer poltisk fantasy, så er dette gull. Jeg forstår ikke helt hvordan han klarer å strekke dette utover ihvertfall seks bøker, for sånn jeg ser det ligger våre helter skikkelig tynt an! Det er en skikkelig underdoghistorie som bruker de gamle klisjeene på nye og spennende måter. Jeg syns denne boken tilfører sjangeren noe nytt, og håper at serien fortsetter å være bra.
Så hvis du er ute etter en lengre serie som ikke ligner så mye på alt annet; hvis du er ute etter action isepdd litt magi; hvis du er ute etter å lese en politisk fantasy hvor du ikke så enkelt kan gjennomskue mønstrene i ting som skjer og hvilke karakterer som vil gjøre den store forskjellen; - da kan denne serien være noe for deg. Og coverene blir bedre etterhvert ;)
Jeg hørte om denne serien for flere år siden, og kjpte den inn med stort håp (og hell) til Outland da den kom, men jeg har ikke fått lest den før nå. Mest fordi coveret ser ganske kjipt ut :) Angrer litt på det nå, for det jeg trenger mest er enda en serie å bli hekta på. *Kremt* det var vel blank løgn, men gjort er gjort. Bok nummer 6 kommer ut neste år, så det kan bli en lang affære.
But I digress. Får vel forklare litt om boka. Folkeslagene i boka har særtrekk fra forskjellige innsekter, uten at de innsektmennesker. De har bare noen av overnaturlige evner knyttet til disse innsektene. Som vinger eller at de kan utvikle klør. Det høres litt cheesy ut, men jeg likte det. Det er ikke som innsektfolka i Perdido Street Station, som gjorde at Varg ikke fullførte boka. Disse innsektmenneskene er delt inn i to typer: de tidligere herskerrasene som gjerne er mektigere enn de andre, men som ikke kan bruke teknologi overhodet, og som er mange færre; og de tidligere slaverasene som gjorde opprør. De er mange flere og er teknologisk overlegne, men individuelt underlegne de andre. Jeg likte denne inndelingen siden den skaper litt mystikk rundt de forskjellige rasene, og forklarer at maktbalansen mellomde forskjellige folkene i boka er så forskjellig.
Men det boka handler om er en gruppe mennesker som prøver å advare om en kommende invasjon fra et nytt folkeslag, et imperium av vepsemennesker. Men de må sloss mot mistro og tradisjoner, mot sneversynte akadmikere som tror de alltid har rett. Dette skaper spenning fra starten av, en spenning som på ingen måte avtar gjennom boka. For en som har en stadig større sult etter mer poltisk fantasy, så er dette gull. Jeg forstår ikke helt hvordan han klarer å strekke dette utover ihvertfall seks bøker, for sånn jeg ser det ligger våre helter skikkelig tynt an! Det er en skikkelig underdoghistorie som bruker de gamle klisjeene på nye og spennende måter. Jeg syns denne boken tilfører sjangeren noe nytt, og håper at serien fortsetter å være bra.
Så hvis du er ute etter en lengre serie som ikke ligner så mye på alt annet; hvis du er ute etter action isepdd litt magi; hvis du er ute etter å lese en politisk fantasy hvor du ikke så enkelt kan gjennomskue mønstrene i ting som skjer og hvilke karakterer som vil gjøre den store forskjellen; - da kan denne serien være noe for deg. Og coverene blir bedre etterhvert ;)
13. nov. 2010
Ordets frelsende kraft
Hvor pompøs den overskriften enn er, så er det intet mer enn sannheten. Dette blir nok ganske personlig, og derfor av mindre interesse for enkelte, men som gutta rapper "blogging er vår tids blotting." For de som kjenner meg så er det utenkelig å se meg uten en bok - jeg hadde en gang et par bukser med lommer store nok til å dytte en bok nedi, og de ble brukt mye!
Jeg husker at vi hadde lesetester på barneskolen, en slags forfader til vår tids nasjonale prøver. Jeg gjorde det alltid ekstremt bra på disse prøvene. mye bedre enn de fleste i klassen min. Vi hadde også en bokbuss som kom en gang i måneden, og jeg tror at vi kunne få lånekort hos dem fra 4. klasse, kanskje før. Men jeg var den eneste i klassen som ikke hadde lånekort. Jeg fikk lånekort den siste måneden i 6. klasse (da siste året på barneskolen, før reformen) Jeg skaffet meg plutselig lånekort og lånte meg de to første delene av Tidshjulet av Robert Jordan (så min post, Essensiell fantasy). Jeg leste halve første del, og løp for å kjøpe alle bøkene som hadde kommet ut, og dette styrte meg i den retningen som livet mitt har tatt.
Etter de bøkene har jeg lest flere hundre bøker, uendelig mye flere enn den gjennomsnittlige nordmann hvis vi skal tro de årlige undersøkelsene til bokbransjen. Ganske snart viste det seg at det ikke var mulig å finne de bøkene jeg ville lese, og jeg måtte gå over til å lese dem på engelsk. Og der kom min interesse for engelsk, og de ferdighetene jeg besitter i dag. Min nye arbeidsgiver har påpekt at jeg har lite formell språkutdannelse, men jeg er allikevel kvalifisert til å jobbe som oversetter nettopp fordi jeg har utviklet en stor språkforståelse gjennom å lese alt jeg har gjort.
