Hvorfor Hobbiten kan mislykkes som filmatisering

Et kontroversielt utsagn, ikke sant? Hobbiten kommer nok til å bli en ålreit kassasuksess, men det er vanskelig å vite om populariteten til Ringenes Herre-filmene kommer til å smitte over eller ikke. Det kan faktisk vise seg å være negativt, i hvert fall hvis Jackson legger seg på den samme linjen i oppfølgerprologen (ja, litt som med Star Wars episode 1-3, kommer Hobbiten en stund etter de originale filmene som har handling etterpå).

Hobbiten er en enklere bok enn Ringenes Herre, og mye av det som gjorde RH til et "mesterverk" er ikke til stede i denne boken. Den er skrevet for barn, og markedsføres nå mot voksne personer som liker å kle seg ut eller fylle den bitte-lille veggplassen mellom en altfor stor TV og gigantiske høytalere med DVD/BD-samlebokser. Jackson bør ikke fokusere på å lage en kopi av RH her, dette er en enklere fortelling som bør bli en action-/eventyrfilm av det gode, gamle slaget. Nå tar jeg dog utgangspunkt i en trailer jeg nettopp så, og som med alle trailere kan det godt være at den gir et annet inntrykk enn selve filmen. Men derfor var jeg også så begeistret da jeg først hørte at Del Toro skulle regissere disse filmene (nok en tabbe - det burde bare være én film) fordi han har et godt grep om horror (men et slapt grep om action, se Hellboy). Jackson kan forsåvidt lage actionfilmer, og jeg håper at Hobbiten blir en slik film.

Alt jeg har sagt ovenfor vil ikke bidra til hvorvidt Hobbiten lykkes i forhold til antall solgte billette/eksemplarer, men det kan godt være at det blir en mye dårligere filmatisering enn Ringenes Herre. Hvem vet, det kan godt hende at den beste dramatiseringen av Hobbiten jeg noen gang kommer til å ha sett var for 8 år siden i Belfast. Men så var den faktisk ganske bra også da!

Film: Drive

Jeg hadde utelukkende hørt gode ting om Drive, og filmen innfridde forventningene. Jeg har bare sett en film av regissør Nicolas Winding Refn før, den noe surrealistiske vikingfilmen Valhalla Rising, en film man kan se paralleller til i Drive (dog forbedret på alle punkter). Ryan Gosling spiller hovedrollen i Drive, og jeg har tidligere bare sett ham i The Notebook, en film som ligger helt på den andre enden av filmsjangerskalaen (altså en øm og fin kjærlighetsfortelling, en av de ultimate jentefilmene). Cary Mulligan kjenner jeg fra Never Let Me Og, som til tross for sine milde, men sentrale science fiction-elementer ligger i samme sjiktet som The Notebook. Jeg liker godt at Refn henter gode dramaskuespillere til Drive og det passer godt fordi filmen er mer karakterdrevet enn de fleste action-thrillere. Mer om det senere. Eller dukker Bryan Cranston fra Malcolm in the Middle og Breaking Bad og Ron Perlman fra Sons of Anarchy, Hellboy, City of Lost Children m.m.m. opp i sentrale roller. Heller ikke de er åpenbare valg for en action-thriller.

Filmen handler om en mann (Gosling) som jobber som fluktbilsjåfør på si, via sin sjef og mentors (Cranston) tilknytninger til underverdenen. Han er en stille figur som tydeligvis venter på en eller annen mening med livet. Han virker til å finne dette hos nabojenta som bor sammen med sønnen sin mens hun venter på at mannen skal slippe ut av fengsel. Filmen bygges forholdsvis sakte opp og det er hele tiden hendelser utenfor hovedpersonens kontroll som driver handlingen fremover, han bare reagerer på den. Og det virker logisk, for han er på ingen måte en agent i sin egen skjebne og er sånn sett en uvanlig actionhelt. Men er dette en actionfilm? Ja og nei. Det viktigste virkemiddelet til Refn, et som Gosling behersker til de grader, er stillhet. Dette var også et virkemiddel i Valhalla Rising og hovedpersonen der var mye den samme, men oppbyggingen i Drive er nesten motsatt (og dermed mer konvensjonell) ved at man bygger opp mot action med stillhet.

Når ting begynner å skje, så skjer dette på en overbevisende måte. Hovedpersonen er på ingen måte et overmenneske, men er smart nok til å utnytte de mulighetene som situasjonen byr på. Det er ikke all handlingen som overbeviser like mye, og motivasjonen virker noe vag, men det er nok en del her som kan sammenlignes med No Country for Old Men. Jeg kunne godt trukket inn Donnie Darko her også, men jeg skal ikke gå for langt inn på det selv om jeg kanskje allerede har røpet alt for mye bare med disse to referansene.

Alt i alt en engasjerende og troverdig film, som til tross for at det ikke er en rendyrket actionfilm, vil appellere hovedsakelig til menn. Men filmen er noen hakk smartere enn ellers i sjangeren. Jeg er glad for at Ryan Gosling fikk sjansen til å spille her fordi det ser ut som han har blitt et stjerneskudd. Han har klart å bryte ut av castinghelvete og er på vei mot A-listestatus. Carey Mulligan har nok også fått mye oppmerksomhet, og det er vel fortjent. Hun gjør et godt motstykke til Gosling, og de er begge gode nok skuespillere til å fylle stillheten i Drive med tungt innhold.

Klassikere - oppsamlingsheat

Long time, no write

Jeg har nettopp pløyd gjennom tre av forlaget Gollancz sine Science Fiction og Fantasy Masterworks-bøker. Jeg har hatt litt blandede opplevelser med serien før, og denne gangen var intet unntak, men jeg syns likevel det er et flott tiltak. Fantasy-serien har 50 titler og SF-serien har i overkant av 70 titler. Ikke alle er i trykk til enhver tid, og noen er vel ute av trykk for godt. De er et fint sted å starte hvis du vil ha med deg noen klassikere innen sjangrene, men det er likevel ingen garanti for at du liker dem. Tidligere har jeg vært mer fornøyd med SF-bøkene i serien enn Fantasy-bøkene. Det har fått meg til å innse at nivået på ideer og skriving er høyere i SF enn Fantasy. De tre bøkene jeg har lest nå er Jonathan Carrolls Voice of our Shadow, Ursula LeGuins The Dispossessed og Patrcia A. McKillips The Forgotten Beasts of Eld.

Jonathan Carroll - Voice of our Shadow (Fantasy Masterworks)
Dette er en velskrevet bok, lettlest og engasjerende, men den er nok litt for perifer for de fleste Fantasy-lesere. Jeg har sikkert ikke skjønt den helt, men bøkene til Carroll kommer høyt anbefalt, så det er mulig det er mer å hente i de andre bøkene hans. Jeg likte å lese boken, men kommer ikke på noe jeg kan anbefale den for, kanskje med unntak av som en leksjon i hvordan man skriver en bok med en flott flyt og oppbygning.