Jeg angrer ikke på at jeg etterhvert tok International Baccalaureate på videregående, eller at jeg gikk videre til å ta en bachelorgrad i engelskspråklig litteratur - de har fått meg dit jeg er i dag. Men disse valgene ble tatt med hjertet og ikke hodet, og jeg ville ikke nødvendigvis rådene mine fremtidige barn til å gjøre det samme. Men jeg er glad for at jeg ikke tok allmennfag, som er en studieretning jeg ærlig talt syns er totalt bortkastet. Etterhvert som man er stadig mer avhengig av å ta en mastergrad hvis man ikke tar profesjonsstudier, så er disse tre årene på videregående fullstendig bortkastet. Elever som tar yrkesfag kommer sg ut i jobb mange år før de andre, og får strengt tatt ofte bedre betalte jobber (jeg generaliserer litt her, så ikke heng meg, men jeg har et poeng)
Selv med en grad i litteratur velger jeg fortsatt bøker å lese med hjertet, ikke hodet. Jeg leser lite høyverdig litteratur, og det er fordi lesing for meg handler om lidenskap, ikke om å vise intellektuelle muskler. Krimlitteraturens popularitet i Norge bevitner om at folk flest også velger bøker basert på lidenskap. Jeg vil allikevel ikke si noe på at det er stor forskjell på den litterære kvaliteten på krim- og fantasybøker, og de bøkene som tildeles Bookerprisen og Nobelprisen.
Men på grunn av mine anglofile tilbøyelighet blir det veldig lite norsk litteratur, og også lite oversatt litteratur. Jeg har begynt på Jonathan Franzens etterlengtede bok Freedom nettopp, men sliter med å gjøre meg ferdig. Ikke fordi det er dårlig bok, langt i fra, men det er to ting som er vanskelig med boken. Nummer en er at den er følelsesmessig tøff. Det skjer mye med disse menneskene som er vanskelig å lese om. Men det andre er at selv om jeg ikke kan se hvordan oversettelsen kunne vært annerledes, så ser jeg hele tiden det engelske språket i bakgrunnen, go da går mye energi med på dette. Sammenlignet med den nye oversettelsen av Moby Dick, så kan jeg ikke gi oversettelsen så veldig mye kudos. Men, som sagt, kan dette være fordi jeg er språkforurenset.
Jeg kan forsåvidt trekke frem an annen oversettelse som tar tak i originalspråket og bruker det som en styrke. Les den norske oversettelsen av Muriel Barberrys Pinnsvinets eleganse, og fryd deg over hvordan oversetteren får alt til å leses som perfekt norsk, men allikevel beholder følelsen av at man leser noe på fransk. Jeg lurer aldri på hva som stod på fransk i originalteksten, men det føles uansett som at personene i boka snakker fransk. Men jeg kan veldig lite fransk, så jeg kan uansett ikke se igjennom oversettelsen på samme måte som i Freedom. Og slik er det kanskje for de fleste nordmenn som leser oversatt engelskspråklig litteratur. Men det er verdt å tenke på!
Det var kanskje en liten digresjon, men poenget her er vel to ting; at en enkelt bok kan forandre livet ditt, og at det spiller ingen rolle hva man leser så lenge man leser det man har lyst til. Det norske skolesystemet sliter med at mange barn kan for dårlig norsk, og jeg er evig takknemlig for at Håvard Tjora har vist det norske folk at den eneste måten å heve nivået på er å få barn til å lese mer. Harry Potter har nok bidratt til at mange barn har lest minst syv bøker mer enn de ellers ville ha gjort. Det burde være mer fokus på lesing i skolen - det er min bestemte mening at det er slik barn lærer å lese og skrive bedre. Grammatikken ligger alltid i bakgrunnen for språket, men det nytter ikke å be elevene lete etter reisverket i et vakkert hus hvis du vil at de skal sette pris på skjønnheten i det. Jeg syns selv at jeg er rimelig dyktig i både norsk og engelsk, men jeg kan knapt analysere en setning. For meg går det meste på språkfølelse. Og selv om jeg ikke hadde kommet langt uten noen opplæring i grammatikk, så er det grammatikken i bruk, og ikke i teori, som betyr noe.
Men selv om jeg syns man skal velge sin lesning med hjertet, så er mange av de beste bøkene jeg har lest blant de bøkene jeg ble bedt om å lese på skolen eller universitetet. Det er bare slik jeg har fått noen forståelse for hva litterær kvalitet er, og samme hva man sier, så er litterær kvalitet objektivt etter min mening. Man kan like en bok eller mislike en bok, men det bør ikke være noen tvil om det litterære. Ei heller burde det litterære være et hinder for lesning, eller et mål i seg selv. Et eksempel er Don DeLillos roman Libra. En bok som syder av kvalitet, men som jeg sldri kommer til å lese ferdig, på tross av at han har skrevet andre bøker jeg har likt. Jeg syns dette er et punkt til ettertanke hos pensumbesluttere overalt.
Mulig jeg kommer tilbake til dette senere. Jeg setter uendelig stor pris på noen innspill her.
Jeg husker at vi hadde lesetester på barneskolen, en slags forfader til vår tids nasjonale prøver. Jeg gjorde det alltid ekstremt bra på disse prøvene. mye bedre enn de fleste i klassen min. Vi hadde også en bokbuss som kom en gang i måneden, og jeg tror at vi kunne få lånekort hos dem fra 4. klasse, kanskje før. Men jeg var den eneste i klassen som ikke hadde lånekort. Jeg fikk lånekort den siste måneden i 6. klasse (da siste året på barneskolen, før reformen) Jeg skaffet meg plutselig lånekort og lånte meg de to første delene av Tidshjulet av Robert Jordan (så min post, Essensiell fantasy). Jeg leste halve første del, og løp for å kjøpe alle bøkene som hadde kommet ut, og dette styrte meg i den retningen som livet mitt har tatt.
Etter de bøkene har jeg lest flere hundre bøker, uendelig mye flere enn den gjennomsnittlige nordmann hvis vi skal tro de årlige undersøkelsene til bokbransjen. Ganske snart viste det seg at det ikke var mulig å finne de bøkene jeg ville lese, og jeg måtte gå over til å lese dem på engelsk. Og der kom min interesse for engelsk, og de ferdighetene jeg besitter i dag. Min nye arbeidsgiver har påpekt at jeg har lite formell språkutdannelse, men jeg er allikevel kvalifisert til å jobbe som oversetter nettopp fordi jeg har utviklet en stor språkforståelse gjennom å lese alt jeg har gjort.
Jeg angrer ikke på at jeg etterhvert tok International Baccalaureate på videregående, eller at jeg gikk videre til å ta en bachelorgrad i engelskspråklig litteratur - de har fått meg dit jeg er i dag. Men disse valgene ble tatt med hjertet og ikke hodet, og jeg ville ikke nødvendigvis rådene mine fremtidige barn til å gjøre det samme. Men jeg er glad for at jeg ikke tok allmennfag, som er en studieretning jeg ærlig talt syns er totalt bortkastet. Etterhvert som man er stadig mer avhengig av å ta en mastergrad hvis man ikke tar profesjonsstudier, så er disse tre årene på videregående fullstendig bortkastet. Elever som tar yrkesfag kommer sg ut i jobb mange år før de andre, og får strengt tatt ofte bedre betalte jobber (jeg generaliserer litt her, så ikke heng meg, men jeg har et poeng)
Selv med en grad i litteratur velger jeg fortsatt bøker å lese med hjertet, ikke hodet. Jeg leser lite høyverdig litteratur, og det er fordi lesing for meg handler om lidenskap, ikke om å vise intellektuelle muskler. Krimlitteraturens popularitet i Norge bevitner om at folk flest også velger bøker basert på lidenskap. Jeg vil allikevel ikke si noe på at det er stor forskjell på den litterære kvaliteten på krim- og fantasybøker, og de bøkene som tildeles Bookerprisen og Nobelprisen.
Men på grunn av mine anglofile tilbøyelighet blir det veldig lite norsk litteratur, og også lite oversatt litteratur. Jeg har begynt på Jonathan Franzens etterlengtede bok Freedom nettopp, men sliter med å gjøre meg ferdig. Ikke fordi det er dårlig bok, langt i fra, men det er to ting som er vanskelig med boken. Nummer en er at den er følelsesmessig tøff. Det skjer mye med disse menneskene som er vanskelig å lese om. Men det andre er at selv om jeg ikke kan se hvordan oversettelsen kunne vært annerledes, så ser jeg hele tiden det engelske språket i bakgrunnen, go da går mye energi med på dette. Sammenlignet med den nye oversettelsen av Moby Dick, så kan jeg ikke gi oversettelsen så veldig mye kudos. Men, som sagt, kan dette være fordi jeg er språkforurenset.
Jeg kan forsåvidt trekke frem an annen oversettelse som tar tak i originalspråket og bruker det som en styrke. Les den norske oversettelsen av Muriel Barberrys Pinnsvinets eleganse, og fryd deg over hvordan oversetteren får alt til å leses som perfekt norsk, men allikevel beholder følelsen av at man leser noe på fransk. Jeg lurer aldri på hva som stod på fransk i originalteksten, men det føles uansett som at personene i boka snakker fransk. Men jeg kan veldig lite fransk, så jeg kan uansett ikke se igjennom oversettelsen på samme måte som i Freedom. Og slik er det kanskje for de fleste nordmenn som leser oversatt engelskspråklig litteratur. Men det er verdt å tenke på!
Det var kanskje en liten digresjon, men poenget her er vel to ting; at en enkelt bok kan forandre livet ditt, og at det spiller ingen rolle hva man leser så lenge man leser det man har lyst til. Det norske skolesystemet sliter med at mange barn kan for dårlig norsk, og jeg er evig takknemlig for at Håvard Tjora har vist det norske folk at den eneste måten å heve nivået på er å få barn til å lese mer. Harry Potter har nok bidratt til at mange barn har lest minst syv bøker mer enn de ellers ville ha gjort. Det burde være mer fokus på lesing i skolen - det er min bestemte mening at det er slik barn lærer å lese og skrive bedre. Grammatikken ligger alltid i bakgrunnen for språket, men det nytter ikke å be elevene lete etter reisverket i et vakkert hus hvis du vil at de skal sette pris på skjønnheten i det. Jeg syns selv at jeg er rimelig dyktig i både norsk og engelsk, men jeg kan knapt analysere en setning. For meg går det meste på språkfølelse. Og selv om jeg ikke hadde kommet langt uten noen opplæring i grammatikk, så er det grammatikken i bruk, og ikke i teori, som betyr noe.