Ursula LeGuin - The Dispossessed (SF Masterworks)
LeGuin er nok mest kjent for de fleste som forfatter av Earthsea-bøkene, udødeliggjort i dårlige TV-filmer og en Studio Ghibli-film, men hun har også et godt rykte som SF-forfatter. Med The Dispossessed skjønner jeg hvorfor. Boken er en overbevisende debatt mellom sosialisme og kapitalisme, uten at den egentlig tar sider i debatten. Hovedpersonen kommer fra en bebodd måne rundt en planet, og de som bor på månen flyttet dit fordi de var tilhengere av en ultimat sosialisme. Kapitlene tar oss med til månen i hans fortid og planteten i hans nåtid. Det er altså en fortelling som handler om hva hovedpersonen gjør på planeten og hans møte med denne kapitalistkulturen, og om hvordan livet er på månen og hva som førte ham til å forlate den. Boken er velskrevet, engasjerende og full av ting å tenke på. Jeg hater å røpe ting, så jeg vil bare si at jeg kan anbefale denne boken. Oppbyggingen er utmerket, med en perfekt balanse der forfatteren røper enkelte ting i nåtid som leseren å vente til at blir forklart i fortidskapitlene.

Patricia A. McKillip - The Forgotten Beasts of Eld (Fantasy Masterworks)
Endelig en velskrevet og tilgjengelig Fantasy Masterworks-bok. Boken er skrevet i en tone som minner om eventyr, og dette bidrar sterkt til lettleseligheten. Det er også en fascinerende historie i en verden som først virker noe uskyldig (pga hovedpersonens naivitet), men som raskt begynner å forespeile noe dystrere. Jeg leste denne raskt, og hev meg straks over en trilogi satt i samme verden, The Riddla-master's Game, som jeg foreløpig er godt fornøyd med. The Forgotten Beasts of Eld ligner lite på moderne fantasy-bøker, så det kan være at det ikke passer for deg, men i motsetning til de andre bøkene jeg har lest i Fantasy Masterworks-serien, er den både tilgjengelig og har nok fantasy-elementer til et det tilfredsstiller.

Bok: Blood Meridian av Cormac McCarthy

Jeg kan ikke hevde å ha forstått denne boken i det hele tatt. Den hevder ikke å være jordnær og den forsøker ikke å være det, men når man plukker opp en mainstreambok av en av USAs største nålevende forfattere, så har man noen forventninger. Jeg har tidligere lest to bøker av McCarthy, The  Road og No Country for Old Men - den første var en ganske platt postapokalyptisk fortelling, mens den andre er en god bok som overgår filmatiseringen på mange måter. 

Blood Meridian handler om en gutt (the kid) som reiser vestover og finner en verden av vold. Han ender opp sammen med en bitteliten wannaby-hær som vil ta tilbake Mexico og gjøre territoriet amerikansk. De kommer ikke langt, og the kid blir med en gruppe skalpejegere videre inn i Mexico. Det er mange voldsscener gjennom boka, og skalpejegerne er brutale og nådeløse.

Boken er ikke lett å forstå, men det jeg slet mest med var troverdigheten. Jeg hadde ingen problemer med å godta motivasjoner og handlinger her, men jeg slet med settingen. Hadde dette vært en fantasybok, så ville jeg tatt alt for god fisk, men jeg har sett for mange filmer til å kunne godta terrenget og været. Det er godt mulig det er slik i virkeligheten, men beskrivelsene virker ikke forankret i virkeligheten av den grunn.

Jeg finner en del referanser til gode kritikker på Internett, men uten å fordype meg i dem ad nauseam, klarer jeg ikke å forstå denne boken. Den er en voldelig og alternativ western, men langt fra tilgjengelig nok etter min smak. No Country for Old Men var ikke akkurat mer forklarlig, men den ga likevel ikke inntrykk av å gå over hodet på meg. Jeg satt igjen med flere meningsfulle inntrykk etter den - alt jeg har fra Blood Meridian er scener der amerikanerne usannsynlig nok kapper av lemmer med stor bowiekniver.

Jeg innrømmer villig at jeg ikke skjønte denne boken, men i motsetning til med Hal Duncans Vellum, så blir jeg ikke imponert av dette. Det er godt mulig du skjønner mer enn meg, så les gjerne Blood Meridian og forklar den til meg. Men du er advart!

Why do I read?

I'm a reader, it's one of the few things I'm known for. I used to have a pair of pants with pockets I could fit a Discworld paperback into. Needless to say, I wore them a lot. Hideous things. I still can't go anywhere without a book, just on the off-chance I'll have five minutes of downtime to kill. I think I feel more naked without a book with me than my phone.

I was a late reader. Not sure it that's a term, but if it isn't then I coined it now. We used to have this library bus come to my elementary school once a month. I grew up in the country and we didn't have our own library. All the other kids borrowed books from the bus and took turns borrowing the same books. I didn't. I remember it was just before summer, just before we were done with elementary school and were going on to junior high, when I suddenly got the urge to go and ask the librarian for a book. I was hooked on the TV show Babylon 5 at the time, and I asked her for a science fiction book. She turned my attention to the first volume of Robert Jordan's series The Wheel of Time. Not exactly sci-fi, as a geek like me would know, but I didn't care then and I don't care know. The Norwegian translation of the first volume was split in two parts, and I got them both.

I took the books home with me and started reading. Before I was halfway through the first part, I'd returned the borrowed books to the library. I hadn't given up, I just took some money I'd gotten for my birthday and I bought them instead. And that was the start. I hoarded most of the translated fantasy books I could find, the ones that seemed interesting anyway. I eventually had to go to the proper library one town over and ask them to borrow books for me from other libraries, but now I had to switch to books in English to get my fix. That move turned out to dictate what I would do for the next fifteen years, and probably for the next fifty years.

But I digress, a fault I plan to cultivate further. Why do I read? Why does anyone read? I've called myself an escapist, and that may be apt, but the term seems to come with a certain stigma. I don't read to escape reality, but the books I read are so far from reality that it seems that must be the only reason for reading them. I'm a fantasy buff, I've even made living being a fantasy buff. I read books with elves and dwarves, worlds with several suns or moons, dragons and monsters, magic and alternate histories. This isn't because I wish I lived in such a world rather than the real one. Nor is it, as I thought for the longest time, that I'm so disconnected from and know so little of the real world. It turns out I'm very much connected with it, and I know a lot about it and have seen a bit of it. It's just that it takes a lot to convince me that something is real or plausible when I can reach out and touch it if I look up from the page.

Good literature, kind of the modern holy grail, happens when books can tell us something about human nature, about the human condition. It happens when you can describe something universal, some piece of universal truth that you carry along with you for the rest of your life. And while most fantasy books aren't great literature, most of them come a lot closer to achieving this goal than other genres do. Because when you write about worlds and things that aren't real, you're left with one thing that can convince the reader that it is plausible (not in the sense that it could exist, but rather in the sense that it could happen). You're left with the characters. The need to seem like real people, and they need to respond to situations like an actual person would. And in this way, fantasy books say more about human nature than crime novels do.

That's one of the things I like about the books I read. That's one of the reasons I keep reading them. I've read a few of the classics, I'm familiar with the canon, and while I'm not a fanboy, I have to say that the characters who live on in may head when I finish a book can't be found in any of these books. They number among them Matt Cauthon, John Ross, Zaphod, Zeddicus Z'ul Zorandor, Jant Shira, Toc the Younger, Thomas Covenant, Locke Lamora, Arithon, Lyra, Felthrup, Achamian, Otah Machi, Shadow, to name but a precious few. It sounds like a crowded place, but it doesn't feel that way. And I'm not in anyway like these people, some I don't even, but in their own way they've taught me something about being human. This may be why I read.

Film: Kong Curling

I går så jeg Atle Antonsens film Kong Curling på kino, i en trang, men ellers helt grei sal på Saga Kino. Jeg har ventet lenge filmen, og hatt sånn passe forhåpninger helt siden jeg først leste om den. For de av oss som har brukt noen timer foran TV-skjermen og sett på curling i OL, var kombinasjonen Atle Antonsen med ensemble og hovedpersonen Truls Paulsen (må jeg påpeke ordspillet?), uimotståelig.