Men selv om jeg syns man skal velge sin lesning med hjertet, så er mange av de beste bøkene jeg har lest blant de bøkene jeg ble bedt om å lese på skolen eller universitetet. Det er bare slik jeg har fått noen forståelse for hva litterær kvalitet er, og samme hva man sier, så er litterær kvalitet objektivt etter min mening. Man kan like en bok eller mislike en bok, men det bør ikke være noen tvil om det litterære. Ei heller burde det litterære være et hinder for lesning, eller et mål i seg selv. Et eksempel er Don DeLillos roman Libra. En bok som syder av kvalitet, men som jeg sldri kommer til å lese ferdig, på tross av at han har skrevet andre bøker jeg har likt. Jeg syns dette er et punkt til ettertanke hos pensumbesluttere overalt.
Mulig jeg kommer tilbake til dette senere. Jeg setter uendelig stor pris på noen innspill her.
12. nov. 2010
Silly Saison
Jeg ble nysgjerrig på øltypen saison da jeg prøvde Nøgne Ø sin tidligere, så da jeg var innom polet på Vika fant jeg en med et litt tullete navn ;)
Jeg syns denne var bedre enn Nøgne Ø sin, men de kan ha andre bruksområder. Nøgne Ø sin var ganske søt, mens Silly Saison har en del mer syrlighet som for meg gjør den mer interessant. Litt som forskjellen på en helt OK panna cotta og en god en :) Jeg er mer positivt innstilt til denne øltypen nå enn da jeg bare hadde prøvd ett bryggeri. Jeg tror fortsatt at dette er en øl som kan passe for alle. Den minner på en måte om weissbier, men med mer smak uten at det smaker mer øl. Saison minner lite om øl slik folk flest tenker på det. Nei, du liker ikke øl, nei? Ta en Silly Saison, så skal du se at det bare er den forbanna Tuborgen du ikke liker!
Jeg drakk ølet et par dager kjøleskapkald, rett fra flaksa og uten mat. Og på tom mage ;) Vi skal ikke kaste bort noen prosenter her nei. (5 forresten. Prosent altså)
Jeg syns denne var bedre enn Nøgne Ø sin, men de kan ha andre bruksområder. Nøgne Ø sin var ganske søt, mens Silly Saison har en del mer syrlighet som for meg gjør den mer interessant. Litt som forskjellen på en helt OK panna cotta og en god en :) Jeg er mer positivt innstilt til denne øltypen nå enn da jeg bare hadde prøvd ett bryggeri. Jeg tror fortsatt at dette er en øl som kan passe for alle. Den minner på en måte om weissbier, men med mer smak uten at det smaker mer øl. Saison minner lite om øl slik folk flest tenker på det. Nei, du liker ikke øl, nei? Ta en Silly Saison, så skal du se at det bare er den forbanna Tuborgen du ikke liker!
Jeg drakk ølet et par dager kjøleskapkald, rett fra flaksa og uten mat. Og på tom mage ;) Vi skal ikke kaste bort noen prosenter her nei. (5 forresten. Prosent altså)
11. nov. 2010
11 November 2010
På en kveld som denne
når snøfnugg så store som barnehender
kiler mot ansiktet
hvordan kan hjertet ikke kjennes fjærlett
og dine byrder stadig lettere?
når snøfnugg så store som barnehender
kiler mot ansiktet
hvordan kan hjertet ikke kjennes fjærlett
og dine byrder stadig lettere?
7. nov. 2010
Feller for forfatterspirer
Jeg snublet over denne testen over hos Patrick - det kan være lurt å ta en titt på den hvis du tenker på å skrive en fantasyroman og bli søkkrik ;)
Jeg skal ikke påstå at dette er noen slags fasit, men en del av punktene er verdt å ha i mente når du skriver.
Jeg skal ikke påstå at dette er noen slags fasit, men en del av punktene er verdt å ha i mente når du skriver.
Raglefanter og tusseladder
Jeg så nettopp Trolljegeren på Lillestrøm Kino med gutta. Det var den store kinodagen i dag, så halv pris. Moro å se at alle benytter seg av tilbudet, for jeg tror ikke det var en eneste forestilling i dag som ikke ble utsolgt! Det begrenset jo utvalget litt for oss, og spesielt når enkelte allerede hadde sett Red etc. Men jeg angrer ikke et minutt på at vi så Trolljegeren.
Filmen er skikkelig gjennomført. Det er en mockumentary, en film kamuflert som en dokumentarfilm. Otto Jespersen gjør sitt livs rolle i denne filmen. Han er så utrolig troverdig, og ovespiller ikke et øyeblikk slik som han pleier. Spesialeffektene overbeviser også - de beste som er laget på norsk jord. Det er et par korte cameos, en av de kan man se i traileren, mens den andre får du bare vente på :)
Filmen er faktisk ganske spennende og det er mye å le av. Det er den seriøse tonen som gjør at alt blir så morsomt! Jeg ville ikke tatt med de minste for å se den, men alt fra en 10-11 og oppover passer. Alt i alt vil jeg si at dette er den beste norske filmen jeg har sett siden De usynlige (det må vel da nevnes at dette er den eneste bra norske filmen jeg har sett siden De usynlige).
Gå å se Trolljegeren - norsk natur blir aldri den samme etterpå!
Filmen er skikkelig gjennomført. Det er en mockumentary, en film kamuflert som en dokumentarfilm. Otto Jespersen gjør sitt livs rolle i denne filmen. Han er så utrolig troverdig, og ovespiller ikke et øyeblikk slik som han pleier. Spesialeffektene overbeviser også - de beste som er laget på norsk jord. Det er et par korte cameos, en av de kan man se i traileren, mens den andre får du bare vente på :)
Filmen er faktisk ganske spennende og det er mye å le av. Det er den seriøse tonen som gjør at alt blir så morsomt! Jeg ville ikke tatt med de minste for å se den, men alt fra en 10-11 og oppover passer. Alt i alt vil jeg si at dette er den beste norske filmen jeg har sett siden De usynlige (det må vel da nevnes at dette er den eneste bra norske filmen jeg har sett siden De usynlige).
Gå å se Trolljegeren - norsk natur blir aldri den samme etterpå!
5. nov. 2010
Saison - Nøgne Ø
Saison fra Nøgne Ø er en veldig lettdrikkelig øl med mye sødme. For en ølkjenner blir dette kanskje en lettvekter hvis du er glad i mye humlesmak. Men jeg tror at dette er en øl som alle kan like, også de som sier de ikke er så glad i øl.
Jeg drakk den kjøleskapkald. Da hadde den stått oppreist i kjøleskapet i mange uker. Oppreist er bra, men kulde demper smaken. Den ble fort temperert. Skulle sikkert ha helt ølen i et glass, men drakk den fra flaska. Vet ikke om det gjorde noe utslag.
Nøgne Ø sier ølet passer spesielt godt til sommerdager og sjømat. Mye mulig.
Jeg drakk den kjøleskapkald. Da hadde den stått oppreist i kjøleskapet i mange uker. Oppreist er bra, men kulde demper smaken. Den ble fort temperert. Skulle sikkert ha helt ølen i et glass, men drakk den fra flaska. Vet ikke om det gjorde noe utslag.
Nøgne Ø sier ølet passer spesielt godt til sommerdager og sjømat. Mye mulig.
De vandrende døde
Nettopp sett ferdig første episode av den nye TV-serien The Walking Dead, basert på tegneserien ved samme navn. Jeg hadde tenkt å se episoden i går kveld, men zombier er den tingen jeg fortsatt er redd for (og edderkopper...) så det gikk dårlig. Jeg har lest mye av tegneserien, og den er bra. TV-serien tar elementer fra tegneserien uten at de føler at de trenger å kopiere. De går sin egen vei. Og det må vi si er greit, fordi forfatteren av tegneserien er produsent på TV-serien.
Walking Dead er en dramaserie med zombier. Jeg velger å ikke kalle det en zombieserie fordi det er det menneskelige drama som betyr noe her, til tross for alle zombiene. Jeg syns ikke at serien var så skummel, sikkert fordi jeg føler at jeg sitter med fasiten, men også fordi jeg velger å se på den som et drama og ikke grøsser.
Har ikke lyst til å røpe noe av handlingen, men vil bare si at hvis du ikke er livredd for zombier (og kanskje til og med da) så tror jeg at du kan like serien. Vi kom ikke så godt inn i handlingen i første episode, så det skjer nok en del mer i episode to for å fange interessen vår, men foreløpig er dette en serie å følge med på. Skuespillere inkluderer han som er forelska i kona til bestevennen i Love Actually og hun som spiller Dr. Sara Tancredi i Prison Break.
Nytt om Neil
Gaiman altså. Han blir visst gammel og jeg kjenner noen som kjenner noen som skal i bursdagen hans! Jeg føler meg så beæret =)
Anyways, AN sendte meg en lenke til en hysterisk morsom blogg der en dame beskriver sitt møte med Gaiman. Hvis ikke dette trimmer magemusklene dine så må du trene allikevel i kveld:
http://thebloggess.com/?p=8890
Anyways, AN sendte meg en lenke til en hysterisk morsom blogg der en dame beskriver sitt møte med Gaiman. Hvis ikke dette trimmer magemusklene dine så må du trene allikevel i kveld:
http://thebloggess.com/?p=8890
4. nov. 2010
Essensiell fantasy
Tenkte jeg skulle legge inn en liste over de fantasybøkene/serien jeg syns alle burde lese. Her vil det selvfølgelig være delte meninger, og pga min alder eksluderer det en del klassikere kanskje. Uansett, her er et forsøk, rangert i tilfeldig rekkefølge:
Wheel of Time av Robert Jordan:
Denne serien har fått en del pepper etterhvert, men det var denne serien som fikk meg til å beynne å lese bøker i det hele tatt. Ikke at vi snakker ren sentimentalitet her. Jordan beskriver en verden så stor, komplisert og gammel at jeg ikke tror jeg har lest maken hittil. Når man først har satt sin fot i disse bøkene så slipper du ikke løs igjen. Du kommer til å forelske deg i så mange av rollefigurene. Dette er virkelig en av de store fantasyseriene gjennom tidene. Per dags dato er den ikke ferdigskrevet. Robert Jordan døde i 2007, men etterlot seg utfyllende notater, og serien skrives ferdig av den utrolig talentfulle Brandon Sanderson. Det må nevnes at serien ender på 14 bøker.