Alt i alt er dette en fornøyelig film, godt over par hva gjelder norsk film. Jeg lo godt mange steder, og den har en sedvanlig norsk blanding av underfundige personer/situasjoner og melankolsk eksistensialisme. Likevel virker filmen til dels lite helhetlig. Det er mange scener som ikke passer inn i helheten, selv om de er morsomme.

Skuespillerprestasjonene var bra. Atle Antonsen fungerte godt som en nedtonet, komisk versjon av Dag. Bare Egil dukker opp som en tafatt curling-dommer. Jon Øigarden og Kåre Conradi er hysterisk morsomme. Jan Sælid var ukjent for meg før nå, men var kanskje den morsomste bifiguren (selv om story-arcen hans er poengløs). Steinar Sagen fungerte helt greit, men det er Øigarden som gjør Sagen-scenene morsomme.

Som en sporstfilm er nok Kong Curling svak. Nå er kanskje ikke curling den mest spennende sporten, og det er vanskelig å formidle spenningen på film. Derfor har nok manusforfatterne skrevet inn en haug med absurde personer og situasjoner. De prøver å holde seg på et overfladisk nivå der de vet at de vil mislykkes, og det er lurt, men det blir ikke nødvendigvis bra av den grunn.

Er det verdt å se Kong Curling? Ja, hvis du vil se en helt ålreit norsk komedie. Jeg har ikke sett en god norsk film siden De usynlige og Trolljegeren, og har jevnt over mistet troen på norsk film, men i en filmbransje der Judd Apatow har begynt å lide av suksess-syndromet, så fungerer Kong Curling godt til å fylle komediebehovet.

06.10.2011

For K

We all search for girls
who shine like the stars
Well I've found the girl
who eclipses them all

With her in my arms
I cradle the world
In her lovely eyes
deeper truths shine

She's the totem beast
racing through my dreams
She's the wind neath my wings
and the gravity that grounds me

Her touch is a drug
her lips are the cure
The addiction I feel
at last set me free

She broke the hour glass of time
on infinity's shore
and I built a castle for us there
to live forever more

Sykejournal eller nye TV-serier

Jeg lå nylig syk på sofaen hjemme og orket ikke annet enn å se på TV, og da benyttet jeg sjansen til å få med meg noen av høstens nye TV-serier. Her er noen korte tanker om noen av dem:

Person of Interest - en TV-serie skapt av Jonathan Nolan, broren og samarbeidspartneren til geniet Christopher Nolan. Hovedpersonen spilles av Jim "Jesus" Caviezel. Serien handler om en tidligere special forces-soldat som har havnet på skråplanet etter å ha mistet noen. Han rekrutteres av en mann som har bygget en Orwellsk maskin for amerikanske myndigheter, en maskin som analyserer alt av video, telefonsamtaler og e-poster for å finne terrorister. Men den kan også finne personer som kommer til å være involverte i mord, noe som maskinene er lært opp til å ignorere. Sammen finner de slike mennesker og prøver å hjelpe dem. På papiret er dette veldig Minority Report, men etter to episoder vil jeg si at serien har mye mer potensial. Caviezel har ristet av seg karrierestigmaet (sorry!) han har lidd av siden Passion of the Christ og spiller en stillferdig voldsmaskin i en TV-serie som ikke benytter seg av vanlige konspirasjonsteorier, men som ser ut til å skape sin helt egne.

Ringer - en ny dramathriller med Sarah Michelle Gellar, Ioan Gruffudd og Nestor Carbonell handler om en kvinne (Bridget) som rømmer fra politiet dagen før hun skal vitne i en mordsak. Hun rømmer til tvillingsøsteren sin (Siobhan), som tar sitt eget liv og Bridget tar over livet til Siobhan i et desperat forsøk på å holde seg skjult. Dette ville vært komplisert nok, men noen er ute etter å drepe Siobhan også. Jeg syns denne serien fungerer godt på det mellommenneskelige planet, og den prøver ikke å være for mystisk, men ser ut til å ta seg tid til å bygge opp til noe. Vi får se hvordan det utvikler seg, men serien er lovende. Og det er så lenge siden Buffy at de av oss med eventuelle elsk- eller hatforhold til SMG burde klare å komme over dette.

Terra Nova - en del av høstens sci-fi-bølge, som gjør et godt førsteinntrykk i dobbeltepisoden som åpner sesongen, men som i episode 3 begynner å lide litt av standardplotsyndromet. Året er 2149 og jorden er snart ubeboelig, men menneskeheten har klart å lage et hull i tid og rom til en alternativ tidslinje. Men den kan bare åpnes til 85 millioner år tilbake i tid, og hovedpersonene våre blir med på den tiende bølgen med kolonister. Vi snakker dinosaurer og en slags sci-fi-nybyggerserie ala Earth 2 og Outcasts. Men blir fort litt for mye sensasjon og litt for lite relasjon for min del, men denne fordelingen kan jo jevnes ut etter noen episoder.

Jeg har også sett begynnelsen på sesong 7 av Supernatural og sesong 8 av House. Supernatural tok en annen vri enn jeg hadde trodd, og kickstarter sesongen med en cliffhanger i andre episode. Det blir sikkert mye av det samme, men det føles ikke gammelt. House begynner med at den gode doktoren sitter i fengsel. Episoden er spennende, i begynnelsen får man innstrykk av at House har full kontroll, men det begynner å rakne. Kanskje den mest spennende episoden jeg har sett.

Emmy-vinnere 2011

Har lest listen over Emmy-vinnere på IMDB nå.

Må si meg fornøyd med at Peter Dinklage fikk en pris for rollen som Tyrion Lannister i Game of Thrones. Gleder meg masse til neste sesong!

Jim Parsons fikk en velfortjent pris for rollen som Sheldon Cooper i Big Bang Theory, han gjør en knallbra innsats i en serie som bør ta noen lure grep i kommende sesong for ikke å miste meg som seer.

I tillegg fikk Margo Martindale en pris for sin rolle som Mags Bennett i Justified, en utrolig bra TV-serie og en utrolig bra rollefigur.

Utover dette har jeg ikke noe forhold til noen av seriene som fikk priser, med unntak av at jeg har hoppet av Boardwalk Empire. Den fenget til et visst punkt, men nå gidder jeg ikke mer. Så fikk den bare en regipris, ikke akkurat prisen som skaffer dem seere. Mad Men fikk selvfølgelig en pris, men tviler på at jeg kommer til å se flere episoder. Har heller ikke noe forhold til Modern Family, den virker litt for amerikansk for min smak. Blir nok mer spennende å se utdelingen neste år, det er en del nye serier på trappene fremover.

Hvorfor stemmerett for 16-åringer er feil

Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Da kan man stemme ved valg, ta egne avgjørelser, kjøre bil og drikke alkohol. Derfor burde ikke 16-åringer få stemme ved lokalvalg, de er ikke myndige. Hvis de skal stemme, må myndighetsalderen senkes til 16 år. Nå skal det sies at vi i Norge har en tradisjon for inkonsekvens, man kan ikke kjøpe og drikke alkohol over 22 % før man er 20 år, men dette er også feil, nettopp på grunn av myndighetsalderen på 18 år. Jeg trekker ikke frem dette som et argument for at vi skal være mer inkonsekvente, jeg mener vi skal være mer konsekvente og derfor senke aldersgrensen for spritkjøp til 18 år. Når man er voksen, så er man voksen, og da skal man kunne velge å drikke sprit. Ellers må myndighetsalderen heves til 20 år hvis myndigheten mener at en 18-åring ikke er moden nok til å drikke sprit.

En lokalpolitisk analfabets bekjennelser

Kommunevalget står for døren og jeg har innsett at lokalpolitikken i stor grad handler om enkeltsaker, og at jeg ikke nødvendigvis vil gi min støtte til det partiet jeg holder med rikspolitisk. Det betyr nok ikke at jeg kommer til å bevege meg mange skritt lang politikkaksen, men at jeg kommer til å være mer vàr på mikropolitiske konsekvenser enn jeg kommer til å lyde overordnet ideologi.

Jeg bor nominelt sett i __________ kommune, men fordi jeg er bosatt i bastard-drabanten __________ og daglig pendler ut av kommunen og ikke har noen bakgrunn fra derfra, er jeg ikke så godt informert om sakene eller miljøet i kommunen. Hvordan skal man gjøre det da? Jeg har sett på 3-4 partiprogrammer og alle var nesten helt like! Ingen av dem diskuterte lokalsaker i noen detalj, så jeg ble ikke klokere på det punktet. Jeg tror jeg har bestemt meg, og det kan se ut til at det blir et annet parti enn jeg hadde regnet med. Jeg vurderte faktisk de med firkløveren i år!

Det jeg egentlig vil frem til er at selv om dere tror dere vet hva dere vil stemme, så kan det være nyttig å se litt på de andre partiene også, og ikke bare stemme etter gammel vane. Det kan faktisk hende at partiet ditt på lokalplan står for noe annet enn du tror de gjør, eller at de har tatt én viktig avgjørelse som du er helt uenig i og som påvirker deg og dine personlig. Bruk stemmeretten din, men ta en informert avgjørelse!

En liten oppdatering om Jany Wurts

Jeg leste nettopp ferdig den åttende boken i Janny Wurts serie The War of Light and Shadow, og serien blir stadig bedre. Som alltid tok det noen sider før jeg kom inn i språket igjen, og som alltid var språket en fryd. Det er sjeldent man leser en fantasybok der språket imponerer og jeg syns det er litt moro at det er kvinnelige forfattere som imponerer meg her, særlig Janny Wurts og Steph Swainston.

Jeg vil egentlig bare benytte anledningen til å anbefale serien igjen. Jeg sendte faktisk en e-post til Janny Wurts her om dagen og fikk svar i dag morges. Hun virker om en hyggelig dame. Nå komer den niende boken, Initiate's Trial, i oktober og Janny kunne avsløre at den tiende boken ikke er langt bak. Hva dette betyr i forhold til utgivelsespolitikk vet jeg ikke, men det går nok minst et år mellom bøkene. Hun kunne også bekrefte, som hun har sagt lenge, at det bare én bok til etter Initiate's Trial. Altså elleve bøker for å fortelle én av de beste fantasyhistoriene gjennom tidene.

Nerdehjørnet: MTG Innistrad, første tanker

Regner ikke med at dette innlegget treffer så mange av dere der ute, but what the heck.
Jeg har tatt en raskt titt på noen av de nye kortene som kommer i den nye utvidelsen til samlekortspillet Magic the Gathering. Den kommer om et par uker, og som alltid har Wizards of the Coast teasere og artikler om den kommende utgivelsen.

Utvidelsene kommer nesten alltid i sett av tre, hvorav den første er hoveddelen, og de to neste er mindre deler som er tematisk og regelmessig knyttet til den første. Hovedtemaet for denne "blokken" er horro, med mange vampyrer, zombier og varulver. Vampyrer og zombier har lenge vært en del av Magic, men varulver er nytt. Den forrige blokken var relativt dyster, og brakte meg min favoritt mekanikk til dags dato, infect, og med den nye utgivelsen kommer det mange nye vampyrer jeg kanskje kan putte i vampyrkortstokken min. Gleder meg til det.

I Innistrad kommer det for første gang kort med to sider, ikke delte kort som vi har sett før, men kort som har et vesen på hver side. Det strider litt i mot Wizards retninglinjer om ikke å gjøre ting altfor komplisert, men jeg syns det virker helt greit. Disse nye dual face-kortene ser ut til å kunne fungere bedre enn lignende mekanikker de har forsøkt før, særlig allies. Problemet med slike isolerte mekanikker er at vi gjerne vil ha flere lignende kort, men de kommer aldri. Wizards vurderer hvor populære kortene er i konkurranseformatene sine, og der har vi som casual gamers liten innvirkning. Men, men.

Neste uke legger Wizards ut lister over alle kortene som er med, så jeg kommenterer nok på det da.

Peace out, fellow nerds!

Kommende TV-serier

Lenker til en artikkel fra Filmpolitiet som jeg kanskje burde ta meg tiden til å utdype, men jeg har ihvertfall et par kommentarer. Generelt sett har Sci-Fi-bølgen inntatt TV-skjermen for fullt, med to Sci-Fi-serier produsert av Stephen Spielberg på plakaten.

Falling Skies hadde premiere på Canal+ forrige uke, og første episode var helt grei. Litt gritty og ikke altfor sentimental. I serien er verden invadert av romvesener og menneskeheten gjemmer seg heller enn å kjempe nytteløst mot overmakten. Jeg skal ikke dømme den før jeg har sett et par episoder til, men ettersom jeg falt av både V og Fringe ganske fort og SGU ble kansellert, så kan det hende at denne kan fylle Sci-Fi-behovet mitt frem til det dukker opp noe bedre.

Denne serien med Elijah Wood og en narkoman snakkende hund kan kanskje ta over komediebehovet mitt hvis den er bra nok, og How I Met Your Mother og Big Bang Theory ikke tar seg opp snart.

Once Upon a Time virker ikke veldig fristende bortsett fra et gjensyn med Jennifer Morrison, så vi får sjekke den ut etterhvert. Ringer gir et gjensyn med Buffy aka Sarah Michelle Gellar, men premisset var litt teit. Grimm virker som en kopi av Supernatural, men det kan jo være en bra ting – Supernatural er snart inne i sin kanskje siste sesong, enten i det hele tatt eller med meg som seer.

Terra Nova er den andre Spielberg-serien på plakaten, og det kan jo hende at den mot formodning er verdt å se på, men Spielberg er ingen garanti for min del.

I Luck får vi se Dustin Hoffman og Nick Nolte i en serie om hesteveddeløp. Det kan være bra, og det er moro at kjente filmskuespillere trekker mot TV-skjermen i flokk, men etter Boardwalk Empire (som var litt meh!) så er heller ikke dette noen kvalitietsgaranti.

Men ryktene om at HBO vil filmatisere Neil Gaimans American Gods gir meg gåsehud over hele kroppen. Med suksessen fra Game of Thrones ser det mer trolig ut at de hiver seg på en filmatisering, og denne boken har så mye potensial! Krysser fingre og gleder meg villt!

TV-serie: Treme sesong 1 og 2

Navnet Treme betyr nok ingenting for de fleste og virker som et veldig sært navn på en TV-serie, og her redder nok kvalitetsstempelet HBO serien fra å bli forhåndsdømt. HBO har midasfingre og når de i tillegg skryter av at Treme produseres av mennene bak tidenes beste TV-serie, The Wire, så kunne ikke jeg holde meg unna. Og det angrer jeg ikke på, selv om det tok et par episoder å komme inn i serien.