Mistborn-trilogien av Brandon Sanderson:
Vi nevner Brandon nå pga hans innsats med ferdigstillingen av Wheel of Time, men det er på ingen måte derfor han er på listen. Mistborn-trilogien er den mest komplette fantasyserien du kommer til å lese. Den er sømløst sammensatt uten en eneste løs tråd. Det er en mindre komplett og komplisert verden enn hos f.eks. Jordan, men dette er ikke uvanlig i en trilogi. Det virker også mer som et bevisst grep for historien enn som at Brandon ikke har tenkt ut mer utover det han skriver. Magisystemet er også det mest utrolige, mest cinematiske, på lenge. Les den første boken, og hvis du hater den betyr det bare at du hater deg selv og verden!
The Chronicles of Thomas Covenant the Unbeliever av Stephen Donaldson:
Apropos en mann som hater seg selv - her har du Thomas Covenant. Han er spedalsk og forlatt av alle han elsker, før han blir forflyttet til et fantastisk land fullt av liv og godhet som er under angrep av onde krefter. Covenant sliter med å takle både skjønnheten han ser rundt seg og den helterollen han blir tildelt. Og leseren, akkurat som Covenant, blir aldri helt sikker på om dette landet er virkelig eller bare en del av Covenants psyke.
Jeg har fortsatt til gode å lese Gapbøkene til Donaldson, men de er etter sigende en av de bedre sci-fi-seriene der ute.
A Song of Ice and Fire av George Martin:
Blir snart en TV-serie laget HBO - kan du si "Halleluja"? HBO har midasfingre. Men uansett, til tross for at Martin er notorisk uproduktiv, seiler denne derien opp som tidenes beste fantasyserie, forbi selv Jordan. Den har lite eksplisitt magi, men det sørger for at det som faller utenfor det "normale" blir desto mer fantastisk og underlig. Serien er tung på politikk og krigføring, og det er vanskelig å forutse handlingen videre. Ingen spiller etter de reglene man forventer seg i bøker, minst av alle Martin selv. Det er så mange karakterer her du elsker å hate, og selv de små brikkene på spillbrettet kan spille en avgjørende rolle.
The Wars of Light and Shadow av Janny Wurts:
Denne foratteren oppdaget jeg da jeg leste hennes og Raymond E. Feists Empire-trilogi, en del av Feists lange epos om Riftwar (stor fan selv om den ikke havner på lista. Empire er de beste bøkene i seiren, men Magician, den første boken i serien, er fortsatt den fantasyboken jeg har lest flest ganger) Den første boken i serien, Curse of the Mistwraith, handler om to halvbrødre som må trosse sine store forskjeller for å redde en fremmed verden. Det er lite mer jeg kan si om handlingen uten å ødelegge for dere, men disse bøkene inneholder det mest lyriske språket du kommer til å finne i noen fantasybok, og er nesten verdt å lese bare av den grunn. Men så er det karakterne og det faktum at de hele tiden blir påminnet hvor mye som står på spill og hvor hårfint alt balanserer på kanten av avgrunnen. Enkelte vil kanskje innbille seg en slags naturvernpropaganda her, men ingenting av dette er ment å skulle oversettes til den virkelige verden. Dette er en av mine store favoritter, men det er ikke typisk busslektyre. Jeg anser dette som en av de virkelig skjulte skattene innen dagens fantasylitteratur. (Forøvrig her jeg har tatt navnet til denne bloggen fra.)
The Malazan Book of the Fallen av Steven Erikson:
Denne serien har trolig tatt patent på ordet "episk". Erikson har for evig stjålet denne betegnelsen og tatovert den i pannen. Ingen andre får bruke det. Denne serien opererer på en så stor skala at leseren bare kan bli med på turen og se hvor det bærer. Her braker det løs med både magi og storslagne slagscener fra flrste side, og det slutter aldri. Det er dog veldig mange karakterer, og vi må ofte vente en hel, svær bok før vi treffer folk igjen. Men på den annen side, når du først har lest om Kruppe, Fiddler, Karsa Orlong, Anomander Rake, Kalam Mekhar, Toc the Younger og Quick Ben og alle de andre, så er det så mye som blekner i forhold. Serien er ferdg i 2011 (10 bøker), og jeg kan ikke fortelle deg før da (eller noensinne) om alt henger sammen, men pokker om jeg bryr meg!
Word and the Void av Terry Brooks:
Samtidsfantasy av en av de som gjorde fantasy til en etablert sjanger, selv om Shannarabøkene kanskje har falmet litt med årene. (Fortsatt stor fan av Shannara!) Hva kan jeg si om bøkene som ikke høres teit ut? Jeg vet ikke, jeg vet bare at denne serien traff noen strenger i sjela mi som fortsatt vibrerer flere år etter at jeg leste dem. Det er det gode mot det onde som kjemper mot hverandre i det skjulte. Det er en maktbalanse som flytter seg, men det er alltid en fare for at den kan vippes helt den ene eller den andre veien. Det onde operer i det skjulte, og de gode må ofre mye i sin kamp mot dem. Og pokker om jeg ikke velger å tro at det er sant! (Jepp, polstret rom til meg - nerden har tørna) Sjekk også ut Landoverserien. Filmrettighetene til dem er solgt for mange år siden.