Treme er et område i New Orleans som er spesielt kjent for musikk, og her tar denne TV-serien både navnet og mye av tematikken fra. Settingen er altså New Orleans noen skarve måneder etter orkanen Katrinas herjinger. Byen er i ruiner og vi tas med inn i hverdagen til forskjellige mennesker som prøver å stable livene sine på beina igjen. Produsentene viste med The Wire at de kunne skildre en fremmed by på en måte som gjør at du kjenner den bedre enn din egen hjemby og fortelle om engasjerende skjebner, og dette gjør de til lags i Treme også.


Men jeg vil tro at det som får deg til å elske eller hate serien, må være musikken. New Orleans er kjent for musikk og mat, og musikken er enklest å formidle gjennom TV-skjermen (selv om maten også er en viktig del). Mange av hovedpersonene i serien er musikere, og enda flere biroller er musikere. Noen av disse fylles av mer eller mindre kjente musikere. Selv er jeg ingen stor jazz-fan, men Treme hadde ikke vært noenting uten det musikalske krydderet, det er som balsam for sjelen, og tematisk må man kunne si at musikken er selve sjelen og livskraften til innbyggerne i New Orleans.

Hvorfor burde du se Treme? Hvis du vil se en dramaserie med engasjerende hovedpersoner og skjebner, lære en fremmed by å kjenne og elske, finne ut om en kultur du ikke ante eksisterte, høre på god og fengende musikk, da er Treme noe for deg.

Serien er langt fra like dystopisk som The Wire, selv om det er mye i New Orleans som ikke er som det skal. Gled deg til gjensyn med Clarke Peters og Wendell Pierce fra The Wire (henholdsvis Lester Freamon og Bunk Moreland), John Goodman (du vet vel hvem han er?), Jon Seda fra The Pacific, inkludert en altfor liten rolle til den fantastiske James Ransone fra Generation Kill.

Økonomi blir stadig mer uforståelig...

Jeg syns det virker skremmende at økonomien til landene rundt omkring i verden er så sammenflettet. Spania er nå i fare, ikke fordi økonomien deres går dårligere, men fordi økonomien til Hellas er skakkjørt. Spanias kredittverdighet lider "by association". Nå skal det sies at dette er fordi banker hvor de har statsgjeld skrur opp rentene, men hvor lurt er det at land har gjeld? USA har enorm gjeld, men har stort sett klart seg fordi de er så store og nekter å betale tilbake penger de skylder bl.a. FN, uten at andre nekter å låne dem penger.

Jeg leser i Aftenposten i dag at Saudia Arabia kommer til å få store problemer fordi de innen 2037 kommer til å bruke all oljen sin selv. Bør det virkelig være problematisk at et land ikke produserer mer av en ressusr enn de bruker selv? Kanskje hvis de ikke klarer å produsere andre ting, slik at de er avhengige av å importere, men nå har de nesten 30 år på å rette opp i denne skjeve ressursfordelingen. Burde ikke det være mulig?

Jeg leste også her om dagen at vi "taper" masse penger fordi oljeprisen har gått ned. Den ligger per i dag på ca. 108 dollar fatet, men jeg husker at den på midten av 90-tallet lå på rundt 20 dollar. Har prisnivået generelt økt med fem ganger siden den gang? Det virker noen ganger som om penger skapes av ingenting, men når den økningen på nesten 90 dollar fatet er spist opp på 15 år, så skjønner jeg at dette ikke er tilfellet.

Jeg vet ikke om jeg skjønner mindre eller mer, men litt skremt er jeg. Etter min mening rår det en viss naivitet i verdensøkonomien. Hellas stolte blindt på at de bare skulle klare å holde seg flytende, og til og med kapitalismens bastion USA har visst heller ikke forstått så mye som de trodde. Norge er i en unik økonomisk posisjon, det er på tide at vi se forbi denne naiviteten og faktisk descifrerer verdensøkonomien, slik at oljefondet ikke renner gjennom sprekkene.

Bok: A Dance with Dragons av George R.R. Martin

Lenge siden jeg har publisert noe her og det beklager jeg. Ikke meningen å legge dette på hylla, og det har jeg ikke gjort heller – det er mer som at jeg sparket av meg skoene under sofaen og tok på noen andre da jeg løp ut døra, også ble de bare liggende der en stund. Anywho, jeg leste altså ferdig den etterlengtede femte boken i A Song of Ice and Fire og det var et gledelig gjensyn.

Det er vanskelig å bedømme en bok man har et så stort fanboy-forhold til, objektivt. Jeg har forsøkt å holde meg nøytral og oppdaget en del småfeil underveis, men ingenting som ødela opplevelsen. Dance er en raskere bok enn de andre, det skjer mer her og stadig flere hendelser blir gjenfortalt gjennom rykter og meldinger med ravn. Det sa seg vel selv at pacingen måtte trappes opp litt, og det var en del ting som måtte skje for å stoppe den status quoen som Martin la opp til i slutten av tredje bok.

Martin har lagt til et par synspunktkarakterer, men her bryter han litt med sin vanlige MO. Ikke at det er galt, han må få lov til å endre den underveis, men vær obs på det hvis du er av den konservative typen. Dette er boken hvor mange ting faller fra hverandre og ting ser en del dystrere ut mot slutten. Det er enkelte steder og hendelser som virker til å miste relevansen sin, mens andre steder tar over. Martin har ikke blitt noe snillere mot karakterene sine, jeg vil heller hevde at han er blitt mer grusom.

Innimellom dukker det opp informasjon som virker til å være plantet der bare fordi Martin trenger den der. Det hadde gitt mer mening om noe av denne informasjonen ble avslørt i de mer tankefulle tidligere bøkene, i bisetninger og tilfeldige samtaler (slik personene fra novellen The Hedge Night dukker opp i Maester Aemons feberprat - les denne forøvrig, og se de tragiske hendelsene som førte til at Westeros gikk til helvete) Dance virker mindre tight enn de forrige bøkene, men med kaos og forvirring kan man vel ikke regne med annet. Avgjørelsen om å dele opp bok fire og fem virker dog ikke særlig rettferdiggjort med denne boken, og om en ti års tid får vi kanskje en revidert utgave av disse?

Det er uansett mange gledelige (mer eller mindre) gjensyn her med Jon, Tyrion, Aria, Jamie, Davos, Theon, Bran, Dany m.fl.

La oss håpe at George ikke klarer å hvile på laubærene fordi HBO snakker om å dele opp den tredje boken i flere sesonger, og får den romslige rumpa si i gir og gir ut den sjette boken snart.

Daniel Abraham tripple feature

 The Dragon's Path er en relativt standard fantasy-bok. Den er lavmælt, som man kan forvente av forfatteren av The Long Price Quartet, og ganske nedtonet på mange måter. Abraham er sparsommelig med detaljer her, og gir leseren bare det nødvendigste. Verdenen avsløres bir for bit, litt som en fog of war, og det samme gjelder for karakterene. Det er vledig lite fyll her, og handlingen hopper mellom scener som faktisk har noe for karakterutvikling eller historiedriv å gjøre. Det er forfriskende å lese en bok der forfatteren ikke bevisst har prøvd å lage en murstein (jf. Wheel of Time og Malazan-serien). Politikk og økonomi er sentrale, og Abraham har latt seg inspirere av historier om Medici-familien. Det er underliggende trusler her også, men når slutten kommer blir det vanskelig å skjønne akkurat hvilken vei dette vil gå. Jeg spår et hopp i år frem til handlingen i bok nummer 2, akkurat som i Long Price. Abraham liker tydeligvis å ta for seg det lange løp, og det liker jeg. For lesere som vil ha mye action og magi, og side på side med detaljer, så er ikke dette en bok for dem. Men hvis du vil ha en lettlest bok med mye potensial i fortsettelsen, så er nok dette et bra valg.

Leviathan Wakes (som James S.A. Corey) er første bok i en space opera sci-fi-serie. Boken er skrevet sammen med Ty Franck, som bare kan skryte av at han er George RR Martins personlige assistent. Men boken er knallbra. Historien begynner svært engasjerende, og veksler mellom to POV-karakterer. Den tar en vending mot midten, og går fra spenning på personnivå til spenning på et galaktisk nivå. Selve teknologien i boken virker overbevisende og "jordnær". Historien virker vanntett og implikasjonene blir garantert ikke klare før seriens tredje og siste bok. Jeg har nok noen problemer med fremstillingen av karakteren Holden, men det kan være dybder her jeg burde ha undersøkt. Boken har fått mye skryt internasjonalt som en av årest beste SFF-bøker, og du trenger ikke å være sci-fi-fan for å nyte den (jeg leser klart mest fantasy selv).

 Darker Angels er bok nummer 2 i under Abrahams pseudonym M.L.N. Hanover, og er en urban fantasy. Boken er lettlest sommerlektyre, og en slags guilty pleasure for meg. Jeg vil ikke si at det er en skikkelig bra bok, men den var moro. Litt overnaturlig spenning langs undersjangerens standardoppsett: kvinnelig hovedperson med bein i nesa, overnaturlige evner og en uant skjebne i vente. Jayné blir kastet inn i en verden hun ikke ante fantes etter at onkelen dør. Hun må nå jakte på demoner som tar over mennesker. Jeg har lest lite sånne bøker før, så hvordan den sammenlignes med andre lignende bøker vet jeg ikke. Jeg så en del likheter med Supernatural her og kommer nok til å lese videre i serien, selv om jeg innrømmer at det er fordi jeg er blitt skikkelig fan av Daniel Abraham og kommer til å sluke alt han gjør fremover. Styr gjerne unna denne hvis du ikke er blodfan av sjangeren eller Abraham eller bare vil ha en bok til en flytur eller stranda i sommer.

Tanker om norsk bokbransjes prispolitikk

Nok en gang en liten kommentar på en artikkel i Aftenposten, denne gangen i forhold til bokprisene i Norge. De færreste norske lesere er nok fullt klar over hva som dikterer prisene på bøkene de kjøper. Fastprisavtalen i Norge er laget for å gjøre konkurransen i bokbransjen likere, slik at ikke de med størst marginer kan presse disse slik at små forlag og små bokhandlere blir skviset ut av markedet. Det største argumentet mot denne fastprisavtalen er at de største forlagene allerede kontrollerer de store bokhandelkjedene, og at de derfor i praksis har et monopol der mindre forlag sliter med å slippe til. Hvorvidt nettopp dette er sant, er vanskelig å vite. Små forlag som Oktober og Juritzen har i de siste par årene stått bak de største bestselgerne. Jeg tror Oktober er med i Forleggerforeningen og er bundet av fastprisen, men Juritzen ikke er det. Oktober suksess med Knausgård skyldes nok i stor grad hypen og skandalene rundt bøkene, mens Juritzens suksess med bl.a. Samartin kan forklares med bra markedsføring og litt lavere priser.

De små forlagene virker positive til frie priser, mens de store forlagene virker negative til det. Problemet her er at fastprisen ikke har noen innvirkning på hvilken pris som i utgangspunktet blir satt på en bok - den styrer bare hvor lang tid det tar før forlaget kan rabattere prisen på boken. Altså kan man virkelig ikke si at fastprisen er årsaken til at prisen på en ny innbundet bok på norsk nå ligger og vaker rundt 400 kr. Saken er ikke så svart-hvitt. Hvis du vil ha en innsikt i prispolitikken her, så er det bare å gå e-boksaken i sømmene. Norske forlag krever momsfritak på e-bøker, selv om de selv mener at prisbesparelsen på e-bøker er lik momsen, altså vil de gå i null (minus de små kostnadene ved å sette opp et system for konvertering, noe de uansett må gjøre). Spørsmålet er egentlig om forlagene vil ha e-bøker i det hele tatt. Norske forbrukere vil ha nye bøker i e-bokformat, men er ikke villige til å betale fullpris for dem. Greit nok, men norske forlag vil ikke rabattere prisene, og det spørs om ikke Bokavtalens ånd faktisk forhindrer dem fra å gjøre det. Jeg har ikke sjekket tallene for de forskjellige bokhandelkjedene og hvor mye forlagene tjener på dem, men det kan godt være at norske forlag ikke vil sette dette sistribusjonsleddet og eventuelle pengesekken i fare. Markedet er ikke så stabilt som man skulle tro, se bare på Norli for et par år siden.

Noen kjappe tanker her altså. Mammutsalget lenge leve folkens!

Film - The Adjustment Bureau

The Adjustment Bureau handler om David Norris som er på vei oppover i politikken da han møter en jente han ikke klarer å slutte å tenke på. Veiene deres krysser stadig, men det viser seg at det er noen som ikke vil at de skal være sammen, noen med store ressurser og mystiske evner.

Filmen er basert på en novelle av Philip K. Dick, Hollywoods favorittkilde innen sci-fi (selv om dette strengt tatt er en fantasyfortelling). Jeg har aldri lest noe av Dick, men jeg har frem til nå sett meg lei på hvor mange av hans historier som blir filmatisert. Regissør og manusforfatter George Nolfi, kjent fra The Bourne Ultimatum og Ocean's Twelve, har gjort en kjempejobb her, men jeg vet ikke hvor mye filmen skiller seg fra novellen. Matt Damon er tydeligvis en av Nolfis favorittskuespillere, og han gjør en bra rolle her sammen med Emily Blunt.

Dette er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie og jeg likte filmen godt, men jeg vet ikke helt hvem målgruppen er. For meg er den perfekt fordi jeg liker fantasy og kjærlighetshistorier, men den gjengse fantasyfan syns kanskje dette er en liten bom, mens fans av kjærlighetshistorier kanskje ikke føler noen grunn til å se filmen. Synd, for det er en flott film.

Som vanlig har jeg ikke lyst til å røpe for mye av handlingen. Det er en kjærlighetshistorie som ikke er spesielt sentimental, så ikke vær redd for eller forvent deg en ny The Notebook. Det er også sentrale fantasyelementer, uten at dette strengt tatt er en fantasyfortelling. Filmen er nok markedsført som sci-fi, men per definisjon blir dette feil da det ikke finnes noen teknologi som står for det ekstraordinære her. Det bør være åpenbart hvem byrået jobber for ganske tidlig, så hvis den typen historier irriterer deg, så anbefaler jeg deg å bare slå av filmen i stedet for å sutre etterpå.

Jeg likte sound scoren i filmen veldig bra. Jeg kan ikke plukke noe på de visuelle effektene. Plottet virker solid, uten åpenbare hull og med kun et par ting som i ettertid skurrer litt. Skuespillet er nok ikke Oscarmateriale, og Blunt er nok mer spennende i sin rolle enn Damon er, men jeg føler ingen reprise av andre Damon-roller heller. Anthony Mackie virker som en spennende skuespiller som har gjort mange filmer før, og i følge IMDB er han også med i mange kommende filmer.