The Long Price Quartet av Daniel Abraham:
Her har vi en utrolig godt skrevet serie. Jeg tror alle som liker litteratur kan like disse bøkene, og at de bare tilfeldigvis er fantasylitteratur. I disse bøkene er en asiatiskinspirert kultur i besittelse av noe de kaller andater. Disse er ikke bare en enorm ressurs for deres økonomier, men er også masseødeleggelsesvåpen. Midt oppe i dette krysser noen sjebner hverandre og vi følger dem over tre tiår der deres forhold til hverandre, og deres valg, blir avgjørende for alle. Konsekvensene er enorme, men det er så utrolig personlig.
OK, dette var bare et lite utvalg - jeg kommer helt sikert med mer til denne listen etterhvert. Men det er en god start =)
Wheel of Time av Robert Jordan:
Denne serien har fått en del pepper etterhvert, men det var denne serien som fikk meg til å beynne å lese bøker i det hele tatt. Ikke at vi snakker ren sentimentalitet her. Jordan beskriver en verden så stor, komplisert og gammel at jeg ikke tror jeg har lest maken hittil. Når man først har satt sin fot i disse bøkene så slipper du ikke løs igjen. Du kommer til å forelske deg i så mange av rollefigurene. Dette er virkelig en av de store fantasyseriene gjennom tidene. Per dags dato er den ikke ferdigskrevet. Robert Jordan døde i 2007, men etterlot seg utfyllende notater, og serien skrives ferdig av den utrolig talentfulle Brandon Sanderson. Det må nevnes at serien ender på 14 bøker.
Mistborn-trilogien av Brandon Sanderson:
Vi nevner Brandon nå pga hans innsats med ferdigstillingen av Wheel of Time, men det er på ingen måte derfor han er på listen. Mistborn-trilogien er den mest komplette fantasyserien du kommer til å lese. Den er sømløst sammensatt uten en eneste løs tråd. Det er en mindre komplett og komplisert verden enn hos f.eks. Jordan, men dette er ikke uvanlig i en trilogi. Det virker også mer som et bevisst grep for historien enn som at Brandon ikke har tenkt ut mer utover det han skriver. Magisystemet er også det mest utrolige, mest cinematiske, på lenge. Les den første boken, og hvis du hater den betyr det bare at du hater deg selv og verden!
The Chronicles of Thomas Covenant the Unbeliever av Stephen Donaldson:
Apropos en mann som hater seg selv - her har du Thomas Covenant. Han er spedalsk og forlatt av alle han elsker, før han blir forflyttet til et fantastisk land fullt av liv og godhet som er under angrep av onde krefter. Covenant sliter med å takle både skjønnheten han ser rundt seg og den helterollen han blir tildelt. Og leseren, akkurat som Covenant, blir aldri helt sikker på om dette landet er virkelig eller bare en del av Covenants psyke.
Jeg har fortsatt til gode å lese Gapbøkene til Donaldson, men de er etter sigende en av de bedre sci-fi-seriene der ute.
A Song of Ice and Fire av George Martin:
Blir snart en TV-serie laget HBO - kan du si "Halleluja"? HBO har midasfingre. Men uansett, til tross for at Martin er notorisk uproduktiv, seiler denne derien opp som tidenes beste fantasyserie, forbi selv Jordan. Den har lite eksplisitt magi, men det sørger for at det som faller utenfor det "normale" blir desto mer fantastisk og underlig. Serien er tung på politikk og krigføring, og det er vanskelig å forutse handlingen videre. Ingen spiller etter de reglene man forventer seg i bøker, minst av alle Martin selv. Det er så mange karakterer her du elsker å hate, og selv de små brikkene på spillbrettet kan spille en avgjørende rolle.
The Wars of Light and Shadow av Janny Wurts:
Denne foratteren oppdaget jeg da jeg leste hennes og Raymond E. Feists Empire-trilogi, en del av Feists lange epos om Riftwar (stor fan selv om den ikke havner på lista. Empire er de beste bøkene i seiren, men Magician, den første boken i serien, er fortsatt den fantasyboken jeg har lest flest ganger) Den første boken i serien, Curse of the Mistwraith, handler om to halvbrødre som må trosse sine store forskjeller for å redde en fremmed verden. Det er lite mer jeg kan si om handlingen uten å ødelegge for dere, men disse bøkene inneholder det mest lyriske språket du kommer til å finne i noen fantasybok, og er nesten verdt å lese bare av den grunn. Men så er det karakterne og det faktum at de hele tiden blir påminnet hvor mye som står på spill og hvor hårfint alt balanserer på kanten av avgrunnen. Enkelte vil kanskje innbille seg en slags naturvernpropaganda her, men ingenting av dette er ment å skulle oversettes til den virkelige verden. Dette er en av mine store favoritter, men det er ikke typisk busslektyre. Jeg anser dette som en av de virkelig skjulte skattene innen dagens fantasylitteratur. (Forøvrig her jeg har tatt navnet til denne bloggen fra.)