Nok en gang en litt vag anmeldelse, men hvis du er ute etter en spennende og ikke-sentimental, men fin kjærlighetshistorie med noen overnaturlige elementer, så er dette en bra film for deg.

Krigen i Libya

Som vanlig snakker jeg ikke fra en ekspertposisjon her, men jeg hadde en interessant samtale om krigen i Afghanistan med noen som hadde peiling for noen år siden. Hun mente at fordi Afghanistan ikke var anerkjent som nasjon, så kunne man ikke regne flyttingen av tropper inn i det området som en invasjon. Jeg vet ikke på hvilket grunnlag NATO befinner seg i Libya for tiden, men som en forlengelse av logikken over, så må utenlandske troppers nærvær i Libya uten regjeringens tillatelse kunne regnes som en invasjon. Det er godt mulig at FNs fredsbevarende styrker har et mandat for å beskytte sivilbefolkningen i et krigsherjet land, men slik jeg har forstått situasjonen i Libya, så er det NATO-styrker og ikke FN som er der, og disse styrkene angriper i tillegg den sittende presidentens styrker og posisjoner.

Det finnes knapt et menneske som kan forsvare Gadaffi, men jeg syns likevel vi skal forsvare suvereniteten til Libya. Hva er det som nå stopper EU fra å okkupere landet på samme måte som i Irak de neste 10 årene? Skal Norge nå begynne å lete etter olje der og la Statoil få svære kontrakter? Angrep er kanskje det beste forsvar, men i dette tilfellet så sliter jeg med å akseptere det som skjer.

Hagen åpner kjeften igjen

I Aftenposten i dag står det en artikkel om Carl I. Hagens utsagn om at eldre og syke bør få bo på hotell. Jeg forstår ikke helt hvordan han ser for seg at dette skal fungere. Det er greit nok at hotellene har dårlig belegg i perioder, men dette er noe hotellbransjen har vært vant til i alle år, og likevel utvider de stadig i Norge. Jeg klarer ikke å synes synd på dem, markedskreftene får styre dette. Og vi må regne med at prisene hotellene vil ta per rom blir mye høyere enn det ville vært å drifte et rom på sykehjem. Jeg ser ikke for meg at Hagen er for at myndighetene bruker muskler til å presse prisene til et akseptabelt minimum. I tillegg ville arbeidsforholdene for syke- og hjelpepleier på slike hoteller vært ganske nedverdigende, tror jeg. Dette ville ført til mer deltid og vikariater i denne sektoren fordi alle plassene ville være tidfestet til perioder da hotellene har lav trafikk, og uten en klausul om at hotellene kan kaste ut de eldre tror jeg også at det ville blitt uspiselig for dem.

Jeg er enig i at vi kan ha bruk for et helprivat alternativ i eldreomsorgen, men foruten statlig regulering skal ingen midler gå til dette. Hagen sforslag medfører at vi bruker skattepenger til å leie sykehjemsplasser på hoteller, og dette vil ikke bare sende feil signaler, men det vil være dyrt og muligens ha en uheldig utvikling på økonomien inne hotellnæringen. Ikke det at de ikke vil tjene penger, men jeg tror deres tilnærming til inntenktene kan bli noe forskjøvet. Bjørn Nilsens kommentar om at det muligens kan fungere i fremtiden er dog interessant. Mon tro om ikke hotellnæringen kan bli den første aktøren i en helprivat eldreomsorg? Jeg syns ikke at tanken er dum, for de har tross alt mer peiling på drift av den typen husholdning enn det kommunene har. Så lenge privatpersoner har muligheten og er villige til å betale mer for sin egen eller slektingers eldreomsorg, så er jeg overbevist om at dette kan avbelaste eldreomsorgen i Norge betraktelig.

Bok: Leviathan Wept & other stories av Daniel Abraham

Jeg har vel klaget over at jeg leser for lite noveller, så når en av mine favorittforfattere fikk utgitt en novellesamling hos Subterranean Press, et forlag som spesialiserer seg på flotte spesialutgaver av populære SFF-bøker, måtte jeg kjøpe den. Jeg ble også nysgjerrig når jeg fikk inntrykk at Daniel Abrahams kommende SF-serie ser ut til å bygge videre på tittelnovellen fra denne samlingen.

Samlingen er full av sjangernoveller, science fiction, fantasy og horror. Det var ingen av historiene jeg ikke likte, men om noe var fantasyinnslaget A Hunter in Arin-Quin klart svakest. Flat Diane er noe av det mest forstyrrende jeg har lest, en veldig subtil horrornovelle som kryper under huden på deg. The Cambist and Lord Iron er en dystrere vri på Prinsen og fattiggutten og er sammen med Flat Diane den beste novellen i samlingen. The Support Technician Tango er en saktmodig og fascinerende historie om personer som prøver å endre livet sitt, med en overnaturlig katalysator som ikke nødvendigvis vil folk noe godt. Exclusion er en historie som trekker klare paralleller til Facebook, og som er verdt litt ettertanke. As Sweet tar for seg Romeo og Julie på en helt ny måte, fra en helt annen vinkel, men handler mest om et forhold som har stagnert. Det er en veldig sår historie, som nesten bør unngås fordi den er så engasjerende. The Curandero and the Swede maler en amerikansk mytologi på linje med American Gods, så hvis du vil ha noe gaimansk med en bedre penn er dette den perfekte novellen for deg.

Leviathan Wept & other stories er en knallgod novellesamling, med to prisbelønte noveller mellom omslagene. Den er dessverre utsolgt fra forlaget siden de bare gir ut begrensede opplag, men Amazon så ut til å ha flere igjen. Daniel Abraham er dessverre ikke en blockbuster-forfatter, og det er veldig synd, men for de av dere som holder øyne åpne etter fantasy som er et par hakk over det gjengse, så trenger dere ikke se lenger enn The Long Price Quartet.

Fantastiske Norge

En venn av meg påpekte norsk presses ensidige dekning av SFF-litteratur, nemlig med fokus på barne- og ungdomslitteratur. Norsk bokbransjes prispolitikk har presset voksne SFF-lesere til å sogne til anglisk kilder for å tilfredsstille leselysten, og dette har nok i stor grad stoppet opp utviklingen av SFF-litteratur i Norge, med et skinnende unntak i barne- og ungdomsseksjonen. Derfor kan man kanskje forstå at norsk presse fokuserer mye på denne delen av sjiktet når de presenterer bøker, men jeg syns det er synd og skam at SFF-litteraturen blir stigmatisert på denne måten. For noen år siden ble jeg også presentert for at tamt og fåfengt forsøk på selvpublisering av en tobinds SF-serie, og selv om jeg aldri fikk noe godt inntrykk av kvaliteten på enne (uleste) serien, så syntes jeg at det var synd at forfatteren måtte ty til dette. En innrømmelse er på sin plass, og det er fordi jeg er litt for ung og ikke opplevde SFF-bølgen på 70- og 80-tallet, så er jeg ikke spesielt godt belest på eldre norsk SFF, men jeg har hatt øynene åpne for nye norske forfattere, og på 90-tallet forelsket jeg meg derfor i bøkene til B. Andreas Bull-Hansen.

Jeg har nevnt Bull-Hansen på denne på bloggen før, og det var med stor skuffelse at jeg fikk bekreftet hvor liten pressedekning den første boken i hans nye fantasy-serie fikk. Jeg fant én god anmeldelse og én utrolig dårlig anmeldelse av den via forlagets hjemmesider. Det skal sies at jeg likte boken veldig godt, men jeg liker å tro at jeg har kritisk sans, og når jeg sier at én av disse anmeldelsene er dårlig så er det på grunnlag på selve anmeldelsen og ikke at boken ble dårlig mottatt av anmelderen. Her er det snakk om en anmelder som dømmer boken på fordommer og feil premisser, heller enn å fordype seg i det litterære. Han nevner rasisme som et tema i boken, og sammenlignet med Bull-Hansens trilogi om Evv Lushon kan man forstå en viss skepsis, men disse bøkene trekkes ikke inn i anmeldelsen og utover forholdet mellom æsene og vanene vil jeg ikke si at rasismen strekker forbi mytologien.

"Jotnens hjemkomst" er etter min mening en genial gjenfortelling av de norrøne mytene, som blåser nytt liv i vår gamle mytologi på en måte som ingen har gjort før. Det er et frittstående litterært verk som tar seg friheter med det vi kan kalle kildematerialet, men som Klassekampens anmelder påpeker, så vet Bull-Hansen nok om mytene til å gjøre det klart når han bryter med dem - han tar informerte valg, avvikene hans stammer ikke fra uvitenhet. Jeg kommer snart til å hive meg over bok nummer to, "Før de ni verdener styrter", og jeg bør sikkert lese gjennom hele serien både to og tre ganger før jeg kommer med noen altfor bombastiske utsagn, men likevel har jeg lyst til å si at disse bøkene gir et så godt innblikk i norrøn mytologi at de gjør seg fortjent til å settes på pensum i en komparativ sammenheng med mytene.

Poenget mitt er et det finnes god norsk SFF-litteratur for voksne, og at media (og forlagene) burde fokusere på det lille som produseres, heller enn å snakke om oversatte barnebøker.

Vagabond

I keep roaming still, but no longer aimless
The rust on my compass is flaking off
Showing chromed steel yet again
The stride I thought strong and powerful
Now seems feeble as leagues fly by
My threadbare cloak is lined with silver
And my whole-ridden soles are mended
I still have a way to go before dark
But the fog on the horizon has lifted
Revealing a hearth burning in the distance
The sun warming my face and soul
Is her easy smile
And the wind caressing my skin
Is her gentle touch

Special K

*-*-*-*-*

I've found a new addiction
Keeps me up at night
It's an incurable affliction
I'll never try to fight
I didn't think it'd be like this
I can't sit still, I need a fix
This dark, little pill
Has broken my will
I must confess, I gotta say
I know I'm hooked on Special K

*-*-*-*-*

Kjønnskamp i skolen

For et par dager siden skrev jeg om dårlig journalistikk i norske medier, men i dagens Aftenposten fant jeg en artikkel jeg ble positivt overrasket over. Artikkelen handler om hvordan likestillingen har gjort kjønnsbalansen i utdanningssystemet vårt skjevt. Innholdet kan selvfølgelig diskuteres, men jevnt over har journalisten trukket inn fagfolk og aktuelle intervjuobjekter som belyser saken fra flere sider. Artikkelen er verdt å lese, men den er noe ensidet fordi den mangler synspunkter fra flere kvinner. Men det er en god start for en debatt så jeg vil ikke fordømme artikkelen helt på bakgrunn av at den er insidig - ethvert debattinnlegg må velge en side og la den andre siden svare som best de kan på argumentene.

Vi trenger helt klart en debatt om kjønn i samfunnet generelt, og det er tydeligvis en viktig del av hvorfor utdanningssystemet svikter enkelte personer. Men som en av ungdommene som blir intervjuet sier, så skjerpet han seg etter tiltak fra foreldrene. Foreldre må nok ta mer ansvar for barnas utdanning uansett hvilke tiltak myndighetene velger å sette inn i skolesystemet. Jeg tror ikke det er noen enkle svar her, men det er verdt å merke seg hvor uenige mannlige lærere og skoleforskere er i hvordan systemet fungerer i dag. De har helt klart sterke meninger og det er på tide å la dem bli hørt. Jeg ønsker ingen kjønnskamp i skolen, men etterlyser heller en saklig meningsutveksling. Hvis vi skal klare å løse problemene, må vi finne ut hva de er.

Norges bidrag til miljøvern i Indonesia

Dagens Aftenposten har en artikkel om Norges bidrag til miljøvern i Indonesia. Norge har lovet bort en haug med penger til Indonesia, men Solheim vil ikke sette krav til hva pengene brukes til. Det mangler en del informasjon i denne artikkelen - det virker som om Norge ikke kommer til å gi Indonesia pengene helt uten videre, men det kommer ikke frem her hva som er de grunnleggende vilkårene vis-a-vis eventuelle vilkår Solheim ikke vil stille. Dette må vi ha i bakhodet hele veien her.

Hva er egentlig galt med å sette seg ned og faktisk lage en ordentlig artikkel om saken, i stedet for å legge frem et par synspunkter som er tynget ned av bias og helt manglende kontekstuell fordypning? Det minner meg om nettavisenes formening om at de har krav på en del av støtten som papiraviser får av myndighetene. I den saken mener jeg at de godt kan få det hvis de oppfyller enkelte krav, kanskje på en konsesjonsbasis slik som radio- og TV-kanaler er underlagt. Men når jeg leser denne artikkelen, så merker jeg at nettinnholdet på aviser som faktisk mottar støtte ikke oppfyller det jeg ville ha satt som krav til journalistisk innhold. Det er ingen dybde i norske nyheter.

Men tilbake til saken. Jeg forstår ikke helt hvorfor ikke norske myndigheter kan sette krav til hvordan norske skattebetaleres penger brukes. Pengene i denne saken skal brukes til vern av skoger i Indonesia, så hvorfor kan ikke Norge komme med forslag til hvordan dette best gjøres? Hvorfor kan ikke mer utviklede land la mindre utviklede land dra nytte av deres ekspertise, heller enn bare å få lempet over pengesekker som ofte ender opp med å gå lekk på veien frem til dit de skal? Uten noen videre ekspertise innen feltet u-hjelp, så ser jeg ingen etiske eller logiske problemer med en viss kontroll over pengene. Så fort norske næringslivsinteresser kommer inn i bildet blir det litt tåkete, men frem til det må man vel kunne si at et mentorforhold er bedre enn en rik grandtante som sender penger til jul? Du gir ikke en åtteåring en tusenlapp og sender ham inn på et kjøpesenter helt uten veiledning. Det er kanskje litt frekt å sammenligne u-land med barn og i-land med voksne, men det er ikke helt feil heller. Nå har jeg ennå ikke møtt noen som støtter meg helt i mine neokolonialistiske ideer, og det er kanskje forståelig nok, men en del av grunnprinsippene er bare sunn fornuft.

Jeg sier ikke at Norge bør detaljstyre hvordan alle u-landsmidlene vi gir bort brukes, men kan noen virkelig protestere mot at vi hjelper mottakerlandene til å formulere en plan? Er det ikke mer etisk feil å ikke forhindre korrupsjon og feilstyre i u-land? Vi bør kunne ha våre egne kontrollorganer som kontrollerer at pengene blir brukt riktig. Som sagt er jeg ingen ekspert, men såvidt jeg har forstått har Norge forpliktet seg til å gi en viss sum i u-hjelp, men ikke til hvem. Derfor bør vi faktisk ha rett til å nekte uverdige land å motta penger, og heller finne land som oppfyller grunnleggende krav til demokratisk og byråkratisk styre.