The Malazan Book of the Fallen av Steven Erikson:
Denne serien har trolig tatt patent på ordet "episk". Erikson har for evig stjålet denne betegnelsen og tatovert den i pannen. Ingen andre får bruke det. Denne serien opererer på en så stor skala at leseren bare kan bli med på turen og se hvor det bærer. Her braker det løs med både magi og storslagne slagscener fra flrste side, og det slutter aldri. Det er dog veldig mange karakterer, og vi må ofte vente en hel, svær bok før vi treffer folk igjen. Men på den annen side, når du først har lest om Kruppe, Fiddler, Karsa Orlong, Anomander Rake, Kalam Mekhar, Toc the Younger og Quick Ben og alle de andre, så er det så mye som blekner i forhold. Serien er ferdg i 2011 (10 bøker), og jeg kan ikke fortelle deg før da (eller noensinne) om alt henger sammen, men pokker om jeg bryr meg!
Word and the Void av Terry Brooks:
Samtidsfantasy av en av de som gjorde fantasy til en etablert sjanger, selv om Shannarabøkene kanskje har falmet litt med årene. (Fortsatt stor fan av Shannara!) Hva kan jeg si om bøkene som ikke høres teit ut? Jeg vet ikke, jeg vet bare at denne serien traff noen strenger i sjela mi som fortsatt vibrerer flere år etter at jeg leste dem. Det er det gode mot det onde som kjemper mot hverandre i det skjulte. Det er en maktbalanse som flytter seg, men det er alltid en fare for at den kan vippes helt den ene eller den andre veien. Det onde operer i det skjulte, og de gode må ofre mye i sin kamp mot dem. Og pokker om jeg ikke velger å tro at det er sant! (Jepp, polstret rom til meg - nerden har tørna) Sjekk også ut Landoverserien. Filmrettighetene til dem er solgt for mange år siden.
The Long Price Quartet av Daniel Abraham:
Her har vi en utrolig godt skrevet serie. Jeg tror alle som liker litteratur kan like disse bøkene, og at de bare tilfeldigvis er fantasylitteratur. I disse bøkene er en asiatiskinspirert kultur i besittelse av noe de kaller andater. Disse er ikke bare en enorm ressurs for deres økonomier, men er også masseødeleggelsesvåpen. Midt oppe i dette krysser noen sjebner hverandre og vi følger dem over tre tiår der deres forhold til hverandre, og deres valg, blir avgjørende for alle. Konsekvensene er enorme, men det er så utrolig personlig.
OK, dette var bare et lite utvalg - jeg kommer helt sikert med mer til denne listen etterhvert. Men det er en god start =)
Godless World-trilogien
Ble nettopp ferdig med den siste boken i Godless World-trilogien til Brian Ruckley og jeg er imponert.
Jeg syns serien var forfriskende ny. Det er selvfølgelig en klar fantasyserie, med mange av de vanlige trekkene, men som hos George Martin er det mer politikk og mindre synlig magi. Men magien spiller etterhvert en mye større rolle enn hos Martin. Men den aldri på noen måte formulaisk, og da tenker jeg på den vancianske/D&D-typen magi som man oftest kjenner til. Her har kanskje Sanderson/Weeks en innvending hvis du leser dette.
Jeg syns både karakterene og verdenen var godt utfylt og engasjerende. Det er så mange figurer i denne boken man gjerne kkunne fulgt gjennom en jordansk reise. Spenningssekvensene var intense og selv om volden var moden var den aldri overdrevet. Serien er full av grånyanser uten at dette på noe tidspunkt blir noe fokus i seg selv (se Abercrombie, selv om jeg elsker ham)
Jeg kan gledelig anbefale denne serien for fans av både Abercrombie, Bakker, Weeks, Durham og ufanatiske Martinfans. Hvis du er av de aller mest kresne Erikssonfansene så er det vel uansett ikke vits å anbefale noe annet enn Esslemont eller Cook, så du kan like gjerne hoppe over denne også.
Jeg syns serien var forfriskende ny. Det er selvfølgelig en klar fantasyserie, med mange av de vanlige trekkene, men som hos George Martin er det mer politikk og mindre synlig magi. Men magien spiller etterhvert en mye større rolle enn hos Martin. Men den aldri på noen måte formulaisk, og da tenker jeg på den vancianske/D&D-typen magi som man oftest kjenner til. Her har kanskje Sanderson/Weeks en innvending hvis du leser dette.
Jeg syns både karakterene og verdenen var godt utfylt og engasjerende. Det er så mange figurer i denne boken man gjerne kkunne fulgt gjennom en jordansk reise. Spenningssekvensene var intense og selv om volden var moden var den aldri overdrevet. Serien er full av grånyanser uten at dette på noe tidspunkt blir noe fokus i seg selv (se Abercrombie, selv om jeg elsker ham)
Jeg kan gledelig anbefale denne serien for fans av både Abercrombie, Bakker, Weeks, Durham og ufanatiske Martinfans. Hvis du er av de aller mest kresne Erikssonfansene så er det vel uansett ikke vits å anbefale noe annet enn Esslemont eller Cook, så du kan like gjerne hoppe over denne også.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)



















